På mandag gikk han som hadde ansvaret for landets inkluderingspolitikk av. Det synes jeg fortjener en liten kommentar her på Vernepleieren.
Å kommentere SVs indre anliggende er nok litt på siden av det jeg tidligere har skrevet om her på bloggen. Men når landets inkluderingsminister går av klarer jeg ikke å la vær. Både som vernepleier og som medlem av SV.
De siste dagene har de politiske og språklige klisjeene stått i kø. Les mer «Det er ikke feilene vi lærer av»
Kjære Pål, det er nok no. Det er nok. Etter Lørdagsrevyen i går må jeg bare si det. Det er nok no!
Først må jeg si, du gjør jobben din på en strålende måte. Du er saklig, tydelig og på et vis overbevisende. En streng innvandringspolitikk vil føre til at færre personer kommer til landet. Færre personer som ikke får oppholdstillatelse blir i landet over lengre tid. Færre barn i vanskelige situasjoner. En enkel analyse. Antakelig god bruk av forskningsbasert kunnskap.
Men det er jo feil utgangspunkt. Argumentet ditt er jo at man kan bruke mennesker som brikker. Brikker i en politikk som har gode intensjoner, men dramatiske konsekvenser. Dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker. Du sier det jo selv. For det enkelte barn er konsekvensene store. Men. Premisset ditt er feil. Selv om din deskriptive analyse er riktig, er ditt normative premiss feil. Politikk bør bygge på en kunnskapsbasert praksis. Vi må ha en effektiv praksis som sikrer at vi når våre mål på en best mulig måte. Samtidig må det ligge noen premisser til grunn. Premisser som skal legge noen rammer for utformingen av den praktiske politikken. Et av de premissene som må legges til grunn er barnets beste. Alltid; barnets beste!
For en vernepleier blir det feil. Feil å bruke enkeltmennesker som et middel. I helsetjenestene møter vi ofte vanskelige dilemma. Kan man bruke enkeltmennesker som et middel til å nå overordnede mål? (Jf. For eksempel medisinsk forskning). Kan jeg skyve Per med utviklingshemning foran meg for å oppnå samfunnsmessige målsettinger som for eksempel inkludering. Nei, aldri! Jeg må ta utgangspunkt i hva som er best for Per (eller i hvert fall hva Per selv mener er best for han). For en helsearbeider er utfordringen ganske så enkel; jeg kan ikke bruke deg som et middel for å nå overordnede mål. Om det er vanskelig? Egentlig ikke. Premisset er så tydelig og klart. Løsningene må bygge på premisset om enkeltmenneskets ukrenkelighet.
Så, Pål, hva skal vi gjøre da? For det er mange av oss som kritiserer deg og din regjering. Men, kritikk er lett. Alternativene er vanskeligere. Mitt forlag er at vi setter oss ned sammen. For. Jeg har stor respekt for din analyse. At vi skal bruke kunnskap om hva som virker i utformingen av politikken vår. Men først må vi diskutere premisset. Hvordan kan vi legge til grunn premissene om barnets beste og enkelt menneskets ukrenkelighet i asylpolitikken? Og samtidig føre en effektiv asylpolitikk. En asylpolitikk som forhindrer at folk som likevel ikke får asyl kommer til landet. For, jeg anerkjenner at også det er et argument bygget på humanisme.
Ofte blir det sagt at vår asylpolitikk skal være streng, men rettferdig. Det er ingenting rettferdig i å la barn bo mangfoldige år på asylmottak. Ikke et eneste barn skal brukes som et middel. Ikke et eneste barn skal brukes som en del av en innvandringspolitisk strategi. Hvert eneste barn skal sees som det de er; barn.
En av mine Facebookvenner (og partikamerat med deg) skrev det understående etter å ha sett Dagsrevyen lørdag kveld. Bortsett fra det retoriske poenget i at hun retter seg feilaktig mot deg og ikke mot regjeringen som helhet, synes jeg poenget hennes er svært så treffende.
