Fellesorganisasjonen (FO) har i en uttalelse vært tydelige på at kommunenes økonomi ikke må være til hinder for at familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få den oppfølgingen de har behov for. Det er strålende, og helt på sin plass. Men, og det kommer et stort men… (et men bør aldri komme direkte etter ros, men her er det helt nødvendig).

Men, uttalelsen handler egentlig om tidlig ultralyd. Og her er FO dessverre ikke tydelige. Det synes jeg er svært synd. Jeg hadde egentlig tenkt å være helt musestille. Kanskje ingen andre ville oppdage uttalelsen. At den ikke ville få særlig betydning. Men det er jo et av hovedpoengene med denne bloggen. At det vernepleiere mener skal høres. At det skal få betydning. Og at det skal skape debatt. Nå har regjeringen utsatt saken om tidlig ultralyd. Spørsmålet skal inn i en helhetlig stortingsmelding. Det er bra. Da får kanskje FO muligheten til å tenke seg om. Vernepleiere får muligheten til å diskutere saken.

Spørsmålet om tidlig ultralyd har engasjert meg.  I januar hadde jeg innlegg i Dagsavisen. Det har blitt flere blogginnlegg, innlegg i Klassekampen, bidrag til nettsiden Nei til sortering og en av flere som signerte brev til Landsstyret i SV. Jeg er ingen prinippiell motstander av tidlig ultralyd. Jeg har argumentert for å utsette saken noen år. For en vernepleiefaglig løsning. At vi først må skape et inkluderende samfunn. At vi må ta de store debattene. Blant annet må vi slutte å rangere diskrimineringsgrunnlag. Vi må styrke tjenestene. Ja, vi har nok å gjøre før vi kan innføre helsetjenester som gjør oss i stand til å sortere bort Down syndrom og etter hvert som medisinsk forskning gjør fremskritt, en lang rekke andre tilstander. Vi har svært langt igjen. Debatten denne våren har avdekket at dette er en svært komplisert sak, både etisk, helsefaglig og inkluderingspolitisk.*

Landsstyret til FO vedtok nå i juni en uttalelse om tidlig ultralyd. Uttalelsen bekrefter kompleksiteten i saken. FO går ikke i klartekst inn for tidlig ultralyd, og mange vil nok hevde at intensjonen er å påpeke de samme manglene som jeg gjør i mine innlegg. At de ikke tar stilling til spørsmålet om tidlig ultralyd, men ønsker å fremme andre tiltak som er viktig for å motvirke såkalte sorteringseffekter.  Det er vel og bra. For meg, og jeg vet også andre, er det dog svært vanskelig å lese dette som noe annet enn en støtte til SV og Arbeiderpartiet i denne saken. En støtte til en innføring av allmenn tidlig ultralyd. For. FO legger som grunnleggende premiss at kvinnene har rett til et informert valg. Uavhengig av tidspunkt for undersøkelse. At retten til selvbestemt abort, som svært få bestrider er et viktig prinsipp, er avhengig av nettopp dette. Det informerte valget. Og de gjør debatten om tidlig ultralyd til en sak om selvbestemt abort. Dette er et av de viktigste argumentene tilhengerne av tidlig ultralyd bruker. Med dette er det vanskelig, svært vanskelig å påstå at FO ikke har tatt stilling i saken om tidlig ultralyd. Dessverre.

