Utviklingshemning

Vernepleierkamerater!

«I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. » Slik avslutter Mimmi Kvisvik dette innlegget som hun nå har skrevet her på vernepleieren.com.

Min neste skribent er en sentral person for landets vernepleiere. Uavhengig av hvilken organisasjon du tilhører er Mimmi Kvisvik en viktig talsperson for landets vernepleiere og de folkene vi jobber for i landets velferdstjenester.

Mimmi Kvisvik ble for kort tid siden valgt som ny leder av Fellesorganisasjonen (FO). Dette er landets største organisasjon for landets vernepleiere. Hvordan Mimmi og hennes organisasjon jobber og hva de prioriterer får betydning for flere enn de som er medlemmer av FO. Derfor er jeg glad for at Mimmi har tatt utfordringen med å skrive en snutt her på vernepleieren.com. Personlig er jeg også glad for at hun understreker betydningen av vernepleiernes rolle knyttet til arbeidet som nå foregår med levekårene for personer med utviklingshemning. Her følger innlegget hennes:

Vernepleierkamerater!

Det har gått noen uker siden jeg ble valgt som ny forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). I den sammenhengen mottok jeg en rekke gratulasjoner, men noen gratulasjoner var litt annerledes og krevde litt mer av meg enn et TAKK. En av disse var fra Cato Brunvand Ellingsen og lød som følger: Nå når du er leder for vernepleierne i FO, hva vil du si til dem?

Ja, hva vil jeg si til vernpleierne? Jo først og fremst vil jeg si det som jeg sier til alle andre medlemmer av FO.

Ved avslutning av siste landsstyremøte sa jeg følgende:

» Jeg ønsker å bruke den posisjonen jeg går ut av dette Landsstyret med til å bidra til en samfunnsutvikling preget av integritet, mangfold og inkludering. Å sikre bedre fordeling og bekjempe fattigdom vil stå sentralt for meg. Jeg vil også jobbe for å sikre gode velferdstjenester i hovedsak styrt og driftet av det offentlige. Jeg vil videre bidra til å sikre utdanninger av gode barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rammebetingelser for å få gjort en faglig og etisk forsvarlig jobb innenfor rammen av velferdsstaten. Som bunnplanke i min innsats skal arbeidet for gode lønns- og arbeidsforhold ligge. Dette innebærer likelønn, uttelling for kompetanse, heltid, gode pensjonsordninger, gode arbeidstidsordninger, tid til refleksjon, veiledning og videreutdanninger og sist men ikke minst en arbeidssituasjonen fri for vold og trusler om vold og oppfølging og erstatning dersom dette ikke er tilfelle».

Med dette utgangspunktet vil jeg ta mitt grep om fag- og profesjonsforbundet FO. FO er både et fag- og profesjonsforbund, og et profesjonsforbund ikke kun for en profesjon med for tre pluss en yrkesgruppe. Dette gir forventninger om at jeg ikke bare skal være opptatt av fellesskapet, men også av den enkelte profesjon/ yrkesgruppe.

Så hva er jeg opptatt av spesielt for vernepleierne?

Kort fortalt kan det oppsummeres slik:

Vernepleierens unike utdanning som en helse- og en sosialfaglig utdanning i kombinasjon
Vernepleierens miljøterapeutiske kompetanse
Vernepleierens «spisskompetanse» i forhold til mennesker med utviklingshemning
Vernepleierens spesielt egnede kompetanse i å ivareta endringsarbeid knyttet til habilitering og rehabilitering
Å synliggjøre vernepleierene, deres kompetanse og arbeidsfelt i det offentlige rom
Raskest mulig sikre dere en egen seksjonsleder, slik at vi igjen får en i FO-ledelsen som har et særskilt fokus på dere og deres utfordringer slik Siv Karin Kjøllmoen, Cato Brunvand Ellingsen og Tone Faugli har hatt de seinere årene

Aktuelt nå vil jeg på en aktiv måte følge opp høringen av faktarapporten og stortingsmeldingsarbeidet om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming som pågår i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I kjølevannet av dette ønsker jeg å bidra til og få ansvarsreformen på rett spor etter at den har sporet av.

