Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

vernepleie

Vernepleieprofesjonens samfunnsmandat

…Kampen om begrensede ressurser handler også om en alarmerende lav kompetanse i arbeid med utviklingshemmede og det vil således være naturlig å rette en bekymringsmelding knyttet til vernepleieprofesjonen som aktive aktører for å fremme utsatte menneskers behov i et velferdssamfunn.

Jeg har lest en mastergradsavhandling i dag. Det synes jeg flere bør gjøre. Flere og flere vernepleiere tar en mastergrad. Noen få får publisert artikler, men både skrivelysten og steder å publisere er mangelvare. Derfor ender de fleste bortgjemt på studiestedets bibliotek og/eller som en bortgjemt link på Brage. Kunnskapsproduksjonen ved utarbeidelse av en mastergradsavhandling er vesentlig, og jeg er sikker på at mange mastergradsprosjekt kunne vært med på å utvikle vernepleiefaglig kompetanse og yrkesutøvelse i større grad enn i dag.

Avhandlingen jeg har lest i dag er flotte greier. Den retter fokus mot vernepleieprofesjonen og vår rammeplan, og drøfter denne i «virkelighetens» kontekst. Arbeidet bør kunne gi et viktig bidrag til de diskusjonene som nå fremover må komme knyttet til rammeplanen. En av de faktorene jeg liker best med den er at den tydeliggjør, som sitatet ovenfor viser, vernepleieren som en velferdspolitisk aktør. Vårt ansvar for ikke bare den enkelte vi jobber for, men også for samfunnsutviklingen. For å ivareta mangfoldet i samfunnet. For en som er glad i krysningspunktet mellom fag og politikk (og hvem er ikke det?) er det spennende lesning.

Det er flere elementer som bør trekkes frem fra oppgaven. Forholdet mellom utviklingen av ideologi og tjenester knyttet til personer med utviklingshemning og utviklingen av vernepleieprofesjonen belyses. Også det interessant i en tid der man snakker om bredde i nedslagsfeltet for utdanningen, og rekruttering av kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning.

«Vernepleieprofesjonens samfunnsmandat – Ideologi, fag og ambivalens» anbefales for alle som er opptatt av vernepleierutdanning, tjenester for personer med utviklingshemning og generelt profesjoners samfunsmandat. Anne Verdal er vernepleieren som har skrevet den, og her finner du den. God lesning!

0

Vi trenger en vernepleiefaglig tenketank!

Om du ikke visste det fra før. 17. februar var en historisk dag. En historisk dag for oss som er opptatt av kompetanse i velferdstjenestene. En historisk dag for oss som er opptatt av vernepleierutdanningen.

For et år siden kom det signaler som kunne tyde på at vernepleierutdanningen stod i fare. Kunnskapsdepartementet presenterte modeller som innebar sammenslåing av de såkalt sosialfaglige høgskoleutdanningene. Kunne det være fornuftig å styrke sosialfagene ved å slå sammen sosionom-, barnevernpedagog- og vernepleierutdanningene? Nei! lød det samstemte svaret fra landets vernepleiermiljøer.

Nå har svaret fra regjeringen kommet. Stortingsmelding nr. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd, som kom 17. februar, slår klart og tydelig fast: Vernepleierutdanningen er en utdanning for fremtiden!

Vernepleierutdanningen ble opprinnelig etablert som en utdanning for arbeid med utviklingshemmede, og dette vil fortsatt være en viktig målgruppe. I dag jobber imidlertid vernepleiere mye bredere, med en rekke målgrupper og i ulike funksjoner. Dette må gjenspeiles i utdanningen. En videreutvikling av utdanningen med fortsatt vekt på miljøterapeutisk arbeid og helsefaglig kompetanse vil kunne bidra til å styrke tjenestene innenfor både habilitering og rehabilitering og danne grunnlag for et godt tverrprofesjonelt samarbeid. Balansen mellom helsefaglig og sosialfaglig kompetanse må vurderes i nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, tjenesteområdene og brukerorganisasjonene.

