FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!»→
For litt siden skrev Jorunn Vindegg og Kåre Heggen et innlegg i Aftenposten som argumenterer for en enhetlig grunnutdanning for sosialarbeiderne. Jeg prøvde meg med et tilsvar. Et tilsvar som på ingen måte omhandler alle momenter i deres korte innlegg, men som påpeker noen viktig momenter fra vernepleierståsted. Jeg fikk ingen respons fra Aftenposten, men heldigvis har jeg min egen publiseringskanal her på bloggen min :-). Da Aftenposten ikke ville trykke er det selvfølgelig en fare for at det er dårlig skrevet, men jeg antar også at fokus på vernepleierutdanningen desverre er et for smalt fokus for avisen.
Utdanning for velferd
Landets velferdsutdanninger finner først og fremst sin legitimitet i at de utdanner yrkesutøvere som er i stand til å møte behovene som personer med ulike bistandsbehov har. Derfor mener jeg det er svært viktig at Kunnskapsdepartementet nå har satt i gang Les mer «Utdanningsmodell fra fortiden?»→
Vernepleiestudenter presenterer sitt arbeid i eldreomsorgen
Først vil jeg dementere et rykte. Jeg mener ikke at vernepleie og atferdsanalyse er det samme. Her på bloggen min skriver jeg at ”ulike faktorer påvirker folk som mennesker. For meg…kan VAS være en god forkortelse. Vernepleie, atferdsanalyse og sosialisme er for meg en utmerket blanding”. Altså; sosialisme og vernepleie er ikke det samme. Atferdsanalyse og vernepleie er ikke det samme. Men alle disse elementene har en betydning for meg.
Jeg befinner meg på Storefjell. På norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) sitt årlige årsmøteseminar. I år skal jeg stå på stand for FO. Det er en viktig arena for FO å være synlig på. Det er kanskje den arenaen som samler flest vernepleiere i året. Jeg var påmeldte nr 800. Selvsagt er det ikke bare vernepleiere her, men andelen er nok stor. Seminaret har i alle år fasinert meg Jeg har skrevet om det før her på bloggen min; Nafofestivalen 2010 og Helt om natten, helt om dagen). Det er en samling fagfolk som gir inspirasjon til fagutvikling og nettverksbygging. Som har innlegg fra folk som driver avansert grunnforskning som jeg ikke forstår noen ting av, til presentasjoner av de gode historiene. Historiene som viser at godt faglig arbeid funker. I år er det også en stor gjeng vernepleierstudenter (se bildet) som viser frem studentarbeidet sitt som posterpresentasjoner. Strålende. Jeg skulle gjerne hatt med meg kunnskapsdepartementet hit.
Atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen har vært et aktuelt tema i alle år. Fremdeles er det store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene på synet av atferdsanalyse og dens plass i utdanningen. Noen steder fremstår som tydelige motstandere av atferdsanalyse, mens andre har fremhevet dens plass i utdanningen (vernepleierutdanningen på HIAK ligger for eksempel under avdeling for atferdsvitenskap).
I vinter ble jeg intervjuet av Fontene. Dette portrettintervjuet er etter hvert blitt en interessant utfordring for meg. Intervjuet fremstiller meg på en litt underlig måte. Jeg var ikke komfortabel med resultatet, men slik er det vel med medier og slike intervju. Dette er noe jeg må bli bedre på (liker meg best når jeg selv har kontrollen, som på denne bloggen). Intervjuet omhandler i stor grad barneoppdragelse og atferdsanalyse (et intervju som av uforståelige grunner har fått tittelen ”Far vet best”). Ryktene har nådd meg om at en del har reagert på intervjuet. Noen vernepleiermiljøer reagerer på koplingen mellom atferdsanalyse og vernepleie, og særlig at jeg som leder for vernepleierne i FO fremstår som atferdsanalytisk orientert. Jeg har hørt disse ryktene fra flere ulike hold, men ingen har kommet direkte til meg med dem! (ta en telefon til meg, da vel!) Jeg har aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et atferdsanalytisk miljø, og at jeg er en atferdsanalytisk orientert vernepleier (bare les bloggen min). Det er jeg stolt av. Men jeg har aldri satt likhetstegn mellom atferdsanalyse og vernepleie. Heller ikke i dette intervjuet. Mange vernepleiere jobber etter atferdsanalytiske prinsipper. Mange gjør det ikke. Såkalte relasjonelle tilnærminger er blitt fremhevet av flere vernepleiermiljøer. Jeg tror at det er bra at vernepleiere har ulike tilnærminger til sitt virke, så lenge kvaliteten på det man gjør er høy.