For å lykkes med dette er vi helt avhengig av vernepleiernes kompetanse som inkluderingsagenter.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at vi allerede gjennom behandlingen av forslaget til Handlingsprogrammet som fremmes for LO Kongressen i mai har fått med i dette programmet noen ord om nettopp levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I forslaget til handlingsprogram står det:

«Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene for deltakelse i arbeidslivet må styrkes.»

At dette er inne kan FO ta noe av æren for, og vis meg den hovedsammenslutning som har lignende ordlyd i sitt handlingsprogram. All honnør til LO for hva dette betyr av politisk kraft.

Takk Cato for at du ga meg denne utfordringen, og fint at du har forventninger til meg som vernepleiernes nye leder. Jeg skal gjøre mitt for å levere. Første runde blir rett over påske på høringen om faktarapporten i forhold til levekår og tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er en viktig omgang fordi faktarapporten danner grunnlaget for stortingsmeldingen som er bebudet denne våren. Dette er det mest omfattende politiske arbeidet som er gjort nasjonalt på dette området på 20 år. FO bygger på et tett samarbeid med brukerorganisasjoner og departementet for at dette skal bli en stortingsmelding som sikrer gode levekår og tiltak på et for vernepleierne sentralt arbeidsfelt. I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. La oss ønske hverandre lykke til.

Mimmi Kvisvik
forbundsleder
Fellesorganisasjonen (FO)

24/03/2013 0

Et velferdspolitisk kinderegg

Er det virkelig mulig? Tre ting på en gang? Jo, akkurat nå, denne uken, føles det litt ut som vi har fått et velferdspolitisk kinderegg.

La oss ta det søte først, sjokoladen. Det er selvsagt det som skjedde i Stortinget 19. mars. Da behandlet stortinget regjeringens forslag til ratifisering av FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen innebærer kanskje, som inkluderingsministeren sa i stortingsdebatten, et paradigmeskifte i denne delen av politikken. Fra helse- og sosialpolitikk til menneskerettigheter og anti-diskriminering. Funksjonshemming sees ikke lenger på som en egenskap med individet. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Men, derfor handler det selvsagt også om helse- og sosialpolitikk. Også vi helse- og sosialarbeidere har et ansvar for å realisere intensjonen i konvensjonen. Men først, la oss hygge oss med sjokoladen i påsken.

Så kommer utfordringen (kanskje ikke alle vil betegne det som en utfordring, men både wikipedia og en vernepleier med 10 tommeltotter gjør det). Ja, leken i kinderegget altså. For. Regjeringen la denne uken frem et forslag om rettighetsfesting av BPA, og det er ikke tvil om at rettighetsfestingen av BPA er nettopp det. En utfordring. Brukerstyrt/ borgerstyrt personlig assistanse har nettopp utfordret de tradisjonelle helsetjenestene. Det har utfordret oss fagfolk. Og, det har utfordret fagbevegelsen. Men. Det er rett og slett ingen tvil om at dette er utfordringer som er helt på sin plass. De ordinære tjenestene må bli mer på tjenestebrukernes premisser. Dessuten må ikke BPA bli redusert til en helse- og sosialtjeneste. BPA er først og fremst et frigjørings- og inkluderingsverktøy. Selvsagt skal vi rettighetsfeste BPA. Det er dog flere utfordringer igjen. Regjeringens forslag inneholder flere begrensninger. Både Høyre og SV vil mer. Og. Jeg er ganske så sikker på at kommunene, fagfolk og andre fremdeles kommer til å synes BPA kommer til å være en utfordring. La oss alle håpe at rettighetsfestingen viser seg å være en større suksess enn det lekene i kinderegget pleier å være (i Sverige diskuteres ordningen). Jeg er overbevist om at rettighetsfestingen er bra greier.

