Fellesorganisasjonen (FO) har i en uttalelse vært tydelige på at kommunenes økonomi ikke må være til hinder for at familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få den oppfølgingen de har behov for. Det er strålende, og helt på sin plass. Men, og det kommer et stort men… (et men bør aldri komme direkte etter ros, men her er det helt nødvendig).
Men, uttalelsen handler egentlig om tidlig ultralyd. Les mer «Ultralyd for siste gang. Tror jeg…»
Vi nordmenn er nesten usmakelig rike. De fleste av oss har det godt. Svært godt, må vi innrømme. Sør i Europa er det krise. Her er det streik. Det folkens, det er et stort paradoks.
Det er lett å kritisere offentlig ansatte som disse dager er i streik. Hvordan har de samvittighet til det i disse tider? Les mer «En streik som smaker vondt!»
Tirsdag sa jeg takk for meg. Takk for meg som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er rart. Veldig rart. For en gang skyld har jeg forholdt meg taus på nett. Har latt både egne og andres reaksjoner synke. Nå er det tid for en kort liten sluttkommentar.
Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.
Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.
Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.
Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.
Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.
Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.
Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!
(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)
Vold er aldri akseptabelt. Uansett. Sånn er det bare. I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Jeg oppfordrer deg til å sette temaet på dagsorden. Snakk om det!
I dagens Fontene på nett setter min gode kollega Anna-Sabina ord på det med sin egen sterke historie. Den berører. Og den viser at temaet gjelder oss alle. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er utsatt for vold og overgrep. Og. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er voldsutøver. Derfor er det viktig å snakke om det. Være tydelig på at vold ikke er akseptabelt. Uansett.
I dagens Klassekampen skriver jeg sammen med Kristian Tangen fra LOs ledelse. Vi skriver om menns ansvar. Menn må ta aktiv del i utviklingen mot et mer likestilt samfunn. Vi må motvirke en mannskultur som diskriminerer og trakasserer kvinner. Vold er ikke en del av den mannskulturen som vi ønsker å være en del av.
To uker igjen av valgkampen. To uker hvor landets barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere kan utfordre kommunenes fremtidige politikere på saker som er viktig for oss og for dem vi jobber for. Saker som ofte blir glemt av politikere og resten av befolkningen. I dag har jeg vært hos FO Rogaland for å snakke om hvorfor vi som helse- og sosialarbeidere skal engasjere oss i valgkampen og kommunepolitikk.
FO er partipolitisk nøytral. men vi skal aldri være politisk nøytrale. Kommunens politikk legger rammene for mulighetene vi har for å utvikle faglige gode tjenester. Faglig gode tjenester til det beste for kommunens innbyggere.
Jeg er glad for å tilhøre en samlet fagbevegelse som hver dag jobber for et bedre samfunn. Noen spør om hvorfor arbeiderbevegelsen skal være aktive aktører i en valgkamp. Jeg forstår ikke spørsmålet. Selvsagt skal vi det. Arbeiderbevegelsen har stått i front for viktige samfunnsendringer. Endringer som ingen i dag stiller spørsmål ved om er riktig og viktig. Vi skal være en aktør i valgkampen for å sikre at politikerne som blir valgt bidrar til bedre samfunn.
Jeg mener at våre yrkesgrupper har et ekstra ansvar. Ansvar for at de områdene vi jobber for får det fokuset som det fortjener. At kommunepolitikere både vet hva barnevernet gjør og satser på å sikre utsatte barn og unge god oppfølging. At de vet hva de nasjonale føringene for politikken for personer med utviklingshemning er. Og at de sikrer at deres kommune følger dem opp. Det er vårt ansvar i valgkampen.
I Danmark er det også valgkamp. Våre venner i SL, sosialpedagogforbundet, har lansert sin Facebook side Sosialpædagigikk er også politikk. Her forklarer de godt hvorfor de engasjerer seg:
Når vi blander os, så er det ikke fordi vi er blevet partipolitiske. Når vi blander os så er det fordi valget vil få helt afgørende betydning for Socialpædagogernes hverdag – vores vilkår og rammer. Når vi blander os er det fordi valget vil få en helt afgørende betydning for de mennesker socialpædagogerne arbejder for og med.
Vi vil investere i at mennesker får et bedre liv, i uddannelse og i arbejdspladser.
Sitter på kafé på Reykjavik. Sliten. Hotellet mitt begynte å brenne i natt. Bare litt. Men fra fem seks til åtte befant jeg meg ute på gaten. Alt vell, men sliten.
Har vært på konferanse. Forskere, og noen praktikere fra hele Norden har presentert sosialt arbeid og sosialpedagogisk arbeid. Mye bra. Hendelsene 22. Juli ble markert på mange måter. Blant annet hadde Benny Andersen, president i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI et flammende innlegg om hvor viktig det er å stå opp for de verdiene som ble angrepet den dagen. Demokrati, solidaritet, humanitet. Det var ikke bare hotellet mitt som brant, det gjorde Benny også.
