Søk

Vernepleieren

Kategori

Blogginnlegg

Vi gillar olika!

Vi gillar olika! For et fantastisk flott slagord. Vi liker ulikhet! Det er navnet på kampanjen Aftonbladet har satt i gang som en reaksjon på Sverigedemokratenes styrke ved valget i sverige.

Dette er et slagord som kan tydes på mange måter, men først og fremst som et uforbeholdent JA til et inkluderende samfunn. Sjekk ut kampanjen på Aftonbladets sider. Dette er noe vi må få til i Norge også. Ikke bare mot fremmedfiendtlighet, men også for et inkluderende samfunn. Et samfunn med ulike mennesker med like muligheter.

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen alle landets barnevernpedagoger og vernepleiere. Gratulerer med dagen alle verdens sosialpedagoger. Og litt gratulerer med dagen til meg selv!

Jeg er så heldig å fylle år samme dagen som den internasjonale sosialpedagogdagen feires verden over. 2. oktober. I Norge defineres barnevernpedagoger og vernepleiere som sosialpedagoger i en internasjonal sammenheng. Den engelske oversettelsen av vernepleier er social educator. Man kan sikkert diskutere dette i det vide og brede, men i dag skal vi nøye oss med et Hurra! Hurra for oss. Hurra for det viktige arbeidet vi gjør for verdens befolkning. Sosialpedagoger over hele verden bidrar til et bedre liv for dem vi jobber for. Det kan vi være stolt over.

Regjeringen starter i disse dager arbeidet med en stortingsmelding om utdanning for bedre velferdstjenester. Her skal blant annet vernepleierutdanningen gjennomgås. Dette blir et viktig arbeid for annerkjennelse og styrking av vernepleierutdanningen i Norge. Over hele verden jobbes det for synliggjøring og annerkjennelse av sosialpedagoger og det arbeidet de gjør i velferdstjenestene til innbyggerne i det enkelte land.

AIEJI er den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen. Gratulerer til dere også. Som de skriver i e-postkortet som også du kan laste ned og sende til en kollega:

I am sending you this postcard because you are a great colleague and I want you to know that you make a difference every day to other people. Today we celebrate social educators all over the world, and what you do is important to the people you work with and the people you work for.

Thank you for your contributions!

Barnevernpedagog og vernepleier; sørg for å være litt stolt over yrket ditt i dag. Gratulerer!!!

Advarsel: Rasering av tilbud!!!

Bilde fra Kapellveiens nettsider

Tilbudet til barn med utviklingshemning, autisme, Asperger syndrom og spesifikke språkvansker i Oslo er i ferd med å bli rasert. Det ligger an til at Kapellveien Habiliteringssenter og Nordre Aaasen bo- og habiliteringssenter får et kutt på 25 %  neste år. Dette betyr en alvorlig forringelse av tilbudet til familier med store behov.

Før jeg går videre må jeg innrømme noe; jeg er inhabil, veldig inhabil:

  1. Jeg har tidligere jobbet på Kapellveien
  2. Min kone jobber på Kapellveien

Det betyr selvsagt at du kan lese dette innlegget som et forsøk på å redde familieøkonomien, eller redde jobbene til venner og tidligere kollegaer. Det er dessverre så mye viktigere enn det. Dette handler om tjenestetilbudet til en gruppe mennesker, både barn og deres familier, som dessverre sjelden er på prioriteringstoppen i norsk helsevesen. En gruppe mennesker som virkelig trenger riktig og tilstrekkelig oppfølging. Jeg tror at de av dere som har lest denne bloggen før, vet at jeg er genuint opptatt av situasjonen til personer med utviklingshemning og andre med ulike bistandsbehov. For dere andre; les advarselen, søk som gode helsearbeidere en «second opinion» og sist men ikke minst: Gjør noe!

Kapellveien habiliteringssenter har i mange år vært et av de viktigste vernepleiefaglige miljøene i Norge. De har gitt et tilbud som ikke finnes andre steder. I tillegg til vanlige ambulante tjenester i barnehager og skoler, gir de tjenester som innebærer både innleggelse på døgn og dagtilbud, samt tett oppfølging av foreldre, støttepedagoger og andre nærpersoner. Meg bekjent, et unikt tilbud i Norge. De har brukt lang tid på å bygge opp et av de mest kompetente miljøene i Norge, særlig knyttet til behandling og habilitering av barn med autisme, språkvansker og utviklingshemning med store atferdsproblemer.

Hovedstadsprosessen, der blant annet Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) skal overta tilbudet til pasienter i tre bydeler i Oslo, fører nå til at dette tilbudet kan bli redusert til det ugjenkjennelige. I «beste fall» får barna i bydelene Stovner, Grorud og Alna et dårligere tilbud. Muligheten for at barna i resten av Oslo også får et redusert tilbud er stor.

Ahus vil slik det ser ut nå ikke tilby tilsvarende tjenester som Kapellveien gir. Det betyr at befolkningen i nevnte tre bydeler får et dårligere tilbud enn familier i resten av byen. Dette er svært urimelig. Vil vi virkelig ha en by med store ulikheter i tjenestetilbud? Disse endringene vil forsterke inntrykket av Oslo som en delt by. Befolkningen i Groruddalen vil få et dårligere tilbud enn resten av Oslos beboere.

Om kuttene blir på slik størrelsesorden som det nå ser ut, vil ikke kuttene bare ha betydning for disse tre bydelene. Kuttene er så store at Kapellveien kan måtte legge om hele sitt tilbud. Dette betyr at viktige tjenester som innleggelse på døgn og dag, samt tett veiledning i hjemmet ikke er mulig. Kontinuerlig veiledning til foreldre med store behov vil forsvinne. Foreldre som ofte bruker alt de har av overskudd og ressurser kun for å gjennomføre de daglige rutinene. Foreldre som er avhengig av bistand for å kunne «overleve» hverdagen.

Konekvensene for Nordre Aasen bo- og habiliteringssenter, og dermed barna og familiene som er tilknyttet senteret, blir også alvorlige.

Jeg mener det er min plikt å rope varsko. Hovedstadsprosessen fører til en rasering av tilbudet til familier med barn med utviklingshemning, autisme og asperger syndrom. Først og fremst i Stovner, Grorud og Alna, men også i resten av Oslo. Kan vi sitte stille og se på dette? Selvfølgelig kan vi ikke det.

Stille, så forferdelig stille!

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvar for koordineringen av politikken for personer med utviklingshemning.

Søk på nettsidene deres gir 7 (!!!) treff på ordet utviklingshemning.

Barneombudets hovedoppgave er å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.

Søk på nettsidene deres gir 0(!!!) treff på ordet utviklingshemning.

Det er stille, fremdeles forferdelig stille!

Bussing!

Bussing av barn med dårlige norskferdigheter er nok en gang blitt aktualisert. Av SV og Ap. Dessverre. Heikki Holmås ønsker at barn som ikke består norsktest skal bli tilbudt buss til en skole med elever der flertallet kan flytende norsk. Det er mange problemstillinger ved dette. Mulig Heikki og andre har gode svar på disse, men jeg har enda ikke sett dem.

–          Hvordan skal man definere hvem som skal tilbys bussing? Er det bare barn med flerkulturell bakgrunn eller alle barn som stryker på testen? Hva da med norsk-etniske barn som er dårlig i norsk? Barn med spesifikke språkvansker, utviklingshemning eller annet? Skal disse også busses?

–          Hvordan skal man sikre at det blir frivillig bussing? Vil det ikke fort bli et utilbørlig press på foreldre om å takke ja til bussing hvis man får tilbud om det? Kan foreldre stole på oppfølgingen av barna på nærskolen hvis det viktigste tiltaket for å styrke norskkunnskaper er å busse dem til ny skole?

–          Hvordan sikre kompetanse på de skolene som har stor majoritet av elever som blir tilbudt bussing? Vil ikke dette tappe kompetansen fra skolene på østkanten i Oslo?

Jeg er sterkt i mot bussing av elever. Vi kan sammenligne dette med tilbudet elever med utviklingshemning får. Vi ser i større og større grad en segregering av tilbudet. Foreldre som ønsker tilbud i nærskolen blir sterkt oppfordret til å bytte skole. Foreldre ønsker først og fremst det beste for barna sine. Da er det svært vanskelig å stå på kravet om å kunne få et tilbud fra sin nærskole. Særlig om den beste kompetansen blir samlet i enkelte skoler.

Forslaget fra Heikki vil skape en ny kategori barn, flerkulturelle barn med språkvansker. Dette er en kategorisering som vi ikke ønsker. Her er jeg (for en gangs skyld) helt på linje med Hanekamhaug i FrP. Selvfølgelig er manglende norskkunnskaper en utfordring. Denne utfordringen skal først og fremst møtes på nærskolen. Med ekstra ressurser, kompetente lærere og helse- og sosialfaglig personell som støtte til pedagogene, samt en skoleledelse som tar dette som en utfordring, ikke som ønsker å busse vekk problemene.

Hjemme hos Vernepleieren!

image

a-ha

a-ha har sine avslutningskonserter i disse dager. En epoke er over. Reformen for mennesker med utviklingshemning er snart 20 år gammel. Får håpe dens epoke ikke er over.

Deltakelse er et sentralt begrep. Personer med utviklingshemning skal ha like muligheter til deltakelse som alle oss andre. Har de det? Denne «søte» historien om snille a-ha er et godt eksempel. Laila trenger ledsager til a-ha konserten, men har ikke råd. Det ordner seg til slutt. En søt liten dagbladhistorie. Dessverre tar ikke journalisten opp de prinsipielle sidene ved historien. Hva er det som faktisk er problemstillingen her?

Mange personer med utviklingshemning opplever at de ikke har samme mulighet som oss andre til deltakelse i samfunnet. Mange har ikke råd til å dekke ledsagers utgifter til fritidsaktiviteter eller ferieturer. Det finnes ikke standardiserte ordninger som sikrer at slike utgifter blir dekket. For noen år tilbake var dette en diskusjon i media. Politikere mente at noe måtte gjøres. Vurderingene i statsbudsjettet var annerledes. Utgifter til ferie skal ikke dekkes av staten. Personer med utviklingshemning må sammenlignes med andre som har lite penger, og skal ikke ha særordninger. Dette er jo selvsagt en logisk brist. Det er jo ikke seg selv man skal ha støtte til, men til «krykken» (ledsageren) som gjør det mulig.

Jeg håper at politikere og konsertarrangører kan bli mer prinsipielle! Utgifter til egen person skal personen dekke selv. Utgifter til ledsager må andre dekke. Kun på denne måten kan man faktisk gjøre en reell sammenligning (for de som absolutt vil gjøre det)!

Vernepleiere i skolen

I dag begynte sønnen min på skolen. En stolt far, ja. Fantastisk flott dag. Siden skole har vært i mitt fokusområde i dag, passer det nok en gang å påpeke behovet for vernepleiere i skolen. Se denne reportasjen fra Østfoldnytt på NRK i forrige uke.

Minner også om denne bloggposten om Tid for læring.

De vanskelige foreldrene!

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.

Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