Sorteringssamfunn/ Tidlig ultralyd

Om abort, talerstoler og retorikk

Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring. Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.

Det er mange som har engasjert seg etter talen til Goksøyr og reaksjonene på den. Jeg og. Etter mitt innlegg om saken har jeg fått mange tilbakemeldinger. Flere har også ytret ønske om å gjesteblogge om ulike tema knyttet til reaksjonene på talen. Her kommer en av dem. Thomas Owren har skrevet her før. Han jobber på vernepleierutdanningen i Bergen, og er en engasjert fyr. Her er hans vinkling på saken om Goksøyr, Simonsen, abort, talerstoler og retorikk.

Ja til selvbestemt abort. Ja til talerstoler for utsatte grupper som stiller spørsmål ved flertallets praksiser. Ja til ryddig retorikk fra folk i maktposisjoner.
Av Thomas Owren

Selvbestemt abort er en grunnleggende frihet.
Jeg støtter kvinners rett til selvbestemt abort.
Denne friheten er under angrep i store deler av Europa.
I mine øyne er dette en frihet som bør forsvares og ikke innskrenkes.

I denne friheten ligger retten til fritt å kunne bestemme at et foster skal aborteres.
Jeg hørte ikke at Marte Goksøyr angrep denne retten i sin tale på Eidsvoll.
Jeg hørte henne påpeke en prinsipiell forskjell mellom to handlinger:

å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi en ikke kan eller vil få et barn.
å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi det vil bli et bestemt type barn.

Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring.
Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.
Spørsmålet antyder at måten friheten forvaltes kan kalles diskriminering.

Marie Simonsen forholdt seg ikke til Goksøyrs utfordring til hvordan friheten brukes.
I stedet fremstilte hun utfordringen som et angrep på selve friheten.
Denne retoriske, logiske feilen kalles stråmannsargumentasjon.[1]
Maktformen som ble utøvd kan kalles definisjonsmakt.

En annen hevdet at abortmotstandere dytter Goksøyr fremfor seg.
At det var skremmende og skammelig. Simonsen sa seg enig.
Effekten kan bli at de diskrediterer Goksøyr som selvstendig aktør.
De skaper et bilde av at hun er en brikke i et spill som hun selv ikke forstår.
De sår tvil om hun har en egen stemme ved å hevde at hun er et talerør for andre.
Denne retoriske, logiske feilen kalles ad hominem-argumentasjon eller personangrep.[2]

Simonsen syntes forundret over arrangørenes dømmekraft i å invitere Goksøyr til å tale.
Hun sådde tvil om Goksøyr burde ha fått lov til å si det hun sa fra denne talerstolen.
Hersketeknikken som ble anvendt kalles ignorering eller usynliggjøring.
Maktformen som ble utøvd kan kalles dagsordensmakt.[3]

Å ikke ta imot en moralsk utfordring er en grunnleggende frihet.
Enhver står fritt til å si: «jeg vil ikke se på det du påpeker ved min eller andres praksis».
Enhver står fritt til å fordreie andres argumenter i stedet for å møte dem.
Enhver står fritt til å diskreditere andres legimitet og så tvil om deres stemme.
Enhver står fritt til å motvirke at personer i utsatte posisjoner får adgang til talerstoler.
Dette er grunnleggende friheter på individnivå.
Men den som tar dem i bruk setter sin legitimitet som moralsk aktør på spill.
I mine øyne har Simonsen med dette svekket sin.

[1] Stråmannsargumentasjon er å tillegge noen en mening som er lett å tilbakevise, for så å tilbakevise meningen, og derigjennom skape et inntrykk av å ha tilbakevist noe som den andre står for.

[2] Ad hominem-argumentasjon er å søke å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den som fremsetter argumentet i stedet for å forholde seg til argumentet. Det kan også kalles personangrep eller, populært sagt, å «ta mannen i stedet for ballen»

[3] Dagsordensmakt er makten til å hindre at noe diskuteres: Noen beskytter sine egne interesser ved å sikre at visse spørsmål ikke stilles, eller at visse sider ved en sak ikke kommer frem. F eks ved å hevde at saker ikke passer i det fora de tas opp.

