Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke på Julenissen! Hva er det da jeg skal feire? Hva er det jeg tror på? Det er ingen tvil. Jeg tror på positiv forsterkning!
2011 nærmer seg slutten. Det er mye å tenke tilbake på. Mye å se frem til. Oppsummeringen året kommer senere. Her vil jeg bare ønske dere alle en riktig god jul. Det gjør jeg med et tilbakeblikk på denne bloggposten fra et par år tilbake. Hva er det vi skal feire?
Ta vare på hverandre i dagene som kommer. God jul til dere alle!
Det er for meg helt uforståelig at et ARBEIDERparti trenger et EU direktiv for å ivareta landets arbeidstakeres rettigheter.
Jada. Jeg tar høyde for at jeg kanskje ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Og. Jeg er ikke er noen ekspert på EU, arbeidsrett og ei heller på vikarbyrådirektivet. Men. Likevel. Argumentasjonen til arbeiderpartiet i saken om vikarbyrådirektivet er vel litt underlig, er den ikke?
I disse dager skal regjeringen beslutte om man skal implementere EUs vikarbyrådirektiv. Direktivets mål er å likebehandle innleide arbeidstakere fra bemanningsbyrå med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsforhold. Det høres flott ut. Og det er det. Selvfølgelig skal arbeidstakere likebehandles. Det er et grunnleggende prinsipp som bør være selvsagt for norsk arbeidsliv. Problemet mitt er at man trenger et EU direktiv for å få dette til. Er det virkelig slik at man ikke klarer dette i egen lovgivning. Jeg forstår det ikke…
Baksiden av direktivmedaljen er at det søker å alminneliggjøre bruken av bemanningsbyråer. Dette frykter jeg. Selvsagt trenger vi vikarer. Ikke minst vi i helse- og sosialsektoren vet mye om det. Og i noen tilfeller vil det være en stor fordel at vikarene er fra et vikarbyrå med ordnede forhold. Min erfaring fra barnehagene til barna mine er i hvert fall at kvaliteten på vikarene var langt høyere ved bruk av vikarbyrå enn når man hentet folk ”rett fra gaten”.
Men bruken av vikarer må reduseres mest mulig. I mange tilfeller vil det være langt bedre å styrke grunnbemanningen litt. Stor grad av vikarbruk og midlertidighet vil gå ut over kvaliteten på velferdstjenestene. Personell vil ikke inneha kompetanse på langvarige relasjoner, arbeidsgivere vil i liten grad satse på kompetanseheving, fagutvikling på det enkelte tjenestested som bruker stor grad av vikarer kan man se langt etter. Brukerne av velferdstjenestene vil lide.
Jeg sier ikke at innføring av vikarbyrådirektivet automatisk vil føre til dårligere tjenester. Det jeg sier er at jeg ikke ønsker en utvikling av arbeidslivet mot økt bruk av vikarer og midlertidighet. Jeg ønsker ikke alminneliggjøring av innleie. Det er nok usikkerhet rundt vikarbyrådirektivet til at Norge bør bruke vetoretten.
Og. Hvis vi virkelig har stilt oss slik til at vi ikke kan sikre likebehandling uten å ta i bruk et direktiv fra EU, ja da står det ille til med norsk selvråderett og arbeidervern. Det gjør meg bekymret. Argumentasjonen til arbeiderpartiet gjør meg bekymret.
(FO har vedtatt en uttalelse som ber Norge bruke vetoretten, les den her)
Vold er aldri akseptabelt. Uansett. Sånn er det bare. I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Jeg oppfordrer deg til å sette temaet på dagsorden. Snakk om det!
I dagens Fontene på nett setter min gode kollega Anna-Sabina ord på det med sin egen sterke historie. Den berører. Og den viser at temaet gjelder oss alle. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er utsatt for vold og overgrep. Og. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er voldsutøver. Derfor er det viktig å snakke om det. Være tydelig på at vold ikke er akseptabelt. Uansett.