Det er flere elementer i stortingsmeldingen som kan og bør trekkes frem. Men overstående sitat (fra side 83) er kanskje det viktigste for oss som er opptatt av vernepleierier. Regjeringen slår ikke bare fast at utdanningen skal være en viktig del av fremtidens samlede velferdskompetanse. Den gir også en viktig retning. En retning på utdanningen som ikke bare sikrer at den fortsatt skal ha fokus på tjenestene til personer med utviklingshemning. Regjeringen ønsker også å videreutvikle vernepleierutdanningen med vekt på dagens kjernekompetanse til det beste for flere av velferdstjenestenes brukere. Flotte greier, spør du meg!

Men, så, hva nå? Stortingsmeldingen er retningsgivende. Det er nå utviklingsarbeidet skal begynne. Det er i årene fremover vi får svar på om denne meldingen var en melding for skrivebordsskuffen, eller om den fikk innflytelse på fremtidens kompetanse.

Etter å ha jobbet med kompetanse- og profesjonsutvikling i flere år er det (minst) en ting som har undret meg; hvor er de vernepleiefaglige diskusjonene? Hvor diskuteres fremtidens utdanning og yrkesutøvelse? I FO skjer det mye. Også innenfor utdanningsinstitusjonene. Og, selvsagt diskuteres det i praksisfeltet. Men, jeg savner en felles arena. En uavhengig arena der utdanning og yrkesfag kan utvikles og diskuteres. En arena der ulike perspektiver kan få gro.

Hvor diskuteres egentlig boken til Owren og Linde? Hvor er perspektivene rundt vernepleie som et fremtidig fag eller som en transdisiplinær utdanning? Hvor diskuteres sammenhengen mellom utdanning og praktiske ferdigheter i møte med mennesker med bistandsbehov? Og, hvordan få til en uavhengig og utviklende debatt knyttet til forholdet mellom vernepleiefaglig kompetanse og organisering av tjenester, som eksempelvis arbeidstidsordninger.

For å imøtekomme intensjonene i den omtalte stortingsmeldingen trenger vi en vernepleiefaglig tenketank. En arena som kan fasilitere de viktige diskusjonene for fremtiden. Som kan styrke vernepleieren i møte med fremtidens utfordringer. Som både kan være en informasjonskanal og et diskusjonsforum. Som kan bidra til profesjonsidentitet og som kan fremme samhandling mellom profesjoner.

Er det andre som ser behovet? En vernepleiefaglig tenketank. Smak på det. Kommenter!

6

Forskningsdebatt

I helgen hadde jeg et lite innlegg i Klassekampen. Om forskning. Mmm. Kanskje litt underlig? Jeg som ikke har en mastergrad engang. Tja, jeg mener at det er viktig at flere enn folk i akadamia bryr seg om forskning.

Forskningsdebatter kan ofte bli sære, med en språkbruk som ekskluderer andre enn de som er langt inne i akademia. Det er synd. Klassekampen har satt fokus på forskning den siste tiden. Det er en diskusjon om blant annet høgskolene utelukkende skal drive med undervisning, og at forskningen skal forbeholdes elitemiljøer på universitetene. Det er jeg svært skeptisk til. En av mine kjepphester er at vi trenger mer klinisk forskning på hvordan vårt direkte arbeid for Ola og Ali skal være. Da trenger vi yrkesutøvere og profesjonsutdannere som forsker. Her er innlegget mitt:

Ja takk, begge deler
Det er med interesse og ikke rent lite undring jeg de siste dagene har fulgt forskningsdebatten her i Klassekampen. Jeg skal være ydmyk nok til å innrømme at siden jeg verken tilhører universitets-, høgskole- eller annet forskningsmiljø så er det ikke alt innen forskning og akademia jeg har kjennskap til. Men. Etter flere års virke innen helsesektoren og tilsvarende år i en profesjonsorganisasjon er det flere faktorer ved den pågående debatten jeg stiller meg spørrende til.

For det første mener jeg det er avgjørende å definere hvilke forskning man faktisk snakker om. Før man kan snakke om elitistisk eller demokratisk forskning, må dette premisset avklares. For egen del er det avgjørende at når man diskuterer forholdet mellom forskning og utdanning av profesjonsutøvere så må både grunnforskning og anvendt forskning legges til grunn.