20/02/2014 4

Hurra for Sigrid Bonde Tusvik!

Kampen mot sorteringssamfunnet skal ikke kjempes på den enkelte kvinnes skuldre. Kampen skal kjempes i stortinget, i helsetjenestene, i skolen og i resten av samfunnet.

Komiker Sigrid Bonde Tusvik har fått oppmerksomhet rundt noen av sine uttalelser i forbindelse med hennes nye TV-serie, ”Sigrid blir mamma”. Til Dagbladet Magasinet skal hun ha sagt følgende:

Hadde undersøkelsene vist at det var mulighet for «downs», ville jeg tatt abort. Jeg vet inni meg at jeg ikke ville klart å ta vare på et barn med spesielle behov.

Jeg vet svært lite om selve programmet. Ikke har jeg sett det, og ikke kommer jeg til å se det. Like vel har jeg lyst til å rope et lite hurra for Tusvik og hennes uttalelse. Slike uttalelser er svært viktige for å kunne fortsette kampen for et mangfoldig Norge. Politikere og helsetjenestene må få vite hvordan den enkelte kvinne tenker om og opplever frykten for det å få barn med funksjonsnedsettelse.

Det er nemlig ikke bare Tusvik som tenker at man ikke kan være i stand til å ivareta et barn med ”spesielle behov”. Det er ikke rart. Historiene er mange om familier som ikke får den støtte den trenger når de får barn med funksjonsnedsettelse. Om et hjelpeapparat som svikter, om manglende imøtekommelse og forståelse og om at livet blir en kamp mot ”systemet”. Foreldre som må stå på barrikadene i stedet for å være foreldre. Tusvik sine uttalelser gir grunnlag for å styrke tjenestene til familier som venter og som får barn med funksjonsnedsettelse. Dette er politikerne og oss helsearbeidere sitt ansvar. Ikke den enkelte kvinne.

Uttalelsene til Tusvik vitner ikke bare om behovet for bedre velferdstjenester. De vitner også om behovet for å styrke kampen for et inkluderende samfunn. Vi må ha et samfunn der mennesker med funksjonsnedsettelse er en naturlig del av vår menneskelige variasjon. Igjen, det er ikke bare Tusvik som opplever at dette er et ukjent landskap. Det er ikke hennes feil. Det er vår alles feil.

Når nettstedet Menneskeverd skriver at ”Komiker krenker menneskeverdet” er ikke dette bare tvilsomt, det kan også motvirke utviklingen av et mangfoldig samfunn. Slike kommentarer kan bidra til at folk, først og fremst kvinner, i mindre grad forteller om de utfordringene de opplever med det å ha et barn med funksjonsnedsettelse. De kan motvirke at folk forteller om frykten for å få barn med funksjonsnedsettelse. Dette fører til at politikere får et dårligere grunnlag for å vedta politikk for et mangfoldig samfunn, og at velferdsarbeidere får et dårligere grunnlag til kvalitetsforbedring i tjenestene. Kommentarer som dem Menneskeverd kommer med individualiserer kampen mot et sorteringssamfunn og i verste fall fritar alle oss andre.

Kampen mot sorteringssamfunnet skal ikke foretas på den enkelte kvinnes skuldre. Kampen for et mangfoldig samfunn skal tas i samfunnet. Så fortsett med å fortell hvordan du tenker og opplever det å bli mamma, Sigrid. Jeg håper også flere andre gjør det. Kun på den måten kan vi bedre helsevesenet, sikre gode politiske vedtak, samt bygge ned frykt og fordommer.

16/09/2013 0

Frihet, likeverd og valg. Del 2. Senterpartiet.

«Likevel mener altså stadig fler at det skal være en offentlig oppgave å sikre lik tilgang til helsetjenester uten påvist helsegevinst. Å basere politikk på stemningsbølger gjør myndighetene dårligere i stand til å håndtere økte krav generert av et voksende privatmarked for helsetjenester vi strengt tatt ikke trenger. Totalt sett vil det gi befolkningen en dårligere helsetjeneste og skape unødige behov og engstelser.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som på en eller annen måte omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Her kan du lese første del av denne serien, innlegget til Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen om arbeid.

