Om jeg er misunnelig? Selvfølgelig. Litt. I dag foreleste jeg for over hundre helt ferske vernepleierstudenter. Og, ja, jeg misunner dem.
Det er ikke fordi de fikk høre på meg jeg misunner dem. Langt i fra. To og en halv time med bergenseren kan være mer enn nok for noen og enhver. Jeg er litt misunnelig på de tre eller fire flotte årene de har foran seg. Og et langt liv som vernepleier.
Jeg snakket om mye rart. Om vernepleierier, om inkludering, om NAKU og om stolthet. For det er viktig å være stolt. Stolt over å være vernepleier. Stolt over å være vernepleierstudent. For det er et viktig yrke. Jada, jeg er ikke akkurat objektiv nå. Men det er litt av poenget. Altfor mange vernepleiere står med lua i hånden. Slutt med det. Vi må være trygge på oss selv. Både trygge på at vi kan noe. Og trygge på hva vi ikke kan.
Så. Til alle dere som begynner på vernepleierstudiet i disse dager. Gratulerer. Og, lykke til. Til dere som hørte på meg i dag; håper jeg ikke skremte dere bort fra studiet allerede på dag to!
Her finner dere lysarkene mine fra forelesningen. Sannsynligvis uforståelig for de av dere som ikke var tilstede. Muligens også uforståelig for de av dere som var tilstede. Hvem vet? Presentasjon HIOA 15 august 2012
Kanskje er du som meg? En som sier nei. Som automatisk sier nei når en fremmed tar kontakt med deg på gaten. Eller som funderer på hvordan man kan komme seg fortest mulig bort. Før du egentlig lytter til hva den fremmede sier.
Jeg blir ofte stoppet av fremmede på gaten. Oftest er formålet deres svært tydelig. De skal selge Omega 3, Kredittkort eller Aftenposten. Jeg skynder meg forbi. Sier nei takk. Sier jeg ikke har tid, må rekke bussen eller noe. Selvsagt helt unødvendige unnskyldninger.
Formålet er også tydelig hos selgerne av =Oslo. En sjelden gang kjøper jeg. Av og til sier jeg at jeg har kjøpt, eller ikke har kontanter. Så har du selvsagt tiggerne. De narkomane tiggerne. De rumenske tiggerne. Alle de derre. Som for oss bare er blitt tiggerne. Ikke mennesker i nød. Mennesker med følelser og behov. Nei. De er tiggere. Igjen. En sjelden gang gir jeg. Stort sett haster jeg forbi. Prøver med et litt medlidende smil. Men haster forbi. Uten egentlig å lytte. Lytte til hva personen sier. Kanskje du også er som meg. Som bestemmer deg for å si nei før du egentlig lytter til hva den andre har å si. Det er lettest slik. Stopper du. Lytter. Kan det få følger. Det er lettest å fyke forbi. Til ditt. Slik er i hvert fall jeg.
Men. Historien om Kaja er litt annerledes. Jeg kjenner ikke Kaja. Jeg vet egentlig ingenting om henne. Eneste jeg vet er at hun er omtrent tre, kanskje fire år. Og at hun har en tøff mor. En dag for et par år siden ble en nær bekjent av meg, la oss kalle henne Trine, stoppet av en fremmed på gaten. Trine hadde med seg sin datter på tre år. Det var moren til Kaja som stoppet henne. Hun så at Trine hadde en datter som var litt eldre enn sin egen datter, og spurte om Trine hadde noen klær til overs. Klær som Kaja kunne få. Hva hadde jeg tenkt om en vilt fremmed hadde stoppet meg og spurt om hun kunne få klærne til datteren min? Jeg tror min ryggmargsrefleks hadde slått inn. Nei, det har jeg ikke hadde nok svaret mitt vært. Og så hadde jeg fortsatt til mitt. Heldigvis hadde ikke Trine en slik ryggmargsrefleks. Klart hun hadde mye klær som aldri mer skulle brukes. Hun lyttet. Og svarte at, ja, klær kunne hun få. De avtalte å treffes for å overlevere klærne.
Folk Trine møtte var skeptisk. Hva var det egentlig hun fremmede ville? Trine kom til å bli lurt. Klærne kom til å bli solgt videre. Hun kom til å bli lurt for andre ting. Hva var det egentlig henne fremmede ville? Ja, slik tenkte jeg også. Ja, jeg var blant dem som var skeptisk. Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Bare at min vanlige reaksjon når fremmede spør meg om noe er å avvise dem.
