Vernepleieren

Kanskje er du som meg? En som sier nei. Som automatisk sier nei når en fremmed tar kontakt med deg på gaten. Eller som funderer på hvordan man kan komme seg fortest mulig bort. Før du egentlig lytter til hva den fremmede sier.

Jeg blir ofte stoppet av fremmede på gaten. Oftest er formålet deres svært tydelig. De skal selge Omega 3, Kredittkort eller Aftenposten. Jeg skynder meg forbi. Sier nei takk. Sier jeg ikke har tid, må rekke bussen eller noe. Selvsagt helt unødvendige unnskyldninger.

Formålet er også tydelig hos selgerne av =Oslo. En sjelden gang kjøper jeg. Av og til sier jeg at jeg har kjøpt, eller ikke har kontanter. Så har du selvsagt tiggerne. De narkomane tiggerne. De rumenske tiggerne. Alle de derre. Som for oss bare er blitt tiggerne. Ikke mennesker i nød. Mennesker med følelser og behov. Nei. De er tiggere. Igjen. En sjelden gang gir jeg. Stort sett haster jeg forbi. Prøver med et litt medlidende smil. Men haster forbi. Uten egentlig å lytte. Lytte til hva personen sier. Kanskje du også er som meg. Som bestemmer deg for å si nei før du egentlig lytter til hva den andre har å si. Det er lettest slik. Stopper du. Lytter. Kan det få følger. Det er lettest å fyke forbi. Til ditt. Slik er i hvert fall jeg.

Men. Historien om Kaja er litt annerledes. Jeg kjenner ikke Kaja. Jeg vet egentlig ingenting om henne. Eneste jeg vet er at hun er omtrent tre, kanskje fire år. Og at hun har en tøff mor. En dag for et par år siden ble en nær bekjent av meg, la oss kalle henne Trine, stoppet av en fremmed på gaten. Trine hadde med seg sin datter på tre år. Det var moren til Kaja som stoppet henne. Hun så at Trine hadde en datter som var litt eldre enn sin egen datter, og spurte om Trine hadde noen klær til overs. Klær som Kaja kunne få. Hva hadde jeg tenkt om en vilt fremmed hadde stoppet meg og spurt om hun kunne få klærne til datteren min? Jeg tror min ryggmargsrefleks hadde slått inn. Nei, det har jeg ikke hadde nok svaret mitt vært. Og så hadde jeg fortsatt til mitt. Heldigvis hadde ikke Trine en slik ryggmargsrefleks. Klart hun hadde mye klær som aldri mer skulle brukes. Hun lyttet. Og svarte at, ja, klær kunne hun få. De avtalte å treffes for å overlevere klærne.

Folk Trine møtte var skeptisk. Hva var det egentlig hun fremmede ville? Trine kom til å bli lurt. Klærne kom til å bli solgt videre. Hun kom til å bli lurt for andre ting. Hva var det egentlig henne fremmede ville? Ja, slik tenkte jeg også. Ja, jeg var blant dem som var skeptisk. Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Bare at min vanlige reaksjon når fremmede spør meg om noe er å avvise dem.

Kaja fikk den våren 4 store sekker med klær. Året etter fikk hun mer. Mulig også vennene hennes også får. Det vet jeg ikke, og det har ingenting å si. Klærne kommer til nytte. Hva gjør du med klærne barna dine ikke bruker lengre? I dag har Trine en pose det står Kaja på. Her samler hun klær som hun skal gi til en vilt fremmed person på en parkeringsplass på Mortensrud. Eneste hun vet er at den fremmede er en tøff mamma som tør å spørre helt fremmede om klær. Hadde du vært like tøff?

Historien sier meg at jeg skal lytte litt mer. Til hva han sier til meg. Den fremmede. Han som kommer bort til meg på gaten. 99 % av gangene kommer jeg til å si nei, og skynde meg videre til mitt. Men jeg skal lytte. Lytte til hva han faktisk sier til meg. Ikke være så forbaska redd for konsekvensene. Om det da ikke står omega 3 eller aftenposten på skiltet hans, da.

Det er ikke sant. Sant at vi fikk svaret på fredag. Vi fikk ikke svaret på hvorfor? Det kan godt være at Breivik har Asperger syndrom. Men la det være helt klart. Det er ikke et syndrom som gjorde han til massemorder.

Fredag ble en spesiell dag i rettsaken. Professor Ulrik Fredrik Malt diagnostiserte Breivik. Uten å ha pratet eller samhandlet med han. Tourettes. Asperger. Og. Barnepsykiateren fra hans barndom støtter denne diagnosen. På nyhetene. I full offentlighet.

Det er selvsagt ikke bare Malt og Næss som har tenkt tanken om at Breivik kan ha Asperger syndrom. Les mer «Jakten på diagnosen» →