Nummer to ut i denne serien er Senterpartiets Kjersti Toppe. Hun er nestleder i Helse- og omsorgskomiteen på stortinget. Hun skriver om tidlig ultralyd og helsepolitikk. Et viktig politisk tema som også mange ganger er omtalt her på bloggen.

Tidlig ultralyd: rett til å vite hva?
Debatten om tidlig ultralyd er et skoleeksempel på en moderne helsedebatt der følelsesbaserte ønsker, reelle teknologiske muligheter, etisk ansvar og et skrikende behov for økonomiske prioriteringer sauses i sammen og tilslører fakta. Skal helsevesenet kunne løse de viktigste oppgavene på en god måte, må vi luke ut kostnadsdrivere som ikke gir økt helsegevinst. Tidlig ultralyd til alle gravide er en slik kostnadsdriver. I tillegg aktualiserer debatten spørsmålet om hvor de etiske grensene skal gå når teknologien tilbyr stadig nye muligheter til å få vite.

Alle faginstansene regjeringen har innhentet råd fra om tidlig ultralyd er entydige på at et tilbud om ultralyd til alle gravide i uke 11-13 ikke gir økt helsegevinst verken for mor eller barn. Likevel mener altså stadig fler at det skal være en offentlig oppgave å sikre lik tilgang til helsetjenester uten påvist helsegevinst. Å basere politikk på stemningsbølger gjør myndighetene dårligere i stand til å håndtere økte krav generert av et voksende privatmarked for helsetjenester vi strengt tatt ikke trenger. Totalt sett vil det gi befolkningen en dårligere helsetjeneste og skape unødige behov og engstelser.

Ultralyd tilbys i dag alle gravide i uke 17-19 som en del av svangerskapsomsorgen. Fastlege kan også henvise til tidlig ultralyd i uke 11-13 for eksempel ved blødninger eller uro hos den gravide. Ultralyd som del av svangerskapsomsorgen gir svar på om fosteret lever og vokser normalt. Slik ultralyd alene vil likevel sjelden gi andre medisinske svar uten fosterdiagnostikk, som fostervannsprøve. Fostervannsprøve gir en liten økning for risiko for spontanabort.

I debatten gjøres det likevel ikke forskjell på tidlig ultralyd i svangerskapsomsorgen og tidlig ultralyd brukt som ledd i fosterdiagnostikk. Men det er stor forskjell på ultralyd for å se om fosteret lever og det å diagnostisere kromosomfeil.

Debatten om tidlig ultralyd til alle handler derfor egentlig om fosterdiagnostikk. Først og fremst gjelder det påvisning av Downs syndrom, som er eneste tilstand som oppdages enklere tidlig i svangerskapet. I dag er det mulig å gjøre fosterdiagnostikk i Norge etter bestemte kriterier. Da er ultralyd sammen med blodprøve og fostervannsprøve veien å gå til sikker diagnose. Mødre over 38 år har fått tilbudet automatisk. Det samme tilbudet får familier med økt risiko, for eksempel tidlig født barn med arvelig belastet sykdom. Loven åpner også for at gravide som er i en vanskelig livssituasjon og som mener at de ikke vil ha ressurser til å kunne motta et barn med funksjonsnedsettelser, kan få tilbud om fosterdiagnostikk.

Nå tar flere til orde for å liberalisere loven, fjerne kriteriene og gi alle kvinner en rett til å få utført fosterdiagnostikk på barnet de bærer. Med svært lav risiko for at noe faktisk er galt skal friske mødre og fostre få tilbud om kostbare undersøkelser. Faren for feildiagnostisering er også tilstede. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten konkluderer med at ultralyd i uke 11 – 13 skiller dårlig mellom friske fostre og fostre med hjertefeil, og at man finner få av fostrene som faktisk har hjertefeil. Mange av fostrene som ser ut til å ha hjertefeil i tidlig ultralyd, har det likevel ikke i oppfølgingsundersøkelse.