Kaja fikk den våren 4 store sekker med klær. Året etter fikk hun mer. Mulig også vennene hennes også får. Det vet jeg ikke, og det har ingenting å si. Klærne kommer til nytte. Hva gjør du med klærne barna dine ikke bruker lengre? I dag har Trine en pose det står Kaja på. Her samler hun klær som hun skal gi til en vilt fremmed person på en parkeringsplass på Mortensrud. Eneste hun vet er at den fremmede er en tøff mamma som tør å spørre helt fremmede om klær. Hadde du vært like tøff?
Historien sier meg at jeg skal lytte litt mer. Til hva han sier til meg. Den fremmede. Han som kommer bort til meg på gaten. 99 % av gangene kommer jeg til å si nei, og skynde meg videre til mitt. Men jeg skal lytte. Lytte til hva han faktisk sier til meg. Ikke være så forbaska redd for konsekvensene. Om det da ikke står omega 3 eller aftenposten på skiltet hans, da.
Fellesorganisasjonen (FO) har i en uttalelse vært tydelige på at kommunenes økonomi ikke må være til hinder for at familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få den oppfølgingen de har behov for. Det er strålende, og helt på sin plass. Men, og det kommer et stort men… (et men bør aldri komme direkte etter ros, men her er det helt nødvendig).
Det er ikke sant. Sant at vi fikk svaret på fredag. Vi fikk ikke svaret på hvorfor? Det kan godt være at Breivik har Asperger syndrom. Men la det være helt klart. Det er ikke et syndrom som gjorde han til massemorder.
Fagfolk og personer med utviklingshemning sammen om bedre kompetanse. Både i Norge og Danmark.
I fjor kjempet vi kampen. Og vant. Kampen for profesjonsutdanninger som sikrer spesialisert og konkret kompetanse. Kompetanse til det beste for velferdstjenestenes brukere. Kampen mot en samlet generalistutdanning innenfor det såkalte sosialfaglige feltet. Kampen mot nedleggelse av vernepleierutdanningen. Les mer ««Stærk faglighed som forandringsmotor»»→
Vi nordmenn er nesten usmakelig rike. De fleste av oss har det godt. Svært godt, må vi innrømme. Sør i Europa er det krise. Her er det streik. Det folkens, det er et stort paradoks.
Det er lett å kritisere offentlig ansatte som disse dager er i streik. Hvordan har de samvittighet til det i disse tider? Les mer «En streik som smaker vondt!»→
Hvis det virker, fortsett med det. Om det ikke virker, gjør noe annet. Dette er selvsagt en stor forenkling av beslutningsarbeidet i velferdstjenestene, men bør være en gyldig tommelfingerregel for skolepolitikere og skoleledere. Dessverre ser det ofte ut at regelen er det motsatte; virker det ikke, fortsett med mer av det samme. Det er dårlig politikk.
Folkens. Så kom tårene. Plutselig, men ikke uventet. Det kunne vært på grunn av en svømmer fra hjemtraktene. Eller en ung generalsekretær som ikke bare representerer seg selv, men også en hær av flotte, tapre AUFere. Eller det kunne være alle de ungdommene vi ikke ser. De som sitter hjemme. Som ikke orker å være tapper. Som ikke kan. Som har det vondt. Men. Denne gang var det Øivind Holthe. Og ordene hans. Som utløste tårene mine.
Men der nettavisene i de påfølgende minuttene, på jakt etter dramatikk og klikk, hørte bannskap og raseri, var det i grunn bare lyden av én ting som virkelig brant seg fast hos meg: Lyden av en storebror som gråt. Hjerteskjærende, gråtkvalte rop rettet mot en ondskap ingen kan kreve at noen skal tåle.
Glemme. Det var det jeg hadde begynt å gjøre. Ikke hva som skjedde. 22. Juli 2011. Ikke hvor jeg var, eller hvem som gjorde hva. Det husker jeg godt. Jeg husker bildene. Tekstmeldingene til min kollega med fortid i AUF. Jeg husker at jeg trodde det var en gasseksplosjon på helikopterdekket. Husker statsministeren som snakket om en alvorlig situasjon på Utøya. At det selvsagt var tull når det ble rapportert om minst 30 personer i vannet. Mange døde. Jeg husker fakta. Og hva jeg tenkte. Hadde ikke glemt det. Men. Les mer «Så kom tårene…»→
Om jeg er misunnelig? Selvfølgelig. Litt. I dag foreleste jeg for over hundre helt ferske vernepleierstudenter. Og, ja, jeg misunner dem.
Vernepleieren 