Intervjuet er blitt kritisert fra flere hold. På den ene siden har jeg hørt at atferdsanalytiske miljø mener at nok en gang har fagbladet til FO tenkt å henge ut atferdsanalysen. Det kan jeg forstå. På den andre siden hører jeg fra miljøer som er skeptisk til atferdsanalysen at det som kommer frem i intervjuet har lite med vernepleie å gjøre. Det kan jeg også forstå. Intervjuet er jo tross alt om meg, ikke vernepleie.
Arbeidet med stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene har allerede gitt gode resultater. Diskusjonene om fremtidens vernepleierutdanning er godt i gang i ulike miljøer. Hva er den vernepleierfaglige kjernekompetansen? Hvordan skal forholdet mellom de ulike faglige innfallsvinklene være (hva er helse?)? Har atferdsanalysen en plass i fremtidens utdanning, og i så fall hvilken atferdsanalyse og hvilken plass? Det er i hvert fall spennende å diskutere dette med folk her på fjellet. Håper også dere som leser denne bloggen diskuterer dette i deres miljøer. Det er ikke noe mål å bli enig, men slike faglige diskusjoner er med på å drive vernepleiefaglig arbeid fremover.
Nå bruker vi bombeflyene. Vi teppebomber. Krigstypene i Fontene er overtydelige. «Dramatisk om FO- utdanningene«, «-Sjokkerende kunnskapsløst». FO reagerer kraftig på retningen diskusjonen om fremtidens utdanninger for velferdstjenestene har tatt. Uten å kunne svare på at det fører til bedre tjenester presenteres vi for forslag til endringer i utdanningsstrukturen som får dramatiske konsekvenser for landets helse- og sosialfagutdanninger. Jeg håper dere er våkne nå.
Kunnskapsdepartementet trenger kunnskap!
I møtet jeg var på med departementet torsdag gikk de langt i å si at de ikke hadde tenkt til å legge ned vernepleierutdanningen. Det er flott. Samtidig stiller de store spørsmålstegn ved behovet for det målgruppefokuset som vernepleierutdanningen og barnevernpedagogutdanningen har. De stiller også spørsmålstegn ved behovet for helsefagkompetansen til vernepleierne. Det er blant annet med dette grunnlaget jeg hevder at Kunnskapsdepartementet trenger kunnskap. Uten et helsefaglig grunnlag har vi ikke vernepleierutdanningen. Uten et særskilt fokus på mennesker med kognitiv svikt mister vi kjernen i vernepleiefaglig kompetanse. En generell miljøterapeututdanning vil ikke møte de samme behovene. Det må vi synliggjøre nå.
Derfor skal bakketroppene nå sendes ut. Bakketroppene er dere som leser denne bloggen. Dere som skal fortelle om kompetansebehovene i tjenestene. Dere som skal fortelle om hva som mangler, men ikke minst om hva som fungerer. Dere som skal fortelle om den unike kombinasjonen av elementer som gjør vernepleierutdanningen til det den er i dag. Som gjør at vernepleiere er attraktive yrkesutøvere i landets kommuner og helseforetak. Dere må fortelle om hvordan vernepleierfaglig kompetanse dekker behov som man ikke vil få dekket på samme måte uten. Hvorfor er vernepleiere blitt en så attraktiv yrkesgruppe som også Kunnskapsdepartementet bekrefter at vi er?
Denne bloggen handler først og fremst om vernepleieren. Men det er viktig å huske på at uten den utdanningsstrukturen vi har i dag, uten en barnevernpedagogutdanning, en sosionomutdanning, en sykepleierutdanning, så hadde det ikke vært rom for en vernepleierutdanning. Vi trenger utdanninger med tydelige identiteter i helse- og sosialfeltet. Utdanninger som er trygge på sin egenart. En trygghet som gir grunnlag for et tverrfaglig og tverrprofesjonalt samarbeid til det beste for brukerne. Uten disse tydelige forskjellene hadde vi hatt en forvaltningssosionom og en miljøterapeututdanning. Det er dette visse krefter i KD nå ønsker. Da mister vi en den helhetlige integrerte kompetansen til dagens vernepleiere. Vi mister også grunnlaget for tverrfaglig samarbeid med ulike og tydelige profesjoner. Det er dette vi skal kjempe mot.
Krigsanalogiene som jeg startet denne bloggposten med passer egentlig ikke en pasisfist som meg. Den passer egentlig heller ikke denne dabatten (så hvorfor i huleste bruker jeg dem da…). For; nå er tiden inne for å komme opp av skyttergravene (opps, enda en krigsanalogi). Nå skal vi si med fredsprisvinner Barack Obama; yes, we can!
Og vi kan, sammen med Kunnskapsdepartementet. Vi kan slå fast at vernepleierutdanningen er viktig og nødvendig. Først og fremst viktig for personer med utviklingshemning, men også viktig for andre med kognitiv svikt. Utdanningen har en primær målgruppe, men et bredt nedslagsfelt. Vernepleierutdanningen er slik jeg ser det godt tilpasset samhandlingsreformens intensjoner om tidlig insats, aktiv omsorg, forbygging. Jeg skal skrive mer om vernepleierutdanningen senere, og hvorfor jeg mener den er viktig. Jeg har nemlig stor tro på at vi trenger en helsefaglig utdanning som har inkludering og deltakelse som sentrale elementer i sin utdanning. En utdanning som utvikler yrkesutøvere som kan møte mennesker med komplekse utfordringer med en tro på deres egen evne til å mestre sine liv.
Bakketroppene skal være nyanserte. Det hjelper ikke å si at vi ikke forstår (som jeg har gjort), eller at vi er så fantastiske (som jeg også har gjort). Nå skal vi bruke vår kompetanse og kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter til å beskrive de behovene vi ser, vi skal beskrive hvordan disse behovene kan imøtekommes, hva som må til for at vernepleierutdanningen skal bli enda bedre. Arbeidsgruppen i departementet var soleklar på at de ønsker innspill, både store og små. Nå skal vi sammen med dem utvikle vernepleierutdanningen til en sentral bidragsyter til velferdstjenestene.
Vi har mye å fortelle om. Om du er enig med meg om at vernepleiefaglig kompetanse er viktig å beholde og utvikle i fremtidens velferdstjenester. Gi Tora Aasland beskjed. Gjør det nå!
Min første forelesning som vernepleiestudent var i Fredrikstad i 1995. Det er de færreste forelesninger jeg husker, men denne ble en spesiell opplevelse. Signalet fra de to foreleserne var; dere er det siste kullet med vernepleiere! Vi var havnet midt i debatten om vernepleierutdanningens fremtid. Det er gått 16 år. Nå er vi der igjen. Er årets kull med vernepleiere det siste?
Signaler fra gruppen (se Fontene)som jobber med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene kan tyde på at noen ønsker det. At vernepleierutdanning skal legges ned. I morgen torsdag skal jeg på møte for å høre hva de egentlig tenker. Ønsker de virkelig å legge ned vernepleierutdanningen, og omstrukturere de såkalte sosialarbeiderutdanningene (barnevernpedagog, sosionom og velferdsarbeider)?
Ingen utdanninger er til for seg selv. Den dagen en utdanning ikke fyller samfunnets behov må man enten gjøre noe med utdanningen eller legge den ned til fordel for andre utdanninger. Derfor er det flott at departementet nå har en gjennomgang av utdanningene i helse- og sosialtjenestene. Arbeidet gir unike muligheter. Mulighet til å være innovativ, til å utvikle utdanningene, til å styrke tjenestene til dem vi hver dag jobber for.
Jeg er optimist. Tror det er mulig å bevare uten å bli sett på som museumsvokter og at det er mulig med innovasjon og utvikling uten revolusjon. Jeg er ikke akkurat veldig objektiv i denne saken, men jeg forstår rett og slett ikke at det er noe grunnlag som tilsier at det ikke er behov for vernepleiere i fremtidens velferdstjenester. Den unike helhetlige kompetansen basert på helsefag, pedagogikk, sosialfag m.m. er etter mitt skjønn viktig for å møte utfordringene som blant annet samhandlingsreformen gir. Vernepleiere er autorisert helsepersonell. Den helhetlige integrerte kompetansen gir særlig et godt grunnlag for å møte personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt og/ eller store og sammensatte utfordringer. Det er avgjørende å ha yrkesutøvere med slik kompetanse nært brukerne av velferdstjenestene. Dette skal jeg kjempe for.
Det som skal kjempes for er kompetansen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Jeg tror ikke det er mulig å bevare og utvikle vernepleiefaglig kompetanse uten en egen utdanning, en egen profesjon. Om vi ikke klarer å bevare utdanningen, om vi ikke klarer å styrke og utvikle den, er det ikke dagens vernepleiere det går utover. Jeg tror at vi kommer til å bli en attraktiv mangelvare. Jeg er redd det kommer til å gå utover de vernepleiere jobber for. Personer med utviklingshemning. Personer med annen kognitiv svikt. Personer som er avhengig av bistand fra personell som har en bred helsefaglig tilnærming. En tilnærming som tar WHO sin helsedefinisjon alvorlig (en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter) . Et godt bilde på hvorfor det er nødvendig med helsefaglig kompetanse nært personer med kommunikasjonsutfordringer finner du på NAKU sitt e-læringskurs.
Heldigvis er vi mange som mener at vernepleierutdanningen er viktig. Se for eksempel Tor R Torp sin undersøkelse. Jeg tror at vi kommer ut av stortingsmeldingen med en styrket vernepleierutdanning. For å få til det er vi selvsagt nødt til å vise oss frem. Vi trenger fakta og forskning, men vi trenger også de gode eksemplene. Har du gode eksempler på hvorfor vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig kompetanse er viktig? Hva er din vernepleierhistorie? Kom med dem. Gjerne her på bloggen, på min facebookside, på e-post til meg eller kanskje aller helst til Kunnskapsdepartementets nettsider for innspill. Departementet ønsker en åpen prosess. Hjelp dem med det!
Jeg er vernepleier. Jeg er vernepleier og er utrolig stolt av det. Jeg er stolt av vernepleierutdanningen, en utdanning som utgjør en viktig kombinasjon av ulike fagområder. En utdanning som utdanner yrkesutøvere med en helhetlig integrert kompetanse. En utdanning som i disse dager kan se tilbake på en 50 år gammel historie.
Slik begynte jeg mitt innlegg om utdanningspolitikk for vernepleiere på denne ukes landsstyre i FO. På FOs kongress ble det vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Nå skulle barnevernpedagogene, sosionomene, vernepleierne og velferdsarbeiderne vedta sine spesifikke deler. Desverre lot det seg ikke gjøre. Landsstyret har utsatt saken. Det synes jeg er svært skuffende.
Men; FO skal selvsagt være på i de kommende utdanningspolitiske debattene, selv om vi ikke fikk ferdig en utdanningspolitisk plattform i denne omgang. Vi skal jobbe aktivt for vernepleierutdanningen og de andre utdanningene. Vi skal fortsette arbeidet for å sikre, styrke og utvikle utdanningene til det beste for de som er avhengig av gode tjenester fra våre medlemsprofesjoner.
Til profesjonsutdanningene: Endringer er i vente! Det var det klare signalet fra Kunnskapsdepartementet på LOs studentpolitiske konferanse som ble avholdt i dag.
I dag deltok jeg, sammen med en synlig gjeng fra FO og FO-studentene på nok et arrangement der fremtidens utdanninger var i fokus. Særlig ble fagskolene diskutert. LO sekretær Kristian Tangen holdt blant annet et innlegg om fagskolene som du kan lese om på bloggen hans. Det mest interessante for meg var dog signalene, om ikke nye, som kom fra statssekretær Kyrre Lekve. Han var veldig tydelig på at det må endringer til i utdanningssystemet/ utdanningene.
Som jeg har skrevet om før jobber nå kunnskapsdepartementet med en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Her skal de se på om utdanningene er godt nok tilpasset behovene i arbeidslivet. Skal man bygge på det Lekve sa i dag, er konklusjonen gitt på forhånd. Utdanningene er ikke tilpasset behovene. Vi har hatt eller er i ferd med å få store reformer innen helse- og sosialtjenestene. Endringene er store. Utdanningene har ikke tilpasset seg disse endringene. Han henviser til de evalueringene som er gjort av profesjonsutdanningene. De har vært nedslående. Sykepleierutdanningen ble såvidt godkjent etter flere runder. Som sagt; signalene var tydelige og generelle. Endringer må til.
Lekve har selvsagt rett i mye. Utdanningene må være tilpasset behovene i tjenestene. Jeg mener at utdanningene må være i kontinuerlig endring og utvikling. Dette er avgjørende for gode tjenester. Utdanningene og profesjonene skal aldri være til for seg selv. Samtidig er jeg litt bekymret hvis premisset for arbeidet med stortingsmeldingen er at utdanningene ikke har endret seg i takt med samfunnets behov. For etter min mening er ikke dette nødvendigvis sant. Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som ikke bare har endret seg i takt med tjenestene, men som også er en pådriver for å realisere de fastlagte politiske målene for dagens og morgendagens helse- og sosiale tjenester.
