Om du ikke visste det fra før. 17. februar var en historisk dag. En historisk dag for oss som er opptatt av kompetanse i velferdstjenestene. En historisk dag for oss som er opptatt av vernepleierutdanningen.

For et år siden kom det signaler som kunne tyde på at vernepleierutdanningen stod i fare. Kunnskapsdepartementet presenterte modeller som innebar sammenslåing av de såkalt sosialfaglige høgskoleutdanningene. Kunne det være fornuftig å styrke sosialfagene ved å slå sammen sosionom-, barnevernpedagog- og vernepleierutdanningene? Nei! lød det samstemte svaret fra landets vernepleiermiljøer.

Nå har svaret fra regjeringen kommet. Stortingsmelding nr. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd, som kom 17. februar, slår klart og tydelig fast: Vernepleierutdanningen er en utdanning for fremtiden!

Vernepleierutdanningen ble opprinnelig etablert som en utdanning for arbeid med utviklingshemmede, og dette vil fortsatt være en viktig målgruppe. I dag jobber imidlertid vernepleiere mye bredere, med en rekke målgrupper og i ulike funksjoner. Dette må gjenspeiles i utdanningen. En videreutvikling av utdanningen med fortsatt vekt på miljøterapeutisk arbeid og helsefaglig kompetanse vil kunne bidra til å styrke tjenestene innenfor både habilitering og rehabilitering og danne grunnlag for et godt tverrprofesjonelt samarbeid. Balansen mellom helsefaglig og sosialfaglig kompetanse må vurderes i nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, tjenesteområdene og brukerorganisasjonene.

Det er flere elementer i stortingsmeldingen som kan og bør trekkes frem. Men overstående sitat (fra side 83) er kanskje det viktigste for oss som er opptatt av vernepleierier. Regjeringen slår ikke bare fast at utdanningen skal være en viktig del av fremtidens samlede velferdskompetanse. Den gir også en viktig retning. En retning på utdanningen som ikke bare sikrer at den fortsatt skal ha fokus på tjenestene til personer med utviklingshemning. Regjeringen ønsker også å videreutvikle vernepleierutdanningen med vekt på dagens kjernekompetanse til det beste for flere av velferdstjenestenes brukere. Flotte greier, spør du meg!

Men, så, hva nå? Stortingsmeldingen er retningsgivende. Det er nå utviklingsarbeidet skal begynne. Det er i årene fremover vi får svar på om denne meldingen var en melding for skrivebordsskuffen, eller om den fikk innflytelse på fremtidens kompetanse.

Etter å ha jobbet med kompetanse- og profesjonsutvikling i flere år er det (minst) en ting som har undret meg; hvor er de vernepleiefaglige diskusjonene? Hvor diskuteres fremtidens utdanning og yrkesutøvelse? I FO skjer det mye. Også innenfor utdanningsinstitusjonene. Og, selvsagt diskuteres det i praksisfeltet. Men, jeg savner en felles arena. En uavhengig arena der utdanning og yrkesfag kan utvikles og diskuteres. En arena der ulike perspektiver kan få gro.

Hvor diskuteres egentlig boken til Owren og Linde? Hvor er perspektivene rundt vernepleie som et fremtidig fag eller som en transdisiplinær utdanning? Hvor diskuteres sammenhengen mellom utdanning og praktiske ferdigheter i møte med mennesker med bistandsbehov? Og, hvordan få til en uavhengig og utviklende debatt knyttet til forholdet mellom vernepleiefaglig kompetanse og organisering av tjenester, som eksempelvis arbeidstidsordninger.

For å imøtekomme intensjonene i den omtalte stortingsmeldingen trenger vi en vernepleiefaglig tenketank. En arena som kan fasilitere de viktige diskusjonene for fremtiden. Som kan styrke vernepleieren i møte med fremtidens utfordringer. Som både kan være en informasjonskanal og et diskusjonsforum. Som kan bidra til profesjonsidentitet og som kan fremme samhandling mellom profesjoner.

Er det andre som ser behovet? En vernepleiefaglig tenketank. Smak på det. Kommenter!