Jeg driver og skriver en eksamensoppgave om rehabilitering. I den forbindelse vil jeg lufte noen tanker. Kanskje noen av dere kan utfordre perspektivene mine eller gi meg nye? For det jeg funderer over er hvor grensen for (re)habilitering går, og hvem er det som tar over når grensen er nådd?
Måten man ser på (re)habilitering og hvordan man utøver (re)habiliteringsarbeid er tett sammenvevd med hvordan man ser på funksjonshemning. Eller. Det bør i hvert fall være det. Les mer «Hvor går grensen for (re)habilitering?»→
Det var de andre som var der. På Youngstorget. Stedet der jeg selv så mange ganger har demonstrert. 8. Mars. 1. Mai. Krigen i Irak. Denne gangen var det annerledes. Det var ”de andre” som var samlet der. Mange. Det var muslimene. Sinte muslimer. Muslimer som følte seg tråkket på. Tråkket på av oss. Av oss i den såkalt siviliserte vestlige verden som med ytringsfriheten i hånden trykker karikaturer og tråkker på religiøse og kulturelle symboler. Var jeg kanskje litt skremt? Av de voldsomme reaksjonene rundt omkring i verden. Ja. Litt. For det var jo ”de andre”. ”De andre” som var sint. Les mer «Mamma, der er sikkert noen av mine venner…»→
Endelig. Endelig har et bredt politisk miljø begynt å diskutere hvordan offentlig sektor styres. Det er svært synd at det måtte en grusom hendelse til for at politikere og toppledere skulle ta innover seg den bekymringen som mange har meldt over flere år. At måten offentlig sektor styres på kan gå ut over kvaliteten på virksomheten. At manglende kvalitet kan få store konsekvenser.
Men. Jeg må innrømme at etter å ha fulgt debatten noen uker er jeg litt bekymret. Litt redd for at folk skal ta helt av. Ta av i sin iver etter å få bort målstyringen i offentlig sektor. At iveren medfører en offentlig sektor som ikke er opptatt av resultater. At iveren for et paradigmeskifte i styringen av offentlig sektor vil gi tjenester som ikke er opptatt av å dokumentere hva den gjør, hvordan den gjør det og hva resultatene av det den gjør er. Les mer «En nyansert målstyringsdebatt»→
I dette innlegget prøver jeg å synliggjøre at det ikke bare er ideologiske og politiske grunner til å være skeptisk til anbudsprosessene i helse- og omsorgstjenestene. Det er også vernepleiefaglige grunner. Vernepleiefaglige grunner som også høyresiden i norsk politikk burde lytte til. Og kanskje vil det hvis man legger vernepleiefaglige argument til grunn, være umulig å sette enkeltpersoner ut på anbud.
”Han er en blid ung mann” skrev bydelen min i Oslo når de for et par tre år tilbake prøvde å selge den 19 år gamle mannen med utviklingshemning. Det var kanskje et salgstriks. Vise frem hans gode sider. Blid og ung gir gode assosiasjoner. Det gjør kanskje ikke andre beskrivelser av mannen: Hyppige epilepsianfall, utfordrende atferd, autisme, behov for hjelp til de fleste dagligdagse oppgaver.
Anbuds- og konkurranseutsetting av kommunale tjenester er vanlig. Kanskje særlig her i Oslo hvor jeg bor, men det skjer også i kommune etter kommune over hele landet. Også innenfor helse- og sosiale tjenester. Og det skjer i forhold til enkeltpersoner, som i eksempelet over. Selvsagt skal ikke bydelen selge mannen. De søker etter bo- og omsorgstjenester med heldøgns bemanning. Det gjør de ved å ganske så detaljert legge ut opplysninger om mannen på en anbudsportal. Altså i full offentlighet. Les mer «Asgeir på anbud»→
Kanskje er du som meg? En som sier nei. Som automatisk sier nei når en fremmed tar kontakt med deg på gaten. Eller som funderer på hvordan man kan komme seg fortest mulig bort. Før du egentlig lytter til hva den fremmede sier.
Jeg blir ofte stoppet av fremmede på gaten. Oftest er formålet deres svært tydelig. De skal selge Omega 3, Kredittkort eller Aftenposten. Jeg skynder meg forbi. Sier nei takk. Sier jeg ikke har tid, må rekke bussen eller noe. Selvsagt helt unødvendige unnskyldninger.
Formålet er også tydelig hos selgerne av =Oslo. En sjelden gang kjøper jeg. Av og til sier jeg at jeg har kjøpt, eller ikke har kontanter. Så har du selvsagt tiggerne. De narkomane tiggerne. De rumenske tiggerne. Alle de derre. Som for oss bare er blitt tiggerne. Ikke mennesker i nød. Mennesker med følelser og behov. Nei. De er tiggere. Igjen. En sjelden gang gir jeg. Stort sett haster jeg forbi. Prøver med et litt medlidende smil. Men haster forbi. Uten egentlig å lytte. Lytte til hva personen sier. Kanskje du også er som meg. Som bestemmer deg for å si nei før du egentlig lytter til hva den andre har å si. Det er lettest slik. Stopper du. Lytter. Kan det få følger. Det er lettest å fyke forbi. Til ditt. Slik er i hvert fall jeg.
Men. Historien om Kaja er litt annerledes. Jeg kjenner ikke Kaja. Jeg vet egentlig ingenting om henne. Eneste jeg vet er at hun er omtrent tre, kanskje fire år. Og at hun har en tøff mor. En dag for et par år siden ble en nær bekjent av meg, la oss kalle henne Trine, stoppet av en fremmed på gaten. Trine hadde med seg sin datter på tre år. Det var moren til Kaja som stoppet henne. Hun så at Trine hadde en datter som var litt eldre enn sin egen datter, og spurte om Trine hadde noen klær til overs. Klær som Kaja kunne få. Hva hadde jeg tenkt om en vilt fremmed hadde stoppet meg og spurt om hun kunne få klærne til datteren min? Jeg tror min ryggmargsrefleks hadde slått inn. Nei, det har jeg ikke hadde nok svaret mitt vært. Og så hadde jeg fortsatt til mitt. Heldigvis hadde ikke Trine en slik ryggmargsrefleks. Klart hun hadde mye klær som aldri mer skulle brukes. Hun lyttet. Og svarte at, ja, klær kunne hun få. De avtalte å treffes for å overlevere klærne.
Folk Trine møtte var skeptisk. Hva var det egentlig hun fremmede ville? Trine kom til å bli lurt. Klærne kom til å bli solgt videre. Hun kom til å bli lurt for andre ting. Hva var det egentlig henne fremmede ville? Ja, slik tenkte jeg også. Ja, jeg var blant dem som var skeptisk. Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Bare at min vanlige reaksjon når fremmede spør meg om noe er å avvise dem.
Kaja fikk den våren 4 store sekker med klær. Året etter fikk hun mer. Mulig også vennene hennes også får. Det vet jeg ikke, og det har ingenting å si. Klærne kommer til nytte. Hva gjør du med klærne barna dine ikke bruker lengre? I dag har Trine en pose det står Kaja på. Her samler hun klær som hun skal gi til en vilt fremmed person på en parkeringsplass på Mortensrud. Eneste hun vet er at den fremmede er en tøff mamma som tør å spørre helt fremmede om klær. Hadde du vært like tøff?
Historien sier meg at jeg skal lytte litt mer. Til hva han sier til meg. Den fremmede. Han som kommer bort til meg på gaten. 99 % av gangene kommer jeg til å si nei, og skynde meg videre til mitt. Men jeg skal lytte. Lytte til hva han faktisk sier til meg. Ikke være så forbaska redd for konsekvensene. Om det da ikke står omega 3 eller aftenposten på skiltet hans, da.
Fellesorganisasjonen (FO) har i en uttalelse vært tydelige på at kommunenes økonomi ikke må være til hinder for at familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få den oppfølgingen de har behov for. Det er strålende, og helt på sin plass. Men, og det kommer et stort men… (et men bør aldri komme direkte etter ros, men her er det helt nødvendig).
Det er ikke sant. Sant at vi fikk svaret på fredag. Vi fikk ikke svaret på hvorfor? Det kan godt være at Breivik har Asperger syndrom. Men la det være helt klart. Det er ikke et syndrom som gjorde han til massemorder.
Imponert. Det er det jeg er. Så utrolig imponert over alle de ungdomspolitikerne som har stått frem i det siste. Uansett parti. De får meg til å føle meg gammel. Gammel, men med stor tro på fremtiden.
Fredagens Lindmo fikk meg til å tenke på en bloggpost jeg skrev 24. juli i fjor. To dager etter angrepet på det fineste vi har. Ungdommen og demokratiet. På fredagens Lindmo ble filmen «Til ungdommen» presentert. Med Sana, Henrik og Johanne som representanter for «dagens ungdom». Representanter for ungdom som de siste ukene har bekreftet og nok en gang bekreftet at vi går en lys fremtid i møte. Ungdom som til tross for ufattelige opplevelser gir oss innsikt i deres livsmot og tro på vårt samfunn.
Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.
Men, jeg tok feil. Det er jo ikke vi som skal vise ungdommen. Det er ungdommen som viser oss. At åpenhet og demokrati er det eneste alternativet. Vi må høre på Henrik fra FPU, Sana fra SU og Johanna fra AuF. Det er de som er fremtiden.
I disse dager begynner partienes nominasjonsprosess for stortingsvalget neste år. Det er nå du i realiteten har sjansen til å påvirke hvem som skal styre landet de neste årene. Det er nå du kan sørge for at Utøya-generasjonen allerede neste år blir representert på Stortinget. Jeg håper at flest mulig melder seg inn i et politisk parti, uansett hvilket, og sikrer ungdom på partienes lister.
For. Det er mange grunner til at det er viktig å få mange representanter fra Utøya-generasjonen inn på tinget. For det første er de fargeblinde (uansett parti). De er oppvokst i et samfunn med folk med ulik kulturbakgrunn. De spør ikke om vi skal ha et mangfoldig samfunn. De spør hvordan. Jeg tror også de har en helt annen forståelse for kompleksiteten i det samfunnet vi står ovenfor. Et samfunn i stadig endring er avhengig av folk som forstår at det endrer seg og kan bidra til å ikke bare styre endringene, men også til at vi setter pris på et slikt komplekst samfunn. Folk som ikke stadig vil tilbake til hvordan ting var før. Men som ser fremover. Og. Utøya-generasjonen vet så inderlig vel at politikk ikke bare er lek og spill. At det kan være gøy, men at det faktisk er alvorlige greier. At det faktisk er noe å kjempe for. At det er mulig med en bedre verden. Slike politikere vil jeg ha!
Jeg driver og skriver en eksamensoppgave om rehabilitering. I den forbindelse vil jeg lufte noen tanker. Kanskje noen av dere kan utfordre perspektivene mine eller gi meg nye? For det jeg funderer over er hvor grensen for (re)habilitering går, og hvem er det som tar over når grensen er nådd?
Vernepleieren 