Cato Brunvand Ellingsen

La det være sagt med en gang. Det kommunale tjenesteapparatet, enten vi snakker om tjenesteutøvere, administrasjon eller politikere, må lære seg å møte «de vanskelige pårørende» som en ressurs, ikke som en plage. Uavhengig av hvem de pårørende er!

1)     Sentrale politikere må ikke misbruke den makten de har i kraft av sin posisjon. Dette gjelder også, og kanskje særlig, i private settinger. Jeg vil påstå at det oftest vil være et asymmetrisk maktforhold i relasjonen mellom sentrale politikere og «vanlige» borgere. Det må politikere til enhver tid være seg bevisst.

2)     Tilsvarende. Maktforholdet mellom kommunens ansatte og borgere som er avhengig av de kommunale tjenestene er også asymmetrisk. Relasjonen mellom tjenestebruker og tjenesteutøver/ administrasjon påvirkes av dette. Kommunens ansatte kan i mange tilfeller være portvakter til et godt og verdig liv. Brukermedvirkning og selvbestemmelse er sentrale begrep i enhver kommunes strategi. For at disse skal bli noe mer enn honnør-ord uten reell virkning i praksis må ulikhetene i forhold til makt utfordres.

3)     Det kan ofte være vanskelig å være kommunalt ansatt. Kravene fra kommunens borgere passer ofte ikke inn med rammene som er gitt for tjenesteutøvelsen. Derfor er kommunene helt avhengig av god ledelse. Ledelse som ikke overlater alt til bakkebyråkratene. Ledelse som støtter og bygger opp ansatte.

Det siste døgnet har det vært fokus på Martin Kolbergs oppførsel overfor ansatte i Lier kommune. Jeg kjenner kun saken fra media, men de tre faktorene som jeg her beskriver synes å være tydelige utfordringer. Sett utenifra er saken svært interessant. Særlig om man er interessert i hvordan man ivaretar ansatte og samtidig heier på «de vanskelige pårørende». Jeg mener veldig at dette ikke nødvendigvis er motsetninger, men kanskje forutsetninger for gode tjenester. Derfor noen korte kommentarer til de tre faktorene:

1)     Politikere er også pårørende. Foreldre, besteforeldre, søsken, barn. Selvfølgelig må disse få lov til å kjempe for eget liv, for egne rettigheter. De må få lov til å «bare» være pårørende. Selvsagt skal de være bevisst sin posisjon, men det er like fortvilende å ikke bli hørt for en politiker som for alle oss andre.

2)     Som vernepleier har jeg møtt mange i fortvilte situasjoner. Folk som har en hverdag vi andre ikke kan forestille oss. Utfordringene som en kan ha ved å leve i en situasjon der man er totalt avhengig av hjelpeapparatets arbeid kan være overveldende. Situasjoner som kan føre til alt fra totalt passivitet til stort engasjement og også aggressivitet. Dette er noe vi som helse- og sosialarbeidere er nødt til møte. Møte med faget vårt. Med kunnskapen vår. Og med våre ferdigheter. ”De vanskelige pårørende» bør være en ressurs for kommunene. Selv om det ikke nødvendigvis alltid føles slik i det direkte møtet. «De vanskelige pårørende» krever at vi stiller spørsmålstegn ved vår praksis. De utfordrer oss til kritisk etisk og faglig refleksjon. De påvirker oss til å jobbe for å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Og de viser oss vei til bedre tjenester individuelt tilpasset den enkelte. De viser oss veien til kunnskap om hvordan den enkelte faktisk har det. Jeg sier ikke at de alltid har rett ut i fra et faglig, rettighetsmessig eller kommunalt ståsted. Men jeg sier at de alltid har rett i sin opplevelse av situasjonen. Det må vi alltid ta på alvor.

3)     Åpenhet er viktig i alle kommunale tjenester. Det er viktig å vise media at det er svært utfordrende å jobbe i de kommunale tjenestene. At møtet med pårørende er vanskelig. Et eksempel på dette er tv-serien fra barnevernet i Nesna. Men jeg undrer meg, når ble det riktig å forsvare ansatte i media med å henge ut pårørende? Kan det være noe forsvar for ansatte å vise hvor fortvilte pårørende kan bli i enkeltsaker? Forsvar av ansatte kan vel umulig handle om det? Er det virkelig slik man skal unngå sykemeldinger etter at ansatte har stått i vanskelige enkeltsaker? God ledelse handler om å støtte den enkelte i de vanskelige situasjonene som oppstår. Gjennom veiledning og samtaler. Tid til etisk og faglig refleksjon. Gjennom fagutvikling, også i forhold til relasjonskompetanse. Det handler om å sikre at folk jobber i team, at folk har tid og rom til å snakke sammen og snakke med ledelse om vanskelige situasjoner som oppstår. Det handler om å sikre nok folk. Det handler om kort vei til ledelse. Det handler om… Ja, jeg tror du forstår.

Ved kontinuerlig forbedringsarbeid vil «de vanskelige pårørende» kunne være en ressurs, ikke en plage. Det setter store krav til kommunalt ansatte. Krav som man ikke skal stå alene om å møte. Ledelse, fagforening og øvrige kollegaer skal være støttespillere. ”De vanskelige pårørende” skal ikke møtes med et vanskelig hjelpeapparat. Vi trenger dem. Heia «de vanskelige pårørende».