For det andre er jeg svært kritisk til dem som mener at spørsmålet om forskning og undervisning er et enten eller. Enten skal man legge forskning til grunn for institusjonenes virke eller så skal man legge undervisning til grunn. Går det virkelig å skille dette fra hverandre? Landets helse- og omsorgstjenester står foran svært spennende tider. Det er ikke tvil om at man trenger godt kvalifiserte yrkesutøvere for å møte komplekse utfordringer. Yrkesutøvernes praktiske ferdigheter må baseres på kunnskap om hva som virker og hvorfor dette virker. For å sikre dette trengs både grunnforskning og enda mer klinisk forskning. Alt henger sammen med alt.

Vi trenger å vite hvilke kliniske grep som skal til for å utvikle et inkluderende samfunn. Vi må forske på hvordan Kari med demens skal kunne leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Og. Vi må vite hvordan vi best mulig skal møte Robert som slår seg selv. For å sikre dette tror jeg det er avgjørende at profesjonsutøvere og de som utdanner disse spiller en viktig rolle i forskningen. Vi trenger akvariumsforskning der forskere fra andre miljø ser inn på velferdstjenestene, men vi må først og fremst legge enda større vekt på klinisk forskning i praksisfeltet. Da trenger vi profesjonsutdannere og yrkesutøvere rundt om i hele landet som forsker, utdanner og utøver.

1

Vernepleiefaglige vurderinger

PUH avdelingene er lagt over to etasjer, lengst mulig unna barnehagetomten i nordøst.

I høst har jeg holdt en del innlegg om ansvarsreformens 20 årsjubileum. Mange, også landets stortingspolitikere, mener at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er i tråd med reformens idealer. En av utviklingstrekkene er bygging av store boenheter. Boenheter som i størrelse overskrider størrelsen på mange av institusjonene som var før reformen trådde i kraft i 1991. Et av eksemplene jeg har brukt er Husabøryggen i Stavanger.

Jeg kjenner kun til dette prosjektet ut i fra det jeg har lest på ulike nettsider. Men. Det er flere ting jeg reagerer på. Og som jeg undrer meg over. Mitt kanskje viktigste spørsmål er; hvor er de vernepleiefaglige vurderingene? Hvilke roller spiller vi vernepleiere i planleggingen av dene type enheter? Hvor foregår de faglige debattene som jeg forutsetter må ligge til grunn for planlegging av bolig og tjenester til personer med behov for vernepleiefaglige tjenester? Eller. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er det helt feil å trekke inn vernepleiefaglige vurderinger?

Sitatet over er hentet fra prosjektbeskrivelsen til Husabøryggen (se den her). PUH avdelingene er et interessant begrep for bygging av hjemmene til folk. Hvordan vurderer vernepleiere bruken av slik begrepsbruk? Lengst mulig unna barnehagetomten presiseres det i samme setning som beskriver beliggenheten til avdelingene for personer med utviklingshemning. Er det et viktig poeng at personer med utviklingshemning og barna i barnehagen må lengst vekk fra hverandre, og i såfall hvorfor? Trygghet? Et salgsargument for foreldre som i disse dager kan velge og vrake i barnehageplasser? Eller er det for å beskytte de som bor der fra støy fra barnehagen (vi vet jo at mange personer med utviklingshemning ikke har dagtilbud og er hjemme på dagtid)?

Kommunen argumenterer med at dette er i tråd med reformens idealer. Det er jo ikke 24 som bor i samme bolig. Det er tre bofelleskap med 8 i hver. Hva er det for et argument? Spiller det noen rolle om det er tre bofelleskap i en bygning, eller et bofelleskap som utgjør like mange leiligheter som de tre tilsammen. Vitner ikke dette om at fokuset er på organisering av tjenester. Ikke på inkludering, deltakelse, på andre vernepleiefaglige vurderinger?

