Cato Brunvand Ellingsen

Vi må ikke bevege oss bort fra menneskene. Politikken må ikke bevege seg bort fra menneskene. Vi må ikke gjemme oss bak en papirbunke som kun forteller en liten del av sannheten (hvis de gjør det). Vi må nær dem. Menneskene. Så nært at vi ikke bare lytter. Så nært at vi må føle.

Tidlig i høst kom det en rapport fra konsulentselskapet pwc som gjennomgikk storbyenes pleie- og omsorgstjenester. Nå ser vi resultatene av rapporten. Bergen kommune skal kutte 5 millioner i tjenestene til utviklingshemmede med direkte henvisning til rapporten. Andre kommuner kutter også, og hvis de vil finner de ”gode” argument i rapporten. Heldigvis har landets kommuner nå mange nye kommunestyrerepresentanter. Oppfordringen til dem må være soleklar. Ikke gjem dere bak papirbunkene fra konsulentselskaper som utelukkende ser på økonomi. Ta et klart valg. Ikke fjern dere fra borgerne. Bruk den økonomiske forståelsen som et viktig supplement, ikke som det eneste ene.

Rapporten viser store ulikheter mellom landets byer i bruken av midler til pleie- og omsorgstjenester. Blant annet tjenestene til utviklingshemmede som jeg har sett på. Dette er selvsagt bekymringsfullt. Selvsagt kan det være gode grunner til at det er ulikheter, men sannsynligvis er det fornuftig å tenke at det burde være mer likt. Problemet er bare at om man utelukkende har en økonomisk forståelse av disse ulikhetene, så er svaret at de som bruker mest må bruke mindre. Det er i stor grad slik rapporten også konkluderer. Det skisseres en rekke forslag til tiltak. De foreslår kutt i rause avlastningsordninger. Større integrasjon mellom bolig og dagaktivitet. De skriver om smådriftsulemper ved hjelp i eget hjem. Dette helt uten å beskrive hva de mener med rause avlastningsordninger, integrasjon eller smådriftsulemper. De foreslår dermed tiltak som slik de står enten ikke tar hensyn til faglige, politiske og juridiske føringer knyttet til politikkutvikling for et samfunn for alle, eller som er så ullne at det er vanskelig eller umulig for politikerne å forstå dem uten ekstra oppfølging.

Oppfordringen til landets nye kommunepolitikere må være soleklar. Følg opp. Ikke bare med økonomiske spørsmål. Still også spørsmål ved hvordan de økonomiske anbefalingene passer inn med de politiske, faglige og juridiske føringene for det gjeldende feltet. For. En stiller vel ikke bare økonomiske spørsmål når det nye rådhuset skal bygges. En tar hensyn til hvordan man bygger en best mulig bygning, en får faglige råd fra arkitekter, en følger lovverket… Så, de nye kommunepolitikerne bør selvsagt også be om vernepleierfaglige rapporter, ikke bare økonomiske vurderinger. Tenk om vi kunne fått en vernepleierfaglig vurdering og sammenligning av storbyenes tjenester og politikk…

For noen uker siden sendte jeg en rekke spørsmål til pwc. Jeg var både irritert og forundret. Selvsagt er det de som bestiller slike rapporter (les politikerne og administratorene) som må ta ansvar for konklusjonene, men når man vet at de nesten utelukkende etterspør økonomiske råd, så mener jeg virkelig at også slike konsulentselskaper skal ta ansvar. I det minste ansvar for at de legger til internasjonale konvensjoner, nasjonalt lovverk og vernepleierfaglige vurderinger som en del av premisset for de økonomiske vurderingene. I det minste at de gjør det.

Her er spørsmålene jeg stilte til pwc. Spørsmål som jeg selv selvsagt mener er mer enn relevante, og som jeg også håper at kommunepolitikerne har stilt.

1. Jeg har forståelse for at dette er en økonomisk administrativ analyse. Det berører dog vesentlige helsefaglige element. I hvilken grad har dere en tverrfaglig tilnærming i deres arbeid, hvor også helsefaglig og vernepleierfaglig kunnskap og kompetanse inngår? Jeg lurer også på hvordan dere vurderer hvilke premisser dere legger til grunn for arbeidet? I hvilken grad legges internasjonale og nasjonale føringer til grunn? I hvilken grad blir helse- og omsorgstjenesteloven, brukerrettighetsloven og diskrimineringslovverket tatt i bruk som grunnlag for deres anbefalinger?

2. Dere anbefaler større integrasjon mellom dagtilbud og botilbud uten at jeg kan se at dere beskriver dette nærmere. Hvilke type integrering er det her snakk om? Jeg regner med at dere har kunnskap om de klare politiske føringene på dette området, og at en slik integrasjon fort kan være i strid med både internasjonale konvensjoner og nasjonale føringer. Altså, hvordan tenker dere at en slik integrering kan gjøres uten å bryte føringene på feltet?

3. Dere beskriver at det at folk etablerer seg i egne hjem på egen hånd som dyrt, særlig på bakgrunn av smådriftsulemper. Jeg klarer ikke å finne en beskrivelse av disse smådriftsulempene. Hva mener dere er smådriftsulemper, og hvilke kostnader er det her snakk om?

4. Dere anbefaler mindre rause avlastningsordninger. Dette er interessant på flere måter. Det jeg lurer på er om dere har gjort noen konsekvensanalyse av eventuelle kutt i avlastningsordninger. Da særlig økonomiske konsekvenser. De menneskelige konsekvensene er ikke så vanskelig å finne frem. Med økonomiske konsekvenser tenker jeg da eksempelvis på større grad av fravær fra jobb hos foreldre, større sannsynlighet for dyrere tiltak tidligere (som barnebolig, omfattende bpa-ordninger o.l.).

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av svar. Det jeg fikk var et raskt, hyggelig og delvis utdypende svar. Et svar som jeg også håper kommunepolitikerne har fått. For det første presiserer de at helsefaglige og kvalitetsmessige dimensjoner ved problematikken var utenfor deres mandat. Dette fremkommer av rapporten, men det er en viktig presisering. En presisering som må legges til grunn for kommunenes behandling av rapporten og ikke minst legges til grunn for vurdering av anbefalingene. Anbefalingene er altså utelukkende på bakgrunn av økonomiske og administrative vurderinger, ikke på bakgrunn av helsefag og kvalitet.

Videre presiserer de også i sitt svar til meg at ulike føringer, eksempelvis knyttet til brukervalg, vil kunne ha betydning for kommunenes handlingsrom. De forutsetter at kommunene legger gjeldende lovverk og helsefaglige hensyn til grunn for deres handlingsvalg. Det er derfor kommunene selv som må vurdere hva de ønsker og har mulighet til å gjøre. Selv om jeg mener at dette er noe også slike konsulentselskaper må kunne vurdere innenfor sitt mandat, er det viktig at politikerne er klar over det. Det kan altså være at det er klare føringer som gjør at PWC sine anbefalinger ikke er mulige å gjennomføre.

Resten av svaret er viktige nyanseringer av det de skriver i rapporten. Når det gjelder integrasjon mellom bolig og arbeid, mener de at dette gjelder samarbeid om bemanning og ikke samlokalisering. Når det gjelder avlastning peker de på avlastningsordninger som bestilles men ikke brukes, og på uenighet i innretning av avlastningsordningene. Jeg tolker dette som at de ikke mener at det enkelte barn bør få redusert vedtakene sine. At kommunen skal kutte i avlastning til den enkelte. Dette er i såfall viktige nyanseringer som kommunepolitikerne må ta med i sine vurderinger.

Jeg mener at disse konsulentselskapenes virksomhet i norske kommuner er bekymringsfull. Det har jeg skrevet om før. Samtidig anerkjenner jeg at de kan komme med viktige innspill til utvikling av kommunene (og faktisk også av tjenestene). Jeg mener også at kommunenes politikere selvsagt må ta viktige beslutninger knyttet til økonomi. Disse beslutningene må dog basere seg på mer enn økonomiske og administrative råd. Hvis det er slik som det av og til kanskje må være, at økonomiske hensyn trumfer andre anbefalinger (eksempelvis vernepleierfaglige råd), så skulle jeg ønske at politikerne var dønn ærlige. Det som nå ofte skjer er at at slike beslutninger blir pakket inn i moteord som innovasjon. Siste eksempel er Bergen kommunes ”Smart omsorg”.

Ah.. Det høres så fint ut. Det ser så fint ut. Alle skal drive med innovasjon, nytenkning. Nytenkning er selvsagt helt avgjørende for å sikre gode tjenester også i fremtiden. Innovasjon kan gi bedre tjenester for den enkelte borger og også billigere tjenester for kommunene. Jeg selv digger tjenestedesign, og nevner dette så ofte jeg kan. Problemet er at mange av innovasjonsprosjektene som nå er satt i gang tilsynelatende har innsparinger som eneste reelle målsetting. Det er ikke særlig smart.

Bergen kommune skal altså sette igang innovasjonsprogrammet ”Smart omsorg”. De skisserer flere utviklingsområder, og mye av dette ser jo spennende og flott ut. Det er spennende og flott. Også tjenestene til utviklingshemmede er her inkludert. Her skal man se på turnusordningen og boligstruktur. Jeg er stor tilhenger av såkalte alternative arbeidstidsordninger, men erfaringene tilsier vel at slike ordninger nødvendigvis ikke er utformet for å spare penger. Og. Når kommunen skriver som satsningsområde at «Små og uhensiktsmessige bofellesskap for utviklingshemmede skal avvikles for å bedre arealutnyttelsen» så er det nærliggende å tenke på pwc sin omtale av smådriftsulemper. Det er da det blir tullete. Det er da de tilsmusser innovasjonsbegrepet. I NOUen om Innovasjon i omsorg som kom for noen år tilbake ble det nettopp påpekt at fremtidens omsorgstjenester har mye å hente fra tenkningen rundt ansvarsreformen for 25 år tilbake. Med denne bakgrunnen blir Bergen kommunes ” Smart omsorg” utelukkende ”spart omsorg”.

Den virkelige nytenkningen kommer til å handle om å sette borgerne i sentrum. Stille spørsmål om hva som er viktig for henne. Da må vi bort fra en utelukkende økonomisk tankegang. Men. Setter vi borgerne i sentrum ser jeg ikke bort i fra at kommunene kan spare en slant eller to.

Jeg har et ønske til. Sånn helt avslutningsvis. For det holder selvsagt heller ikke å legge til vernepleierfaglige og juridiske vurderinger. Jeg har et ønske om at hver enkelt av alle de politikere som nå er valgt inn i landets kommunestyrer bruker en time, kanskje en dag, sammen med foreldre til barn med utviklingshemming eller også med utviklingshemmede selv. Hører på dem. Nei, ikke bare hører på dem. Ser dem. Prøver å forstå dem. Jeg lover politikerne flotte møter. Og rystende møter. Møter som forandrer dem. For. Vi kan ikke ha noe valg. Vi må møte. Lytte. Lære. For vi kan rett og slett ikke forestille oss uten. Eksempelvis forestille oss livet til disse foreldrene. Livene.

I mine møter med foreldre til utviklingshemmede barn får jeg et glimt av en annen verden. Det gjør av og til vondt. Jeg tror det må gjøre vondt. Jeg har altså et ønske. Et ønske om at det også skal gjøre vondt for politikerene. Dypt der nede i magen. Så vondt at de ikke har noe annet valg enn å handle.

Vi må ikke bevege oss bort fra menneskene. Politikken må ikke bevege seg bort fra menneskene. Vi må ikke gjemme oss bak en papirbunke som kun forteller en liten del av sannheten (hvis de gjør det). Vi må nær dem. Menneskene. Så nært at vi ikke bare lytter. Så nært at vi må føle.

Jeg er lei av at disse familiene, at utviklingshemmede, blir nedprioritert i kampen om velferdskronene. Jeg er lei av å høre om et system som ikke ser menneskene. Derfor må rapporter fra pwc og andre bare være en liten del av beslutningsgrunnlaget til politikerne.