Cato Brunvand Ellingsen

Kjære Pål, det er nok no. Det er nok. Etter Lørdagsrevyen i går må jeg bare si det. Det er nok no!

Først må jeg si, du gjør jobben din på en strålende måte. Du er saklig, tydelig og på et vis overbevisende. En streng innvandringspolitikk vil føre til at færre personer kommer til landet. Færre personer som ikke får oppholdstillatelse blir i landet over lengre tid. Færre barn i vanskelige situasjoner. En enkel analyse. Antakelig god bruk av forskningsbasert kunnskap.

Men det er jo feil utgangspunkt. Argumentet ditt er jo at man kan bruke mennesker som brikker. Brikker i en politikk som har gode intensjoner, men dramatiske konsekvenser. Dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker. Du sier det jo selv. For det enkelte barn er konsekvensene store. Men. Premisset ditt er feil. Selv om din deskriptive analyse er riktig, er ditt normative premiss feil. Politikk bør bygge på en kunnskapsbasert praksis. Vi må ha en effektiv praksis som sikrer at vi når våre mål på en best mulig måte. Samtidig må det ligge noen premisser til grunn. Premisser som skal legge noen rammer for utformingen av den praktiske politikken. Et av de premissene som må legges til grunn er barnets beste. Alltid; barnets beste!

For en vernepleier blir det feil. Feil å bruke enkeltmennesker som et middel. I helsetjenestene møter vi ofte vanskelige dilemma. Kan man bruke enkeltmennesker som et middel til å nå overordnede mål? (Jf. For eksempel medisinsk forskning). Kan jeg skyve Per med utviklingshemning foran meg for å oppnå samfunnsmessige målsettinger som for eksempel inkludering. Nei, aldri! Jeg må ta utgangspunkt i hva som er best for Per (eller i hvert fall hva Per selv mener er best for han). For en helsearbeider er utfordringen ganske så enkel; jeg kan ikke bruke deg som et middel for å nå overordnede mål. Om det er vanskelig? Egentlig ikke. Premisset er så tydelig og klart. Løsningene må bygge på premisset om enkeltmenneskets ukrenkelighet.

Så, Pål, hva skal vi gjøre da? For det er mange av oss som kritiserer deg og din regjering. Men, kritikk er lett. Alternativene er vanskeligere. Mitt forlag er at vi setter oss ned sammen. For. Jeg har stor respekt for din analyse. At vi skal bruke kunnskap om hva som virker i utformingen av politikken vår. Men først må vi diskutere premisset. Hvordan kan vi legge til grunn premissene om barnets beste og enkelt menneskets ukrenkelighet i asylpolitikken? Og samtidig føre en effektiv asylpolitikk. En asylpolitikk som forhindrer at folk som likevel ikke får asyl kommer til landet. For, jeg anerkjenner at også det er et argument bygget på humanisme.

Ofte blir det sagt at vår asylpolitikk skal være streng, men rettferdig. Det er ingenting rettferdig i å la barn bo mangfoldige år på asylmottak. Ikke et eneste barn skal brukes som et middel. Ikke et eneste barn skal brukes som en del av en innvandringspolitisk strategi. Hvert eneste barn skal sees som det de er; barn.

En av mine Facebookvenner (og partikamerat med deg) skrev det understående etter å ha sett Dagsrevyen lørdag kveld. Bortsett fra det retoriske poenget i at hun retter seg feilaktig mot deg og ikke mot regjeringen som helhet, synes jeg poenget hennes er svært så treffende.

Gode Statsekretæren, det er ikke noe nytt at foreldre gjør valg som samfunnet oppfatter som dårlige for barna. Men det har alltid vært en grunnleggende premiss for sosialdemokratiet at da går samfunnet inn å kompanserer og tar ansvar. Vi legger barnets beste til grunn og vi tenker og handler,nesten automatisk fordi det sitter i ryggmargsrefleksen, at alle barn skal få like muligheter til å klare seg i livet uavhengig av deres foreldre. Du, statsekretær, reduserer barn til et middel og tar et langt skritt bort fra velferdstanken, felleskapet og troen på at alle barn har like muligheter til tross for ulike forutsetninger!

Så, Pål. Det er nok no. La oss finne en annen måte å gjøre dette på. En måte som både ivaretar premisset mitt; barnets beste, og ditt ønske; en kunnskapsbasert praksis.