Stavanger kommune er blitt utfordret av departement og NFU på byggingen. I sitt tilsvar (les tilsvaret her) legger kommunen vekt på at planleggingen foretas av ansatte i ulike fagavdelinger. Det er betryggende. Det kunne også vært betryggende at de presiserer at institusjonspreg skal unngås i planlegging av bofelleskap. Men, se på bildet? Hvordan er det med institusjonspreget? Og betegnelsen PUH avdelingene? Institusjonspreg?

I tilsvaret fra kommunen legges det vekt på økonomi. Dette er innenfor hva kommunen får tilskudd til. Det legges også vekt på tilgang på tomter. Jeg kan ikke se at det er noen vernepleiefaglige vurderinger i kommunens brev. Er det blitt foretatt vernepleiefaglige vurderinger i planleggingen av Husabøryggen? Har det vært gjort vernepleiefaglige vurderinger når man skulle svare BLD? I så fall hadde det vel vært fint å synliggjøre dette? Vernepleiefaglige vurderinger må legge vekt på behovene til den enkelte som skal bo der. De må også legge vekt på hvordan rammeforhold legger til rette for inkludering og deltakelse, for tilretteleggelse for gode liv.

Poenget mitt er at vi må få frem vernepleiefaglige vurderinger knyttet til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Er det slik at det er økonomiske og praktiske begrunnelser som her får dominere, eller er det slik at vernepleiefaglige vurderinger tilsier den utviklingen som vi nå ser?

5

Utsett saken om tidlig ultralyd – gjør noe!

Jeg er en varm tilhenger av at man skal tørre å ta de vanskelige diskusjonene. Derfor er jeg også glad for at diskusjonen om tidlig ultralyd nå er aktuell. Men. Mitt råd til regjeringen ville vært; utsett beslutningen i 5 år.

Ofte utsetter man vanskelige saker, men oppdager raskt at saken er like vanskelig når man så skal behandle den. Som jeg tidligere har sagt, bør man i denne saken prøve ut den vernepleiefaglige løsningen før man eventuelt gir tilbud om tidlig ultralyd til alle.

Det er vanskelig å begrense seg i denne debatten. Selv om jeg har lyst å kommentere mange av de argumentene som brukes skal jeg ikke gjøre det. Men.

Kvinneperspektivet er fremdeles relevant. Kvinner må få bestemme selv over egen kropp. Som Ingrid i den flotte bloggen Maddam skriver:

”Selvbestemt abort blir illusorisk dersom noen på forhånd skal bestemme hva som er de riktige grunnen for å ta abort. Det er samtidig heller ikke noe valg dersom det ikke  finnes en rett på informasjon for å belyse det valget som faktisk tas og det livet som man får. Et valg uten informasjon, er ikke noe valg.”  

Mon tro om det samme synet gjelder når begrunnelsen for abort ikke er Down syndrom, men kjønn? Det er den siste tiden kommet frem at det er sannsynlig at det forekommer selektiv abort av jentefostre. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt, men «syndromselektiv» abort er helt ok? Her er det noe som ikke stemmer helt. Opplys meg gjerne!

Like muligheter til helsetjenester er fremdeles relevant. SV argumenterer godt for at den tryggheten tidlig ultralyd kan gi bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt og geografi. Men, hvorfor haster det egentlig sånn? Det er vel mange andre områder der det er viktigere å gjøre noe med fordelingen av goder her i landet. Regjeringen la i høst frem Fordelingsmeldingen. Så vidt jeg kan se er ikke tidlig ultralyd nevnt her (men veldig mye annet!!!).

Så gjør det enkelt, kjære regjering. Utsett saken. Men. Gjør noe!

Følgende sitat er hentet fra et innlegg på min Facebook-side:

Vi er en familie med et barn som er fysisk handicappet. Vi har fått erfare samfunnets knappe ressurser. Må kjempe for det meste for at hverdagen skal bli så funksjonell som mulig for vårt barn. Vi har feks innvilget elektrisk rullestol, men hvordan skal vi få brukt denne utenom hjemmet? Bil har vi søkt på, men det tar 8mnd å få den behandlet og da ikke sikkert innvilget. Vi må ha annen bolig; og pga rullestol trenger vi en del ekstra plass. Hvordan finansiere dette? Samfunnet har ikke noe å bidra med.. Samfunnet er ikke tilrettelagt for handicappde.