I dagens Klassekampen skriver jeg sammen med Kristian Tangen fra LOs ledelse. Vi skriver om menns ansvar. Menn må ta aktiv del i utviklingen mot et mer likestilt samfunn. Vi må motvirke en mannskultur som diskriminerer og trakasserer kvinner. Vold er ikke en del av den mannskulturen som vi ønsker å være en del av.
En dag i denne uken spiste jeg middag med en dame fra Kongo. En dame med en historie som setter spor. Om noen dager flytter hun tilbake til Afrika. Hun flytter fra Norge for å unnslippe fattigdom.
På den samme middagen traff jeg Guri. Enda en dame med sterk historie. Til tross for sykepleierutdanning og mastergradsstudier, et liv i fattigdom. Hun forteller om studenter som sover for å unnslippe sulten.
Jeg traff enda flere. Flere med historier om fattigdom, om rusmisbruk, om vanskelige liv. Og likevel så ressurssterke. De forteller om kampen mot systemet. Et firkantet og regelstyrt system. Et system som skriker etter fleksibilitet og faglig skjønn. Jeg ser en dyp og ektefølt mistro mot NAV. Men jeg opplever også en tro på endring. Det er nødvendig med endring. «Systemet» og brukerne av dette må finne måter å spille mer på lag. Hver dag gjør ansatte sitt beste. men det holder ikke. Vi får ikke bukt med utfordringene før dette misforholdet blir gjort noe med. Det skal også vi helse- og sosialarbeidere jobber hardt for. Vi må også få frem alle de gode historiene. Historiene der «systemet» har fungert. Som kan gi læring og tro på at det er mulig.
Middagen var på Batteriets arrangement Makt og muligheter. Ulike organisasjoner som jobber mot fattigdom samles. Samles for å lære, hente inspirasjon og støtte. Samles for videre engasjement. Batteriet er som de skriver på sin nettside “et landsdekkende ressurssenter for organisasjoner og personer som arbeider mot fattigdom og sosial ekskludering i Norge. Batteriet skal bidra til at organisasjoner og grupper blir slagkraftige i kampen mot fattigdom”. De gjør en fantastisk innsats.
For. Det er nødvendig med stemmene til fattige. Disse stemmene er avgjørende for å finne de riktige virkemidlene for å bekjempe fattigdommen. For det er flaut. Flaut at det norge finnes fattige. Det er flaut når folk flytter fra Norge til Kongo for å unnslippe fattigdom.
Folkens. Dette er et forhåndsvarsel. Et forhåndsvarsel til dere som er interessert i vernepleierier. For. Nå er det på tide å feire vernepleieren. Hold av 5. – 6. desember 2012. Disse dagene skal FO feire vernepleierens 50 års dag.
Riktignok er vi kanskje litt seint ute. Den treårige utdanningen startet i aprildagene 1961 på Emma Hjort. Men. De formaliserte grunnreglene kom ikke før i 1963. Og. Norsk vernepleierforbund ble stiftet i 1962. Så. La oss bare slå fast at det er gode grunner for å feire.
Vernepleierkonferansen 2012
50 år – og litt klokere?
Fellesorganisasjonen (FO) ved seksjonsrådet for vernepleiere inviterer til feiring av vernepleierens 50 års jubileum.
Hold av 5. – 6. desember 2012!
Følg med. Mer informasjon kommer.
Møt 400 andre vernepleiere på Vernepleierkonferansen 2012
– en konferanse for, av og med vernepleiere.
Vernepleieren – 50 år og fremtidsrettet!
Grrr, jeg er irritert. Mest på meg selv. I går kom BLD med tiltak for likestilling. Og folk klarer å henge seg opp i en filleting. Pappagrupper. Det som irriterer meg mest er at jeg også henger meg opp i det. Og det irriterer meg at statsråden bruker plass til det på bloggen sin. Irriterende. Nemlig. Men det er no et irriterende forslag.