Det er mange grunner til at vernepleiere bør være skeptisk til innføring av tidlig ultralyd. For det første må vi som helsearbeidere bidra til et kunnskapsbasert helsevesen. Det vi driver med skal bidra til bedre helse. Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om innføring av tidlig ultralyd er helsefremmende. Det som er kommet frem i vårens debatt kan tyde på at tidlig ultralyd kan ha motsatt effekt. Kunnskapssenteret sier i sin rapport at tidlig ultralyd gir liten eller ingen helsemessig gevinst. Kan vi som helsearbeidere virkelig stå bak å bruke landets helseressurser og helsefaglig kompetanse på denne måten? For meg er det litt tragikomisk at samtidig som landets vernepleiere vedtar en uttalelse som i stor grad støtter tidlig ultralyd, avdekker Bergens Tidene at tilbudet til familier med barn med funksjonsnedsettelse er svært mangelfullt. I Danmark har man sett tendenser til at det blir stilt spørsmål ved samfunnets ansvar for familier med barn med funksjonsnedsettelse. For de har jo valgt sin situasjon selv, de kunne tatt abort. Abort som ville bidratt til en reduksjon av samfunnets kostnader med slike barn. Jeg mener at landets vernepleiere bør være overtydelig på kommunenes og helseforetakenes knappe ressurser må brukes på ting som betyr noe.

For det andre bør landets vernepleiere være opptatt av en politikk som fremmer inkludering. En politikk som bidrar til å redusere barrierene. Opptatt av konsekvensene av politikken. Vi kan ikke se bort i fra at en svært sannsynlig konsekvens av allmenn tidlig ultralyd under dagens kontekst vil være færre personer med Down syndrom. Dette er det svært få som ønsker, men det er like vel en sannsynlig konsekvens. Vi må først endre konteksten før vi kan vurdere innføring av slike tiltak.

For det tredje, hva bør vi gjøre om vi er usikker? Usikker på hva vi skal mene i en slik kompleks sak av stor betydning. Hvilke prinsipp er det vi da skal legge til grunn? Her vil behovet for et informert valg for kvinnen sannsynligvis stå i motstrid til ønsket om å forhindre bort sortering av Down syndrom. Med yrkesetisk dokument i hånden er jeg ikke i veldig tvil om valget mitt. Johans Sandvin sa for noen år siden at en av hovedgrunnene til at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende er at gruppen ikke har en sterk profesjon i ryggen. Jeg er til dels enig, men jeg vet ikke om årsaken er at vi ikke vil eller at vi ikke får det til. Hvis vernepleiere er usikker i saken om tidlig ultralyd, bør ikke ryggmargsrefleksen vår tilsi at vi sier «nei takk, ikke nå»?

Jeg mener at landets vernepleiere ikke trenger å ta stilling til saken om tidlig ultralyd. Vi kan godt være musestille. Men. Hadde vi vernepleiere hatt en tydelig stemme mot innføring av allmenn tidlig ultralyd nå, hadde det vært et viktig bidrag til kampen som nå kjempes. Det hadde vært et strålende signal at landets vernepleiere var tydelig mot helsetjenester uten helseeffekt, at vi er tydelig for et inkluderende og mangfoldig samfunn og at vi først og fremst må bruke helsekronene til å skape bedre liv for familier med barn med utviklingshemning.

Jeg oppfordrer vernepleiere til å ta debatten. Hva mener du om tidlig ultralyd i dagens kontekst? Bør vernepleiere mene noe om saken? Jeg håper at landets vernepleiere engasjerer seg inn mot og i behandlingen av stortingsmeldingen som nå er bebudet. Hva synes du at landets vernepleier bør gjøre? Vil egentlig landets vernepleiere at kvinnens rett til informert valg skal føre til innføring av tjenester som har mangelfull helsegevinst, usikre kostnader og uønskede konsekvenser i forhold til vårt mangfoldige samfunn?

*Kompleksiteten viser seg også i språkbruken. Her bruker jeg tidlig ultralyd eller allmenn tidlig ultralyd. Dette er selvsagt ikke presist. Det er forskjell på hvordan det er tenkt tilbudt og det er forskjell på tidlig ultralyd og tidlig ultralyd. Folk er selvsagt også uenig i hva som er dokumentert og hvordan. Les dette fra leder i NFU for å få et lite inntrykk av utfordringene. Dette er selvsagt skrevet sett fra en side av virkeligheten, mulig det finnes flere…