Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord

Catos sidespor

De vanskelige foreldrene!

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.

Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!

God sommer (eller hva nå?)

Vernepleieren kommer nå til å ta sommerferie, også fra blogging. Sommeren skal brukes til det man skal bruke sommeren til. Barn, bading, venner, god mat og god drikke. Har også som mål å ha ferie fra nettet. Det er selvsagt en fare for at jeg mister de få leserne jeg har ved å ta bloggferie, men håper også at dere har ferie. Selv om jeg skal være off-line har jeg tenkt å gruble litt over Vernepleierens videre fremtid.

Det siste året har bloggaktiviteten vært rimelig bra. Det også vært noen diskusjoner på bloggen, som for eksempel om vernepleiere og vasking (siste innlegget kom fra framtidig vernepleier Oscar for noen få dager siden). Blant annet har både statsråd, andre politikere og mediekommentator lagt inn kommentarer. Like vel må jeg bruke sommeren på å vurdere bloggens framtid. Skal den bestå, og i hvilken retning skal den gå?

Jeg tror at en slik blogg kan videreutvikles til å bli en spennende arena for diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og annet stoff som er relatert til vernepleiere. Etter sommeren skal jeg dog begynne i jobb som nettopp skal arbeide for vernepleierprofesjonen og tilstøtende tema. Sosiale medier og blanding mellom jobb og privatliv har blitt et aktuelt tema. Dette er også noe jeg må gruble mer på. Og selvfølgelig diskutere med mine ledere. Jeg er en av de heldige som har min hobby som jobb. Arbeid for personer med utviklingshemning, og etterhvert engasjement i forhold til vernepleiere, er noe som har opptatt meg både i fritid og på jobb. Dette er først og fremst noe jeg ser på som et gode. I forhold til blogging kan det bli en utfordring!

Det finnes noen alternativer. Kanskje kan bloggingen bli mer generell politisk. Jeg har for eksempel veldig lyst til å kommentere regjeringens vedtak om monstermaster i Hardanger. Dette er et trist vedtak, og enda tristere at partiet jeg er medlem av, SV, er med på å gjennomføre dette. Jeg kjørte gjennom hardanger i går. Et fantastisk landskap som på ingen måte bør besudles med master som muligens ikke er nødvendig. Dette har ingenting med vernepleie å gjøre. Det er også mange andre som har gode politiske blogger, så hvorfor i all verden skulle noen lese min…

Et annet alternativ kan være å bidra til at det opprettes en blogg om tjenestene, levekårene og rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Dette kan selvsagt også bli påvirket av min jobbsituasjon, men jeg er uansett sikker på at det trengs. Hva er det så jeg tenker på? De siste årene har det fra en lang rekke faginstanser og tilsyn blitt avdekket at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er slik vi her i landet både har målsetting om eller tror de egentlig er.Få politikere bryr seg. Det er ikke situasjonen for personer med utviklingshemning man vinner stemmer på. Media velger desverre generelt sett å overse tilfeller, som om det hadde vært andre personer det var snakk om, hadde vært forsideoppslag. Det er også få andre aktører på banen. Riktignok gjør organisasjoner som NFU og LUPE, fagforeninger som FO og Fagforbundet og stiftelser som SOR viktig politisk påvirkningsarbeid. Men slik jeg ser det finnes det for lite samordning i dette arbeidet. Det er også slik at disse og andre ofte er fastlåste i standpunkt. det gjør at debatten også ofte blir fastlåst. Ikke misforstå meg, det er viktig at organisasjonene har klare ståsted. Selvsagt skal NFU være klare og prinsippfaste for inkluderende skole. Hvem ellers skal fremme dette? Selvsagt skal fagforeningene ha et klart ståsted knyttet til arbeidstakeres situasjon. Det er det de er til for. Men kanskje er det slik at det derfor må åpnes opp for arenaer som har en åpen diskusjon om vanskelige tema, men som også gir klare konklusjoner til bruk for politikere som ønsker å engasjere seg på feltet. Og ikke minst jobber klart og tydelig opp i mot politikere slik at de faktisk blir nødt å engasjere seg. En slik arena kan en blogg være. Jeg er overbevist om at det trengs en arnea for fri og åpen debatt, som er åpen for ulike ståsted, og ulike stemmer. Kanskje også Fritt ord kan la seg overbevise om det?