Nettopp. Dette er ikke noe enestående. De fleste foreldre jeg har hørt eller snakket med forteller nettopp om denne kampen. Kampen for et tjenestetilbud som kompenserer for funksjonsnedsettelsene til barnet. Hvilken trygghet gir dette kvinnen som får tidlig ultralyd. Hvilket valg har man egentlig da? Særlig når man hører fra Danmark at tjenestetilbudet blir dårligere. At kvinnene som velger å få barn med funksjonsnedsettelser kan skylde seg selv.

Det regjeringen må gjøre i de fem årene de skal utsette tidlig ultralydsaken er å sette i gang en storstilt satsning på familier med barn med funksjonsnedsettelser. Slik at historiene om kampen blir svært få. Slik at kvinner som venter barn med funksjonsnedsettelse får en trygghet for at man får den oppfølging og de tjenester man trenger. Både før man har født og i tiden etterpå.

Regjeringen kan starte med å bevilge penger til opprettelse av stillinger i kommunene og helseforetakene som har spesielt ansvar for en slik oppfølging av familiene. Ikke bare som konsultasjoner, men også tett arbeid i hjemmet. Vernepleiere som skal være familienes advokater, talspersoner og støttespillere. Profesjonelle som skal bidra til at foreldres tid i mye større grad kan brukes til det andre foreldre bruker tiden til. Folk som kan veilede, gjøre for og av og til kjempe kampen for foreldre. Foreldre må få lov og muliget til å være foreldre. Det er viktigere å bruke pengene på det enn på tidlig ultralyd.

I Vernepleierboka 2010, som jeg var med og redigere, skriver vernepleier Ann-Mari Haug om å få et funksjonshemmet barn- og å leve med det. Her skriver hun hvordan en slik stilling kunne vært utlyst:

Nyopprettet stilling som koordinator for familier med funksjonshemmede barn ønskes besatt.

Stillingen er krevende, utfordrende, spennende, variert og viktig. Det søkes etter en person som har:

• Gode kunnskaper om hjelpeapparatet i 1- og 2-linjetjenesten • Erfaring fra foreldresamarbeid • Kunnskap om familier i krise • Empati • Mot

Stillingsinnehaver vil få kontakt med familien kort tid etter at det er bekreftet en diagnose/funksjonshemning, og vil måtte arbeide utradisjonelt og tenke nytt.

Søker bør helst ikke ha erfaring fra:

• Økonomistyring • Turnusplanlegging • Administrasjon • Personalarbeid

Etterutdanning er ikke et krav, men det vil bli lagt stor vekt på innlevelse, fleksibilitet, samarbeidsevne og erfaring fra arbeid i hjemmemiljø. Lønn og arbeidstid etter avtale.

4

En tredje vei i ultralydsaken

Diskusjonen om tidlig ultralyd er blitt svært aktuell. I dag har jeg et innlegg i Dagsavisen som fremhever det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen: Hvordan designe et samfunn der spørsmål om Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd?

For den oppvakte bloggleser er dette en omarbeidet versjon av et innlegg jeg har hatt på denne bloggen tidligere. Uansett; her er innlegget mitt i Dagsavisen:

En tredje vei i ultralydsaken

Arbeiderpartiet har satt seg et ambisiøst mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at de nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Medisinske, etiske og politiske problemstillinger blir løftet inn i debatten om tidlig ultralyd. Som feminist er saken utfordrende. Abortsaken har alltid vært viktig i kvinnekampen. Som en som er opptatt av like muligheter er saken vanskelig. Økonomi og geografi skal ikke gi forskjeller i medisinsk oppfølging. Som helsearbeider med tro på vitenskapelig og medisinsk utvikling er saken utfordrende. Selvsagt må vi ta i bruk de beste metodene. En innfallsvinkel som i liten grad er fremme i debatten er det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen. Hvordan designe et samfunn der spørsmål knyttet til Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd? Ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning trådde i kraft 1991. Målet var et inkluderende samfunn. Et samfunn der personer med utviklingshemning skulle få tilsvarende livsbetingelser som andre. Et samfunn som tilrettelegger for deltakelse og selvbestemmelse for alle. På de fleste områder har vi langt igjen til reformens mål.