Vernepleierutdanningen er en anakronisme ble det hevdet fra daværende leder for NFU på tidlig 90-tall. Den hang igjen i institusjonsomsorgen, og burde legges ned. Etter det har utdanningen vist sin styrke. Senere på 90-tallet, når jeg utdannet meg, var det normalisering som stod i fokus. Det direkte arbeidet for å oppfylle HVPU-reformens intensjoner for det enkelte menneske. Det er i dag relativt store forskjeller på skolene. Til tross for dette, uavhengig av et atferdsanalytisk eller relasjonelt fokus, uavhengig av fokus på kulturtiltak eller fokus på internasjonalisering, er begreper som inkludering, selvbestemmelse og deltakelse i fokus. Dette er hjørnesteiner i dagens vernepleierutdanning. Samtidig er dette hjørnesteiner i dagens velferdspolitikk. Ikke bare overfor personer med utviklingshemning, men også sentrale begrep i fokuset på aktiv omsorg i tjenestene til eldre.
Etter mitt syn er vernepleierutdanningen godt tilpasset morgendagens utfordringer. Jeg sier selvsagt ikke at det ikke er rom for utvikling og kvalitetsforbedring. Det er det selvsagt på en lang rekke områder. Poenget mitt er at utdanningen samsvarer i stor grad med tjenestenes behov (og det er ikke bare jeg som mener det). Derfor vil jeg jobbe knallhardt for at det ikke bare blir fokus på endring i stortingsmeldingen, men at det også blir fokus på utvikling. Det bør også være fokus på den faktiske situasjonen i kommunene. Hva hjelper det med en utdanning som er godt tilpasset helse- og sosialpolitiske målsettinger, som i stor grad utdanner gode yrkesutøvere, når det ikke finnes nok stillinger eller rammebetingelsene er skrale for utøvelse av godt faglig arbeid. Da hjelper det ikke med endringer i utdanningssystemet.
(hva mener du, er jeg helt på jorde, drømmer jeg, tar jeg feil om at vernepleierutdanningen passer til samfunnets behov? Kommenter da vel! Jeg lar meg inspirere og påvirke 🙂 )
Espen (seksjonsrådet for vernepleiere, FO) og Mimmi (nestleder i FO) diskuterer utdanning
I dag avholdt kunnskapsdepartementet (KD) en konferanse om «kompetansebehovene i velferdssektorene og hvordan vi bedre kan møte disse behovene gjennom helse- og sosialfaglig utdanning og forskning.» Blant de vell 400 deltakerne var det mange fra FO og fra «våre» utdanninger. Konferansen omhandlet stortingsmeldingen som departementet nå er i gang med å utarbeide. Dette er et svært viktig arbeid.
Det er vesentlig at det er god sammenheng mellom brukerne av velferdstjenestene sine behov og kompetansen til tjenesteyterne. KD er godt i gang med å analysere behovene. Derfor er det med bekymring jeg registerer at nesten ingen fra kommunesektoren eller fra brukerorganisasjonene var representert på konferansen. Det må ikke være slik at det er utdanningssektoren som skal definere behovene. For de som utdanner yrkesutøvere til velferdstjenestene og for oss i profesjonsorganisasjonene, er det avgjørende å huske på at vi ikke er til for oss selv, men for brukerne av våre tjenester. Er vi i utakt med de behovene mister vi også vårt eksistensgrunnlag. Det er avgjørende at utdanningene utvikler seg i takt med endrede behov. Her synes jeg vernepleierutdanningen er et godt eksempel. Fra å bli kalt for en anakronisme ved nedleggingen av institusjonene, og dermed også sett på som en konservativ kraft som hindret inkludering, utdanner nå vernepleierutdanningen «inkluderingsagenter».
Samtidig som utdanningene må se inn i glasskulen og utdanne yrkesutøvere som er i stand til å møte morgendagens utfordringer, må de heller ikke holdningsløst følge en hver trend i tiden. Skal helse- og sosialfagutdanningene følge utviklingen mange kommuner nå legger til rette for gjennom bygging av institusjonslignende boligkompleks for personer med utviklingshemning, må de kanskje igjen utdanne folk til institusjonsomsorg. Det er ingen ønsket utvikling. Her må utdanningsinstitusjonene også være med på å skape en ønsket utvikling til det beste for brukerne av velferdstjenestene.
Jeg er glad for at utdanningsinstitusjonene, og da særlig de som utdanner barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere er på hugget i forhold til meldingen, blant annet gjennom å være godt synlige på dagens konferanse. Samtidig er det avgjørende at kommunene og ikke minst brukerorganisasjonene kommer på banen så fort og tydelig som mulig. Det sa jeg også til en som ikke var på konferansen, nemlig forbundsleder Jens Petter Gitlesen i NFU når jeg spiste lunsj med han her i dag.
… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?
Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?
Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.
For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?
Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.
Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.
Vernepleieren 