Det er slike ting jeg skal gruble over i sommer. Bidra gjerne til denne grublingen i kommentarfeltet, eller direkte e-post til meg (cbe@online.no).

God sommer!

Bybanen

Tror kanskje at dette er min første bloggpost som ikke har noe verdens ting med vernepleie å gjøre. Jeg måtte bare…men lover at jeg ikke skal skli ut!

Mobbeargumentet

La oss ta det først. Mitt hovedbudskap i denne bloggposten: La ikke mobbeargumentet bli et gyldig argument for segregering.

Den siste uken har saken om en muslimsk skole vært diskutert i media. Det er mange argumenter både for og mot en egen skole for muslimske elever. Personlig er jeg svært skeptisk, men det krever god argumentasjon for å ikke godta dette når man i utgangspunktet godtar kristne skoler. Uansett, det er ikke for og i mot denne type skoler jeg skriver om her. Det jeg skal skrive om er mobbeargumentet.

For mobbeargumentet ble reist i Dagsavisen her om dagen. Av Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq. Hun sier følgende til Dagsavisen: «Jeg tror de vil få bedre selvtillit og styrket identitet, i stedet for å gå på en skole der de blir mobbet fordi de er muslimer og blir anklaget for å snikislamisere Norge«.

Jeg sier det igjen. Det at noen blir mobbet må ikke bli et gyldig argument for segregering. Første gang jeg møtte dette argumentet var i debatten om abort og Down syndrom. Det er kanskje litt på kanten å kalle dette segregering, i såfall en ganske makaber form for segregering. Det at barn med Down syndrom kunne bli mobbet ble brukt for å argumenter for å kunne tillate abort etter 12 uke.

Hvis man bruker mobbeargumentet kan man selvsagt bare erstatte en gruppe med en annen. Man trenger egne skole for afrikanere, egne skoler for tykke, man kan godkjenne abort av jødiske fostre etter 12 svangerskapsuke, eller segregere alle med rødt hår etc etc…. Se forøvrig M.I.A. sin video Born Free for makabert og rystende fokus på tematikken.

Mobbing må bekjempes på helt andre måter enn segregering. Vi må jobbe for et inkluderende samfunn som ivaretar alle. Derfor; argumenter gjerne for muslimske skoler, men ikke bruk mobbeargumentet.

Nafofestivalen 2010

Ja, da er nafo seminaret over for dette året. Nok en gang en fantastisk blanding av gode faglige presentasjoner, faglige diskusjoner og sosialt samvær. Ca. 800 fagfolk samlet seg på Storefjell høgfjellshotell i år. Det er en god blanding av folk med ulik bakgrunn og ulike arbeidsplasser, men jeg tør påstå at dette er den største samlingen av vernepleiere man får her til lands. Det er antakeligvis også den største samlingen av folk som jobber med personer med utviklingshemning.

Det er mye som kan framheves fra årets seminar. Les mer «Nafofestivalen 2010»

Helt om natten, helt om dagen!

Med denne tittelen kunne dette vært et innlegg om Lars Vaulars nye plate, «Helt om natten, helt om dagen». Den har fått gode tilbakemeldinger fra musikk kritikerne. Innlegget er ikke om Vaular. Det er om noe annet der det faller seg helt naturlig å bruke uttrykket «Helt om natten, helt om dagen». NAFO-seminaret, på Storefjell. Hadde det fantes noen som hadde skrevet anmeldelser fra kurs og konferanser, hadde også NAFO-seminaret fått topp karakterer.

For mange vernepleiere er NAFO-seminaret en viktig Les mer «Helt om natten, helt om dagen!»

