Imponert. Det er det jeg er. Så utrolig imponert over alle de ungdomspolitikerne som har stått frem i det siste. Uansett parti. De får meg til å føle meg gammel. Gammel, men med stor tro på fremtiden.
Fredagens Lindmo fikk meg til å tenke på en bloggpost jeg skrev 24. juli i fjor. To dager etter angrepet på det fineste vi har. Ungdommen og demokratiet. På fredagens Lindmo ble filmen «Til ungdommen» presentert. Med Sana, Henrik og Johanne som representanter for «dagens ungdom». Representanter for ungdom som de siste ukene har bekreftet og nok en gang bekreftet at vi går en lys fremtid i møte. Ungdom som til tross for ufattelige opplevelser gir oss innsikt i deres livsmot og tro på vårt samfunn.
I bloggposten «Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!» skrev jeg følgende:
Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.
Men, jeg tok feil. Det er jo ikke vi som skal vise ungdommen. Det er ungdommen som viser oss. At åpenhet og demokrati er det eneste alternativet. Vi må høre på Henrik fra FPU, Sana fra SU og Johanna fra AuF. Det er de som er fremtiden.
I disse dager begynner partienes nominasjonsprosess for stortingsvalget neste år. Det er nå du i realiteten har sjansen til å påvirke hvem som skal styre landet de neste årene. Det er nå du kan sørge for at Utøya-generasjonen allerede neste år blir representert på Stortinget. Jeg håper at flest mulig melder seg inn i et politisk parti, uansett hvilket, og sikrer ungdom på partienes lister.
For. Det er mange grunner til at det er viktig å få mange representanter fra Utøya-generasjonen inn på tinget. For det første er de fargeblinde (uansett parti). De er oppvokst i et samfunn med folk med ulik kulturbakgrunn. De spør ikke om vi skal ha et mangfoldig samfunn. De spør hvordan. Jeg tror også de har en helt annen forståelse for kompleksiteten i det samfunnet vi står ovenfor. Et samfunn i stadig endring er avhengig av folk som forstår at det endrer seg og kan bidra til å ikke bare styre endringene, men også til at vi setter pris på et slikt komplekst samfunn. Folk som ikke stadig vil tilbake til hvordan ting var før. Men som ser fremover. Og. Utøya-generasjonen vet så inderlig vel at politikk ikke bare er lek og spill. At det kan være gøy, men at det faktisk er alvorlige greier. At det faktisk er noe å kjempe for. At det er mulig med en bedre verden. Slike politikere vil jeg ha!
Vernepleieren 