Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Asylpolitikk

I dag liker jeg ikke Norge!

neda3«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Er det noen ord som passer godt på en dag som denne, så er det disse. På dagen vi feirer vårt demokrati. Stemmerettsjubileet. Ordene Neda sa til NRK: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”.

I dag feirer vi at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Vi feirer demokratiet. Det er det god grunn til. Demokrati er en fin ting. Det er en fin ting at vi alle får muligheten til å stemme frem den politikken som vi mener er best til å føre oss videre. Det gir legitimitet til den politikken som føres. Og, det gir oss alle et ansvar.

I natt ble Neda og hennes familie sendt ut av landet. Et land hun har bodd i nesten hele livet. Rapportene sier at det ble gjort på en ganske så brutal måte. Noen blir sint på politi og utlendingsmyndighetene. Kanskje med rette. Noen blir sint på politikerne som kan tillate noe slikt. Det blir jeg. Men. Har vi ikke egentlig sett hvordan demokratiet også kan fungere? Vi har stemt på en politikk som tilsier at folk uten opphold skal ut av landet. På en politikk som ikke tar hensyn til barnets beste. Jeg trodde riktignok at gjennom internasjonale konvensjoner sikret vi oss mot en politikk som ikke ivaretok enkeltindividene. At vi sikret en politikk som ivaretok barnets beste. At slike sikkerhetsmekanismer også var en del av det fine med demokratiet. Når vi kaster Neda ut av eget land ser vi at dette ikke fungerer.

Vi har selv valgt politikere som gjennom sin politikk gir grønt lys til at Neda skal kastes ut av landet sitt. Det er vi som har gitt legitimitet til dette, da er det også vårt ansvar. Mange vil kanskje hevde at politikken ikke må la seg styre av en søt liten jente som alle får sympati for. At politikk handler om å se helheten. Til dere vil jeg si: Tøv. Hvis ikke den såkalt helheten ivaretar enkeltindividene er det ikke mye helhet. Et demokrati som ikke ser enkeltmennesker er et dårlig demokrati.

Akkurat i dag. På denne egentlig så fine dagen, så er jeg uenig med Neda. I dag liker jeg ikke Norge.

9. september er det valg…

La han bli!

dritanI natt kan Dritan Kreshpaj bli sendt ut av landet. Eller i morgen. Eller dagen etter. At Norge skal sende Dritan tilbake til Albania, det kan jeg rett og slett ikke forstå. Kan du?

Jeg har skrevet om Dritan Kreshpaj tidligere. Jeg har også uttalt meg til Fontene om han. Dritan er en 25 år gammel mann fra Albania. I 2005 kom han til Norge og har fått avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag. Det kan jeg heller rett og slett ikke forstå.

Mannen har en alvorlig nyreskade/ lidelse og har også psykisk lidelse. I tillegg har han Down syndrom. Dritan har store psykiske og fysiske bistandsbehov. Behov som etter all sannsynlighet ikke vil bli ivaretatt i Albania. Gjennomføring av utvisningen av Dritan kan medføre forverring av hans tilstand og også i verste fall alvorlig sykdom og død. Kan vi virkelig la innvandringspolitiske hensyn bidra til dette? For det er vel det det er. Norske regler tilsier at vi skal være restriktiv slik at ikke mange med alvorlig sykdom eller utviklingshemning skal komme til landet som ”lykkejegere”.

Selv om jeg ikke kjenner Dritan er det som vernepleier, som har lest litt om situasjonen hans, svært vanskelig å forstå at han skal sendes ut. Han får tett oppfølging av fagfolk her i landet. Han har ingen familie i Albania, og etter å ha vært her i 8 år har han opparbeidet seg tilknytning til landet.

Dritan er såkalt papirløs. Det betyr at han ikke har tilgang på blant annet spesialisthelsetjenester. Nå er det igangsatt en kronerulling for å få en spesialistutredning. I følge Adresseavisen skal en av våre kjente psykologspesialister gjennomføre denne. Jeg har nå betalt inn 200 kroner til denne innsamlingen. Ikke så mye, men gjør noen få av dere som leser dette det samme vil han få en utredning som hvem som helst andre her i landet ville fått gjort gratis. Gratis for vi bor i et velferdssamfunn som ivaretar alle folk med store bistandsbehov. I hvert fall de som er født her.

Min oppfordring til norske myndigheter: skjerp dere! Min oppfordring til dere andre: Gjør Dritans sak kjent!

Jeg har som sagt ikke direkte kjennskap til saken. Men jeg har hatt kontakt med Dritans hjelpeverge som også er vernepleier. Jeg har også lest en del om han. Det kan du og gjøre.