Det å få et barn med utviklingshemning er langt fra lett. Ikke bare har en et barn som ofte trenger langt mer oppfølging fra foreldre enn andre barn. En har også et hjelpeapparat som ofte ikke fungerer. Historiene forteller om kampen mot systemet. En kamp som tapper krefter en trenger for å møte barnet med glede, varme og trygghet. Krefter som trengs for å leve et eget voksenliv som også inneholder fritid, jobb og kjærlighet. Gleden ved å få et barn kan bli utfordret av barnets funksjonsnedsettelse. Sorgen over å ikke få et “normalt” barn blir forsterket av manglende tilrettelegging og individuell oppfølging.

Den vernepleiefaglige løsningen søker å motvirke dette. Den søker et samfunn der forskjellighet er en styrke, der inkludering og deltakelse er en selvfølgelighet. Dette innebærer inkluderende samfunnsarenaer som skole, arbeidsmarked og boligmarked. Der personer med utviklingshemning har en naturlig plass. For å få til dette må regjeringen satse på praktisk inkluderingsarbeid, for eksempel ved å opprette stillinger for helse- og sosialfaglige inkluderingsagenter på samfunnets arenaer. Vi må bygge ned samfunnets barrierer.

Den vernepleiefaglige løsningen innebærer også direkte endrings- og oppfølgingsarbeid for barn og deres familier. Hjelpeapparat må gi foreldre den støtten de trenger. Et vernepleiefaglig støtteapparat som ivaretar barnet og tar på alvor de utfordringene det faktisk innebærer å få et barn med funksjonsnedsettelse. Det kan gjøres ved å opprette stillinger i kommuner og helseforetak som har tett oppfølging av familier både før et barn med funksjonsnedsettelse blir født og i tiden etterpå. Kapasiteten på avlastning må økes, og det må være en selvfølge at familiene får de hjelpemidlene som er nødvendig for å kunne leve et godt familieliv. Det er avgjørende at habiliteringstjenester og PPT har nødvendig kapasitet og kompetanse til å følge opp barna. Brukerstyrt personlig assistanse må rettighetsfestes.

Landets politikere har etisk og politisk ansvar. Ansvar for de kvinnene som venter barn med funksjonsnedsettelse, for et mangfoldig samfunn og for det enkelte barn. Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom. Den vernepleiefaglige problemstillingen må tas på alvor. Hvordan skape et inkluderende samfunn? Hvordan gi familier som har behov for det tilstrekkelig bistand? Hvordan bistå personer med utviklingshemning til selv å oppnå gode liv? Så kan man eventuelt vurdere tidlig ultralyd.

1

Mulighetenes vindu 2

Vi klarte det! Mulighetenes vindu er åpent. Etter tydelige signaler fra FOs grasrot, fra utdanningsinstitusjoner, fra brukerorganisasjoner og fra andre som er engasjert i fremtidens velferdstjenester. Etter noen uker med intenst arbeid i FO sin forbundsledelse. Vi klarte det. Sammen. Mulighetenes vindu er åpnet på vid gap.

Etter et møte med politisk ledelse i FO i går slår statsråd Tora Aasland i dag fast at kunnskapsdepartementet legger vekk tanken om å slå sammen barnevernpedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningene. Dette er en stor seier for FO, men først og fremst for velferdstjenestenes brukere.

For oss vernepleiere er det strålende at Kunnskapsdepartementet nå slår fast at den unike kombinasjonen av ulike fagdisipliner som utdanningen vår har er nødvendig for å sikre gode velferdstjenester i fremtiden. Velferdstjenester for alle! Og det gir oss store muligheter. For jeg har store ambisjoner. Ambisjoner for utdanningen min. I dag tillater jeg meg å puste litt lettet ut. I morgen skal jeg brette opp armene. For. Hvordan skal fremtidens vernepleierutdanning se ut? Jeg mener at dagens utdanning er robust, men at den også må utvikles videre. Dagens uttalelse fra Aasland gir et grunnlag for å gi vernepleiefaglig kompetanse et tydelig løft.

Det er selvfølgelig en del som er usikkert. For det første er ikke dette vedtatt enda, men det er et klart og tydelig signal. For det andre varsler hun endring: ”Alle tre må styrkes, alle må være forberedt på endring. Det skal mer inn i hver av utdanningene for å styrke dem på det som ikke er godt nok dekket i dag, og for enda bedre å kunne møte framtidas behov.”

Jeg ser frem til diskusjonene som kommer. Tror det kan være svært vitaliserende for vernepleiermiljøene, både i utdanningsinstitusjoner og i praksisfeltet. Kanskje også vitaliserende for arbeidsgivere og andre yrkesgrupper. Hvordan sikre gode yrkesutøvere i fremtiden? Hva skal fremtidens vernepleier gjøre, og ikke minst, hva skal han ikke gjøre? Hvordan skape armslag for vår kompetanse i ulike deler av helse- og sosialtjenestene? Hvordan overbevise lokale og sentrale myndigheter om at vår kompetanse er en faktor for å sikre blant annet samhandlingsreformens suksess. Jeg er i de siste dagene blitt enda mer sikker på at vi har viktige aktører som Kunnskapsdepartementet og Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet med på laget. Ansvarlige politikere som ønsker å sikre vår kompetanse for fremtiden.

For meg er det viktig at kombinasjonen av helse, sosial og pedagogikk opprettholdes. At vernepleieren beholder og utvikler sin særskilte kompetanse og ferdigheter i møte med de særskilte utfordringene til personer med utviklingshemning og andre med kognitiv funksjonsnedsettelse. Og at vi erkjenner at denne kompetansen kan brukes til ulike utfordringer, på ulike arenaer overfor ulike mennesker. Og; at vi erkjenner at vi ikke kan alt!

Takk til Tora Aasland og Kyrre Lekve som hørte på våre argumenter. Dere viser også tydelig at vår kompetanse er viktig i fremtidens velferdstjenester. Jeg er også imponert over det engasjementet som grasroten i FO har vist. Dere har gjennom opprop, blogging og argumentering tydelig vist at sammenslåing er feil vei. Det engasjementet må også brukes i den videre utviklingen av utdanningene våre. Og; litt takk til meg selv 🙂 og mine kollegaer i forbundsledelsen i FO.

Noen sier at vi med dette går baklengs inn i fremtiden. Jeg vil si; look too Norway!

PS! Kanskje  endringene vil føre til navnebytte? Det har jeg skrevet om før…

9

Lenge leve barnevernpedagogen!

I dag er det den internasjonale sosialpedagogdagen. Gratulerer, vernepleier og barnevernpedagog! Vær stolt. Stolt av det bidraget du gjør for folkene i landet vårt.

Velferdsstatens yrker er gjensidig avhengig av hverandre. De hadde ikke vært det de er i dag uten gjensidig påvirkning. Uten sosionomutdanningen hadde sykepleierutdanningen måtte være enda bredere. Uten barnevernpedagogutdanningen hadde kanskje vernepleierutdanningen vært en generell miljøterapeututdanning. Vi hadde fått dårligere utdanninger. Dårligere yrkesutøvere. Og dårligere tjenester til folk som er avhengig av bistand for å få best mulige liv. Vi trenger differensiert kompetanse for å møte fremtidens komplekse utfordringer.

I disse dager avslutter Kunnskapsdepartementet sitt arbeid med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Fremdeles diskuteres det modeller som vil innebære nedleggelse av barnevernpedgog-, sosionom-, vernepleier- og velferdsarbeiderutdanningene. Det vurderes å lage en ny felles sosialarbeiderutdanning. Dette er en dårlig løsning. Men; fremdeles diskuteres det hvordan utdanningene skal styrkes. Bedre praksis, styrket velferdsfaglig grunnlag, praksisnær forskning. Fortsatt profesjonskompetanse. Det kan bli veldig bra!

