ThomasGoksøyrs påpekning er en moralsk utfordring. Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.

Det er mange som har engasjert seg etter talen til Goksøyr og reaksjonene på den. Jeg og. Etter mitt innlegg om saken har jeg fått mange tilbakemeldinger. Flere har også ytret ønske om å gjesteblogge om ulike tema knyttet til reaksjonene på talen. Her kommer en av dem. Thomas Owren har skrevet her før. Han jobber på vernepleierutdanningen i Bergen, og er en engasjert fyr. Her er hans vinkling på saken om Goksøyr, Simonsen, abort, talerstoler og retorikk.

Ja til selvbestemt abort. Ja til talerstoler for utsatte grupper som stiller spørsmål ved flertallets praksiser. Ja til ryddig retorikk fra folk i maktposisjoner.
Av Thomas Owren

Selvbestemt abort er en grunnleggende frihet.
Jeg støtter kvinners rett til selvbestemt abort.
Denne friheten er under angrep i store deler av Europa.
I mine øyne er dette en frihet som bør forsvares og ikke innskrenkes.

I denne friheten ligger retten til fritt å kunne bestemme at et foster skal aborteres.
Jeg hørte ikke at Marte Goksøyr angrep denne retten i sin tale på Eidsvoll.
Jeg hørte henne påpeke en prinsipiell forskjell mellom to handlinger:

  • å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi en ikke kan eller vil få et barn.
  • å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi det vil bli et bestemt type barn.

Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring.
Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.
Spørsmålet antyder at måten friheten forvaltes kan kalles diskriminering.

Marie Simonsen forholdt seg ikke til Goksøyrs utfordring til hvordan friheten brukes.
I stedet fremstilte hun utfordringen som et angrep på selve friheten.
Denne retoriske, logiske feilen kalles stråmannsargumentasjon.[1]
Maktformen som ble utøvd kan kalles definisjonsmakt.

En annen hevdet at abortmotstandere dytter Goksøyr fremfor seg.
At det var skremmende og skammelig. Simonsen sa seg enig.
Effekten kan bli at de diskrediterer Goksøyr som selvstendig aktør.
De skaper et bilde av at hun er en brikke i et spill som hun selv ikke forstår.
De sår tvil om hun har en egen stemme ved å hevde at hun er et talerør for andre.
Denne retoriske, logiske feilen kalles ad hominem-argumentasjon eller personangrep.[2]

Simonsen syntes forundret over arrangørenes dømmekraft i å invitere Goksøyr til å tale.
Hun sådde tvil om Goksøyr burde ha fått lov til å si det hun sa fra denne talerstolen.
Hersketeknikken som ble anvendt kalles ignorering eller usynliggjøring.
Maktformen som ble utøvd kan kalles dagsordensmakt.[3]

Å ikke ta imot en moralsk utfordring er en grunnleggende frihet.
Enhver står fritt til å si: «jeg vil ikke se på det du påpeker ved min eller andres praksis».
Enhver står fritt til å fordreie andres argumenter i stedet for å møte dem.
Enhver står fritt til å diskreditere andres legimitet og så tvil om deres stemme.
Enhver står fritt til å motvirke at personer i utsatte posisjoner får adgang til talerstoler.
Dette er grunnleggende friheter på individnivå.
Men den som tar dem i bruk setter sin legitimitet som moralsk aktør på spill.
I mine øyne har Simonsen med dette svekket sin.

[1] Stråmannsargumentasjon er å tillegge noen en mening som er lett å tilbakevise, for så å tilbakevise meningen, og derigjennom skape et inntrykk av å ha tilbakevist noe som den andre står for.

[2] Ad hominem-argumentasjon er å søke å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den som fremsetter argumentet i stedet for å forholde seg til argumentet. Det kan også kalles personangrep eller, populært sagt, å «ta mannen i stedet for ballen»

[3] Dagsordensmakt er makten til å hindre at noe diskuteres: Noen beskytter sine egne interesser ved å sikre at visse spørsmål ikke stilles, eller at visse sider ved en sak ikke kommer frem. F eks ved å hevde at saker ikke passer i det fora de tas opp.