Jeg er vernepleier. Jeg er vernepleier, og grådig stolt av det. De to siste dagene har vi feiret vernepleieren. Utdanningen og fagorganiseringen. 50-års jubileum. Det har vært to fine dager. Og nødvendige dager. Og viktige dager.
I fjor trodde jeg en stund på at det skulle bli gravøl for utdanningen. Sterke krefter ønsket den nedlagt. Det ble heldigvis stoppet. Meldingen som kom i vinter er helt klar på at utdanningen skal bestå. Men også at den skal utvikles og forandres. Jubileumskonferansen, som samlet 350 vernepleiere, markerte både 50 år med historie og pekte ut retningen for hvor veien skal gå videre. Leder for NFU påpekte i sin tale at vi kan bli forandret av andre eller ta styringen selv. Jeg foretrekker det siste. Vi må utvikle miljøer som sikrer videreutvikling av en utdanning som allerede nå passer godt til de kravene som fremtidens velferdstjenester setter. Jeg har tidligere tatt til ordet for en vernepleiefaglig tenketank. For, vi skal videre.
Noe av det mest spennende innenfor vernepleiefaglig utviklingsarbeid den siste tiden har vært arbeidet til Thomas Owren/ Sølvi Linde og Jon A Løkke/ Gunnar Salthe. Begge disse parene har hver for seg videreutviklet vernepleierens arbeidsmodell. Begge ble presentert på konferansen (jeg fikk bare med meg Owren). Jeg savnet dog en felles presentasjon og diskusjon. Jeg vil gjerne høre hvordan disse forholder seg til hverandres utviklingsarbeid. Ryktene sier dog at det er ting på gang. Det er nødvendig. Kanskje nærmer vi oss en kjerne i det vernepleiefaglige. En kjerne som kan legge vekk den til dels unødvendige kampen mellom den atferdsanalytiske og den relasjonelle leiren innen vernepleiermiljøene?
Marte Wexelsen Goksøyr utfordret oss også på konferansen. Med flere sterke innlegg tok hun kampen opp mot sorteringssamfunnet. Kampen for et inkluderende og mangfoldig samfunn. Det er umulig å ikke ta henne på alvor. Enten man er enig eller uenig. Hun er på ingen måte en kuriositet. En som sier fine ord, men som vi kan overhøre i neste øyeblikk. Hun er en politiker. En aktivist. Hva arrangøren FO mener i tidlig ultralydsaken har jeg skrevet om før. Jeg skulle gjerne sett en seriøs debatt mellom Goksøyr, Stoltenberg og FOs ledelse i denne saken. Det kunne vært svært spennende.
Spennende er også det May Østby og gjengen fra midt Norge driver med. Forskning på arbeid i andres hjem der medforskere som har utviklingshemning er likeverdige deltakere. Strålende. Tror mange forskningsmiljøer kommer til å ha mye å lære av den gjengen der.
Vel. En vernepleie-nerd som meg må også nevne middagen. Det var en rimelig star-struck bergenser som satt sammen med vernepleier-nestor Bjørn Horndalen. Og for en som ble en parantes i historien av ledere i vernepleierforbundet/ vernepleierseksjonen i FO, var det flotte greier å bli plassert på bordet sammen med de sterke og flotte vernepleierkvinnene Hanne Luthen, Wenche Bjørnebekk, Mariann Bakken, Anne Bakke og Tone Faugli. Jada, strålende folk.
Vernepleiere har god grunn til å være stolte. Organisasjoner som NFU, FFO og Autismeforeningen var krystallklare i sin framsnakking av vernepleierne. Men vi er ikke 50 år og mette. Vi må fortsatt være sultne. For. Vi skal videre. Nemlig.
Cato Brunvand Ellingsen 
07/12/2012 at 10:04
Bra, Cato. Og takk.
Til ditt spørsmål: Jon Arne og jeg har en intensjonsavtale om å skrive en artikkel sammen i 2013 om hvordan vår arbeidsmodell og deres sjekkliste kan sees i sammenheng og utfylle hverandre. Som jeg sa i mitt innlegg om arbeidsmodellen på onsdag: Der Sølvi og jeg har jobbet oss «innover» i den gamle arbeidsmodellen (mot de mer spontane og umiddelbare delene av miljøarbeidet) har Jon Arne og Gunnar jobbet seg utover (mot det mer systematiske).
Når det gjelder det «relasjonelle» og det «atferdsanalytiske» har jeg altså en ide om at det på tide å slutte å konkurrere og begynne å samarbeide – ikke for å bli like, men for å romme og respektere motsetningene innenfor en felles faglig ramme: En vernepleiefaglig ramme, eller kanskje rett og slett: vernepleiefaget.