Skjermbilde 2013-06-23 kl. 23.52.53Var det virkelig dette vi ventet på? Var det dette som var mulig å få til? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forventninger. Både høringsnotatet og møtet jeg hadde med statssekretæren var klart og tydelig. Her kan vi kun forvente oss noen overordnede beskrivelser. En retningsmelding. Men. Allerede når jeg leser undertittelen begynner jeg å ane at ”Frihet og likeverd” er en melding som skuffer.

Fredag 21.06.13 er en historisk dag. På den siste mulige dagen for denne regjeringen, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig denne meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det er flott, og det er vel ingen overraskelse at jeg prøver å bidra til dette. Derfor har jeg gjort noe snodig. Jeg har laget en blogg-trilogi. Et innlegg om glede. Glede over at meldingen er kommet og hvor viktig denne er. Et innlegg om misbrukte muligheter. Om en melding som ikke sier noen verdens ting. Og til slutt. Et innlegg om at vil selvfølgelig skal få dette til. Altså, frihet og likeverd…

Her om dagen fikk jeg en telefon fra en lokalpolitiker et sted i landet. Han skulle gjøre et siste forsøk på å få utsatt en sak som skulle legge til rette for bygging av boenheter som etter beskrivelsen strider mot intensjonene til ansvarsreformen. Både når det gjaldt størrelse og beliggenhet. Jeg sa noe om nasjonale føringer, og jeg sa at det snart kom en melding til stortinget. En melding som selvsagt ikke kom med klare statlige krav, men som sannsynligvis ville peke ut en klar politikk. En politikk som ville gjøre det vanskelig for den aktuelle kommunen å gå videre med prosjektet. For signalene var klare. Vi skulle ikke ha store forventninger til meldingen, men den skulle peke ut en retning og noen klare verdier for politikken på feltet. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg beklager overfor lokalpolitikeren, og også overfor alle andre. Meldingen gir i svært liten grad noen som helst retning som kan brukes som grunnlag for kommunenes beslutninger i de vanskelige valgene de skal ta. Det synes jeg rett og slett er å misbruke mulighetene en slik melding gir.

La meg begynne med undertittelen. Dette er altså en melding til stortinget ”Om mennesker med utviklingshemming”. Ikke om samfunnet vårt, eller om samspillet mellom samfunn og enkeltindivider. Flere høringsinstanser har påpekt mangelen på ivaretakelse av en relasjonell modell for forståelsen av funksjonshemming i høringsnotatet. Altså at funksjonshemming først oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. At noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å fjerne samfunnets funksjonshemmende barrierer. Disse høringsinstansene er etter det jeg kan se i liten grad blitt hørt. Meldingen handler altså om mennesker med utviklingshemming. Kunne man skrevet det samme i andre meldinger. Kunne inkluderingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om innvandrere”? Eller kunne likestillingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om kvinner”?

Vel. Selvsagt er det en del positivt i denne meldingen. I seg selv er det i utgangspunktet positivt at det i det hele tatt kommer en melding, som jeg skriver i del 1 (til tross for at jeg kanskje stiller noen spørsmål ved om det hadde vært bedre uten denne meldingen). Til en viss grad sitter jeg igjen med et inntrykk av at regjeringen (eller i hvert fall deler av den) med meldingen virkelig ønsker å sette fokus på kompetansesituasjonen i de ulike deler av tjenestene. Det er bra. Det er derfor svært synd at det i svært liten grad finnes noen kartlegging av den faktiske situasjonen. Hvordan kan man sette i verk tiltak uten å vite mer om hvordan situasjonen er? Eksempelvis sier meldingen ingenting om hvilke kompetanse som er i helse- og omsorgstjenestene, og den sier heller ingenting om hvordan den burde vært. Viktige og sentrale analyser fra helsedepartementet er helt fraværende. Det synes jeg er synd. BLD har et koordineringsansvar i forhold til politikken overfor personer med utviklingshemning, men det er de andre departementene som sitter med ansvaret for de enkelte delene. Som vernepleier, helsearbeider, lurer jeg på om Støre i det hele tatt vet at det er kommet en melding. Heldigvis er det klare signaler om at HOD skal gjøre noe på kompetansefeltet:

”HOD har gitt i oppdrag å sørge for en utredning av forholdet mellom lovens utdanningskrav og kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning. Utredningen skal beskrive og analysere dagens situasjon og årsakene til denne, og foreslå tiltak for å forebygge bruk av tvang og redusere behovet for dispensasjoner fra utdanningskravet der tvang er nødvendig.”

En annen faktor som kunne vært positivt er et gjennomgående fokus på selvbestemmelse. Selvbestemmelse blir flere steder trukket frem som et viktig prinsipp. Meldingen slår fast at overordna mål for regjeringens politikk er:

  • Likestilling og likeverd
  • Selvbestemmelse
  • Deltakelse og integrering

Her kunne vi sett antydninger til en videreutvikling av de sentrale føringene fra ansvarsreformen. Dessverre blir det med antydningene. Hvor er diskusjonene rundt disse begrepene. Hva mener regjeringen med integrering? Hvorfor bruker de integrering og ikke inkludering? Er det igjen tydelig at dette er en melding som handler ”om mennesker med utviklingshemming”, altså at dette er noen som må integreres i samfunnet vårt, og ikke en melding om samfunnet vårt der det er plass til oss alle, altså inkludering. Regjeringen kunne rett og slett klippet fra ”Fra bruker til borger” så hadde det blitt så mye bedre. Meldingen er nærmest blottet for visjoner og retning. Hvor er det egentlig regjeringen vil? Selvbestemmelse er riktignok et begrep som går igjen flere steder. Her kunne man sett antydninger til en viktig føring og videreutvikling for tjenestene. Men. I altfor stor grad er meldingen opptatt av hvorfor man av og til er nødt til å innskrenke selvbestemmelsen, og hvor vanskelig det kan være med selvbestemmelse for personer med kognitiv svikt (se for eksempel 3.3.3). Jada. Av og til må man innskrenke selvbestemmelsen, og jeg er stor tilhenger av tvangslovgivningen. Men hvorfor ikke snu det opp ned. Ta utgangspunkt i at også personer med utviklingshemning i de aller fleste tilfeller er i stand til å utøve selvbestemmelse (ikke bare medvirkning). Det er svært bra at det nå skal innhentes kunnskap om selvbestemmelse. Det er dog svært underlig at det er Bufdir som skal gjøre dette. NAKU, som også er et statlig organ, sitter på stor kunnskap om selvbestemmelse, og dets leder er kanskje den fremste i Norge på dette feltet. NAKU avholdt denne uken også to internasjonale konferanser der dette var et sentralt tema med verdensledende figurer på feltet. Ja, jeg har jobbet for NAKU det siste året og er ikke objektiv (hvem er det, og jeg jobber ikke i NAKU lengre), men det er selvsagt likevel helt nødvendig å si at det er litt underlig bruk av ressurser.

Som dere ser er det mye jeg har lyst til å si. Jeg er tross alt bergenser. Jeg skal prøve å gå inn for landing, men et par ting til er nødvendig å fremheve. Mitt helhetlige inntrykk av meldingen, som det var med høringsnotatet, er at den viser til en haug med flotte ordninger, men sier svært lite konkret om den faktiske situasjonen for personer med utviklingshemning. Mange steder har vi ikke gode nok data til å kunne si noe. Det er et problem i seg selv. Meldingen sammenligner i altfor liten grad situasjonen for personer med utviklingshemning med levekårene til alle oss andre. Det er vel det som teller, ikke hvordan vi hadde det for 25 år siden? Det er mange fine ord her. Mange av utfordringene er selvsagt de samme for personer med utviklingshemning som for alle andre. Jeg stiller spørsmålstegn ved om det er nødvendig å gjøre meldingen til et slags oppslagsverk for velferdsstaten, eller for de utfordringene folk sliter med. Hele kapittel 4 er jo et fascinerende eksempel på opplisting av statlig styringssystemer uten at det relateres til de utfordringene som det er å få gjennomført statlige føringer til praktisk politikk overfor personer med utviklingshemning.

Av og til går meldingen nesten over til det parodiske. Andreas Hansen er sikkert en flink forsker, og hans arbeid knyttet til begrepsundervisning (BU) er sikkert strålende. Jeg kjenner verken han eller hans forskning. Men at dette blir brukt som eksempel på forskning på det spesialpedagogiske feltet er nesten litt skremmende. Det står nemlig at ”Andreas Hansen har i sin avhandling dokumentert en reell effekt av begrepsundervisning (BU) hos fem elever med spesialpedagogiske behov over en periode på to år.” Det er vel ikke overraskende at elever med utviklingshemning kan lære. Det er selvsagt ikke BLD sin feil at kunnskapsdepartementet smeller til med slike eksempler for å underbygge meldingen, men det styrker den ikke.

Jeg er redd for at meldingen ikke bare er en skuffelse, men at den også kan bidra til å sette arbeidet for situasjonen til personer med utviklingshemning et skritt tilbake. Viktige diskusjoner knyttet til prinsipper for politikken er usynlige og utydelige.  Jeg forventet ikke mange tiltak, men jeg forventet en retning. En retning som kunne gjøre det lettere å være lokalpolitiker med engasjement for situasjonen for personer med utviklingshemning i sin kommune. Det klarer jeg ikke å se at dette er. Det er et manifest over misbrukte muligheter.

Nå skal jeg avslutte. Jeg avslutter med å sitere fra meldingens del om pågående tiltak for å få personer med utviklingshemning i arbeid. Bedømm selv. Dette er altså hele 5.7.8, beskrivelser av pågående tiltak:

5.7.8 Pågående tiltak for å sikre bedre deltakelse i arbeid

NOU 2012: 6 Arbeidsrettede tiltak foreslår flere tiltak for å utvikle et bedre tilbud til personer som har behov for bistand til å komme i arbeid. Blant annet er mer bruk av ordinære virksomheter som arena for attføringen identifisert som en sentral utfordring. NOU’en viser til forskning og evalueringer som viser at tiltak som gjennomføres på ordinære arbeidsplasser er mest effektive, hvis målet er overgang til arbeid. En sentral problemstilling er hvordan det er mulig å få en gradvis dreining mot mer bruk av ordinært arbeidsliv som arena for arbeidsrettede tiltak. Samtidig er det viktig å gi et skjermet tilbud for de som står aller lengst fra arbeidsmarkedet.

Antakelig kan langt flere enn i dag integreres i det ordinære arbeidsliv gjennom mer moderne metoder som Individuell Plassering og Støtte (IPS) kombinert med bedre oppfølging og aktiv tilrettelegging. Inkluderingen bør skje så tidlig som mulig. Oppfølgingstiltak bør variere i intensitet og varighet, med utgangspunkt i brukerens unike behov. Tidligere forsøk med tiltak som Arbeid med bistand har imidlertid gitt få resultater når det gjelder �� få flere personer med utviklingshemming inn i ordinært arbeidsliv.

Personer med utviklingshemming er ingen homogen gruppe. For noen vil arbeid i ordinært arbeidsliv der arbeidsgiver mottar et såkalt tidsubestemt lønnstilskudd kunne være en alternativ arbeidsmulighet.