Vernepleieren

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.

Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!