Foreningen av tolvte januar skriver om han på sin nettside.

Her finner du støttesiden på Facebook og her finner du siden om innsamlingsaksjonen.  

Et lite julebrev til politikerne våre

Foto hentet fra Flikcr siden til Arbeiderpartiet
Foto hentet fra Flikcr siden til Arbeiderpartiet

Kjære Jens, Audun og Liv Signe

Vet dere, dere er de eneste som får julebrev fra meg i år. Av rein høflighet ønsker jeg dere selvsagt en riktig god jul. Det er jo sånn man gjør i julebrev. Men, egentlig. Egentlig ønsker jeg at dere skal jobbe denne julen. Jeg vil låse dere inne på et eller annet kontor. Ønske dere lykke til, og være tydelig på at dere bør jobbe til dere har løst dette her. Det er nok no. For. Slik jeg forstår det (jeg er dog ikke jurist) så fikk dere en oppgave fra høyesterett på fredag. En oppgave som dessverre ikke kan vente. Høyesterett sa at det nå er opp til politikerne. Og vet dere hva, Jens, Audun og Liv Signe. Det er dere, det. Les mer «Et lite julebrev til politikerne våre»

Barnets eller barnas beste?

Er det barnets eller barnas beste vi snakker om i den pågående asyldebatten? Antakeligvis, og forhåpentligvis, begge deler. Men det er en viktig forskjell. Når vi snakker om barnets beste ser vi enkeltindividene.

Det er mye man kan si om retorikken i den pågående debatten om asylbarna. Jeg er svært skeptisk til måten justisdepartementets representanter uttaler seg. Og selvsagt skeptisk til innholdet i politikken (som jeg skrev om her). Faremo uttalte at hennes politikk er til barnas beste i Debatten på torsdag. Hun snakker først og fremst om alle de barna som slipper å komme hit til landet bare for å bli kastet ut igjen. Regjeringens innvandringspolitiske hensyn er til barnas beste.

Men det er ikke barnas beste vi egentlig snakker om. Det er barnets beste. Det er det enkelte barnet. Barnet som er her i landet skal få en individuell vurdering. En helt egen vurdering av egen situasjon. Og det er barnets beste FNs konvensjonen om barns rettigheter skriver om (for eksempel i artikkel 3, se under).

Språk er viktig. Vi må tenke over hvordan vi bruker det og hvilke konsekvenser ulik bruk vil få, for eksempel for praktisk politikk. Så kanskje Faremo og hennes «kumphaner» bør begynne å snakke om barnets beste. Da blir det i hvertfall vanskeligere å omgå det enkelte barn sine rettigheter. Kanskje, og bare kanskje, representerer også forskjellen på bruk av barnas beste og barnets beste forskjell i politisk ståsted. Jeg er i hvert fall overbevist om at vi må ha en politikkutvikling som ser den enkelte og den enkeltes behov. Derfor skal jeg også heretter prøve å være påpasselig med å bruke barnets beste (noe jeg ikke alltid har gjort om du for eksempel ser her på bloggen min).

Artikkel 3 i FN konvensjonen:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentli- ge eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myn- digheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunn- leggende hensyn.

Nok no!

Bilde fra NRK

Kjære Pål, det er nok no. Det er nok. Etter Lørdagsrevyen i går må jeg bare si det. Det er nok no!

Først må jeg si, du gjør jobben din på en strålende måte. Du er saklig, tydelig og på et vis overbevisende. En streng innvandringspolitikk vil føre til at færre personer kommer til landet. Færre personer som ikke får oppholdstillatelse blir i landet over lengre tid. Færre barn i vanskelige situasjoner. En enkel analyse. Antakelig god bruk av forskningsbasert kunnskap.

Men det er jo feil utgangspunkt. Argumentet ditt er jo at man kan bruke mennesker som brikker. Brikker i en politikk som har gode intensjoner, men dramatiske konsekvenser. Dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker. Du sier det jo selv. For det enkelte barn er konsekvensene store. Men. Premisset ditt er feil. Selv om din deskriptive analyse er riktig, er ditt normative premiss feil. Politikk bør bygge på en kunnskapsbasert praksis. Vi må ha en effektiv praksis som sikrer at vi når våre mål på en best mulig måte. Samtidig må det ligge noen premisser til grunn. Premisser som skal legge noen rammer for utformingen av den praktiske politikken. Et av de premissene som må legges til grunn er barnets beste. Alltid; barnets beste!

For en vernepleier blir det feil. Feil å bruke enkeltmennesker som et middel. I helsetjenestene møter vi ofte vanskelige dilemma. Kan man bruke enkeltmennesker som et middel til å nå overordnede mål? (Jf. For eksempel medisinsk forskning). Kan jeg skyve Per med utviklingshemning foran meg for å oppnå samfunnsmessige målsettinger som for eksempel inkludering. Nei, aldri! Jeg må ta utgangspunkt i hva som er best for Per (eller i hvert fall hva Per selv mener er best for han). For en helsearbeider er utfordringen ganske så enkel; jeg kan ikke bruke deg som et middel for å nå overordnede mål. Om det er vanskelig? Egentlig ikke. Premisset er så tydelig og klart. Løsningene må bygge på premisset om enkeltmenneskets ukrenkelighet.

Så, Pål, hva skal vi gjøre da? For det er mange av oss som kritiserer deg og din regjering. Men, kritikk er lett. Alternativene er vanskeligere. Mitt forlag er at vi setter oss ned sammen. For. Jeg har stor respekt for din analyse. At vi skal bruke kunnskap om hva som virker i utformingen av politikken vår. Men først må vi diskutere premisset. Hvordan kan vi legge til grunn premissene om barnets beste og enkelt menneskets ukrenkelighet i asylpolitikken? Og samtidig føre en effektiv asylpolitikk. En asylpolitikk som forhindrer at folk som likevel ikke får asyl kommer til landet. For, jeg anerkjenner at også det er et argument bygget på humanisme.

Ofte blir det sagt at vår asylpolitikk skal være streng, men rettferdig. Det er ingenting rettferdig i å la barn bo mangfoldige år på asylmottak. Ikke et eneste barn skal brukes som et middel. Ikke et eneste barn skal brukes som en del av en innvandringspolitisk strategi. Hvert eneste barn skal sees som det de er; barn.

En av mine Facebookvenner (og partikamerat med deg) skrev det understående etter å ha sett Dagsrevyen lørdag kveld. Bortsett fra det retoriske poenget i at hun retter seg feilaktig mot deg og ikke mot regjeringen som helhet, synes jeg poenget hennes er svært så treffende.

Gode Statsekretæren, det er ikke noe nytt at foreldre gjør valg som samfunnet oppfatter som dårlige for barna. Men det har alltid vært en grunnleggende premiss for sosialdemokratiet at da går samfunnet inn å kompanserer og tar ansvar. Vi legger barnets beste til grunn og vi tenker og handler,nesten automatisk fordi det sitter i ryggmargsrefleksen, at alle barn skal få like muligheter til å klare seg i livet uavhengig av deres foreldre. Du, statsekretær, reduserer barn til et middel og tar et langt skritt bort fra velferdstanken, felleskapet og troen på at alle barn har like muligheter til tross for ulike forutsetninger!

Så, Pål. Det er nok no. La oss finne en annen måte å gjøre dette på. En måte som både ivaretar premisset mitt; barnets beste, og ditt ønske; en kunnskapsbasert praksis.

Barnas beste

På søndag går søknadsfristen ut for en av Norges viktigste jobber. Vi burde kanskje hatt som mål å avskaffe stillingen, men det er ingen tvil om at den trengs. Det lyses ut etter nytt barneombud.

Barneombudet i Norge har en 30 år gammel historie, og skal styrke barns stilling på alle samfunnsområder. På et vis burde det vært unødvendig. Det burde være en selvfølge at barns beste var et premiss for all beslutningstaking. Slik er det ikke. Dessverre er det slik at vi trenger en slik vaktbikkje som barneombudet skal være. For barna blir, utrolig nok, ofte glemt eller ikke tatt nok hensyn til.

Nå er det riktignok ikke alltid det er like klart hva som er barns beste. Det kan både være et faglig og politisk spørsmål. Spørsmål om 16 år som stemmerettsalder, dataspill eller forhold knyttet til sex og p-piller er det nødvendigvis ikke klare svar på. Det er viktig at barneombudet engasjerer seg i allmenne spørsmål. Som gjelder alle barn. Men. Det er enda viktigere at ombudet er tydelig i forhold til de som er ekstra utsatt. På noen områder skal man ikke kompromisse. På noen områder er det svært tydelig at dagens regjering, eller andre regjeringer for dens saks skyld, ikke har lykkes. Noen områder er avhengig av en vaktbikkje som ikke gir regjeringen fred. Jeg skal nevne tre slike områder.