Oppdatert: Her er Benny sitt innlegg. Anbefales!
De nordiske sammenslutningene for sosionomer og sosialpedagoger har laget en uttalelse. Det skjer ikke så ofte. Denne gangen var det viktig for oss å være tydelige på at nordens sosionomer og sosialpedagoger (i internasjonale sammenhenger inkludert vernepleiere) skal være i første rekke i kampen for mer mangfold og inkluderende samfunn. Vi skal jobbe for et mangfoldig Norden, selvfølgelig. Les uttalelsen her.
(skrevet søndag)
22. juli 2011 forandret Norge. Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes. Hva denne helgen har forandret Norge til. Det er vi som har muligheten til å forandre Norge til et enda bedre land.
Fredag ble hele Norge angrepet. Våre grunnleggende verdier. Åpenhet, demokrati, solidaritet, inkludering. Et angrep mot våre politikere. Og våre fremtidige politikere. Mot våre grunnleggende institusjoner. Noen vil endre landet vårt. Noen bruker ufattelige virkemidler for å nå sine mål. De har angrepet det fineste vi har.
Det er en tid for alt. I disse dager er det tid for sorg og omsorg. Sinne. Jeg forstår dem som også føler på hatet. Det er en tid for følelser. Vi skal føle. Jeg, som mange andre kjenner både sorg og sinne. Men også behov for å vise omsorg. Jeg føler avmakt.
Lørdag våknet vi til et annerledes Norge. Et Norge i kollektiv sorg. Riktig nok et gjenkjennelig Norge, men et land som aldri vil bli helt det samme. Men; det er opp til oss å bestemme hva endringen vil innebære. Det er vi som bestemmer veien videre. Vi vil ikke ha et land som blir mer lukket. Et land der vi mistenker hverandre, der vi føler oss truet. Vi vil ikke ha et land der folk blir mistenkeliggjort på bakgrunn av politisk mening, religion eller annet. Vi vil ikke ha et land med mindre demokrati.
Det er du og jeg som bestemmer hva som vil være annerledes. Det er vi som skal bevise at et flerkulturelt Norge ikke bare er mulig, men også et enda bedre land å bo i. Jeg sier ikke at det blir lett. Jeg sier bare at det er mitt ansvar. Og ditt.
Vi må vise gjerningsmannen og hans likesinnede at det er mulig å velge en annen vei. En vei der vi alle står sammen. Står sammen for et enda bedre samfunn. Et inkluderende og flerkulturelt samfunn. Arbeiderpartiet har vært tydelig med sitt mål om å skape verdens mest inkluderende samfunn. Det må vi alle stå sammen om nå.
Arbeiderbevegelsen har lang tradisjon for å stå sammen. Ikke bare vise solidaritet, men også vise handling. Det skal vi også gjøre nå. Flere av landets helse- og sosialarbeidere har og skal i dagene fremover jobbe med dem som er direkte berørt. Etterpå skal vi sammen jobbe for at vi velger de riktige veiene for å bygge videre landet vårt. Til tross for avmaktsfølelsen jeg nå føler, føles det også meningsfullt å være politisk aktiv. Å stå sammen om noe som er større enn en selv.
Jeg har tidligere skrevet om Aftonbladets kampanje ”Vi gillar olika”. Når tiden er inne trenger også vi en landsomfattende kampanje som er tydelige på at vi priser forskjellighet. Kanskje det er vi i arbeiderbevegelsen som skal ta initiativ til noe slikt.
Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.
Landet vårt kommer til å bli forandret. Det er du og jeg som bestemmer hvordan!
FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!»
Jeg var mandag på LO sitt representantskapsmøte. Mitt andre møte i LOs øverste forsamling mellom kongressene. Med statsministeren i salen skulle jeg holde mitt innlegg. Innlegg i debatten om regjeringens fagligpolitiske regnskap. Mitt mål var å nyansere debatten om arbeidstidsordninger. Dessverre var ikke min opptreden noen ”høydare”. Det er alltid irriterende når folk ikke holder taletiden. Jeg holdt ikke tiden. Det er ikke bra når folk snakker fort. Jeg snakket som bergensere flest….fort. 3 minutter er alt for lite for en snakkesalig fyr som meg. Jeg tror heller ikke så mange i salen er spesielt opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Men, jeg er overbevist om at når man snakker om arbeidstidsordninger innenfor disse tjenestene er det avgjørende også å snakke om dem man jobber for. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet her på bloggen, så jeg skal ikke skrive mer enn hva jeg faktisk prøvde å si på mine tilmålte 3 minutter i Stavanger:
Dirigenter, statsminister, fagforeningsvenner
Det er 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt. En reform som overførte ansvaret for personer med utviklingshemning fra helsevernet for psykisk utviklingshemmede til kommunene. Les mer «Et nyansert bilde på alternative arbeidstidsordninger?»
Vernepleieren 