Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Politikk

Et jubileum?

Bergens Tidende har den siste tiden hatt flere innlegg på trykk som omhandler situasjonen for personer med utviklingshemning. Statsekretær Kirsti Bergstø skriver om retten til eget hjem. Sidsel Bugge Monsen skriver svært godt blant annet om selvbestemmelse og kompetanse (har desverre ikke funnet den i elektronisk versjon).

I dag har jeg et innlegg i BT som med henvisning til 20 års jubileumet for reformen etterlyser at de som sitter på virkemidlene, nemlig kommunene og helse- og omsorgsdepartementet, tar ansvar. Finner heller ikke det elektronisk, så derfor er det gjengitt her:

Et jubileum?

Året 2011 skulle være et jubileumsår. Vi skulle ha markert at personer med utviklingshemning var blitt likeverdige borgere i et inkluderende samfunn. Mye tyder på at vi har andre ting å gjøre enn å feire.

BT har den siste tiden pekt på ulike utfordringer knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Sidsel Bugge Monsen fra NFU skriver flott om selvbestemmelse. Statssekretær Kirsti Bergstø skriver om revitalisering av reformens verdier. Det er prisverdig at barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er så tydelig på reformens intensjoner, og da særlig personer med utviklingshemnings rett til selv å bestemme hvordan de vil bo. Dessverre er det slik at det er andre som sitter på de viktigste virkemidlene.

For det første er det avgjørende at kommunene tar ansvar. Jeg har i flere sammenhenger kalt arbeidet som blir gjort for personer med utviklingshemning for kommunenes hemmelige tjenester. Det er avgjørende at politikere og administratorer tilegner seg kunnskap om området. Det er svært viktig at man skiller mellom de tjenestene som skal gis til en syk person på 93 år og inkluderingsarbeidet som skal gjøres for en frisk person på 30.

For det andre må helse- og omsorgsdepartementet ta ansvar. Det er svært lite som tyder på at dette departementet har fokus på tjenester til den delen av befolkningen som trenger praktisk bistand i et livsløpsperspektiv. De har blant annet nettopp lagt frem et forslag til ny lov for kommunale helse- og omsorgstjenester som blir slaktet av en lang rekke organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelse. Også BLD er sterkt kritisk.

Det må være systemer for kompetanseutvikling og etisk refleksjon. Dette er mangelfullt i dag. Det er også en kjensgjerning at en svært liten andel av kommunenes ansatte i disse tjenestene har vernepleierutdanning eller annen høgskoleutdanning. Det eneste området der man har konkrete utdanningskrav i tjenestene er ved bruk av tvang. Nye tall viser at hele 86 % av vedtakene om bruk av tvang trenger dispensasjon fra lovverket. Dette er skandaløst, men dessverre ikke overraskende.

Om ikke kommunene og resten av regjeringen tar situasjonen på alvor, vil Kirsti Bergstøs ord i BT 27.12 bare bli en festtale uten konsekvenser. Om ikke kommunene aktivt sikrer sentrale verdier i arbeidet for personer med utviklingshemning vil BLD sitt iherdige arbeid være fånyttes. Det er på tide å våkne opp. Kanskje kan vi feire et jubileum like vel. Ikke feire at vi har nådd målene fra reformen, men feire at vi i 2011 faktisk fikk troen tilbake.

1

Våkn opp, HOD!!!

Hva har egentlig skjedd i helse- og omsorgsdepartementet (HOD) denne høsten? Er det virkelig slik at de arbeider uten kontakt med andre? Uten kontakt med brukerne av velferdsstatens tjenester, uten kontakt med velferdsstatens profesjoner, og ikke minst uten kontakt med øvrige departement?

Denne uken gikk høringsfristen ut for HOD sitt forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov. Loven skal utgjøre et viktig grunnlag for gjennomføringen av samhandlingsreformen. En reform som skal sikre bedre tjenester til landets befolkning. En reform som regjeringen har satt mye prestisje i, eller…Eller er det slik at dette var Bjarne Håkon Hanssen sitt barn, og nå er blitt noe regjeringen egentlig ikke vil satse på? Det er i hvertfall et slett arbeid HOD har gjort i forhold til gjeldende høring.

Dokumentet viser på ingen måte at alle landets borgere er blitt tatt hensyn til. Allerede ved tittelen på loven (fra en sosialtjenestelov til en helse- og omsorgslov) tydeliggjør det hvilket fokus som er vektlagt. Fokus på selvbestemmelse, deltakelse og praktisk bistand og opplæring er fraværende. Friske personer med bistandsbehov trenger tjenester som er av en helt annen karakter enn det som er fokusert fra helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg gir loven kommunene større frihet enn i dag. Desverre viser erfaringer at kommunene ikke er i stand til å ta dette ansvaret. Enten på bakgrunn i manglende økonomi eller prioriteringer. Detaljer om hva som er problematisk med lovforslaget kan du finne andre steder.

Hovedpoenget mitt med denne bloggposten er nemlig det jeg innledet med. Hvordan kan HOD legge frem et lovforslag som så mange er kritiske til. Kan det være et poeng å fremme en lov som en lang rekke brukerorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner er kritisk til? Hvilke legitimitet gir det loven? Når det så viser seg at også andre departement er til dels svært kritisk, da er det på sin plass å undre seg på hvilke prosesser HOD har hatt før de sendte dette på høring. For det er ikke bare FO som er kritiske. Organisasjonene for personer med funksjonsnedsettelse er kritisk. Andre profesjonsorganisasjoner er kritisk til deler av forslaget. Og; i dag leste jeg barne-, liketillings og inkluderingsdepartementets høringssvar. Dette er svært tydelig og kritisk til flere av de viktige forslagene i loven. De skriver også at deler innebærer en svekkelse av rettstilstanden.

Nå er det på tide at HOD våkner opp. Jeg regner med at de har fått seg en overraskelse når de nå har mottatt så mange kritiske bemerkninger. Dette er en overraskelse de burde unngått ved å snakke med folk i forkant og underveis i prosessen. Om det ikke kom som en overraskelse er det enda verre. Da vitner lovforslaget om en vanvittig arroganse. En arroganse som på ingen måte kler en rødgrønn regjering.

Jeg ønsker verken en naiv eller en arrogant helse- og omsorgsminister. Jeg ønsker en minister som ivaretar hele landets befolkning. Jeg er helt overbevist om at det er mulig å utarbeide en felles lov som legger et godt grunnlag for viktige verdier som selvbestemmelse, deltakelse og kvalitet. Nå må vi alle sørge for at min «hjembying» (derfor Brann-klokken selvfølgelig) også ser at det er mulig.

0

Vernepleiere i sosiale medier

Vernepleieren ble nevnt i en interessant bloggpost i går. Bloggen Digital skriver om bloggere i offentlig sektor. Posten er selvsagt ikke interessant pågrunn av at min blogg blir nevnt. Det er følgende problemstilling som er interessant:

Er det rimelig å gi noen sparken for å snakke høyt om utfordringer på egen arbeidsplass?

Dette er  selvsagt ikke en problemstilling som det går an å svare med et generelt svar. Av og til kan dette være riktig, ofte ikke. Bloggposten omhandler offentlig ansatte som blogger om sine opplevelser og utfordringer i sitt arbeidsliv. Det er dette som er interessant.

Som blogger har jeg selvsagt troen på sosiale medier som en arena for diskusjon, men også for demokratiutvikling. Makten i helse- og sosialtjenestene er ofte i stor ubalanse. Det er vi ansatte som har makten i møte med personer som er helt avhengig av våre tjenester. Dette har jeg blant annet vært innom når jeg skrev om de vanskelige foreldrene. Blogging kan være en måte å bli hørt på for personer som sliter med «systemet». Av og til kan det være med på å utjevne maktbalansen noe.

Det å jobbe i offentlig sektor er ofte flott. Opplevelsen det er å se personer få et bedre liv pågrunn av det arbeidet jeg har gjort er fantastisk. Man føler virkelig at man har gjort noe viktig. Samtidig kan jobben innebære avmakt. Avmakt i et system som av og til bidrar til at personer ikke får de mulighetene som de burde. Hvor står den enkelte ansatte da? Hvordan er egentlig situasjonen til de ansatte i NAV? Jeg har hørt om folk som slutter å lese avisen. Hver dag står det noe negativt om NAV. Hvordan skal man da få en stolthet for jobben?

Heldigvis er det mange kritiske røster til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Forhåpentligvis blir presset mot kommuner som utvikler institusjonaliserte tjenester større og større. Men hvordan har egentlig de som jobber på sånne steder det? Hvor er deres stemme, midt mellom politisk ideologi, prinsippløse administratorer, faglige begrunnelser og hensynet til personene man jobber for?

Hvordan skal man få utløp for sin avmaktsfølelse? Hvordan kan man ha en uredd stemme i offentlig sektor? Kanskje kan sosiale medier være en arena? Som ansatt, og hvis alt går som jeg vil snart tillitsvalgt, i fagforeningen for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeider er dette viktige spørsmål (og utfordringer). Jeg mener selvsagt at vi som fagforening bør være en viktig kanal for disse stemmene. Men kanskje kan sosiale medier være et viktig virkemiddel som vi kan bygge opp under.

Jeg opplever ikke at bloggen min er et eksempel på det Kristine Løwe tar opp i sin blogg (Digital). Jeg er litt på siden. Men jeg vil gjerne oppfordre andre til å styrke tradisjonen som hun for så vidt etterlyser; hvor er de uredde stemmene i offentlig sektor? Hvor er vernepleierne (eller barnevernpedagogene, sosionomene og velferdsarbeiderne) i sosiale medier? Jeg vil gjerne høre deres stemmer? Hvordan har dere det?

De uredde stemmene bør ikke bare ta opp det som er vanskelig. Når hørte du en god historie fra NAV? Har du hørt en barnevernansatt fortelle om den knallgode jobben hun gjorde med familie x sist uke? Vi trenger historiene fra virkeligheten. Vi trenger historiene uten VG-filteret! Her bør blogger spille en viktig rolle. På denne måten kan man utvikle offentlige tjenester og kanskje også demokratiperspektivet (?).

Inspirert av bloggposten på Digital håper jeg å kunne legge ut linker til BSVere som blogger og twitrer her på bloggen min. Jeg vil høre din historie fra arbeidet i barneverntjenesten, NAV, tjenestene for personer med utviklingshemning etc. Om du mangler din egen arena; gi meg muligheten til å skrive om din historie her på bloggen min. Ta kontakt!

0

Slike politikere er det Norge trenger!

Det er ikke bare i FO det foregår nominasjoner i disse dager. Over hele landet blir nå lokalpolitikere nominert av sine partier foran kommunevalget neste høst. Her i Oslo skal SV ha sitt nominasjonsmøte 9. november. En av politikerne som har sagt seg villig til å stille til gjenvalg er Ivar Johansen. Jeg har tenkt å framsnakke Ivar i denne bloggposten. For det er slike politikere vi trenger her i norge.

Jeg kjenner ikke Ivar personlig. Men jeg kjenner til arbeidet hans. Jeg tror at jeg tørr påstå at enhver engasjert helse- og sosialarbeider i Oslo kjenner til arbeidet til Ivar Johansen. Jeg tror også jeg tørr hevde at de fleste av oss, uavhengig av partitilhørighet, også mener at det er viktig at Ivar fortsatt har en plass i bystyret i Oslo etter valget.

For det første, han er en klar og tydelig forsvarer av gode velferdstjenester. Han tar opp saker som angår brukere av tjenestene og som angår tjenesteyterne. Han tar opp saker som svært få andre politikere bryr seg om. Personer med utviklingshemning, personer med rusproblemer, fattige, det er ikke de man vinner et valg på.  Men er det noen som trenger ansvarlige og engasjerte politikere som Ivar, så er det personer som er avhengig av gode velferdstjenester for å få like muligheter som oss andre til et godt liv.

For det andre er Ivar lett tilgjengelig. Han hører på innspill, og gjør noe med dem. Han er svært aktiv på sosiale medier, noe som fører til en viktig nærhet til politikere. Han gir oss troen på at det er mulig å nå frem med viktige innspill, også for folk som ikke har ressurser til å leie inn First House.

Han er virkelig en mann i folkets tjeneste. Les hans «Ti bud til en politiker som vil være i folkets tjeneste«. Så SV medlemmer i Oslo; sørg for at han blir en del av bystyregruppen også de neste årene!

(PS! For meg er det ikke viktig om han står på 2. plass eller en annen plass, bare han kommer inn…)

0

Om du vill ha mej…

Om du vill ha mej,
nu kan du få mig så lätt

Håkan Hellström

Håkan Hellström gir ut ny plate i disse tider. Da synes jeg det passer med sitatet over, fra en av de flotte låtene hans. Sitatet er passende for mitt forhold til Fellesorganisasjonen (FO). Jeg har takket ja til å bli innstilt som en av 4 eller 5 i FOs ledelse. Her skriver jeg litt om hvorfor, for det er jo faktisk sånn som dette; Om du vil ha mej (FO), nu kan du få mig så lätt…

(PS! det som står videre er nok mest interessant for medlemmer av FO)

Les mer «Om du vill ha mej…» →

3

Var det fest i går, eller?

Det er alltid noen eller noe som prøver å ødelegge en fest. Enten er det noen som klager og er sur på festen, eller så er det frykten for dagen derpå som ødelegger stemningen.

I går skrev jeg at det var en festdag for alle oss som er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er helt nødvendig at sentrale politikere tar grep. Kritikken som Jan Tøssebro kom med i Dagbladet torsdag er helt på sin plass (og vel verdt å lese). Stoltenberg  og hans regjering har knapt løftet en finger for personer med utviklingshemning i deres regjeringstid.

Men så var det dette med å ødelegge festen. Sent å går kveld kommer Dagbladet med følgende overskrift: Uambisiøst. Gammelt nytt. Festtaler. Lysbakken mangler ambisjoner. Flere ledende personer i miljøene kritiserer programmet til regjeringen som Lysbakken la frem i går.

Som jeg også skrev i går. Det er mye som kan sies om programmet. Og ja; det er mye som kunne vært annerledes, og fortsatt mangler det en hel del. Samtidig så mener jeg fortsatt at dette er et langt skritt fremover. Når man leser kritikken, så synes jeg at overskriften er blåst opp og svært tabloidisert. Alle de som er intervjuet sier at det er mye bra i programmet.  Men så sier de at det mangler mye. At byggingen av store enheter kan forsette, at overgrep ikke blir gjort noe med m.m.

Jeg skal ikke skrive om hele dokumentet her, men jeg har lyst å komme med noen eksempler.

Det enkelte menneske skal kunne bo slik hun eller han selv ønsker. Jeg ser frem til sakene der dokumentet blir slått i bordet til kommunene som tvinger personer inn i boliger med institusjonslignende karakter. Hvordan skal kommunene nå argumentere?

Retten til nødvendige tjenester er i prinsippet uavhengig av bosted. Hvordan skal bydelene i Oslo nå utlyse anbudskonkurranser som innbefatter både tjenester og bolig?

Målet er at antallet dispensasjoner fra kompetansekravene til ansvarlige for tvangstiltak reduseres. Hvordan skal omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet nå argumentere i mot økte studieplasser og opptrappingsplaner for innføring av flere vernepleierstillinger i kommunene?

Jeg gleder meg til kommende års statsbudsjett og kommuneplaner.

Dette handler vel om strategi. Gir vi programmet og Lysbakken bare kritikk, blir også dokumentet avvist som et ugyldig dokument. Et dokument som kan legges i skrivebordsskuffen med argumentet om at dette var jo alle uenig i. Da må vi kanskje vente 10 år til før det skjer noe. Hvis vi derimot har en positiv innfallsvinkel på det, kan vi gjøre dokumentet til noe mer enn det det er i dag. Vi kan bruke det til å utvikle feltet i riktig retning.Vi kan bruke det til å styrke tjenesteutøverne, vi kan bruke det i politikkutviklingen i kommunene, og andre departement kan bruke det som grunnlag for sin egen politikkutvikling på feltet.

De av dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg er fan av positiv forsterkning. Dette er et kroneksempel på hvor dette må være et grunnleggende prinsipp.

3

I dag en festdag

Foto: Mia Paulsen/ Fontene

Jeg hadde faktisk begynt å gi opp. Gi opp at en statsråd virkelig skulle ta et helhetlig blikk på situasjonen for personer med utviklingshemning. At noen med makt og myndighet faktisk skulle ta innover seg at rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende.

Dere, i dag har det skjedd!

Audun Lysbakken, statsråd i barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lanserte i dag et informasjons- og utviklingsprogram for politikken overfor personer med utviklingshemning, «Mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres!». På lanseringen i Oslo i dag var det flere som snakket om at dette er en videreføring av den 20 år gamle ansvarsreformen. Dessverre er dette helt på sin plass. Det er nødvendig å slå fast at prinsippene fra ansvarsreformen fremdeles gjelder i dag. Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i NFU, mente at det som skjedde i dag var det viktigste som har skjedd på feltet på 10 år.

Det er mye man kan si om programmet. Det inneholder ikke så mye nytt, men det skal tydeliggjøre for blant annet kommuner og ansatte hvilke retningslinjer man skal følge i den lokale politikkutviklingen på området. Det er like vel mye spennende her, og det viktigste er at det skal sette fokus på et område som det har vært svært stille rundt.  Jeg liker blant annet spesielt godt at begrepet fagutviklingsvernepleier nå står klart og tydelig i et offentlig dokument. Det er svært spennende.

Karin Andersen sa en gang at vi må være flinkere til å støtte politikere som gjør noe bra. I dag får Lysbakken og hans statssekretær Henriette Westhrin high five fra meg. Strålende jobbet. Dagen i dag er en festdag. Programmet er et stort fremskritt. I morgen begynner jobben. Programmet må ikke bli et skrivebordsdokument. Den jobben må vi ikke bare overlate til politikerne. Den jobben må vi vernepleiere ta ansvar for hver dag. La oss sørge for at dagen i dag faktisk blir en merkedag.

PS! Les også bloggen til Lysbakken.

1

Advarsel: Rasering av tilbud!!!

Bilde fra Kapellveiens nettsider

Tilbudet til barn med utviklingshemning, autisme, Asperger syndrom og spesifikke språkvansker i Oslo er i ferd med å bli rasert. Det ligger an til at Kapellveien Habiliteringssenter og Nordre Aaasen bo- og habiliteringssenter får et kutt på 25 %  neste år. Dette betyr en alvorlig forringelse av tilbudet til familier med store behov.

Før jeg går videre må jeg innrømme noe; jeg er inhabil, veldig inhabil:

  1. Jeg har tidligere jobbet på Kapellveien
  2. Min kone jobber på Kapellveien

Det betyr selvsagt at du kan lese dette innlegget som et forsøk på å redde familieøkonomien, eller redde jobbene til venner og tidligere kollegaer. Det er dessverre så mye viktigere enn det. Dette handler om tjenestetilbudet til en gruppe mennesker, både barn og deres familier, som dessverre sjelden er på prioriteringstoppen i norsk helsevesen. En gruppe mennesker som virkelig trenger riktig og tilstrekkelig oppfølging. Jeg tror at de av dere som har lest denne bloggen før, vet at jeg er genuint opptatt av situasjonen til personer med utviklingshemning og andre med ulike bistandsbehov. For dere andre; les advarselen, søk som gode helsearbeidere en «second opinion» og sist men ikke minst: Gjør noe!

Kapellveien habiliteringssenter har i mange år vært et av de viktigste vernepleiefaglige miljøene i Norge. De har gitt et tilbud som ikke finnes andre steder. I tillegg til vanlige ambulante tjenester i barnehager og skoler, gir de tjenester som innebærer både innleggelse på døgn og dagtilbud, samt tett oppfølging av foreldre, støttepedagoger og andre nærpersoner. Meg bekjent, et unikt tilbud i Norge. De har brukt lang tid på å bygge opp et av de mest kompetente miljøene i Norge, særlig knyttet til behandling og habilitering av barn med autisme, språkvansker og utviklingshemning med store atferdsproblemer.

Hovedstadsprosessen, der blant annet Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) skal overta tilbudet til pasienter i tre bydeler i Oslo, fører nå til at dette tilbudet kan bli redusert til det ugjenkjennelige. I «beste fall» får barna i bydelene Stovner, Grorud og Alna et dårligere tilbud. Muligheten for at barna i resten av Oslo også får et redusert tilbud er stor.

Ahus vil slik det ser ut nå ikke tilby tilsvarende tjenester som Kapellveien gir. Det betyr at befolkningen i nevnte tre bydeler får et dårligere tilbud enn familier i resten av byen. Dette er svært urimelig. Vil vi virkelig ha en by med store ulikheter i tjenestetilbud? Disse endringene vil forsterke inntrykket av Oslo som en delt by. Befolkningen i Groruddalen vil få et dårligere tilbud enn resten av Oslos beboere.

Om kuttene blir på slik størrelsesorden som det nå ser ut, vil ikke kuttene bare ha betydning for disse tre bydelene. Kuttene er så store at Kapellveien kan måtte legge om hele sitt tilbud. Dette betyr at viktige tjenester som innleggelse på døgn og dag, samt tett veiledning i hjemmet ikke er mulig. Kontinuerlig veiledning til foreldre med store behov vil forsvinne. Foreldre som ofte bruker alt de har av overskudd og ressurser kun for å gjennomføre de daglige rutinene. Foreldre som er avhengig av bistand for å kunne «overleve» hverdagen.

Konekvensene for Nordre Aasen bo- og habiliteringssenter, og dermed barna og familiene som er tilknyttet senteret, blir også alvorlige.

Jeg mener det er min plikt å rope varsko. Hovedstadsprosessen fører til en rasering av tilbudet til familier med barn med utviklingshemning, autisme og asperger syndrom. Først og fremst i Stovner, Grorud og Alna, men også i resten av Oslo. Kan vi sitte stille og se på dette? Selvfølgelig kan vi ikke det.

11

Bussing!

Bussing av barn med dårlige norskferdigheter er nok en gang blitt aktualisert. Av SV og Ap. Dessverre. Heikki Holmås ønsker at barn som ikke består norsktest skal bli tilbudt buss til en skole med elever der flertallet kan flytende norsk. Det er mange problemstillinger ved dette. Mulig Heikki og andre har gode svar på disse, men jeg har enda ikke sett dem.

–          Hvordan skal man definere hvem som skal tilbys bussing? Er det bare barn med flerkulturell bakgrunn eller alle barn som stryker på testen? Hva da med norsk-etniske barn som er dårlig i norsk? Barn med spesifikke språkvansker, utviklingshemning eller annet? Skal disse også busses?

–          Hvordan skal man sikre at det blir frivillig bussing? Vil det ikke fort bli et utilbørlig press på foreldre om å takke ja til bussing hvis man får tilbud om det? Kan foreldre stole på oppfølgingen av barna på nærskolen hvis det viktigste tiltaket for å styrke norskkunnskaper er å busse dem til ny skole?

–          Hvordan sikre kompetanse på de skolene som har stor majoritet av elever som blir tilbudt bussing? Vil ikke dette tappe kompetansen fra skolene på østkanten i Oslo?

Jeg er sterkt i mot bussing av elever. Vi kan sammenligne dette med tilbudet elever med utviklingshemning får. Vi ser i større og større grad en segregering av tilbudet. Foreldre som ønsker tilbud i nærskolen blir sterkt oppfordret til å bytte skole. Foreldre ønsker først og fremst det beste for barna sine. Da er det svært vanskelig å stå på kravet om å kunne få et tilbud fra sin nærskole. Særlig om den beste kompetansen blir samlet i enkelte skoler.

Forslaget fra Heikki vil skape en ny kategori barn, flerkulturelle barn med språkvansker. Dette er en kategorisering som vi ikke ønsker. Her er jeg (for en gangs skyld) helt på linje med Hanekamhaug i FrP. Selvfølgelig er manglende norskkunnskaper en utfordring. Denne utfordringen skal først og fremst møtes på nærskolen. Med ekstra ressurser, kompetente lærere og helse- og sosialfaglig personell som støtte til pedagogene, samt en skoleledelse som tar dette som en utfordring, ikke som ønsker å busse vekk problemene.

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