Til slutt. Overraskelsen. Eller, strengt tatt var det vel ingen overraskelse at regjeringen i dag kom med et høringsnotat som gjennomgår situasjonen for personer med utviklingshemning. Det har vi ventet på siden vedtaket om dette ble gjort i stortinget. Det er heller ingen overraskelse, dog litt skuffende, at det ikke er gjort en skikkelig kompetansegjennomgang av situasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning (nå har jeg ikke lest høringsnotatet i detalj, men har ikke funnet noe enda). Ikke misforstå meg. Dette er faktisk en historisk dag. Jeg er utdannet vernepleier lenge etter Lossius-utvalgene. Utdannet noen år etter reformen ble gjennomført. Jeg har vært engasjert på dette feltet i mange år. Og endelig får vi en gjennomgang av situasjonen. Det er på tide, men skikkelig fint. Så. Overraskelsen har jeg tenkt å spare et par måneder. Jeg håper nemlig at overraskelsen kommer i meldingen til stortinget. Jeg håper at den ikke bare , som mange meldinger gjør, gir noen vage fremtidsperspektiver som neste regjering kan legge i en skuff. Jeg håper at jeg blir overrasket med klare føringer for hvordan vi skal nærme oss et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Da er det helt avgjørende at dere som leser dette faktisk også leser høringsnotatet. At dere vurderer det som står der. Og at dere melder i fra til departementet om hva dere mener. Gjerne gjennom organisasjonene deres.

Vel, denne påsken skal vi hygge oss med egg. Også et velferdspolitisk kinderegg. Til tross for at det både gjenstår utfordringer og overraskelser kan vi være godt fornøyd med hvordan denne uken har utviklet seg. La oss også håpe at det kommer mer sjokolade. Men, jeg vil avslutte denne kvelden med en erkjennelse. Av og til tar ting bare litt tid!

22/03/2013 1

En unødvendig motsetning!

Må man se bort fra de siste tiårenes forståelse av funksjonshemming for å kunne være en ekte feminist? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter en uke med fokus på tidlig ultralyd og abortloven.

Programkomiteen i Høyre sitt forslag om å fjerne §2c i abortloven, og dermed fjerne egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortgrunnlag ved aborter etter uke 12, har skapt diskusjoner langt utenfor partiet Høyre. Blant annet i en noe underlig leder i Aftenposten 7. Mars. Mange anser dette som et kraftig angrep på kvinnens rett til abort, og at det er et likestillingspolitisk tilbakeslag.

Både debatten om tidlig ultralyd og om abortlovens §2c er utfordrende. Det kan være nyttig å analysere de innenfor to ulike diskurser. En likestillingspolitisk og kvinnefrigjørende diskurs der kampen for kvinnens rettigheter og posisjon i samfunnet står sterkt, og en diskurs som omhandler forståelsen av funksjonshemming og de frigjørende prosessene som personer med funksjonsnedsettelse står overfor.

Innenfor kvinnekampen står abortloven sterkt. Ikke bare har den stor praktisk betydning for den enkelte kvinne. Ikke bare har den bidratt til at mange kvinner har unngått mye lidelse. Den er også et tydelig symbol på kvinnen som selvstendig individ med rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette er en diskurs vi ikke må forlate. Kvinnekampen må selv i dagens samfunn prioriteres høyt.

Forståelsen av funksjonshemming har endret seg mye de siste tiårene. Fra en medisinsk forståelse der funksjonshemming blir sett på som noe som utelukkende handler om defekter ved det enkelte individ, er det nå vanlig å forstå funksjonshemming som noe som oppstår i individets møte med samfunnets barrierer. Samfunnets fysiske utforming og ikke minst samfunnets holdninger og politikk overfor personer med funksjonsnedsettelse skaper funksjonshemmingen. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.

Det er ikke vanskelig å både stille seg bak kampen for kjønnslikestilling og frigjøringskampen til personer med funksjonsnedsettelse. Det er når disse to samtalene møter hverandre at de virkelige utfordringene oppstår. Som de gjør i diskusjonene om abortlov og tidlig ultralyd. Og som de tidligere har gjort i diskusjonene om et felles diskrimineringslovverk.

