Er du villig til å se mennesket bak diagnosen og å glede deg over de små skrittene? Kanskje du skal tenke over å bli vernepleier? Det skal iallefall jeg!

Av og til dukker det opp noen helt spesielle folk. Jeg tror Oscar er en av dem. Jeg kjenner han ikke. Men mange som følger vernepleiersidene på Facebook kjenner navnet. Navnet til en engasjert, erfaren, faglig dyktig vernepleier. Det tror man kanskje etter å ha lest det han over kanskje et par år har bidratt med. Sannheten er at han er 19. Trønder. Og skal bli vernepleier. Han må bare komme inn på utdanningen først. Måtte han bare komme seg inn på skole før han har funnet noe annet å gjøre, sier jeg. Han bidrar her som gjesteskribent. Det er jeg glad for. Merk deg navnet, Oscar Aaslund Hovin

Når de små tingene betyr mest
For to år siden gikk jeg inn i noe helt nytt. Jeg var knapt fylt 17 år og jeg hadde søkt sommerjobb i en nabokommune. Ikke hvilken som helst sommerjobb, men jeg skulle være ung i jobb. Av litt over 30 søkere i mitt distrikt var jeg det eneste mannebeinet som var på intervju. Hva ville jeg? Jeg ville gjøre en forskjell! Etter to år er jeg her fortsatt og valget jeg tok når jeg søkte var det valget jeg angrer minst på. Kanskje litt klisjeaktig? Kanskje det, men det er også sant. Nå jobber jeg ved ulike botiltak i en bykommune og en distriktskommune.

Jeg vil si det med en gang: Jeg har verdens beste jobb! Hvorfor? Jeg får gjøre en forskjell i noen sitt liv! Jeg har lyst til å fortelle en liten historie fra en av mine siste vakter hvor en bruker som kom bort til meg og sa følgende: ”Oscar, jeg har noe til deg! Jeg har tegnet noen tegninger til deg!”. Dette var på ei nattevakt og jeg var litt småtrett etter at jeg hadde sovet alt for lenge på kvelden. Frem kom brukeren med fire tegninger til meg. Tegninger som brukeren har lagt sin flid i for å lage til meg. Etter alt for mange år på Twitter, kan denne opplevelsen beskrives med ett ord: Den følelsen! Som den unge mannen jeg er, ble jeg utrolig rørt og glad. Kanskje synes du dette virker litt patetisk? Nei, det synes ikke jeg. Det ga meg en bekreftelse på mitt mål – jeg har virkelig gjort en forskjell i noen andre mennesker sitt liv!

Etter to år i helse- og sosialsektoren har jeg lært en ting. Utvikling kommer, men det kommer over tid og man må smøre seg godt med tålmodighet. Tålmodighet har vært diskutert mange ganger. Selve definisjonen på psykisk utviklingshemming er at dette er en tilstand som er kjennetegnet av forsinket eller mangelfull utvikling av evner og funksjonsnivå og har svekkede kognitive, språklige og sosiale ferdigheter. I praksis vil dette si at man oftere støter på utfordringer knyttet til å leve ett mest mulig normalt og selvstendig liv. Mange mennesker med utviklingshemming har også tilleggsproblematikk, blant annet så er både epilepsi, utfordrende atferd, cerebral parese, autistiske trekk også videre – listen er lang!

Jeg skal bli vernepleier, noe flere av leserne her er. Hvorfor? Jo da, grunnen er akkurat den samme som for noen få år siden – jeg ønsker å gjøre en forskjell. En forskjell i et menneske sitt liv. Dessverre er det ei viss venteliste som ikke helt ønsker at jeg skal bli vernepleier, men med den optimismen jeg har lært gjennom livet, går det bra. Vernepleiere har mange utfordringer i årene fremover. Den største og viktigste utfordringen man må løse er å være mer synlige og modige, noe som Cato Brunvand Ellingsen også poengterte i sin forelesning til over 100 ferske vernepleierstudenter ved HiOA. Alle vet hva en sykepleier er, men hva er egentlig en vernepleier? Jeg har mange ganger stilt venner og bekjente dette spørsmålet og svaret jeg ofte har fått høre er at en vernepleier er en som har gått helse- og sosialfag på videregående, blitt lei og gått ut skolen uten fagbrev – da blir man vernepleier. Folkens, virkelig?

Stolthet, synlighet og modig er tre viktige stikkord for vernepleiere i fremtiden. Når ikke Maja på 34 med en multifunksjonshemming eller Audun på 19 med autisme står på barrikadene, hvem skal da gjøre dette? Det er alle vernepleiere. En dag skal jeg kjempe. Kjempe med nebb og klør for at Maja og Audun får det de har behov for og den verdigheten de trenger! Audun har problematikk knyttet til utfordrende atferd, men det er ikke dermed sagt at han da er diskvalifisert for arbeidslivet? Vernepleiere jobber som regel med svake brukergrupper. Flere av disse har ingen eller veldig få pårørende som kan tale deres sak. Den eneste som taler deres sak er en advokat som knapt nok kjenner vedkommende, men tar imot post og betaler regninger. Vernepleiere har en unik kompetanse, men hvordan utnytte dette potensialet til det fulle? Hjelper det å småprate på personalrommet om hvor tragisk situasjonen er? Nei! Man må ut og jobbe – man må rett og slett jobbe knallhardt! Vernepleiere er bedre rustet enn flere andre yrkesgrupper til denne jobben. Med vernepleierens profesjonskompetanse kommer man langt. Selv om jeg verken har kommet inn på program for vernepleierutdanning eller har noen som helst formell kompetanse, er jeg stolt! Stolt, synlig og modig over den yrkesgruppen jeg ønsker å representere over alt på denne jord.

Når det står på som verst rundt deg på jobb og man spør seg selv: ”Hvorfor i helvete vil jeg dette?”, kan man trøste seg med at ting blir bedre. Hvordan blir det bedre og når, kan mange spørre seg om. Jeg har lært meg å se de små tingene i hverdagen – alt ned til mikroskopiske ting som du får ta del i. Når man har trent i ett år med 12-åringen å dra på butikken uten å velte med seg alle varene og ikke legge seg ned foran melka og en gang skjer det: Alle varer står på sin plass og 12-åringen har ikke lagt seg ned foran melka. Det er da jeg vet at jeg har gjort en forskjell og det er da de små tingene i hverdagen betyr mye. Som det engelske uttrykket sier: Less is more! Jeg tror dette beskriver det ganske godt. For meg er det de små tingene som betyr mest.

Er du villig til å se mennesket bak diagnosen og å glede deg over de små skrittene? Kanskje du skal tenke over å bli vernepleier? Det skal iallefall jeg!

Oscar Aaslund Hovin