Regjeringen skal bruke penger på en person som skal stimulere til at pappaer snakker med andre pappaer. Så langt, greit. Men i samme slengen sies det at barselgruppene er for mødrene. Det er ikke så greit. Lysbakken skriver i sin blogg følgende: «På samme måte som mødre får et sosialt fellesskap og en mulighet til å dele erfaringer i barselgruppene, savner en del menn en egen mulighet til dette.» Mina Gerhardsen skriver på twitter: «Mødre får tilbud om barselgruppe gjennom helsestasjonen, så ser ikke hvorfor far ikke skal få tilbud om trilleselskap?» Grrrrr!
Jeg var i barselgruppe. Var ikke jeg velkommen der, altså? Riktig nok var ikke helsestasjonsoppfølgingen godt tilrettelagt for oss menn. Alt gikk gjennom mor. Til og med blikkontakt. Fikk aldri blikkontakt med helsesøsteren (sikkert slik mange kvinner opplever det på andre arenaer). Det er der jobben må gjøres. Helsestasjonen må bli god på oppfølging av både mor og far. Barselgruppene er for den som er hjemme, ikke for mor. Er det virkelig kjønnsegregert oppfølging av nybakte foreldre vi ønsker? Nei.
Feminist og tidligere kollega, Siv, skriver det godt på FB siden min:
«Er det ikke bare å endre navnet til nettverksgruppe så blir det kjønnsnøytralt og både for mor, far, medmor og medfar. Kjenner jeg blir provosert av ordet barselgruppe, barsel varer kun i seks uker! Jeg bruker konsekvent ordet nettverksgrupper jeg.»
Det er et irriterende forslag. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bry meg, men når Lysbakken bruker en hel bloggpost på det, så kan vel jeg. Det er vel egentlig så mye mer å ta fatt på, for eksempel likelønn!!! Grrrrrrrrr!
Trenger vi å tenke nytt i tjenestene til personer med utviklingshemning? I siste nummer av Fontene, som kommer ut i disse dager, utfordrer jeg dere til å beskrive fremtiden. Hva er din visjon og dine konkrete løsninger for fremtiden? Jeg ønsker debatt. Håper du hiver deg på. Her er hva jeg skriver(litt lengre versjon her):
Dette er en oppfordring. Oppfordring til deg som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemning. Til deg som har en utviklingshemning, eller som er pårørende til personer med utviklingshemning. Hvordan ser fremtidens tjenester til personer med utviklingshemning ut?
Denne høsten deltar jeg på flere arrangementer som setter fokus på 20 års jubileet til reformen for personer med utviklingshemning. Dessverre er det et jubileum til en reform som ikke bare kan vise til gode resultater. Flere faktorer tyder på at det er en reform i revers. Söderstöm og Tøssebro peker på en rekke negative tendenser i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner?” En av dem er ”et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.” Dette bekymrer meg.
Ulike debatter den siste tiden setter søkelyset på organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemning. Debatter som vi som jobber i tjenestene både må ta på alvor og delta i. Det bygges flere og flere store boenheter. En av begrunnelsene er at dette motvirker faglig ensomhet for de ansatte. Organisering av tjenestene blir brukt som argument for måten boligene blir bygget. Debatten om brukerstyrt personlig assistanse ble aktualisert blant annet gjennom filmen ”Brevet til Jens”. En rettighetsfesting av ordningen er rett rundt hjørnet. Ordningen virkeliggjør selvbestemmelse. Også for personer med utviklingshemning. Diskusjonen om arbeidstidsordninger er brennheit. Ansattes arbeidstidsordninger kan være til hinder for personers selvbestemmelse. Jeg kunne også nevnt mangel på kompetanse, manglende ressurser og konkurranseutsetting som fører til at faglige vurderinger og grunnleggende menneskeverd blir satt på prøve.
Uavhengig av hva man mener om boligbyggingen, BPA eller ulike arbeidstidsordninger; alle disse faktorene setter søkelyset på tjenestene. Er tjenestene godt nok tilrettelagt for de verdiene som skal være førende for dem? Inkludering, selvbestemmelse, gode livsbetingelser. Organiserer vi tjenestene på en slik måte at personer med utviklingshemning får likeverdige muligheter som andre?
Hver dag gjør vernepleiere og andre en fantastisk jobb i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hver dag gjør folk sitt beste. Organiseringen av tjenestene er en viktig forutsetning for at ansatte skal kunne yte tjenester på en god måte. Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret for organiseringen, men vi som fagfolk og brukerne av tjenestene har også et ansvar. Et ansvar for å finne best mulig løsninger. Løsninger til det beste for brukerne, men som samtidig ivaretar ansatte. Dette er ikke en motsetning. Det er en forutsetning for gode tjenester.
Jeg tror på mangfold. Personer med utviklingshemning er ingen homogen gruppe. Ulike behov trenger differensierte tjenester. Men. Det trengs tjenester som er designet på en slik måte at man ivaretar ikke bare brukermedvirkning, men selvbestemmelse.
Vi trenger å samle de gode eksemplene. Eksempler på hvordan man kan organisere tjenester på en slik måte at man ivaretar idealene fra ansvarsreformen. Men. Jeg mener at vi også trenger å tenke nytt. Vi trenger innovasjon i tjenesteutformingen. I denne utviklingen må vi som fagfolk og fagforening, sammen med mottakerne av tjenestene, sitte i førersetet. Vi skal være aktive deltakere i utviklingen av bedre tjenester. Vi skal ikke bli konservatorer for tjenester som ikke fungerer.
Så jeg trenger å høre fra deg. Ikke bare for å beskrive svikt i tjenestene. Ikke bare for å beskrive de gode eksemplene. Men også for å beskrive din visjon, og dine konkrete løsninger. For fremtiden. Trenger vi å tenke nytt? Når du leser dette, vil du finne det samme på bloggen min www.vernepleieren.wordpress.com. Bruk kommentarfeltet. Send meg en e-post. Diskuter i Fontene. Vær en Uredd stemme. Beskriv fremtiden!
Hver dag gjør tusenvis av helse- og sosialarbeidere en fantastisk jobb. En jobb som mange setter pris på. En jobb som er helt avgjørende for et godt samfunn.
Helse- og sosialarbeidere er etter min mening litt for lite flink til å skryte av det arbeidet vi driver med. Når sa sist at du er stolt av arbeidet ditt? Når sa du sist at det du gjør er viktig og bra? Og når sa du sist til en kollega at arbeidet hun gjør er fantastisk flott??
Nå har du sjansen til å sette pris på en helse- og sosialarbeider som du kjenner. Som du mener fortjener en ekstra oppmerksomhet. FO deler hvert år ut prisen for årets sosialarbeider. Nå går snart fristen ut for å nominere prisvinneren for 2012. Nominer en du kjenner, da vel!
Når jeg skriver dette skulle jeg vært hos FO Buskerud. Skulle holdt innledning om neste års tariffoppgjør. Om likelønn. Der er jeg ikke. Jeg er hjemme. Hjemme med sønnen min som er syk. Selvfølgelig er jeg det. Men. Det fikk meg også til å tenke på Odd Eriksen.
Er det noen av dere som husker Odd Eriksen? Han har vært statsråd i den rød-grønne regjeringen. Den første som trakk seg i den første rød-grønne regjeringen. Etter mye politisk press valgte han å gå av. Begrunnelsen var at han savnet familien. Som jeg skrev på min første blogg; det var få som trodde han. For å sitere meg selv:
Så har den første statsråden gått av. Odd Eriksen har vært mye kritisert i media og det er «ingen» som tror han når han sier at han går av på grunn av at han savner familien. Politiske kommentatorer hevder at dette kun er en unnskyldning, og at noen kanskje har hvisket han i øret at det er på tide å trekke seg. Hadde det vært slik hvis han ikke hadde vært mann? Neppe. Hadde det vært en kvinne hadde hun nok fått forståelse for at det hadde vært tungt å være så mye borte fra familien. Når skal det bli akseptabelt og troverdig at en mann setter familien foran egen karriere. Odd Eriksen fortjener ros for det valget han har tatt.