Den siste uken har ledende feminister uttrykt sterk bekymring for programkomiteen i Høyre sitt forslag. Samtidig har argumentasjonen deres vitnet om en gammeldags forståelse av funksjonshemming. Et eksempel er uttalelsene til Gro Nylander i NRK programmet Aktuelt. I hennes argumentasjon for dagens abortlov peker hun på at ingen ønsker barn med funksjonsnedsettelse og at særlig funksjonshemmede selv ikke ønsker at folk skal ha det like vanskelig som dem selv. Løsningen på at folk har det vanskelig blir altså abort. Nylander som lege fremviser her en tydelig medisinsk forståelse av funksjonshemming. Når hun samtidig påpeker at abort faktisk ble tillat for å kunne unngå å føde syke og ”handicappede” barn, fremhever hun en sorteringsfremmende funksjon av abortloven som jeg vil avvise på det sterkeste.

Et annet eksempel er et forslag til uttalelse som ble fremmet på SVs landsmøte i helgen. Forslagstillerne, som blant andre inkluderte leder for partiets kvinnepolitiske utvalg, bruker en argumentasjon som gjør et viktig forsvar av abortloven til et skrift som mangler forståelse for en sosial forståelse av funksjonshemming. Når de fremhever samfunnets utfordringer med ”manglende tilrettelegging, velferd og botilbud for våre svake grupper” i en argumentasjon for abortlovens §2c viser de manglende forståelse for at det nettopp er disse manglende med samfunnet som gjør folk ”svake”. Hva som utgjør et avvik, en lidelse, en ”belastning” for kvinnen er ikke gitt en gang for alle. Dette er bestemt ut i fra tid, sted og kulturelle rammer. Det undrer meg hvordan det hadde vært om det ikke var såkalt funksjonsnedsettelse vi snakket om, men det var hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Når det i forslaget til uttalelse antydes at hvis man er skeptisk til tidlig ultralyd eller støtter fjerning av §2c, så er det det samme som å ”pålegge kvinnene å være fødemaskiner for å realisere visjonen om mangfoldsamfunnet”, da bruker man et språk som ikke bare viser en misforstått forståelse av en sosial modell av funksjonshemming. Språkbruken bidrar også nettopp til sette kampen for likestilling mellom kjønn opp i mot kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det er etter min mening svært beklagelig.

Kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skjer hver dag. En frigjøringskamp for blant annet å endre samfunnets holdninger. Da er det trist om denne kampen ofres på kvinnefrigjøringens alter. Det føles av og til som om man ikke kan kalle seg feminist om man kjemper kampen for en sosial og relasjonell forståelse av funksjonshemming. Men, selvsagt kan man det. Det må ikke være noen motsetning mellom disse to diskursene. Begge deler er frigjøringskamper som hele samfunnet må delta i. Da må vi først anerkjenne at debatten om abort faktisk påvirker situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Vi må anerkjenne at funksjonshemming ikke handler om fysiske avvik fra en gitt normalitet, men at det faktisk handler om samfunnets holdninger og politiske beslutninger. Forkjempere innen en feministisk tradisjon burde være de første til å anerkjenne dette.

16/03/2013 2

Hvorfor gikk det som det gikk?

På bakgrunn av drøftinga over er det truleg grunnlag for å sei at ei av årsakene til at det gjekk som det gjekk, var at ein ikkje sikra at ein heile tida hadde sentrale personar som kunne vera målberarar og videreførarar av intensjonane i reforma. Dei ein lærte opp er borte, og ein har ikkje sikra implentering av intensjonane hjå dei nye.

Dette er noe av det vernepleier Geir Johannessen skriver i en svært så interessant oppgavebesvarelse der tema er hvordan det gikk med intensjonene fra ansvarsreformen. En av problemstillingene han søker svar på er om det er endrede og høyere krav til tjenestene som medfører at reformen fremstår som mindre vellykket enn det den egentlig er:

”Er det slik at tenestetilboda/levekåra har vorte mykje betre etter HVPU-reforma (vellukka reform), men at normene og omsorgsideala har endra seg, slik at krava til tenestetilboda/levekåra er høgare i dag enn i gjennomføringsfasen til reforma?”

Dette er et viktig spørsmål å stille seg før man evaluerer og eventuelt kritiserer reformen. Geir går dog langt i å avvise dette. Reformen har hatt for liten effekt på sentrale områder.