All erfaring viser at et tilbud til alle oppfattes som en anbefaling. Dermed blir fort retten til å vite en følelse av plikt til å skaffe svar. Spørsmålet om abort vil automatisk bli noe langt flere gravide må forholde seg til. Noen vil også føle et ansvar for å skaffe samfunnet friske eller syndromfrie barn.

Selv med dagens lovverk forteller foreldre om et lite tolerant samfunn for de som ønsker å bære fram et barn med funksjonsnedsettelse. Erfaringene fra Danmark er tydelige. Tidlig ultralyd og fosterdiagnostikk som et offentlig tilbud for alle har ført til drastisk reduksjon av barn født med Downs syndrom. Også jentefostre med Turner syndrom blir abort i 87 prosent av tilfellene. Dette er den vanskelige etiske siden ved det å gjøre fosterdiagnostikk til et tilbud for alle i Norge. Debatten er viktig å ta.

Har foreldre et ansvar for å få friske barn? Er retten til å vite viktigst? Og skal helsevesenet tilby friske mennesker kostbare tjenester uten helsegevinst?

Kjersti Toppe
Nestleder i helse- og omsorgskomiteen
Senterpartiet

22/08/2013 2

Down syndrom – en del av menneskelig variasjon

«Variasjoner i funksjonsevne er en del av det menneskelige mangfoldet. Dette mangfoldet er et verdifullt fundament i samfunnet». Dette skriver regjeringen i Frihet og likeverd, den under to uker ferske meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Dette er klar tale, og passer godt som grunnlag for debatten om fosterdiagnostikk og bioetikk som denne uken har blitt utløst av at Universitetssykehuset i Nord-Norge har søkt om å få bruke en blodprøve som kan fastslå om et foster har Down syndrom. Disse to setningene sier en god del om forståelsen av funksjonshemning, og legger noen premisser for hvordan vi kan nærme oss slike vanskelige etiske spørsmål som denne blodprøven gir.

Heidi Nordby Lunde, blogger og høyrepolitiker, og Aksel Braanen Sterri, leder av en sosialdemokratisk tenketank, er to av de som har markert seg sterkest i debatten de siste dagene. Begge to er forbilledlig klare i sine standpunkt. Down syndrom sees utelukkende på som en medisinsk tilstand som det er fint at det blir mindre av, og at dette ikke er en del av det mangfoldet som regjeringen bør legge til grunn som et verdifullt fundament i samfunnet. Bare for å presisere før jeg går videre; ingen av disse to hevder at de ønsker å utrydde eller sortere bort personer med Down syndrom.

Lunde har i en kronikk på Ytring stilt spørsmål ved om Down syndrom er nødvendig for å sikre et mangfoldig samfunn. Hun presiserer dog i intervjuer at hensikten med kronikken er å gå til rette med dem som mener at den aktuelle blodprøven vil utrydde Down syndrom. Det har hun selvsagt rett i. Kronikken er like vel et varmt forsvar for å finne metoder som kan avskaffe Down syndrom når hun avslutter med et stort ”dessverre” til sitt resonnement om at testen ikke vil utrydde syndromet.

Sterri går om mulig enda lengre enn det Lunde gjør. Han sier i NRKs Her og nå at om mennesker med Down syndrom ikke blir født, er ikke det et stort tap for samfunnet. Ingen av de gjør forsøk på å skille mellom sykdom og egenskaper ved individet. Ingen av de gjør noen forsøk på å se konteksten i diskusjonen. En kontekst som ville vært svært annerledes i sørstatene på 50-tallet eller i dagens India.

De medisinske og teknologiske fremskrittene er ugjenkallige. Vi må forholde oss til tester som kan si mer og mer om hvordan kroppen vår har det i dag, og sannsynligheter for hva som vil utvikle seg i fremtiden. Dette gjelder både for oss alle, og også fremtidige fostre. I mange sammenhenger vil dette være svært positivt. Slike tester kan bli etterfulgt av legemidler eller metoder som kan bidra til forebygging og behandling. Samtidig må slik utvikling ikke bare bli fulgt, men også til en viss grad bli styrt av kontinuerlige etiske diskusjoner og regelverk. Den medisinske utviklingen må også spille på lag med utvikling på andre fagfelt. Begge de nevnte samfunnsdebattantene fokuserer på den medisinske utviklingen, nesten uten å vurdere andre faglige og etiske faktorer. Det er svært bekymringsfullt.