Jeg hadde ikke vært vernepleier hadde det ikke vært for barnevernpedagogutdanningen. Jeg fikk en stor porsjon sosialfaglige gener fra en onkel og en tante som er nettopp barnevernpedagoger (kan ikke få takket dere nok, onkel Andre og tante Torunn). Landet trenger en sosialpedagogisk utdanning rettet mot behovene til utsatte barn og unge. Det trengs en egen profesjonsutdanning for å bevare den kraften som ligger i barnevernpedagogen. La oss stå sammen om å bevare sosialpedagogikken i Norge. La oss stå sammen om en styrket barnevernpedgogutdanning! Jeg tror fremdeles at stortingsmeldingen som kommer ved juletider kan gi en retning på en slik styrking.

I dag kan du feire den internasjonale sosialpedagogdagen. Jeg skal henge opp flagget, spise kake (litt siden jeg også har bursdag i dag). Du kan sende et postkort til noen du mener trenger det. Fokuset til den internasjonale dagen i år er FN konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse. Norge har enda ikke ratifisert avtalen. Jeg har sendt postkort til statssekretærene i BLD.

Uansett om du er barnevernpedagog, vernepleier eller bare en venn: Jeg oppfordrer deg også til å signere dette oppropet. Et opprop for gode barnevernpedagog- og vernepleierutdanninger.

På en dag som denne skal vi feire. Lenge leve vernepleieren! Lenge leve barnevernpedagogen! Hurra!!!

PS! Internasjonalt regnes barnevernpedagogutdanningen og vernepleierutdanningen som sosialpedagogiske utdanninger. Her i Norge forbindes nok sosialpedagogikk mest med barnevernpedagogutdanningen. Det er ikke mange vernepleiere som identifiserer seg med sosialpedagogikk. Men siden det ikke er så mange vernepleierutdanninger i verden (det burde det selvsagt vært), så ville nok en internasjonal vernepleierdag blitt litt stusselig. Derfor vernepleier, rett i ryggen, frem med brystet, dagen er også din!

4

En liten hemmelighet!

Jeg skriver i Dagsavisen i dag. Et lite brev til landets nye kommunepolitikere. Om ansvarsreformen. Om kompetanse. Om vernepleiefaglig kompetanse. For de av dere som ikke har tilgang på avisen, her er hva jeg skriver:

En liten hemmelighet!
Gratulerer med valget, du som er ny kommunepolitiker. Før du blir overlesset med sakspapirer om gatenavn, eldreomsorg og neste års knappe budsjett har jeg lyst å fortelle deg en liten hemmelighet. Det er i år 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt.

Reformen gav deg og din kommune ansvaret for  tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning. For at personer med utviklingshemning har normaliserte levekår. At din kommune oppleves som inkluderende. Det ansvaret er det tilsynelatende mange som har glemt. I kommune etter kommune bygges det store boligkompleks. Beregnet på ulike folk med ulike bistandsbehov. 10 leiligheter, 30 leiligheter, 50 leiligheter. Institusjoner. Institusjoner som ansvarsreformen nettopp skulle bygge ned.

Kompetansemangelen er stor. For å sikre ansvarsreformens idealer holder det ikke bare med tålmodighet og empati. Tjenesteyterne og kommuneadministrasjonen trenger høy kompetanse. Vernepleiefaglig kompetanse. I de fleste tilfellene hvor man må utøve tvang og makt trengs det i dag dispensasjon fra utdanningskravene. Er kravet om faglighet og rettsikkerhet glemt?

Så du nye kommunepolitiker. Jeg kunne ramset opp bekymringsfulle tendenser i forhold til sysselsetting og utdanning, på område etter område, men det kan du jo finne ut av selv. For. Hvordan står det egentlig til i din kommune? Får personer med utviklingshemning bestemme hvor og hvordan de vil bo? Får de tjenester med høy kvalitet? Statlige myndigheter har valgt å gi din kommune frihet til å sikre idealene fra ansvarsreformen på den måten dere mener er best. Det er du som sitter på virkemidlene. Benytt dem.

Det er nok ikke denne saken du vinner gjenvalg på om fire år. Men satser du på å sikre tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning vil du kunne vise at din kommune er en inkluderende kommune. Og. Jeg kan love deg at landets vernepleiere skal stå bak deg i denne kampen. I kampen for et samfunn for alle.

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