«Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.»
Det er ikke så overraskende at jeg liker folk som kombinerer faglig tyngde og et engasjement for endring. Thomas Owren er en sånn fyr. Jeg er veldig glad for å kunne presentere mitt neste gjesteinnlegg. Som er både dagsaktuelt politisk, og som er faglig tankevekkende.
Thomas Owren er vernepleier, veileder, høgskolelektor på vernepleierutdanningen i Bergen og medforfatter av boka «Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver» (Universitetsforlaget 2011). Han har også en hjemmeside: www.steinkjelleren.no. Her er hans innlegg:
Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn
Det tales vakkert om nedbygging av funksjonshemmende barrierer (senest i Meld. St. 45, 2012-2013 om frihet og likeverd for mennesker med utviklingshemming). Men for å faktisk bygge ned funksjonshemmende barrierer må en ikke bare ha vilje til å gjøre noe med dem, men også konkret kunnskap om hva som utgjør funksjonshemmende barrierer for ulike samfunnsgrupper.
På samme måte som funksjonsnedsettelser varierer, varierer også hva som kan utgjøre barrierer for deltakelse. Der en trapp kan utgjøre en barriere for en rullestolbruker, kan en uoversiktlig informasjonstavle utgjøre en barriere for en person med kognitive begrensninger. Barrierer kan også være trekk ved de “utøvde omgivelsene”, som når sykehuspersonale ikke tilpasser sine vante former for kommunikasjon nok til at en døv pasient får like god informasjon som hørende pasienter gjør. Et eksempel på en holdningsmessig barriere kan være når negative forventninger hos en potensiell arbeidsgiver fører til at en jobbsøker med psykiske helseplager ikke blir ansatt.
Dette viser også hvordan fenomenet funksjonshemmende barrierer overlapper med diskriminering – f eks vil alle eksemplene over kunne falle under definisjonen av indirekte diskriminering. Ett av samfunnets klareste svar på spørsmålet om utilgjengelige omgivelser (selv om det mest forholder seg til de bygde aspektene ved omgivelser, ikke de utøvde) er prinsippet om universell utforming – det å utforme omgivelser og produkter slik at de kan brukes av alle så langt som mulig, uten behov for tilpasning eller spesialisert utforming.
Hva da med de gruppene som i hovedsak stenges ute gjennom utøvde barrierer? Det er for taust om det. Det vil ikke være mulig å bygge ned alle funksjonshemmende barrierer. Men for å kunne vurdere i hvilken grad en barriere for noens deltakelse kan bygges ned må det settes ord på den. Først da kan vi diskutere i hvilken grad vi kan (og har vilje til å) gjøre noe med dette aspektet ved samfunnets utforming og funksjon.
Når det gjelder dette, suger overnevnte Melding til Stortinget ganske kraftig. For de som har skrevet den skriver om nedbygging av funksjonshemmende barrierer generelt, men tilsynelatende uten å ha stilt seg det enkle og i denne sammenheng helt essensielle spørsmålet: «Hvilke funksjonshemmende barrierer møter utviklingshemmede i sine liv?». Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.
Cato Brunvand Ellingsen 
28/06/2013 at 11:54
Har delt dette der jeg kan. Strålende formulert og faglig velfundert
Takk
28/06/2013 at 21:25
Er usikker på om Stortingsmeldingen suger, og usikker på om det er behov for å definere barrierene, er mer opptatt av at vi som er der for dem, bistår dem i å ta plassen…. Tar gjerne en diskusjon på den, men da må vi drøye den ei lita uke, ferie må vite….
28/06/2013 at 23:04
Ok, Bernt. La oss ta en diskusjonen. Men, litt usikker på hva du mener. Utdyp gjerne. Men om jeg forstår deg rett så skal vi bruke mer tid på å se på oss selv. Det er jeg veldig enig med deg i. Vi må rette blikket på hva vi gjør for å endre. Men, det er også viktig å ha klare føringer for den jobben vi skal gjøre. Det har vi ikke med denne meldingen, desverre.
29/06/2013 at 07:23
Hvis jeg skulle utdypet litt når det gjelder dette med utviklingshemmede, ville det blitt noe slikt: Hvis vi ikke ser nærmere på barrierene, altså de strukturelle trekkene ved skole, samfunnsliv, arbeidsliv, osv som holder utviklingshemmede utenfor og sluser dem inn i kompenserende særordninger, vil vi fortsette å handle på individnivå (og skape flere kompenserende særordninger) og ikke ta tak i de strukturelle trekkene. Denne perspektivforskyvningen har f eks rullestolbrukere fått stort gjennomslag for de siste tiårene – jamfør prinsippet om universell utforming/ tilrettelegging. En har gått fra å spørre «hva er galt med deg som gjør at du ikke kan benytte deg av offentlige transportssystemer?» til å spørre «hva er galt med utformingen av offentlig transportssystemer når de ikke er tilgjengelige for folk som fungerer slik som deg?». En tilsvarende perspektivforskyvning når det gjelder utviklingshemmede og arbeidsliv ville vært å spørre «hva er galt med norsk arbeidsliv i dag når det i så stor grad eksluderer utviklingshemmede?». Her kan en komme langt bare med å se på generelle trekk ved arbeidslivet og holde det opp mot generelle trekk ved utviklingshemning (det vet jeg, for det har en av mine studenter nettopp gjort i sin bacheloroppgave). Slike spørsmål ville ha flyttet fokuset fra individnivå til struktur- og systemnivå og åpnet for at en i større grad kunne handle på begge nivå (med både universell og individuell utforming/ tilrettelegging). Urealistisk? Tja. Hvem på 70-tallet kunne sett for seg de omfattende endringene på struktur- og systemnivå som gjør samfunnet mer tilgjengelig for rullestolbrukere i dag? De handlinger som legges opp til i Melding til Stortinget 45 (2012-2013) (i kontrast til alle de vakre ordene om å bygge ned funksjonshemmende barrierer og motvirke diskriminering i andre deler av meldingen) blir nærmest som om en skulle hyre folk til å følge rullestolbrukere rundt i verden for å bære dem inn og ut av busser og hjelpe dem å vippe rullestolen sin opp og ned av fortauskanter – fremfor å endre byggevanene våre, f eks når det gjelder bussperronger, busser og fortau. Problemet med meldingen er altså ikke så mye det som står der – som jevnt over er helt supert – men alt det som ikke står der (men som burde ha gjort det, ut fra de perspektivene som departementene selv forfekter).