Innen funksjonshemmingsforskningen (disability studies) er det de siste 20-30 årene tydeliggjort at funksjonshemming ikke er et utelukkende medisinsk fenomen. Andre viktige faktorer må tas med i analysene som skal legge grunnlaget for politikkutvikling. For det første er det viktig å slå fast at funksjonshemming oppstår i gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets barrierer. Funksjonshemmingen bestemmes ikke utelukkende av individets medfødte egenskaper. Hvor store utfordringer personer med Down syndrom vil møte vil altså være avhengig av hvordan samfunnet er utformet. Andres holdninger kan være en avgjørende samfunnsskapt barriere for individenes fungering.

For det andre er det et voksende fokus på funksjonsnedsettelse som en menneskelig variasjon på lik linje med andre egenskaper ved individer. Det at folk har Down syndrom eller autisme er på lik linje med kjønn, hudfarge, seksuell legning ulike sider ved menneskelig variasjon. En variasjon som vi må bygge et inkluderende samfunn for å møte. En slik forståelse vil også medføre et likt syn på diskriminering overfor ulike grupper. På lik linje som rasisme må ”ableism”, diskriminering av folk på bakgrunn av deres funksjonsnedsettelse, bli et aktivt ord i vår bevissthet.

Med sine nylige uttalelser avviser både Lunde og Sterri den forskningen som skjer innen disability studies, og legger til grunn den medisinske forskningen for deres vurderinger. De skiller ikke mellom funksjonsnedsettelse og sykdom, og tar det som en selvfølge at Down syndrom er noe som er uønsket.

Innen bioetikken er det avgjørende spørsmål om hvor grensene skal gå, og hvordan man skal sette disse grensene. Dette er selvsagt ikke noe statisk fenomen. Lunde og Sterri setter tydeligvis ikke grensen ved Down syndrom, men de gjør ingen forsøk på å skissere hva de mener er rimelig avgrensning av for eksempel muligheter til kartlegging av fosterets egenskaper og eventuell mulighet til abort. Hva er den prinsipielle forskjellen mellom kjønn, hudfarge og funksjonsevne? Det undrer meg at dette er et spørsmål svært få prøver å svare på. Selvsagt er ikke et mangfoldig samfunn avhengig av akkurat Down syndrom. Like lite som det er avhengig av personer med rødt hår eller mørk hudfarge.

Jeg er ingen prinsipiell motstander av fosterdiagnostikk, og jeg er selvsagt varm tilhenger av selvbestemt abort. Det er dog viktig å erkjenne at dette er komplekse spørsmål som det er avgjørende viktig å behandle med varsomhet. Umiddelbart synes forslaget om bruk av den gjeldende blodprøven som fornuftig. Samtidig er det viktig å erkjenne at innføring av metoder som gjør det lettere å påvise Down syndrom vil kunne føre til at flere tar dette i bruk, og dermed også at flere tar abort på grunnlag av slike indikasjoner. Det må kunne være mulig å være tilhenger av slik medisinsk utvikling uten at man samtidig fremmer et samfunn som sorterer.

Her har også inkluderingsdepartementet et viktig ansvar. Hvilket mangfold er det dem ser for seg som et «verdifullt fundament i samfunnet»? Hvordan kan en motvirke at mer kunnskap fører til mindre mangfold? I disse spørsmålene er det inkluderingsdepartementet som må stå i front, ikke nødvendigvis helsedepartementet. Her kan ordene fra Frihet og likeverd være en rettsnor. «Variasjoner i funksjonsevne er en del av det menneskelige mangfoldet. Dette mangfoldet er et verdifullt fundament i samfunnet». Hvordan kan vi gjøre disse flotte ordene til konkret praksis?

Har du litt tid, sjekk ut denne snutten om ableism:

05/07/2013 0

En unødvendig motsetning!

