PUH avdelingene er lagt over to etasjer, lengst mulig unna barnehagetomten i nordøst.
I høst har jeg holdt en del innlegg om ansvarsreformens 20 årsjubileum. Mange, også landets stortingspolitikere, mener at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er i tråd med reformens idealer. En av utviklingstrekkene er bygging av store boenheter. Boenheter som i størrelse overskrider størrelsen på mange av institusjonene som var før reformen trådde i kraft i 1991. Et av eksemplene jeg har brukt er Husabøryggen i Stavanger.
Jeg kjenner kun til dette prosjektet ut i fra det jeg har lest på ulike nettsider. Men. Det er flere ting jeg reagerer på. Og som jeg undrer meg over. Mitt kanskje viktigste spørsmål er; hvor er de vernepleiefaglige vurderingene? Hvilke roller spiller vi vernepleiere i planleggingen av dene type enheter? Hvor foregår de faglige debattene som jeg forutsetter må ligge til grunn for planlegging av bolig og tjenester til personer med behov for vernepleiefaglige tjenester? Eller. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er det helt feil å trekke inn vernepleiefaglige vurderinger?
Sitatet over er hentet fra prosjektbeskrivelsen til Husabøryggen (se den her). PUH avdelingene er et interessant begrep for bygging av hjemmene til folk. Hvordan vurderer vernepleiere bruken av slik begrepsbruk? Lengst mulig unna barnehagetomten presiseres det i samme setning som beskriver beliggenheten til avdelingene for personer med utviklingshemning. Er det et viktig poeng at personer med utviklingshemning og barna i barnehagen må lengst vekk fra hverandre, og i såfall hvorfor? Trygghet? Et salgsargument for foreldre som i disse dager kan velge og vrake i barnehageplasser? Eller er det for å beskytte de som bor der fra støy fra barnehagen (vi vet jo at mange personer med utviklingshemning ikke har dagtilbud og er hjemme på dagtid)?
Kommunen argumenterer med at dette er i tråd med reformens idealer. Det er jo ikke 24 som bor i samme bolig. Det er tre bofelleskap med 8 i hver. Hva er det for et argument? Spiller det noen rolle om det er tre bofelleskap i en bygning, eller et bofelleskap som utgjør like mange leiligheter som de tre tilsammen. Vitner ikke dette om at fokuset er på organisering av tjenester. Ikke på inkludering, deltakelse, på andre vernepleiefaglige vurderinger?
Stavanger kommune er blitt utfordret av departement og NFU på byggingen. I sitt tilsvar (les tilsvaret her) legger kommunen vekt på at planleggingen foretas av ansatte i ulike fagavdelinger. Det er betryggende. Det kunne også vært betryggende at de presiserer at institusjonspreg skal unngås i planlegging av bofelleskap. Men, se på bildet? Hvordan er det med institusjonspreget? Og betegnelsen PUH avdelingene? Institusjonspreg?
I tilsvaret fra kommunen legges det vekt på økonomi. Dette er innenfor hva kommunen får tilskudd til. Det legges også vekt på tilgang på tomter. Jeg kan ikke se at det er noen vernepleiefaglige vurderinger i kommunens brev. Er det blitt foretatt vernepleiefaglige vurderinger i planleggingen av Husabøryggen? Har det vært gjort vernepleiefaglige vurderinger når man skulle svare BLD? I så fall hadde det vel vært fint å synliggjøre dette? Vernepleiefaglige vurderinger må legge vekt på behovene til den enkelte som skal bo der. De må også legge vekt på hvordan rammeforhold legger til rette for inkludering og deltakelse, for tilretteleggelse for gode liv.
Poenget mitt er at vi må få frem vernepleiefaglige vurderinger knyttet til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Er det slik at det er økonomiske og praktiske begrunnelser som her får dominere, eller er det slik at vernepleiefaglige vurderinger tilsier den utviklingen som vi nå ser?
Cato Brunvand Ellingsen 
31/01/2012 at 18:52
Bra! Her var det mange kloke betraktninger. Og ja, jeg tror sikkert at vernepleiere som yrkesgruppe har mye å bidra med allerede på planleggingsstadiet.
– Men, mange slike prosjekter stinker av mangel på respekt og foreldede holdninger, og det hadde vært langt mer _betryggende_ om de det gjelder og deres legale representanter hadde vært involvert i prosjektene fra første stund. Fagfolk, som vernepleiere, burde være en like naturlig samarbeidspart som f.eks de med økonomikompetanse, men de er uansett på langt nær så viktige som hovedpersonene selv. De som skal bo og leve sine liv.
Folk er folk, det faktum ser det ut til at Stavanger kommune har valgt å ignorere i denne saken.
01/02/2012 at 08:14
Er selvfølgelig enig med deg, Kirsti. Men jeg mener også at det er godt vernepleiefaglig arbeid og tilrettelegge for selvbestemmelse for dem man jobber for. Derfor vil dette være to sider av samme sak!
01/02/2012 at 23:27
PUH avdelingene er et fantastisk begrep. Oppfinner`n burde skamme seg
02/04/2012 at 20:17
Vi går stadig nærmere en instutisjons omsorg, å det er ingen som reagerer på dette!!kommunene skylder på økonomi og at de pu. ikke blir så ensomme. Rapporten til tøssebro og kittelsaa fra 2010(husker ikke årstallet)slår fast at det ikke er noe sammenheng mellom bolig str.og hvor bra man har det. Synes kommunene gjemmer seg og lager unnskyldninger som da økonomi i saken mot funksjonshemmede. Skammelig at dette ikke er en mer prioritert sak i stortinget, å ikke minst den nye samhandlings reformen som ikke nevner tiltak annet enn «vi trenger mer ressurser». Flott blogg!!:)hilsen en meget engasjert vernepleier:)
03/04/2012 at 22:33
Hei Camilla
Jeg er helt enig i at mange kommuner har mye å gå på når det gjelder dette. Heldigvis har stortinget vist en klar bekymring og har bedt regjeringen gjennomgå situasjonen for personer med utviklingehemning med intensjonene fra ansvarsreformen som grunnlag. Den gjennomgangen vil ha fokus på dette med store enheter også. Stortinget fattet vedtak om dette rett før jul, og jeg har fått bekreftet fra departementet at de er i full gang med å legge tilrette for å følge opp dette vedtaket.