Jeg ser på statsråd Audun Lysbakken som et viktig forbilde for oss menn. Han har vært tydelig på at stiller han til valg som leder av SV så må han også kunne ha tid til familien. På sin blogg skriver han:
Jeg har invitert dere hit fordi jeg ønsker å bli SVs nye leder. Jeg har brukt helgen til å gå turer med min kone og barna mine, ha familieråd rundt kjøkkenbordet hjemme og diskutere om det er mulig å kombinere det å være småbarnspappa med det å være leder i SV.
Jeg har kommet til at det må være mulig, og fått støtte hjemme for det. Demokratiet skal bygges av vanlige mennesker, med vanlige liv. Derfor må det også tilpasses vanlige mennesker og vanlige liv. Dersom jeg blir partileder blir jeg en leder som forlater viktige møter når det er på tide å hente i barnehagen, som ikke tar telefonen fra jobben når ungene mine skal ha min fulle oppmerksomhet, som er gjerrig på helgene mine og som skal ha en like lang pappapermisjon som sist. Det skal partiet vite dersom partiet velger meg.
Skal vi oppnå likestilling må vi menn ta ansvar. Men. Vi må ikke bare snakke om det. Vi må også handle. Jeg tilhører “løkka” generasjonen. Tok ut relativt lang pappa permisjon, likte å henge på kafe på Grünerløkka med ungen i barnevognen. Trodde at damene så på den flinke mannen i smug. Nå tror jeg vel egentlig at damene tok meg som en selvfølge. Selvfølgelig skulle jeg som mann ta mitt ansvar for barna. Men vi skal selvsagt ikke bare skumme fløten. For løkka på mandags formiddag er fløten.
Når jeg valgte å stille til valg til politisk ledelse i FO var det naturlig å diskutere det med konen. Hva hun sa ville ha en avgjørende betydning. Eller ville det det? Hadde jeg ikke bestemt meg på forhånd? Det er jo fint å ha på ”CV-en” at man tok hensyn til familien før man sa ja. Det høres flott ut når jeg kan si at jeg må ta hensyn til barna og resten av familien. At jeg må gå tidlig fra møter. At jeg skal hente og bringe. Men. Det viktigste er ikke at jeg sier det. Det viktigste er at jeg gjør det. Det er det som er poenget mitt. Og det er vanskelig. Det er vanskelig å avlyse på grunn av syke barn. Det er vanskelig når man ikke kan gå på et kveldsmøte. Men skal man oppnå likestilling. Skal man oppnå likelønn. Så må jeg og flere menn med meg også handle. Vi må ta ansvar og få lov til å ta ansvar. Både privat og i politikken. Det er ikke vanskeligere for menn enn for kvinner, men det er kanskje vanskeligere å synliggjøre at det er vanskelig (Jf Eriksen). Nettopp derfor er detkanskje også et poeng å snakke om at det er vanskelig. Men, vi må også prøve å gjøre det mindre vanskelig å prioritere familien. Derfor er jeg glad for at min forbundsleder Rigmor Hogstad er tydelig på at familien er viktig. At når hun selv må hoppe inn på kort varsel hos FO Buskerud, så er hennes klare melding til meg: «Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!» Det er moderne ledelse. Sånne tilbakemeldinger må både menn og kvinner få i slike situasjoner.
Som sagt så må vi menn få lov til å ta ansvar i kvinnekampen. Jeg gleder meg for eksempel til jeg en gang i fremtiden blir medlem av FOs kvinnepolitiske utvalg.
(Dette har jeg altså skrevet mens jeg har vært hjemme med sykt barn. Sannsynligvis burde jeg prioritert butikken, klesvasken, vinduene og støvtørkingen. Heldigvis kommer rengjøringsfirmaet på mandag)
Vernepleieren 