1)
De siste ukene har landets asylpolitikk vært i fokus. Spørsmål knyttet til retur, særlig av såkalte papirløse flyktninger, er nødvendigvis ikke noe enkelt spørsmål. Spørsmål om barn burde dog vært svært enkelt. Jeg er svært kritisk til at en statssekretær sier at dette er en avveining mellom hensynet til barnas beste og hensynet til at regelverket ikke skal bli misbrukt. Barnas beste burde selvsagt vært et grunnleggende premiss også her. Andre virkemidler må brukes for å hindre misbruk enn å kompromisse med barns situasjon. Det er bra at barneministeren mener at flere må få bli, men det holder selvsagt ikke å ”håpe at AP snur”. Her må det sterkere lut til enn håp (noe som jeg selvsagt regner med at også Lysbakken vet). Når det gjelder barn med sterk tilknytning til Norge burde det ikke være snakk om tvil om hva som er barns beste. Her spiller barneombudet en viktig rolle med å være tydelig i forhold til at barns beste må veie tyngre enn invandringspolitiske hensyn i asylsaker. Når det gjelder saker der barnets beste er klart og tydelig skal ikke det være nødvendig med håp fra barneministeren. Barneministeren skal bestemme! (så får justisdepartementet finne løsninger som også sikrer innvandrings politiske hensyn).

2)
De bodde i en liten trang sentrumsleilighet. Hun og sønnen. Mitt første møte med barnefattigdommen. Jeg som veileder for familier med barn med funksjonsnedsettelser. Hun, uten råd til å gjennomføre de små justeringene som skulle til for å få et litt bedre liv. Sønnen, uten råd til å gjennomføre aktiviteter som kunne bidra til et litt bedre liv. Det er en skam at det finnes mange tusen barn i fattigdom i Norge. Nok et område der alle politikerne mener det må gjøres noe. Nok et område der man ikke får det til. Et område som klart og tydelig viser behovet for et sterkt barneombud. Et barneombud som henger på politikerne som en klegg. Som er klar og tydelig på at vi ikke skal ha barn i fattigdom i Norge. Punktum.

3)
I går skulle jeg egentlig vært på konferanse på litteraturhuset (men hadde selv sykt barn). Hanne Østbys Fond til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge arrangerte konferansen ”Fra ideen om menneskets ukrenkelige verdighet til mennesket på anbud”. Situasjonen for barn med funksjonsnedsettelse har alltid har engasjert meg. Vi har langt igjen før vi når målsettingene i politikken overfor denne gruppen. Familiene får ikke nok støtte. Mange foreldre må være koordinatorer, fagpersoner og barrikadeløpere, og så kan de være foreldre om de orker. Utslitte foreldre er ikke barns beste. Utover familien er det skolen som er den viktigste oppvekstarenaen. Selv om integrering er rådende faglig og politisk premiss er tendensen motsatt. Segregerte tilbud, barn som ikke får gå på sin nærskole, med sine naboer, men som må sitte i en taxi til og fra skolen. Og, når familiene ikke kan eller ikke vil følge opp lengre, så krangler barnevern og pleie- og omsorgstjenestene om hvem som har ansvaret, hvem som skal ta regningen. Ja, jeg setter det kanskje på spissen. Men, det er få som er i tvil om at noe må gjøres. Og, selv om det er en del uenighet om hva som faktisk er barnets beste i noen tilfeller, er det stor enighet om at ting kan bli mye bedre enn det er i dag. På dette området trengs det et barneombud som sier i fra. Et kort søk på nettsidene til barneombudet viser det motsatte. Ingen treff på ordet utviklingshemning. Ingen! I følge Handikappedes Barns Foreldreforening var også dagens barneombud Reidar Hjermann tydelig på dette på konferansen i går: ”– Vi må bli mye flinkere til å jobbe med og finne frem til saker som dreier seg om barn med funksjonsnedsettelser. Jeg skal ihvertfall gi det rådet til min etterfølger.” Det er både riktige og viktige signaler!

12. februar går søknadsfristen ut på jobben som barneombud. Mitt poeng er at vi fortsatt trenger en sterk vaktbikkje på vegne av landets barn. Vi har velmenende politikere som får til mye, men som enda ikke klarer å prioritere barn slik de bør prioriteres. Vi må ha et barneombud som er særskilt opptatt av særlig utsatte barn. Som barn av asylsøkere, barn som lever i fattigdom og barn med funksjonsnedsettelser. Grupper i barnebefolkningen som politikerne ikke har evnet å satse nok på. Barn som trenger særskilt oppmerksomhet for å leve gode liv. Jeg håper at dette er perspektiver som det nye barneombudet vil ha.

Så, det er ikke hvem som helst som bør bli nytt barneombud. Om du som leser dette er enig med meg i hvilke prioriteringer et nytt barneombud bør ha; søk på stillingen her!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