Må man se bort fra de siste tiårenes forståelse av funksjonshemming for å kunne være en ekte feminist? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter en uke med fokus på tidlig ultralyd og abortloven.

Programkomiteen i Høyre sitt forslag om å fjerne §2c i abortloven, og dermed fjerne egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortgrunnlag ved aborter etter uke 12, har skapt diskusjoner langt utenfor partiet Høyre. Blant annet i en noe underlig leder i Aftenposten 7. Mars. Mange anser dette som et kraftig angrep på kvinnens rett til abort, og at det er et likestillingspolitisk tilbakeslag.

Både debatten om tidlig ultralyd og om abortlovens §2c er utfordrende. Det kan være nyttig å analysere de innenfor to ulike diskurser. En likestillingspolitisk og kvinnefrigjørende diskurs der kampen for kvinnens rettigheter og posisjon i samfunnet står sterkt, og en diskurs som omhandler forståelsen av funksjonshemming og de frigjørende prosessene som personer med funksjonsnedsettelse står overfor.

Innenfor kvinnekampen står abortloven sterkt. Ikke bare har den stor praktisk betydning for den enkelte kvinne. Ikke bare har den bidratt til at mange kvinner har unngått mye lidelse. Den er også et tydelig symbol på kvinnen som selvstendig individ med rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette er en diskurs vi ikke må forlate. Kvinnekampen må selv i dagens samfunn prioriteres høyt.

Forståelsen av funksjonshemming har endret seg mye de siste tiårene. Fra en medisinsk forståelse der funksjonshemming blir sett på som noe som utelukkende handler om defekter ved det enkelte individ, er det nå vanlig å forstå funksjonshemming som noe som oppstår i individets møte med samfunnets barrierer. Samfunnets fysiske utforming og ikke minst samfunnets holdninger og politikk overfor personer med funksjonsnedsettelse skaper funksjonshemmingen. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.

Det er ikke vanskelig å både stille seg bak kampen for kjønnslikestilling og frigjøringskampen til personer med funksjonsnedsettelse. Det er når disse to samtalene møter hverandre at de virkelige utfordringene oppstår. Som de gjør i diskusjonene om abortlov og tidlig ultralyd. Og som de tidligere har gjort i diskusjonene om et felles diskrimineringslovverk.

Den siste uken har ledende feminister uttrykt sterk bekymring for programkomiteen i Høyre sitt forslag. Samtidig har argumentasjonen deres vitnet om en gammeldags forståelse av funksjonshemming. Et eksempel er uttalelsene til Gro Nylander i NRK programmet Aktuelt. I hennes argumentasjon for dagens abortlov peker hun på at ingen ønsker barn med funksjonsnedsettelse og at særlig funksjonshemmede selv ikke ønsker at folk skal ha det like vanskelig som dem selv. Løsningen på at folk har det vanskelig blir altså abort. Nylander som lege fremviser her en tydelig medisinsk forståelse av funksjonshemming. Når hun samtidig påpeker at abort faktisk ble tillat for å kunne unngå å føde syke og ”handicappede” barn, fremhever hun en sorteringsfremmende funksjon av abortloven som jeg vil avvise på det sterkeste.

Et annet eksempel er et forslag til uttalelse som ble fremmet på SVs landsmøte i helgen. Forslagstillerne, som blant andre inkluderte leder for partiets kvinnepolitiske utvalg, bruker en argumentasjon som gjør et viktig forsvar av abortloven til et skrift som mangler forståelse for en sosial forståelse av funksjonshemming. Når de fremhever samfunnets utfordringer med ”manglende tilrettelegging, velferd og botilbud for våre svake grupper” i en argumentasjon for abortlovens §2c viser de manglende forståelse for at det nettopp er disse manglende med samfunnet som gjør folk ”svake”. Hva som utgjør et avvik, en lidelse, en ”belastning” for kvinnen er ikke gitt en gang for alle. Dette er bestemt ut i fra tid, sted og kulturelle rammer. Det undrer meg hvordan det hadde vært om det ikke var såkalt funksjonsnedsettelse vi snakket om, men det var hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Når det i forslaget til uttalelse antydes at hvis man er skeptisk til tidlig ultralyd eller støtter fjerning av §2c, så er det det samme som å ”pålegge kvinnene å være fødemaskiner for å realisere visjonen om mangfoldsamfunnet”, da bruker man et språk som ikke bare viser en misforstått forståelse av en sosial modell av funksjonshemming. Språkbruken bidrar også nettopp til sette kampen for likestilling mellom kjønn opp i mot kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det er etter min mening svært beklagelig.

Kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skjer hver dag. En frigjøringskamp for blant annet å endre samfunnets holdninger. Da er det trist om denne kampen ofres på kvinnefrigjøringens alter. Det føles av og til som om man ikke kan kalle seg feminist om man kjemper kampen for en sosial og relasjonell forståelse av funksjonshemming. Men, selvsagt kan man det. Det må ikke være noen motsetning mellom disse to diskursene. Begge deler er frigjøringskamper som hele samfunnet må delta i. Da må vi først anerkjenne at debatten om abort faktisk påvirker situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Vi må anerkjenne at funksjonshemming ikke handler om fysiske avvik fra en gitt normalitet, men at det faktisk handler om samfunnets holdninger og politiske beslutninger. Forkjempere innen en feministisk tradisjon burde være de første til å anerkjenne dette.

16/03/2013 2

Abort

Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp skal og må være ukrenkelig. Retten til fri abort er ikke bare en av de viktigste kvinnefrigjøringssakene. Det er en svært viktig sak for oss alle.

Derfor er det også både utfordrende og skremmende når Gro Nylander i kveldens Aktuelt på NRK misbruker saken i et sorteringsfremmende formål. For. Det er faktisk det hun gjør.

Programkomiteen i Høyre har kommet med forslag om å endre abortloven slik at ”egenskaper ved fosteret ikke er et selvstendig abortkriterium etter grensen for selvbestemt abort.” Dette har skapt debatt, også innad i Høyre. Det er forståelig.

Som i debatten om tidlig ultralyd er ikke bare innholdet i debatten utfordrende. Språkbruken er det også. Jeg tror på mange når de sier at de ikke ønsker et sorteringssamfunn. Selv om de ønsker tidlig ultralyd, og også når de er skeptisk til programkomiteen i Høyre sitt forslag. Men. Det er faktisk litt befriende når Gro Nylander er overtydelig på ønsket om sortering. Når hun fremhever at når man begynte å tillate abort var det for å unngå at folk fikk syke og handicappede barn, så er det vanskelig å ikke snakke om sortering. Sortering av kommende barn på bakgrunn av egenskaper ved fosteret. Er det virkelig dette som er abortlovens formål?

For meg er abortloven viktigere enn som så. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at om man bruker loven som et argument for å kunne sortere bort fostre med egenskaper man ikke ønsker, så svekker man lovens intensjon. Hvilke egenskaper som fremkaller begreper som sykdom eller funksjonsnedsettelse varierer fra tid til tid, og fra kultur til kultur. Kvinnen skal på et fritt grunnlag, uavhengig av begrunnelse, kunne velge å ta abort, men på et eller annet tidspunkt i svangerskapet må retten til fri abort innskrenkes. Dagens lovverk setter dette tidspunktet ved utgangen av 12 svangerskapsuke. Etter dette må vi ha et sett med begrensninger. Og her trenger jeg virkelig hjelp. For jeg kan bare ikke forstå hva som er kvinnefrigjørende ved å kunne abortere fostre med Down syndrom, men ikke kunne gjøre det med fostre uten noen påvisbare funksjonsnedsettelser. Kan du som leser dette forklare meg det så blir jeg veldig glad.

Selvsagt er det ingen (kanskje bortsett fra noen svært få radikale amerikanske aktivister med funksjonsnedsettelse) som i utgangspunktet ønsker å få barn med funksjonsnedsettelse. Men. Når Gro Nylander uttaler seg slik hun gjør mandag, avviser hun samfunnets rolle i å definere hva som er sykdom, funksjonsnedsettelse og hun fremmer på mange måter holdninger som skaper funksjonshemning. Det er for så vidt greit at hun er ærlig på sine meninger. Da er det lettere å bekjempe dem. Dessverre er jeg også redd for at hun bidrar til å svekke abortloven og dens legitimitet. Det er problematisk.

