Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Blogginnlegg

Mulighetenes vindu 2

Vi klarte det! Mulighetenes vindu er åpent. Etter tydelige signaler fra FOs grasrot, fra utdanningsinstitusjoner, fra brukerorganisasjoner og fra andre som er engasjert i fremtidens velferdstjenester. Etter noen uker med intenst arbeid i FO sin forbundsledelse. Vi klarte det. Sammen. Mulighetenes vindu er åpnet på vid gap.

Etter et møte med politisk ledelse i FO i går slår statsråd Tora Aasland i dag fast at kunnskapsdepartementet legger vekk tanken om å slå sammen barnevernpedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningene. Dette er en stor seier for FO, men først og fremst for velferdstjenestenes brukere.

For oss vernepleiere er det strålende at Kunnskapsdepartementet nå slår fast at den unike kombinasjonen av ulike fagdisipliner som utdanningen vår har er nødvendig for å sikre gode velferdstjenester i fremtiden. Velferdstjenester for alle! Og det gir oss store muligheter. For jeg har store ambisjoner. Ambisjoner for utdanningen min. I dag tillater jeg meg å puste litt lettet ut. I morgen skal jeg brette opp armene. For. Hvordan skal fremtidens vernepleierutdanning se ut? Jeg mener at dagens utdanning er robust, men at den også må utvikles videre. Dagens uttalelse fra Aasland gir et grunnlag for å gi vernepleiefaglig kompetanse et tydelig løft.

Det er selvfølgelig en del som er usikkert. For det første er ikke dette vedtatt enda, men det er et klart og tydelig signal. For det andre varsler hun endring: ”Alle tre må styrkes, alle må være forberedt på endring. Det skal mer inn i hver av utdanningene for å styrke dem på det som ikke er godt nok dekket i dag, og for enda bedre å kunne møte framtidas behov.”

Jeg ser frem til diskusjonene som kommer. Tror det kan være svært vitaliserende for vernepleiermiljøene, både i utdanningsinstitusjoner og i praksisfeltet. Kanskje også vitaliserende for arbeidsgivere og andre yrkesgrupper. Hvordan sikre gode yrkesutøvere i fremtiden? Hva skal fremtidens vernepleier gjøre, og ikke minst, hva skal han ikke gjøre? Hvordan skape armslag for vår kompetanse i ulike deler av helse- og sosialtjenestene? Hvordan overbevise lokale og sentrale myndigheter om at vår kompetanse er en faktor for å sikre blant annet samhandlingsreformens suksess. Jeg er i de siste dagene blitt enda mer sikker på at vi har viktige aktører som Kunnskapsdepartementet og Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet med på laget. Ansvarlige politikere som ønsker å sikre vår kompetanse for fremtiden.

For meg er det viktig at kombinasjonen av helse, sosial og pedagogikk opprettholdes. At vernepleieren beholder og utvikler sin særskilte kompetanse og ferdigheter i møte med de særskilte utfordringene til personer med utviklingshemning og andre med kognitiv funksjonsnedsettelse. Og at vi erkjenner at denne kompetansen kan brukes til ulike utfordringer, på ulike arenaer overfor ulike mennesker. Og; at vi erkjenner at vi ikke kan alt!

Takk til Tora Aasland og Kyrre Lekve som hørte på våre argumenter. Dere viser også tydelig at vår kompetanse er viktig i fremtidens velferdstjenester. Jeg er også imponert over det engasjementet som grasroten i FO har vist. Dere har gjennom opprop, blogging og argumentering tydelig vist at sammenslåing er feil vei. Det engasjementet må også brukes i den videre utviklingen av utdanningene våre. Og; litt takk til meg selv 🙂 og mine kollegaer i forbundsledelsen i FO.

Noen sier at vi med dette går baklengs inn i fremtiden. Jeg vil si; look too Norway!

PS! Kanskje  endringene vil føre til navnebytte? Det har jeg skrevet om før…

9

Lenge leve barnevernpedagogen!

I dag er det den internasjonale sosialpedagogdagen. Gratulerer, vernepleier og barnevernpedagog! Vær stolt. Stolt av det bidraget du gjør for folkene i landet vårt.

Velferdsstatens yrker er gjensidig avhengig av hverandre. De hadde ikke vært det de er i dag uten gjensidig påvirkning. Uten sosionomutdanningen hadde sykepleierutdanningen måtte være enda bredere. Uten barnevernpedagogutdanningen hadde kanskje vernepleierutdanningen vært en generell miljøterapeututdanning. Vi hadde fått dårligere utdanninger. Dårligere yrkesutøvere. Og dårligere tjenester til folk som er avhengig av bistand for å få best mulige liv. Vi trenger differensiert kompetanse for å møte fremtidens komplekse utfordringer.

