I helgen hadde jeg et lite innlegg i Klassekampen. Om forskning. Mmm. Kanskje litt underlig? Jeg som ikke har en mastergrad engang. Tja, jeg mener at det er viktig at flere enn folk i akadamia bryr seg om forskning.

Forskningsdebatter kan ofte bli sære, med en språkbruk som ekskluderer andre enn de som er langt inne i akademia. Det er synd. Klassekampen har satt fokus på forskning den siste tiden. Det er en diskusjon om blant annet høgskolene utelukkende skal drive med undervisning, og at forskningen skal forbeholdes elitemiljøer på universitetene. Det er jeg svært skeptisk til. En av mine kjepphester er at vi trenger mer klinisk forskning på hvordan vårt direkte arbeid for Ola og Ali skal være. Da trenger vi yrkesutøvere og profesjonsutdannere som forsker. Her er innlegget mitt:

Ja takk, begge deler
Det er med interesse og ikke rent lite undring jeg de siste dagene har fulgt forskningsdebatten her i Klassekampen. Jeg skal være ydmyk nok til å innrømme at siden jeg verken tilhører universitets-, høgskole- eller annet forskningsmiljø så er det ikke alt innen forskning og akademia jeg har kjennskap til. Men. Etter flere års virke innen helsesektoren og tilsvarende år i en profesjonsorganisasjon er det flere faktorer ved den pågående debatten jeg stiller meg spørrende til.

For det første mener jeg det er avgjørende å definere hvilke forskning man faktisk snakker om. Før man kan snakke om elitistisk eller demokratisk forskning, må dette premisset avklares. For egen del er det avgjørende at når man diskuterer forholdet mellom forskning og utdanning av profesjonsutøvere så må både grunnforskning og anvendt forskning legges til grunn.

For det andre er jeg svært kritisk til dem som mener at spørsmålet om forskning og undervisning er et enten eller. Enten skal man legge forskning til grunn for institusjonenes virke eller så skal man legge undervisning til grunn. Går det virkelig å skille dette fra hverandre? Landets helse- og omsorgstjenester står foran svært spennende tider. Det er ikke tvil om at man trenger godt kvalifiserte yrkesutøvere for å møte komplekse utfordringer. Yrkesutøvernes praktiske ferdigheter må baseres på kunnskap om hva som virker og hvorfor dette virker. For å sikre dette trengs både grunnforskning og enda mer klinisk forskning. Alt henger sammen med alt.

Vi trenger å vite hvilke kliniske grep som skal til for å utvikle et inkluderende samfunn. Vi må forske på hvordan Kari med demens skal kunne leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Og. Vi må vite hvordan vi best mulig skal møte Robert som slår seg selv. For å sikre dette tror jeg det er avgjørende at profesjonsutøvere og de som utdanner disse spiller en viktig rolle i forskningen. Vi trenger akvariumsforskning der forskere fra andre miljø ser inn på velferdstjenestene, men vi må først og fremst legge enda større vekt på klinisk forskning i praksisfeltet. Da trenger vi profesjonsutdannere og yrkesutøvere rundt om i hele landet som forsker, utdanner og utøver.