Mange har fortsatt debatten på sosiale medier. Best synes jeg Toril Heglum er når hun skriver følgende på sin Facebook-profil:

Gro Nylander, du snakker i alle fall ikke for meg!!

Direkte uhørt av en så kjent stemme i offentligheten å skyve oss foran seg slik hun gjorde i debatt om Høyres forslag på å justere abortlovens § 2-c om nemndbehandling av abort på grunnlag av fosterets egenskaper i Aktuelt på NRK i kveld: «Ikke minst de som selv har handikap, de er jo selv veldig opptatt av at det skal være færrest mulig som har det like vanskelig som de selv har hatt det»

I’ve got news for you: Det største problemet jeg har som funksjonshemmet i det norske samfunnet, er slike fordommer som du skilter med her. Det som i størst grad truer min livskvalitet, er at andre stiller spørsmålstegn ved den.

I tillegg syns jeg det var ganske frekt å påstå at det var «nettopp» for å slippe å føde «syke og handikappede barn» at abortloven kom. Æh… Hva med noen tusen uønskede og ikke-planlagte svangerskap? Helt uten kunnskap om fosterets egenskaper, som den gangen ikke var tilgjengelig? Da har man troverdighet når man argumenterer for at det handler om kvinnens situasjon, og kvinnens valgfrihet. Når man endrer fokus fra kvinnen til fosteret, for å granske egenskapene – da har det blitt til noe annet. Slik jeg har forstått Høyres forslag, innebærer dette bare at man beholder fokuset på kvinnen og hennes situasjon, og da kan selvsagt viten om arvelige tilstander, sykdommer, skader hos fosteret være en av flere variabler som teller. Sammen med resten. (sitert med tillatelse fra Toril)

PS! Her finner du lenke til Aktuelt 11. mars 2013

12/03/2013 3

Ultralyd for siste gang. Tror jeg…

Fellesorganisasjonen (FO) har i en uttalelse vært tydelige på at kommunenes økonomi ikke må være til hinder for at familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få den oppfølgingen de har behov for. Det er strålende, og helt på sin plass. Men, og det kommer et stort men… (et men bør aldri komme direkte etter ros, men her er det helt nødvendig).

Men, uttalelsen handler egentlig om tidlig ultralyd. Les mer «Ultralyd for siste gang. Tror jeg…» →

26/06/2012 2

Et samfunn for alle

Kombinasjonen av skrivekløe og engasjement førte frem til dette innlegget som jeg har i Klassekampen i dag. Anbefaler deg selvsagt å kjøpe avisen, men om du ikke får det til; her er innlegget:

Et samfunn for alle

For noen er det miljøvern. For andre er det internasjonal solidaritet, feminisme, kampen for fred eller en aktiv boligpolitikk. Den utløsende enkeltårsaken til at man engasjerer seg i politikk. I politikk på venstresiden, uavhengig av om man kaller det sosialdemokrati eller sosialisme. For meg er det noe som kanskje kan kalles for kampen for et mangfoldig samfunn. Et samfunn for alle. Les mer «Et samfunn for alle» →

14/04/2012 3

Tidlig ultralyd…igjen!

”Hvis foreldrene selv velger å få et handikappet barn, da bør foreldrene også ta konsekvensen av sitt valg og selvsagt påta seg alle økonomiske konsekvenser av valget”

Sitatet er hentet fra Bergens Tidende i forrige uke. Der var det flere oppslag rundt den pågående debatten om innføring av tidlig ultralyd til alle gravide. Økonomi var et av temaene. Det er heldigvis ikke mange som mener det samme som den anonyme kommentaren som jeg henviser til her. Men. Det er viktig at også disse momentene kommer frem i debatten. Det er viktig å ta på alvor den konteksten kvinner skal gjøre sine valg i og de uønskede konsekvensene som innføring av tidlig ultralyd vil gi.

Dette skriver jeg mer om i et innlegg på nettsiden «Nei til sortering». Les det her.

26/03/2012 2

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord