Politikere er det. Fagfolk er det. Og alle oss andre er det. Vi er aktive tilskuere til en integreringskonkurranse. Vi står på tribunen og heier på den eller de som blir best og raskest mulig integrert. En helt helt tullete integreringskonkurranse som vil bli stående uten vinnere hvis vi fortsetter å heie på den måten vi nå gjør. For. Hvis vi tror folk kommer til Norge for å bli norske så når vi aldri målene våre i inkluderingspolitikken. Les mer «Integreringskonkurranse?»
For jeg tror nemlig at utnevnelsen av Thorkildsen og Lippestad innebærer en helt ny kurs. En kurs som jeg håper kan bli et fyrtårn for resten av landet. At disse to har de beste forutsetningene for å gjennomføre paradigmeskiftet ”Fra bruker til borger”.
We are not in the education business,
we are not in the rehabilitation
business or the social work business,
we are each of us in the dignity
business!
Michael Wehmayer
Er det en motsetning mellom målet om det inkluderende samfunnet og det at 10 utviklingshemmede ønsker å bygge en blokk med leiligheter der bare de skal bo? Er det at foreldre velger spesialskoler/ spesialklasser for sitt utviklingshemmede barn en fare for et mangfoldig samfunn?
Hvis det var deg som fikk regulert ditt hjem på denne måten, beskrevet som kostnadseffektivt, men med risiko for å måtte flytte om ny tilbyder vant det neste anbudet om fire år, hadde du syntes det var greit?
Til forskjell fra omsorgsoppgaver overfor egen familie, vil det i profesjonell omsorg knyttes et krav til faglig begrunnelse for de handlingsvalg som foretas. Dette gjelder begrunnelser både for å handle, og å la være å handle. Videre knyttes det krav til dokumentasjon av de valg som tas.
Launes & Rognlie, Omsorgsfeltets hviskelek
Vi må ikke bevege oss bort fra menneskene. Politikken må ikke bevege seg bort fra menneskene. Vi må ikke gjemme oss bak en papirbunke som kun forteller en liten del av sannheten (hvis de gjør det). Vi må nær dem. Menneskene. Så nært at vi ikke bare lytter. Så nært at vi må føle.
Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne. Om begynnelsen egentlig er første gangen jeg traff henne. Den gangen for 16 år siden. Eller om den er når jeg så henne igjen. I media over 10 år etter. Egentlig kan jeg begynne den dagen jeg traff henne på en benk rett utenfor jobben min for noen uker siden. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvor det slutter. Det tror jeg ikke hun vet heller. Jeg vet heller ikke om jeg egentlig burde skrive dette. Men, jeg vet at jeg må.
Det er rett og slett skikkelig trist. For. Intensjonene er jo så gode. Skikkelig gode. Barna først. Alltid. Barnets beste. Uansett. Men. Hvor ble egentlig nyansene av i sommerens debatt om adhd, autisme og overgrep?
Vernepleieren 