Gode Statsekretæren, det er ikke noe nytt at foreldre gjør valg som samfunnet oppfatter som dårlige for barna. Men det har alltid vært en grunnleggende premiss for sosialdemokratiet at da går samfunnet inn å kompanserer og tar ansvar. Vi legger barnets beste til grunn og vi tenker og handler,nesten automatisk fordi det sitter i ryggmargsrefleksen, at alle barn skal få like muligheter til å klare seg i livet uavhengig av deres foreldre. Du, statsekretær, reduserer barn til et middel og tar et langt skritt bort fra velferdstanken, felleskapet og troen på at alle barn har like muligheter til tross for ulike forutsetninger!
Så, Pål. Det er nok no. La oss finne en annen måte å gjøre dette på. En måte som både ivaretar premisset mitt; barnets beste, og ditt ønske; en kunnskapsbasert praksis.
Om du ikke visste det fra før. 17. februar var en historisk dag. En historisk dag for oss som er opptatt av kompetanse i velferdstjenestene. En historisk dag for oss som er opptatt av vernepleierutdanningen.
For et år siden kom det signaler som kunne tyde på at vernepleierutdanningen stod i fare. Kunnskapsdepartementet presenterte modeller som innebar sammenslåing av de såkalt sosialfaglige høgskoleutdanningene. Kunne det være fornuftig å styrke sosialfagene ved å slå sammen sosionom-, barnevernpedagog- og vernepleierutdanningene? Nei! lød det samstemte svaret fra landets vernepleiermiljøer.
Nå har svaret fra regjeringen kommet. Stortingsmelding nr. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd, som kom 17. februar, slår klart og tydelig fast: Vernepleierutdanningen er en utdanning for fremtiden!
Vernepleierutdanningen ble opprinnelig etablert som en utdanning for arbeid med utviklingshemmede, og dette vil fortsatt være en viktig målgruppe. I dag jobber imidlertid vernepleiere mye bredere, med en rekke målgrupper og i ulike funksjoner. Dette må gjenspeiles i utdanningen. En videreutvikling av utdanningen med fortsatt vekt på miljøterapeutisk arbeid og helsefaglig kompetanse vil kunne bidra til å styrke tjenestene innenfor både habilitering og rehabilitering og danne grunnlag for et godt tverrprofesjonelt samarbeid. Balansen mellom helsefaglig og sosialfaglig kompetanse må vurderes i nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, tjenesteområdene og brukerorganisasjonene.
Det er flere elementer i stortingsmeldingen som kan og bør trekkes frem. Men overstående sitat (fra side 83) er kanskje det viktigste for oss som er opptatt av vernepleierier. Regjeringen slår ikke bare fast at utdanningen skal være en viktig del av fremtidens samlede velferdskompetanse. Den gir også en viktig retning. En retning på utdanningen som ikke bare sikrer at den fortsatt skal ha fokus på tjenestene til personer med utviklingshemning. Regjeringen ønsker også å videreutvikle vernepleierutdanningen med vekt på dagens kjernekompetanse til det beste for flere av velferdstjenestenes brukere. Flotte greier, spør du meg!
Men, så, hva nå? Stortingsmeldingen er retningsgivende. Det er nå utviklingsarbeidet skal begynne. Det er i årene fremover vi får svar på om denne meldingen var en melding for skrivebordsskuffen, eller om den fikk innflytelse på fremtidens kompetanse.
Etter å ha jobbet med kompetanse- og profesjonsutvikling i flere år er det (minst) en ting som har undret meg; hvor er de vernepleiefaglige diskusjonene? Hvor diskuteres fremtidens utdanning og yrkesutøvelse? I FO skjer det mye. Også innenfor utdanningsinstitusjonene. Og, selvsagt diskuteres det i praksisfeltet. Men, jeg savner en felles arena. En uavhengig arena der utdanning og yrkesfag kan utvikles og diskuteres. En arena der ulike perspektiver kan få gro.
Hvor diskuteres egentlig boken til Owren og Linde? Hvor er perspektivene rundt vernepleie som et fremtidig fag eller som en transdisiplinær utdanning? Hvor diskuteres sammenhengen mellom utdanning og praktiske ferdigheter i møte med mennesker med bistandsbehov? Og, hvordan få til en uavhengig og utviklende debatt knyttet til forholdet mellom vernepleiefaglig kompetanse og organisering av tjenester, som eksempelvis arbeidstidsordninger.
For å imøtekomme intensjonene i den omtalte stortingsmeldingen trenger vi en vernepleiefaglig tenketank. En arena som kan fasilitere de viktige diskusjonene for fremtiden. Som kan styrke vernepleieren i møte med fremtidens utfordringer. Som både kan være en informasjonskanal og et diskusjonsforum. Som kan bidra til profesjonsidentitet og som kan fremme samhandling mellom profesjoner.
Er det andre som ser behovet? En vernepleiefaglig tenketank. Smak på det. Kommenter!
I helgen hadde jeg et lite innlegg i Klassekampen. Om forskning. Mmm. Kanskje litt underlig? Jeg som ikke har en mastergrad engang. Tja, jeg mener at det er viktig at flere enn folk i akadamia bryr seg om forskning.
Forskningsdebatter kan ofte bli sære, med en språkbruk som ekskluderer andre enn de som er langt inne i akademia. Det er synd. Klassekampen har satt fokus på forskning den siste tiden. Det er en diskusjon om blant annet høgskolene utelukkende skal drive med undervisning, og at forskningen skal forbeholdes elitemiljøer på universitetene. Det er jeg svært skeptisk til. En av mine kjepphester er at vi trenger mer klinisk forskning på hvordan vårt direkte arbeid for Ola og Ali skal være. Da trenger vi yrkesutøvere og profesjonsutdannere som forsker. Her er innlegget mitt:
Ja takk, begge deler
Det er med interesse og ikke rent lite undring jeg de siste dagene har fulgt forskningsdebatten her i Klassekampen. Jeg skal være ydmyk nok til å innrømme at siden jeg verken tilhører universitets-, høgskole- eller annet forskningsmiljø så er det ikke alt innen forskning og akademia jeg har kjennskap til. Men. Etter flere års virke innen helsesektoren og tilsvarende år i en profesjonsorganisasjon er det flere faktorer ved den pågående debatten jeg stiller meg spørrende til.
For det første mener jeg det er avgjørende å definere hvilke forskning man faktisk snakker om. Før man kan snakke om elitistisk eller demokratisk forskning, må dette premisset avklares. For egen del er det avgjørende at når man diskuterer forholdet mellom forskning og utdanning av profesjonsutøvere så må både grunnforskning og anvendt forskning legges til grunn.
For det andre er jeg svært kritisk til dem som mener at spørsmålet om forskning og undervisning er et enten eller. Enten skal man legge forskning til grunn for institusjonenes virke eller så skal man legge undervisning til grunn. Går det virkelig å skille dette fra hverandre? Landets helse- og omsorgstjenester står foran svært spennende tider. Det er ikke tvil om at man trenger godt kvalifiserte yrkesutøvere for å møte komplekse utfordringer. Yrkesutøvernes praktiske ferdigheter må baseres på kunnskap om hva som virker og hvorfor dette virker. For å sikre dette trengs både grunnforskning og enda mer klinisk forskning. Alt henger sammen med alt.
Vi trenger å vite hvilke kliniske grep som skal til for å utvikle et inkluderende samfunn. Vi må forske på hvordan Kari med demens skal kunne leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Og. Vi må vite hvordan vi best mulig skal møte Robert som slår seg selv. For å sikre dette tror jeg det er avgjørende at profesjonsutøvere og de som utdanner disse spiller en viktig rolle i forskningen. Vi trenger akvariumsforskning der forskere fra andre miljø ser inn på velferdstjenestene, men vi må først og fremst legge enda større vekt på klinisk forskning i praksisfeltet. Da trenger vi profesjonsutdannere og yrkesutøvere rundt om i hele landet som forsker, utdanner og utøver.
På søndag går søknadsfristen ut for en av Norges viktigste jobber. Vi burde kanskje hatt som mål å avskaffe stillingen, men det er ingen tvil om at den trengs. Det lyses ut etter nytt barneombud.
Barneombudet i Norge har en 30 år gammel historie, og skal styrke barns stilling på alle samfunnsområder. På et vis burde det vært unødvendig. Det burde være en selvfølge at barns beste var et premiss for all beslutningstaking. Slik er det ikke. Dessverre er det slik at vi trenger en slik vaktbikkje som barneombudet skal være. For barna blir, utrolig nok, ofte glemt eller ikke tatt nok hensyn til.
Nå er det riktignok ikke alltid det er like klart hva som er barns beste. Det kan både være et faglig og politisk spørsmål. Spørsmål om 16 år som stemmerettsalder, dataspill eller forhold knyttet til sex og p-piller er det nødvendigvis ikke klare svar på. Det er viktig at barneombudet engasjerer seg i allmenne spørsmål. Som gjelder alle barn. Men. Det er enda viktigere at ombudet er tydelig i forhold til de som er ekstra utsatt. På noen områder skal man ikke kompromisse. På noen områder er det svært tydelig at dagens regjering, eller andre regjeringer for dens saks skyld, ikke har lykkes. Noen områder er avhengig av en vaktbikkje som ikke gir regjeringen fred. Jeg skal nevne tre slike områder.
1)
De siste ukene har landets asylpolitikk vært i fokus. Spørsmål knyttet til retur, særlig av såkalte papirløse flyktninger, er nødvendigvis ikke noe enkelt spørsmål. Spørsmål om barn burde dog vært svært enkelt. Jeg er svært kritisk til at en statssekretær sier at dette er en avveining mellom hensynet til barnas beste og hensynet til at regelverket ikke skal bli misbrukt. Barnas beste burde selvsagt vært et grunnleggende premiss også her. Andre virkemidler må brukes for å hindre misbruk enn å kompromisse med barns situasjon. Det er bra at barneministeren mener at flere må få bli, men det holder selvsagt ikke å ”håpe at AP snur”. Her må det sterkere lut til enn håp (noe som jeg selvsagt regner med at også Lysbakken vet). Når det gjelder barn med sterk tilknytning til Norge burde det ikke være snakk om tvil om hva som er barns beste. Her spiller barneombudet en viktig rolle med å være tydelig i forhold til at barns beste må veie tyngre enn invandringspolitiske hensyn i asylsaker. Når det gjelder saker der barnets beste er klart og tydelig skal ikke det være nødvendig med håp fra barneministeren. Barneministeren skal bestemme! (så får justisdepartementet finne løsninger som også sikrer innvandrings politiske hensyn).
2)
De bodde i en liten trang sentrumsleilighet. Hun og sønnen. Mitt første møte med barnefattigdommen. Jeg som veileder for familier med barn med funksjonsnedsettelser. Hun, uten råd til å gjennomføre de små justeringene som skulle til for å få et litt bedre liv. Sønnen, uten råd til å gjennomføre aktiviteter som kunne bidra til et litt bedre liv. Det er en skam at det finnes mange tusen barn i fattigdom i Norge. Nok et område der alle politikerne mener det må gjøres noe. Nok et område der man ikke får det til. Et område som klart og tydelig viser behovet for et sterkt barneombud. Et barneombud som henger på politikerne som en klegg. Som er klar og tydelig på at vi ikke skal ha barn i fattigdom i Norge. Punktum.
3)
I går skulle jeg egentlig vært på konferanse på litteraturhuset (men hadde selv sykt barn). Hanne Østbys Fond til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge arrangerte konferansen ”Fra ideen om menneskets ukrenkelige verdighet til mennesket på anbud”. Situasjonen for barn med funksjonsnedsettelse har alltid har engasjert meg. Vi har langt igjen før vi når målsettingene i politikken overfor denne gruppen. Familiene får ikke nok støtte. Mange foreldre må være koordinatorer, fagpersoner og barrikadeløpere, og så kan de være foreldre om de orker. Utslitte foreldre er ikke barns beste. Utover familien er det skolen som er den viktigste oppvekstarenaen. Selv om integrering er rådende faglig og politisk premiss er tendensen motsatt. Segregerte tilbud, barn som ikke får gå på sin nærskole, med sine naboer, men som må sitte i en taxi til og fra skolen. Og, når familiene ikke kan eller ikke vil følge opp lengre, så krangler barnevern og pleie- og omsorgstjenestene om hvem som har ansvaret, hvem som skal ta regningen. Ja, jeg setter det kanskje på spissen. Men, det er få som er i tvil om at noe må gjøres. Og, selv om det er en del uenighet om hva som faktisk er barnets beste i noen tilfeller, er det stor enighet om at ting kan bli mye bedre enn det er i dag. På dette området trengs det et barneombud som sier i fra. Et kort søk på nettsidene til barneombudet viser det motsatte. Ingen treff på ordet utviklingshemning. Ingen! I følge Handikappedes Barns Foreldreforening var også dagens barneombud Reidar Hjermann tydelig på dette på konferansen i går: ”– Vi må bli mye flinkere til å jobbe med og finne frem til saker som dreier seg om barn med funksjonsnedsettelser. Jeg skal ihvertfall gi det rådet til min etterfølger.” Det er både riktige og viktige signaler!
12. februar går søknadsfristen ut på jobben som barneombud. Mitt poeng er at vi fortsatt trenger en sterk vaktbikkje på vegne av landets barn. Vi har velmenende politikere som får til mye, men som enda ikke klarer å prioritere barn slik de bør prioriteres. Vi må ha et barneombud som er særskilt opptatt av særlig utsatte barn. Som barn av asylsøkere, barn som lever i fattigdom og barn med funksjonsnedsettelser. Grupper i barnebefolkningen som politikerne ikke har evnet å satse nok på. Barn som trenger særskilt oppmerksomhet for å leve gode liv. Jeg håper at dette er perspektiver som det nye barneombudet vil ha.
Så, det er ikke hvem som helst som bør bli nytt barneombud. Om du som leser dette er enig med meg i hvilke prioriteringer et nytt barneombud bør ha; søk på stillingen her!
PUH avdelingene er lagt over to etasjer, lengst mulig unna barnehagetomten i nordøst.
I høst har jeg holdt en del innlegg om ansvarsreformens 20 årsjubileum. Mange, også landets stortingspolitikere, mener at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er i tråd med reformens idealer. En av utviklingstrekkene er bygging av store boenheter. Boenheter som i størrelse overskrider størrelsen på mange av institusjonene som var før reformen trådde i kraft i 1991. Et av eksemplene jeg har brukt er Husabøryggen i Stavanger.
Jeg kjenner kun til dette prosjektet ut i fra det jeg har lest på ulike nettsider. Men. Det er flere ting jeg reagerer på. Og som jeg undrer meg over. Mitt kanskje viktigste spørsmål er; hvor er de vernepleiefaglige vurderingene? Hvilke roller spiller vi vernepleiere i planleggingen av dene type enheter? Hvor foregår de faglige debattene som jeg forutsetter må ligge til grunn for planlegging av bolig og tjenester til personer med behov for vernepleiefaglige tjenester? Eller. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er det helt feil å trekke inn vernepleiefaglige vurderinger?
Sitatet over er hentet fra prosjektbeskrivelsen til Husabøryggen (se den her). PUH avdelingene er et interessant begrep for bygging av hjemmene til folk. Hvordan vurderer vernepleiere bruken av slik begrepsbruk? Lengst mulig unna barnehagetomten presiseres det i samme setning som beskriver beliggenheten til avdelingene for personer med utviklingshemning. Er det et viktig poeng at personer med utviklingshemning og barna i barnehagen må lengst vekk fra hverandre, og i såfall hvorfor? Trygghet? Et salgsargument for foreldre som i disse dager kan velge og vrake i barnehageplasser? Eller er det for å beskytte de som bor der fra støy fra barnehagen (vi vet jo at mange personer med utviklingshemning ikke har dagtilbud og er hjemme på dagtid)?
Kommunen argumenterer med at dette er i tråd med reformens idealer. Det er jo ikke 24 som bor i samme bolig. Det er tre bofelleskap med 8 i hver. Hva er det for et argument? Spiller det noen rolle om det er tre bofelleskap i en bygning, eller et bofelleskap som utgjør like mange leiligheter som de tre tilsammen. Vitner ikke dette om at fokuset er på organisering av tjenester. Ikke på inkludering, deltakelse, på andre vernepleiefaglige vurderinger?
Stavanger kommune er blitt utfordret av departement og NFU på byggingen. I sitt tilsvar (les tilsvaret her) legger kommunen vekt på at planleggingen foretas av ansatte i ulike fagavdelinger. Det er betryggende. Det kunne også vært betryggende at de presiserer at institusjonspreg skal unngås i planlegging av bofelleskap. Men, se på bildet? Hvordan er det med institusjonspreget? Og betegnelsen PUH avdelingene? Institusjonspreg?
I tilsvaret fra kommunen legges det vekt på økonomi. Dette er innenfor hva kommunen får tilskudd til. Det legges også vekt på tilgang på tomter. Jeg kan ikke se at det er noen vernepleiefaglige vurderinger i kommunens brev. Er det blitt foretatt vernepleiefaglige vurderinger i planleggingen av Husabøryggen? Har det vært gjort vernepleiefaglige vurderinger når man skulle svare BLD? I så fall hadde det vel vært fint å synliggjøre dette? Vernepleiefaglige vurderinger må legge vekt på behovene til den enkelte som skal bo der. De må også legge vekt på hvordan rammeforhold legger til rette for inkludering og deltakelse, for tilretteleggelse for gode liv.
Poenget mitt er at vi må få frem vernepleiefaglige vurderinger knyttet til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Er det slik at det er økonomiske og praktiske begrunnelser som her får dominere, eller er det slik at vernepleiefaglige vurderinger tilsier den utviklingen som vi nå ser?
Jeg er en varm tilhenger av at man skal tørre å ta de vanskelige diskusjonene. Derfor er jeg også glad for at diskusjonen om tidlig ultralyd nå er aktuell. Men. Mitt råd til regjeringen ville vært; utsett beslutningen i 5 år.
Ofte utsetter man vanskelige saker, men oppdager raskt at saken er like vanskelig når man så skal behandle den. Som jeg tidligere har sagt, bør man i denne saken prøve ut den vernepleiefaglige løsningen før man eventuelt gir tilbud om tidlig ultralyd til alle.
Det er vanskelig å begrense seg i denne debatten. Selv om jeg har lyst å kommentere mange av de argumentene som brukes skal jeg ikke gjøre det. Men.
Kvinneperspektivet er fremdeles relevant. Kvinner må få bestemme selv over egen kropp. Som Ingrid i den flotte bloggen Maddam skriver:
”Selvbestemt abort blir illusorisk dersom noen på forhånd skal bestemme hva som er de riktige grunnen for å ta abort. Det er samtidig heller ikke noe valg dersom det ikke finnes en rett på informasjon for å belyse det valget som faktisk tas og det livet som man får. Et valg uten informasjon, er ikke noe valg.”
Mon tro om det samme synet gjelder når begrunnelsen for abort ikke er Down syndrom, men kjønn? Det er den siste tiden kommet frem at det er sannsynlig at det forekommer selektiv abort av jentefostre. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt, men «syndromselektiv» abort er helt ok? Her er det noe som ikke stemmer helt. Opplys meg gjerne!
Like muligheter til helsetjenester er fremdeles relevant. SV argumenterer godt for at den tryggheten tidlig ultralyd kan gi bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt og geografi. Men, hvorfor haster det egentlig sånn? Det er vel mange andre områder der det er viktigere å gjøre noe med fordelingen av goder her i landet. Regjeringen la i høst frem Fordelingsmeldingen. Så vidt jeg kan se er ikke tidlig ultralyd nevnt her (men veldig mye annet!!!).
Så gjør det enkelt, kjære regjering. Utsett saken. Men. Gjør noe!
Følgende sitat er hentet fra et innlegg på min Facebook-side:
Vi er en familie med et barn som er fysisk handicappet. Vi har fått erfare samfunnets knappe ressurser. Må kjempe for det meste for at hverdagen skal bli så funksjonell som mulig for vårt barn. Vi har feks innvilget elektrisk rullestol, men hvordan skal vi få brukt denne utenom hjemmet? Bil har vi søkt på, men det tar 8mnd å få den behandlet og da ikke sikkert innvilget. Vi må ha annen bolig; og pga rullestol trenger vi en del ekstra plass. Hvordan finansiere dette? Samfunnet har ikke noe å bidra med.. Samfunnet er ikke tilrettelagt for handicappde.
Nettopp. Dette er ikke noe enestående. De fleste foreldre jeg har hørt eller snakket med forteller nettopp om denne kampen. Kampen for et tjenestetilbud som kompenserer for funksjonsnedsettelsene til barnet. Hvilken trygghet gir dette kvinnen som får tidlig ultralyd. Hvilket valg har man egentlig da? Særlig når man hører fra Danmark at tjenestetilbudet blir dårligere. At kvinnene som velger å få barn med funksjonsnedsettelser kan skylde seg selv.
Det regjeringen må gjøre i de fem årene de skal utsette tidlig ultralydsaken er å sette i gang en storstilt satsning på familier med barn med funksjonsnedsettelser. Slik at historiene om kampen blir svært få. Slik at kvinner som venter barn med funksjonsnedsettelse får en trygghet for at man får den oppfølging og de tjenester man trenger. Både før man har født og i tiden etterpå.
Regjeringen kan starte med å bevilge penger til opprettelse av stillinger i kommunene og helseforetakene som har spesielt ansvar for en slik oppfølging av familiene. Ikke bare som konsultasjoner, men også tett arbeid i hjemmet. Vernepleiere som skal være familienes advokater, talspersoner og støttespillere. Profesjonelle som skal bidra til at foreldres tid i mye større grad kan brukes til det andre foreldre bruker tiden til. Folk som kan veilede, gjøre for og av og til kjempe kampen for foreldre. Foreldre må få lov og muliget til å være foreldre. Det er viktigere å bruke pengene på det enn på tidlig ultralyd.
I Vernepleierboka 2010, som jeg var med og redigere, skriver vernepleier Ann-Mari Haug om å få et funksjonshemmet barn- og å leve med det. Her skriver hun hvordan en slik stilling kunne vært utlyst:
Nyopprettet stilling som koordinator for familier med funksjonshemmede barn ønskes besatt.
Stillingen er krevende, utfordrende, spennende, variert og viktig. Det søkes etter en person som har:
• Gode kunnskaper om hjelpeapparatet i 1- og 2-linjetjenesten • Erfaring fra foreldresamarbeid • Kunnskap om familier i krise • Empati • Mot
Stillingsinnehaver vil få kontakt med familien kort tid etter at det er bekreftet en diagnose/funksjonshemning, og vil måtte arbeide utradisjonelt og tenke nytt.
Søker bør helst ikke ha erfaring fra:
• Økonomistyring • Turnusplanlegging • Administrasjon • Personalarbeid
Etterutdanning er ikke et krav, men det vil bli lagt stor vekt på innlevelse, fleksibilitet, samarbeidsevne og erfaring fra arbeid i hjemmemiljø. Lønn og arbeidstid etter avtale.
Tirsdag sa jeg takk for meg. Takk for meg som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er rart. Veldig rart. For en gang skyld har jeg forholdt meg taus på nett. Har latt både egne og andres reaksjoner synke. Nå er det tid for en kort liten sluttkommentar.
Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.
Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.
Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.
Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.
Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.
Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.
Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!
(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)
Diskusjonen om tidlig ultralyd er blitt svært aktuell. I dag har jeg et innlegg i Dagsavisen som fremhever det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen: Hvordan designe et samfunn der spørsmål om Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd?
For den oppvakte bloggleser er dette en omarbeidet versjon av et innlegg jeg har hatt på denne bloggen tidligere. Uansett; her er innlegget mitt i Dagsavisen:
En tredje vei i ultralydsaken
Arbeiderpartiet har satt seg et ambisiøst mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at de nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?
Medisinske, etiske og politiske problemstillinger blir løftet inn i debatten om tidlig ultralyd. Som feminist er saken utfordrende. Abortsaken har alltid vært viktig i kvinnekampen. Som en som er opptatt av like muligheter er saken vanskelig. Økonomi og geografi skal ikke gi forskjeller i medisinsk oppfølging. Som helsearbeider med tro på vitenskapelig og medisinsk utvikling er saken utfordrende. Selvsagt må vi ta i bruk de beste metodene. En innfallsvinkel som i liten grad er fremme i debatten er det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen. Hvordan designe et samfunn der spørsmål knyttet til Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd? Ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning trådde i kraft 1991. Målet var et inkluderende samfunn. Et samfunn der personer med utviklingshemning skulle få tilsvarende livsbetingelser som andre. Et samfunn som tilrettelegger for deltakelse og selvbestemmelse for alle. På de fleste områder har vi langt igjen til reformens mål.
Det å få et barn med utviklingshemning er langt fra lett. Ikke bare har en et barn som ofte trenger langt mer oppfølging fra foreldre enn andre barn. En har også et hjelpeapparat som ofte ikke fungerer. Historiene forteller om kampen mot systemet. En kamp som tapper krefter en trenger for å møte barnet med glede, varme og trygghet. Krefter som trengs for å leve et eget voksenliv som også inneholder fritid, jobb og kjærlighet. Gleden ved å få et barn kan bli utfordret av barnets funksjonsnedsettelse. Sorgen over å ikke få et “normalt” barn blir forsterket av manglende tilrettelegging og individuell oppfølging.
Den vernepleiefaglige løsningen søker å motvirke dette. Den søker et samfunn der forskjellighet er en styrke, der inkludering og deltakelse er en selvfølgelighet. Dette innebærer inkluderende samfunnsarenaer som skole, arbeidsmarked og boligmarked. Der personer med utviklingshemning har en naturlig plass. For å få til dette må regjeringen satse på praktisk inkluderingsarbeid, for eksempel ved å opprette stillinger for helse- og sosialfaglige inkluderingsagenter på samfunnets arenaer. Vi må bygge ned samfunnets barrierer.
Den vernepleiefaglige løsningen innebærer også direkte endrings- og oppfølgingsarbeid for barn og deres familier. Hjelpeapparat må gi foreldre den støtten de trenger. Et vernepleiefaglig støtteapparat som ivaretar barnet og tar på alvor de utfordringene det faktisk innebærer å få et barn med funksjonsnedsettelse. Det kan gjøres ved å opprette stillinger i kommuner og helseforetak som har tett oppfølging av familier både før et barn med funksjonsnedsettelse blir født og i tiden etterpå. Kapasiteten på avlastning må økes, og det må være en selvfølge at familiene får de hjelpemidlene som er nødvendig for å kunne leve et godt familieliv. Det er avgjørende at habiliteringstjenester og PPT har nødvendig kapasitet og kompetanse til å følge opp barna. Brukerstyrt personlig assistanse må rettighetsfestes.
Landets politikere har etisk og politisk ansvar. Ansvar for de kvinnene som venter barn med funksjonsnedsettelse, for et mangfoldig samfunn og for det enkelte barn. Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom. Den vernepleiefaglige problemstillingen må tas på alvor. Hvordan skape et inkluderende samfunn? Hvordan gi familier som har behov for det tilstrekkelig bistand? Hvordan bistå personer med utviklingshemning til selv å oppnå gode liv? Så kan man eventuelt vurdere tidlig ultralyd.
Vernepleieren 