Det er først og fremst spørsmålene han stiller knyttet til årsakene til at situasjonen er som den er som har vekket min oppmerksomhet. Her kommer han med noen svært interessante drøftinger, uten at han nødvendigvis søker å gi noen fullgode svar.

Reformen ble gjennomført uten store rettslige føringer. Reformen var i stor grad basert på intensjoner og ideologi, og virkemiddelet var ”preika”. Altså i stor grad informasjon. I starten av reformen ble institusjoner, organisasjoner og lokalsamfunn informert og kurset om reformens intensjoner og verdier. Mange ble sentrale pådrivere og iverksettere. Disse er i dag erstatte av nye folk uten samme forhold til reformen og dens intensjoner. Han peker også på at vi i for liten grad har en profesjon som er målbærere av reformens ideologi.

”Ein kan i vidareføringa av dette sei at sidan reforma fokuserte på intensjonar og ideologi og med lite konkrete krav, så var det heilt avhengig av kontinuerleg fokus og opplæring av nye grupper målberarar, og dette har i liten grad vorte gjort.”

Videre stiller han også spørsmål om hvorvidt måten kommunene er organisert på har hatt betydning. Kanskje fører new public management til lite fokus på intensjoner og ideologi, og mer fokus på økonomi og lovkrav (som altså i liten grad finnes på flere sentrale områder). Til slutt fremhever han at andre reformer kanskje bidrar til å overskygge dette feltet.

Jeg har det siste året forelest noen få ganger for førsteårs studenter på vernepleieutdanningen. Svært få av dem kjenner til ansvarsreformen i forkant av studiet. Når jeg startet på utdanningen, var reformen godt kjent selv for oss unge studenter uten erfaring fra HVPU. Min egen konklusjon på utfordringene Geir peker på er at vi trenger både tydeligere lovkrav og mekanismer som følger opp disse, samt at vi trenger inkluderingsagenter i kommunene. Helse- og sosialarbeidere som holder intensjonene fra reformen høyt hevet i kommunenes planarbeid. Som skaper forståelse av viktigheten av individuell oppfølging, likeverd, deltakelse og inkludering. Lovkrav eller kulturbærere? Ja takk, begge deler.

Les hva han skriver her.

Geir Johannesen er vernepleier med lang erfaring fra arbeid for personer med utviklingshemning på ulike nivå. Han er også engasjert i fagforeningsarbeid og sitter i landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO). Oppgavebesvarelsen er levert inn i forbindelse med en mastergradsutdanning organisasjon og leiing i helse og velferdssektoren ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.

06/03/2013 0

Inherent dignity, equality and rights

Til sommeren ratifiserer forhåpentligvis Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette er noe flere av oss har ventet lenge på. I denne anledning passer det vel fin fint at du nå har muligheten til å delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter for personer med utviklingshemning. Her i Norge.

Som en etterhvert erfaren blogger har jeg forstått at alle disse rosabloggerne tjener penger på produktplasseringer. De skriver om klær, stæsj og annet som de får fra produsentene. Det passer kanskje ikke helt for denne bloggen. Men. denne bloggposten kan kanskje sees på som en produktplassering (dog, uten at jeg får ekstra betalt for den). Du er herved advart.

I juni arrangerer nemlig jobben min, NAKU, sammen med både norske og internasjonale samarbeidspartnere to internasjonale konferanser. En i Oslo og en i Trondheim. Fremtredende forskere fra inn- og utland skal ha fokus på menneskerettigheter og utviklingshemning.

Flere hovedinnledere er på plass, og neste uke (15. februar) går fristen ut for forslag til papers til parallell-sesjonene. Kanskje du bør ta utfordringen? Hvor ofte får du anledning til å holde innledning på en internasjonal konferanse her i Norge? (er du vernepleier og FO medlem har jeg registrert at man kan søke om stipend for å holde presentasjon på internasjonal konferanse, frist 15. februar (andre organisasjoner som Fagforbundet har sikkert også lignende muligheter)).

Så dette er rett og slett en oppfordring. Benytt muligheten til å delta på konferansen(e). Dette tror jeg kan bli bra greier. Jada, jeg er ikke helt objektiv, men hvem er vel det… Meld deg på nå!

Sjekk program og mer info på NAKU sine nettsider!

08/02/2013 0

Jeg jobber for personer med utviklingshemning…og det er jeg stolt over!

I siste SOR Rapport har jeg nok en kommentar. Der oppfordrer jeg deg, du som jobber for personer med utviklingshemning, til å engasjere deg. Og jeg oppfordrer deg til å si at du er stolt: Tjenestene for personer med utviklingshemning trenger det. Personer med utviklingshemning trenger det. Samfunnet trenger det. Åpne, ærlige og engasjerte tjenesteytere som sier i fra. Du kan jo begynne med å gå ut i gangen. Still deg foran speilet og si: ”Jeg jobber for personer med utviklingshemning. Og det er jeg voldsomt stolt over!”

Her er kommentaren min i SOR Rapport:

De hemmelige tjenestene
Hei du. Du som jobber for personer med utviklingshemning. Du der ute i landets kommuner. I hjemmetjenestene, skolen, på dagsenteret. Når var sist du så deg i speilet og sa til deg selv: «Jeg jobber for personer med utviklingshemning. Det er jeg voldsomt stolt over.» Og når var det noen andre som gjorde det. Når sa kommunens politikere det. Eller folkene i kommunens administrasjon. Når sa de til deg: «Du jobber for personer med utviklingshemning. Det bør du være stolt over. Det er vi.» Les mer «Jeg jobber for personer med utviklingshemning…og det er jeg stolt over!» →

14/12/2012 3

…så var det en ting til

Vi måtte jo endre enkeltvedtakene da disse ikke passet med turnusen. Jeg tror fremdeles ikke helt på at jeg hørte riktig. Når foreleseren på SOR konferansen om arbeidstid sa dette i en bisetning. Kanskje ikke helt ordrett slik. Men poenget var at vedtak om tjenester faktisk ble endret som en konsekvens av et ønske om endring av arbeidstidsordningene til de ansatte. Jeg håper jeg misforstod.

I min forrige bloggpost skrev jeg om mine inntrykk fra SOR konferansen om arbeidstid. Mine inntrykk knyttet til hovedtemaet, arbeidstid. Men. Jeg er bare helt nødt til også å gjøre noen helt andre refleksjoner. Refleksjoner knyttet til språkbruk, og kanskje også til holdninger. Les mer «…så var det en ting til» →

06/11/2012 6

Gjesteskribent: Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning

Foto: Hans Anders Museth Brønmo (vernepleier)

Er det ingen som skal stoppe opp og si at nok er nok?
Det skriver min neste gjesteblogger i dette innlegget.
Her om dagen fikk jeg en e-post fra en ung kvinnelig vernepleier. Hun skriver ærlig om sine erfaringer i arbeidet i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hun utfordrer både vernepleiere, tidligere kollegaer og myndigheter. Professor Johans Sandvin sa en gang at en av grunnene til at situasjonen for personer med utviklingshemning er som den er, er at de mangler en sterk profesjon i ryggen. gjestebloggeren her skriver at vernepleiere må stå enda mer opp for rettighetene til personer med utviklingshemning. Les, tenk og kommenter:

Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning
Jeg jobber som vernepleier og har gjort det i 5 år. Studerer nå til master. Jeg ønsker å fortelle om betraktninger rundt det å jobbe med fantastiske mennesker, og ett mindre godt støtteapparat i kommunene. Les mer «Gjesteskribent: Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning» →

18/09/2012 10

Barnevernet – for alle?

Illustrasjonsfoto vernepleier Hans Anders Museth Brønmo

Har barn med utviklingshemning det samme vernet som andre? Har vi et barnevern for alle? Dette spør jeg i min siste kommentar i SOR Rapport.

Jeg har begynt å skrive kommentarer i SOR Rapport, et magasin jeg selvsagt anbefaler alle å kjøpe. I det siste nummeret tar jeg opp problemstillinger knyttet til barnevern og utviklingshemning. Her er hva jeg skriver: Les mer «Barnevernet – for alle?» →

21/06/2012 0

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord