Cato Brunvand Ellingsen

Jeg hadde en gang en drøm. En drøm om å bli master i vernepleie. Jeg synes det hadde vært skikkelig flott. Den drømmen har jeg gitt opp.

Etter å ha jobbet med profesjonsutvikling for vernepleiere i mange år ble jeg nesten litt nostalgisk av en liten Facebook status nå i kveld. Der viser Jon Arne Løkke, som jobber på vernepleierutdanningen i høgskolen i Østfold, til at de der vurderer planlegging av et ”Mastergradsstudium i vernepleie med fokus på anvendt atferdsvitenskap og fysisk helse” (fra kompetanseutviklingsplanen til avdelingen). Utvikling av mastergradsstudium innen vernepleie (som det står i deres strategiske plan) klinger veldig bra i mine ører, men jeg håper at slike ting også kan skape engasjement rundt utvikling av vernepleiefaglig yrkesutøvelse.

Les også Løkke & Løkkes innlegg «Trengs det en opplysningstid i vernepleiefaget?»

I dag er det stadig flere vernepleiere som tar mastergradsstudium. For noen år siden pekte utdanningen Læring i komplekse systemer ved HIOA seg som den mest populære (har ikke oppdatert statistikk). Harstad-baserte ”Funksjonshemming og samfunn” er kanskje den mastergradsutdanningen som i størst grad har sprunget ut fra et vernepleiefaglig miljø. Ellers tar vernepleiere en hel rekke utdanninger. Det er bra. Men. Jeg har ikke vært helt fornøyd. Jeg skulle ønske meg en mastergradsutdanning som hadde vernepleie i navnet, og som dermed også kunne gi klare synergieffekter både til bachelorutdanningen og til fagutvikling. En vernepleiefaglig fagutvikling.

Master i vernepleie høres flott ut. Noen av oss, i hvert fall jeg, ønsker å utvikle en vernepleiefaglig tankegang, en sterkere bevissthet om hva vernepleie er (og hva det ikke er), og styrke det vernepleiefaglige arbeidet. Men ikke vitenskapeliggjøre det for mye. Jeg ønsker ikke en vernepleievitenskap (jf. sykepleievitenskap). Kanskje er ikke det heller ønskelig at det utvikles et eget vernepleiefag. Kanskje vil vernepleie alltid være en utdanning som henter det beste fra de til enhver tid relevante fagene. Kanskje er en master i vernepleiefaglig arbeid/ yrkesutøvelse det beste begrepet. En master i vernepleiefaglig arbeid vil indikere at dette bør ha en klinisk innretning. Jeg ønsker meg folk med mastergrad som fortsatt har lyst å jobbe med folk, eller nært folk som har behov for vernepleiefaglig bistand. Det er nok av folk som utdanner seg vekk fra folk, fra de som trenger kompetanse, fra feltet som trenger de så sårt.

Vel, hva skulle en slik master i vernepleiefaglig arbeid inneholde. Huff, eller egentlig; hurra, her er det nok å ta av. For meg er det viktig at en slik master ivaretar den spesielle kombinasjonen av helsefag, sosialfag, ped m.m. som utgjør vernepleierutdanningen. Som synliggjør at vernepleie ikke er enten det ene eller det andre, men alltid alt. En helhetlig integrert kompetanse som ikke kan skille ut de enkelte elementene i vernepleiernes daglige virket. Den må speile forholdet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap, som kanskje vernepleieutdanningen er den fremste eksponenten for (eller i hvert fall burde være det). For meg er helsebegrepet sentralt. Et utvidet helsebegrep som ikke bare handler om fravær av fysiske plager, men som i sin ytterste konsekvens handler om det gode liv.

Les også mitt innlegg fra 2010: «Vernepleie og hjernevask!»

En stor utfordring for en master i vernepleiefaglig arbeid, på lik linje med bacheloren, er selvsagt atferdsvitenskapen. Personlig mener jeg selvsagt at den bør ha en naturlig plass. Jeg ville vært glad om Høgskolen i Østfold klarte å plassere den trygt og synlig i en studieplan, men nødvendigvis ikke i navnet. Et sterkt fokus på anvendt atferdsvitenskap vil både kunne ivareta et naturvitenskaplig grunnlag, klare behov i det kliniske feltet og mange av de kravene som er veldig synlig fra dagens helsemyndigheter knyttet til for eksempel kunnskapsbasert praksis.

Jeg er fortiden i et mastergradsløp i habilitering/ rehabilitering ved HIOA. Som den eneste vernepleieren i mitt kull. Det forteller meg en hel del. Blant annet at det er viktig hvilke miljøer mastergradsutdanningene springer ut av og er lokalisert. For selv om meldingen til stortinget om utdanningene til velferdstjenestene slår fast at en ”videreutvikling av utdanningen (vernepleie) med fortsatt vekt på miljøterapeutisk arbeid og helsefaglig kompetanse vil kunne bidra til å styrke tjenestene innenfor både habilitering og rehabilitering og danne grunnlag for et godt tverrprofesjonelt samarbeid”, oppleves tydeligvis denne utdanningen (master i rehabilitering/ habilitering) som lite relevant for vernepleiere. Vernepleierutdanningen er og skal være en utdanning for (re)habiliteringsområdet (hva nå det er for noe). Det trengs en mastergradsutdanning som tar dette på alvor, og som føles relevant for vernepleierne.

Jeg mener også at en master i vernepleie må ta for seg ulike forståelser av funksjonshemning. Dette særlig som grunnlag for klinisk arbeid med mennesker. En moderne forståelse sier noe om samfunnskapte barrierer. Dette vil også kunne knyttes opp mot begreper som integrering, inkludering, normalisering. Dette er begreper som trenger revitalisering. Et miljø knyttet til en vernepleiefaglig master vil kunne gjøre dette, med et særlig anvendt fokus.

Altså en master som kombinerer et utvidet helsebegrep (gjerne knyttet til samhandlingsreformen), en bred og relasjonell forståelse av funksjonshemming, en revitalisering av inkludering og normalisering og moderne anvendt atferdsvitenskap hadde for meg vært skikkelig snadder. Jeg tror også det hadde vært snadder for tjenestebrukere med komplekse utfordringer.

Som det fylket med størst tetthet av vernepleiere har kanskje Høgskolen i Østfold det beste rekrutteringsgrunnlaget til å tørre å prøve seg med en master med vernepleie i navnet. Den trenger ikke å være profesjonsspesifikk, men jeg håper det snart er en høgskole som tørr å satse på en master i vernepleiefaglig arbeid.

Det er helt greit at jeg har gitt opp drømmen om å bli master i vernepleie. Jeg vet ikke om det er like greit at ikke noen andre kan bli det heller. Hva mener du?