I disse dager avslutter Kunnskapsdepartementet sitt arbeid med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Fremdeles diskuteres det modeller som vil innebære nedleggelse av barnevernpedgog-, sosionom-, vernepleier- og velferdsarbeiderutdanningene. Det vurderes å lage en ny felles sosialarbeiderutdanning. Dette er en dårlig løsning. Men; fremdeles diskuteres det hvordan utdanningene skal styrkes. Bedre praksis, styrket velferdsfaglig grunnlag, praksisnær forskning. Fortsatt profesjonskompetanse. Det kan bli veldig bra!

Jeg hadde ikke vært vernepleier hadde det ikke vært for barnevernpedagogutdanningen. Jeg fikk en stor porsjon sosialfaglige gener fra en onkel og en tante som er nettopp barnevernpedagoger (kan ikke få takket dere nok, onkel Andre og tante Torunn). Landet trenger en sosialpedagogisk utdanning rettet mot behovene til utsatte barn og unge. Det trengs en egen profesjonsutdanning for å bevare den kraften som ligger i barnevernpedagogen. La oss stå sammen om å bevare sosialpedagogikken i Norge. La oss stå sammen om en styrket barnevernpedgogutdanning! Jeg tror fremdeles at stortingsmeldingen som kommer ved juletider kan gi en retning på en slik styrking.

I dag kan du feire den internasjonale sosialpedagogdagen. Jeg skal henge opp flagget, spise kake (litt siden jeg også har bursdag i dag). Du kan sende et postkort til noen du mener trenger det. Fokuset til den internasjonale dagen i år er FN konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse. Norge har enda ikke ratifisert avtalen. Jeg har sendt postkort til statssekretærene i BLD.

Uansett om du er barnevernpedagog, vernepleier eller bare en venn: Jeg oppfordrer deg også til å signere dette oppropet. Et opprop for gode barnevernpedagog- og vernepleierutdanninger.

På en dag som denne skal vi feire. Lenge leve vernepleieren! Lenge leve barnevernpedagogen! Hurra!!!

PS! Internasjonalt regnes barnevernpedagogutdanningen og vernepleierutdanningen som sosialpedagogiske utdanninger. Her i Norge forbindes nok sosialpedagogikk mest med barnevernpedagogutdanningen. Det er ikke mange vernepleiere som identifiserer seg med sosialpedagogikk. Men siden det ikke er så mange vernepleierutdanninger i verden (det burde det selvsagt vært), så ville nok en internasjonal vernepleierdag blitt litt stusselig. Derfor vernepleier, rett i ryggen, frem med brystet, dagen er også din!

4

En liten hemmelighet!

Jeg skriver i Dagsavisen i dag. Et lite brev til landets nye kommunepolitikere. Om ansvarsreformen. Om kompetanse. Om vernepleiefaglig kompetanse. For de av dere som ikke har tilgang på avisen, her er hva jeg skriver:

En liten hemmelighet!
Gratulerer med valget, du som er ny kommunepolitiker. Før du blir overlesset med sakspapirer om gatenavn, eldreomsorg og neste års knappe budsjett har jeg lyst å fortelle deg en liten hemmelighet. Det er i år 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt.

Reformen gav deg og din kommune ansvaret for  tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning. For at personer med utviklingshemning har normaliserte levekår. At din kommune oppleves som inkluderende. Det ansvaret er det tilsynelatende mange som har glemt. I kommune etter kommune bygges det store boligkompleks. Beregnet på ulike folk med ulike bistandsbehov. 10 leiligheter, 30 leiligheter, 50 leiligheter. Institusjoner. Institusjoner som ansvarsreformen nettopp skulle bygge ned.

Kompetansemangelen er stor. For å sikre ansvarsreformens idealer holder det ikke bare med tålmodighet og empati. Tjenesteyterne og kommuneadministrasjonen trenger høy kompetanse. Vernepleiefaglig kompetanse. I de fleste tilfellene hvor man må utøve tvang og makt trengs det i dag dispensasjon fra utdanningskravene. Er kravet om faglighet og rettsikkerhet glemt?

Så du nye kommunepolitiker. Jeg kunne ramset opp bekymringsfulle tendenser i forhold til sysselsetting og utdanning, på område etter område, men det kan du jo finne ut av selv. For. Hvordan står det egentlig til i din kommune? Får personer med utviklingshemning bestemme hvor og hvordan de vil bo? Får de tjenester med høy kvalitet? Statlige myndigheter har valgt å gi din kommune frihet til å sikre idealene fra ansvarsreformen på den måten dere mener er best. Det er du som sitter på virkemidlene. Benytt dem.

Det er nok ikke denne saken du vinner gjenvalg på om fire år. Men satser du på å sikre tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning vil du kunne vise at din kommune er en inkluderende kommune. Og. Jeg kan love deg at landets vernepleiere skal stå bak deg i denne kampen. I kampen for et samfunn for alle.

1

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge.  Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det  mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

10

Dagsnytt 18

I det jeg var på vei inn i feriemodus fikk jeg mulighet til å komme på dagsnytt 18. Strålende. Strålende først og fremst siden jeg fikk mulighet til å snakke om situasjonen for personer med utviklingshemning, og særlig deres manglende deltakelse i arbeidslivet.

Fremdeles irritert på meg selv for at jeg ikke tvang meg inn på slutten med min to sluttpoeng til Hanne Bjurstrøm:

1. Sørg for at sysselsettingsstrategien som skal fremlegges i tilknytning til statsbudsjettet til høsten omtaler personer med utviklingshemning særskilt. Dette er en gruppe som ofte blir glemt, også når man snakker om situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse generelt.

2. Sørg for at forslaget som Venstre har lagt inn til stortinget (som underlig nok er lagt til helse- og omsorgskomiteen) om et offentlig utvalg  som skal se på hele situasjonen for personer med utviklingshemning blir seriøst behandlet og ikke bare blir partipolitisk krangling. Aller helst støtt venstres forslag. Om ikke, sørg for at man får til en skikkelig kompetansegjennomgang og styrking knyttet til alle velferdstjenestene som jobber for personer med utviklingshemning.

0

Mulighetenes vindu

Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen

Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.

Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!

(se hele presentasjonen hans her, men husk at dette kun er et glimt fra utviklingsarbeidet til departementet, og dermed er også modellene under utvikling)

I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.

På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…

Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ!  Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!

Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?

I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!

her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»

Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».

6

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

0

Utdanningsmodell fra fortiden?

For litt siden skrev Jorunn Vindegg og Kåre Heggen et innlegg i Aftenposten som argumenterer for en enhetlig grunnutdanning for sosialarbeiderne. Jeg prøvde meg med et tilsvar. Et tilsvar som på ingen måte omhandler alle momenter i deres korte innlegg, men som påpeker noen viktig momenter fra vernepleierståsted. Jeg fikk ingen respons fra Aftenposten, men heldigvis har jeg min egen publiseringskanal her på bloggen min :-). Da Aftenposten ikke ville trykke er det selvfølgelig en fare for at det er dårlig skrevet, men jeg antar også at fokus på vernepleierutdanningen desverre er et for smalt fokus for avisen.

Utdanning for velferd

Landets velferdsutdanninger finner først og fremst sin legitimitet i at de utdanner yrkesutøvere som er i stand til å møte behovene som personer med ulike bistandsbehov har. Derfor mener jeg det er svært viktig at Kunnskapsdepartementet nå har satt i gang Les mer «Utdanningsmodell fra fortiden?» →

2

Ta tjenestene tilbake!

Oppe i all utdanningspolitikk og interne prosesser i FO glemte jeg min egen bloggserie; Ta faget tilbake. Helt til i dag. Helt til jeg hørte Linn Herning og de andre i For velferdsstaten si tydelig og klart: Ta tjenestene tilbake!

I dag avholdt For velferdsstaten sin store konferanse Velferdskonferansen 2010 – ta tjenestene tilbake. Selv om jeg ikke deltok hele dagen kan jeg konkludere  med at konferansen er viktig og nyttig. Over 400 deltakere hørte en lang rekke innlegg om hvordan vi skal ta tjenestene tilbake. Tilbake til det offentliges hender. Hvorfor velferdstjenestene ikke skal være motivert av profitt.

Et viktig budskap, som også kommunal rapport slo opp i dag, er at EØS reglementet ikke er til hinder for at det offentlige skal drive tjenestene selv. Norge overoppfyller EØS avtalens krav til anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke i denne klassen Norge skal være best. Som Lysbakken sa; kildene til profitt er enten reduksjon i kvaliteten på tjenestene eller reduksjon i forhold knyttet til de ansatte. Begge deler henger sammen og ingen av delene er akseptabelt. Derfor; ta tjenestene tilbake!

Jeg registrerer dog litt ulik virkelighetsbeskrivelse. Mens Linn Herning avviser at privatisering av omsorgstjenestene er et marginalt fenomen i Norge, skryter Lysbakken av at det er få private aktører (slik blir det vel når man skal forsvare regjeringen man sitter i). Uansett er begge enige i at man ikke ønsker kommersielle aktører.

Ideelle aktører derimot, de er sterkt ønsket. Det er greit for meg. Lysbakken la vekt på at de har ideer og engasjement som vi trenger. Det er også greit. La det bare ikke bli en oppfatning av at man ikke kan ha ideer og engasjement i det offentlige.

Gaven til foreleserne på konferansen var Mikael Wiehes Ta det tillbaka. Her er den. Passende tekst.

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