Loddefjord – en kjærlighetshistorie

Jeg er oppvokst i drabantbyen Loddefjord i Bergen. Som bergenser er jeg selvsagt patriot på vegne av byen min, laget mitt og alt det flotte Bergen har å by på. Loddefjord er en viktig del av dette, kanskje det aller viktigste.

Herlige Loddefjorden, å hvor skjønn du er

Loddefjord vokste frem i takt med meg selv, tidlig på 70-tallet. Inspirert av gudene vet hva bygget man store høyblokker, mange lavblokker og rekkehus. Folk ble plassert tett i tett. For mange en drøm på den tiden, men kanskje også et sosialt eksperiment.

Deiligste sted på jorden, kan ei bestrides at du er

Uten at jeg har studert statistikken grundig har Loddefjord stort sett vært på topp på de statistikkene man helst burde vært nederst på (som kriminalitet og rusmisbruk) og på Les mer «Loddefjord – en kjærlighetshistorie»

Framsnakking

Facebook gruppen Framsnakking har blitt et fenomen. Snart har den 25000 tilhengere. Dette er en gruppe som retter fokus på positiv forsterkning. Gruppen beskrives slik:

Å framsnakke-
er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre.
Hjelp oss med å spre denne holdningen. Alle tjener på det:)

Det er flotte greier. Det er både supert å ha fokus på det positive, samtidig som man ønsker at man skal overse det negative. Selvfølgelig er det vanskelig å gjennomføre hele tiden, men det er forbildelig enkle mål som Facebook gruppen har lagt opp til. Særlig fremming av Fram snakking som motsetning til BAKsnakking. Morsomt ordspill, med alvorlige undertoner. Særlig det å snakke mindre negativt om andre tror jeg mange kan lære av. For eksemepel bør mange politikere ha større fokus på dette. Ikke bare mindre baksnakking av andre, men særlig mindre baksnakking av andre forslag og ideer. Politikere har i for liten grad fokus på de positive sidene ved andres forslag og ideer, og faktisk ikke minst lite fokus på egne forslag i motsetning til mye fokus på hvor dårlige andres forslag er.

Kanskje vi andre som ser på politikken utenifra også har noe å lære av fokuset til gjeldende facebook gruppe. Jeg hørte Karin Andersen en gang fremhevet behovet for at folk og organisasjoner i større grad roste og støttet politikere som kom med gode forslag. Jeg er helt enig. Vi hiver oss fort frempå når politikere gjør noe vi misliker, klager på dem og ja nettopp; baksnakker de. Når de kommer med gode forslag, eller kjemper viktige kamper, så er vi stille. Det bør vi slutte med.

Når jeg sier at Framsnakking handler om positiv forsterkning så vil kanskje mange være litt uenig med meg Les mer «Framsnakking»

Terrorisme som atferd

Nok en gang har den vestlige verden økt sitt fokus på terrorisme. Et fly ble forsøkt sprengt. Naturlig nok blir diskusjonen mange steder opphetet og preget av følelser. Hvordan skal vi ta terroristene? Denne ondskapen som forgifter vårt samfunn?

Hva om vi prøvde en litt mer nøytral innfallsvinkel? Hva om vi prøvde å analysere hva som faktisk skjer? Hva som er grunnlaget for at folk velger å begå selvmord i terrorens navn? Jeg har tidligere stilt spørsmål om hvorfor  atferdsanalytikere ikke engasjerer seg mer i politikk, og hvorfor politikere ikke bruker mer av atferdsanalytiske prinsipper i sitt virke. Terrorisme kan analyseres med et atferdsanalytisk begrepsapparat. I denne artikkelen argumenteres det for en vitenskapelig analyse basert på atferdsanalytiske prinsipper. Hvordan kan man redusere frekvensen av selvmordsaksjoner? Det gleder selvsagt Vernepleierens hjerte at fokuset her er på positive strategier. Sidman er ikke så dum, han!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