Blogginnlegg

Advarsel: Rasering av tilbud!!!

Tilbudet til barn med utviklingshemning, autisme, Asperger syndrom og spesifikke språkvansker i Oslo er i ferd med å bli rasert. Det ligger an til at Kapellveien Habiliteringssenter og Nordre Aaasen bo- og habiliteringssenter får et kutt på 25 % neste år. Dette betyr en alvorlig forringelse av tilbudet til familier med store behov.

Før jeg går videre må jeg innrømme noe; jeg er inhabil, veldig inhabil:

Jeg har tidligere jobbet på Kapellveien

Min kone jobber på Kapellveien

Det betyr selvsagt at du kan lese dette innlegget som et forsøk på å redde familieøkonomien, eller redde jobbene til venner og tidligere kollegaer. Det er dessverre så mye viktigere enn det. Dette handler om tjenestetilbudet til en gruppe mennesker, både barn og deres familier, som dessverre sjelden er på prioriteringstoppen i norsk helsevesen. En gruppe mennesker som virkelig trenger riktig og tilstrekkelig oppfølging. Jeg tror at de av dere som har lest denne bloggen før, vet at jeg er genuint opptatt av situasjonen til personer med utviklingshemning og andre med ulike bistandsbehov. For dere andre; les advarselen, søk som gode helsearbeidere en «second opinion» og sist men ikke minst: Gjør noe!

Kapellveien habiliteringssenter har i mange år vært et av de viktigste vernepleiefaglige miljøene i Norge. De har gitt et tilbud som ikke finnes andre steder. I tillegg til vanlige ambulante tjenester i barnehager og skoler, gir de tjenester som innebærer både innleggelse på døgn og dagtilbud, samt tett oppfølging av foreldre, støttepedagoger og andre nærpersoner. Meg bekjent, et unikt tilbud i Norge. De har brukt lang tid på å bygge opp et av de mest kompetente miljøene i Norge, særlig knyttet til behandling og habilitering av barn med autisme, språkvansker og utviklingshemning med store atferdsproblemer.

Hovedstadsprosessen, der blant annet Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) skal overta tilbudet til pasienter i tre bydeler i Oslo, fører nå til at dette tilbudet kan bli redusert til det ugjenkjennelige. I «beste fall» får barna i bydelene Stovner, Grorud og Alna et dårligere tilbud. Muligheten for at barna i resten av Oslo også får et redusert tilbud er stor.

Ahus vil slik det ser ut nå ikke tilby tilsvarende tjenester som Kapellveien gir. Det betyr at befolkningen i nevnte tre bydeler får et dårligere tilbud enn familier i resten av byen. Dette er svært urimelig. Vil vi virkelig ha en by med store ulikheter i tjenestetilbud? Disse endringene vil forsterke inntrykket av Oslo som en delt by. Befolkningen i Groruddalen vil få et dårligere tilbud enn resten av Oslos beboere.

Om kuttene blir på slik størrelsesorden som det nå ser ut, vil ikke kuttene bare ha betydning for disse tre bydelene. Kuttene er så store at Kapellveien kan måtte legge om hele sitt tilbud. Dette betyr at viktige tjenester som innleggelse på døgn og dag, samt tett veiledning i hjemmet ikke er mulig. Kontinuerlig veiledning til foreldre med store behov vil forsvinne. Foreldre som ofte bruker alt de har av overskudd og ressurser kun for å gjennomføre de daglige rutinene. Foreldre som er avhengig av bistand for å kunne «overleve» hverdagen.

Konekvensene for Nordre Aasen bo- og habiliteringssenter, og dermed barna og familiene som er tilknyttet senteret, blir også alvorlige.

Jeg mener det er min plikt å rope varsko. Hovedstadsprosessen fører til en rasering av tilbudet til familier med barn med utviklingshemning, autisme og asperger syndrom. Først og fremst i Stovner, Grorud og Alna, men også i resten av Oslo. Kan vi sitte stille og se på dette? Selvfølgelig kan vi ikke det.

19/09/2010 11

Stille, så forferdelig stille!

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvar for koordineringen av politikken for personer med utviklingshemning.

Søk på nettsidene deres gir 7 (!!!) treff på ordet utviklingshemning.

Barneombudets hovedoppgave er å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.

Søk på nettsidene deres gir 0(!!!) treff på ordet utviklingshemning.

Det er stille, fremdeles forferdelig stille!

15/09/2010 2

Bussing!

Bussing av barn med dårlige norskferdigheter er nok en gang blitt aktualisert. Av SV og Ap. Dessverre. Heikki Holmås ønsker at barn som ikke består norsktest skal bli tilbudt buss til en skole med elever der flertallet kan flytende norsk. Det er mange problemstillinger ved dette. Mulig Heikki og andre har gode svar på disse, men jeg har enda ikke sett dem.

– Hvordan skal man definere hvem som skal tilbys bussing? Er det bare barn med flerkulturell bakgrunn eller alle barn som stryker på testen? Hva da med norsk-etniske barn som er dårlig i norsk? Barn med spesifikke språkvansker, utviklingshemning eller annet? Skal disse også busses?

– Hvordan skal man sikre at det blir frivillig bussing? Vil det ikke fort bli et utilbørlig press på foreldre om å takke ja til bussing hvis man får tilbud om det? Kan foreldre stole på oppfølgingen av barna på nærskolen hvis det viktigste tiltaket for å styrke norskkunnskaper er å busse dem til ny skole?

– Hvordan sikre kompetanse på de skolene som har stor majoritet av elever som blir tilbudt bussing? Vil ikke dette tappe kompetansen fra skolene på østkanten i Oslo?

Jeg er sterkt i mot bussing av elever. Vi kan sammenligne dette med tilbudet elever med utviklingshemning får. Vi ser i større og større grad en segregering av tilbudet. Foreldre som ønsker tilbud i nærskolen blir sterkt oppfordret til å bytte skole. Foreldre ønsker først og fremst det beste for barna sine. Da er det svært vanskelig å stå på kravet om å kunne få et tilbud fra sin nærskole. Særlig om den beste kompetansen blir samlet i enkelte skoler.

Forslaget fra Heikki vil skape en ny kategori barn, flerkulturelle barn med språkvansker. Dette er en kategorisering som vi ikke ønsker. Her er jeg (for en gangs skyld) helt på linje med Hanekamhaug i FrP. Selvfølgelig er manglende norskkunnskaper en utfordring. Denne utfordringen skal først og fremst møtes på nærskolen. Med ekstra ressurser, kompetente lærere og helse- og sosialfaglig personell som støtte til pedagogene, samt en skoleledelse som tar dette som en utfordring, ikke som ønsker å busse vekk problemene.

08/09/2010 1

Hjemme hos Vernepleieren!

07/09/2010 0

a-ha

a-ha har sine avslutningskonserter i disse dager. En epoke er over. Reformen for mennesker med utviklingshemning er snart 20 år gammel. Får håpe dens epoke ikke er over.

Deltakelse er et sentralt begrep. Personer med utviklingshemning skal ha like muligheter til deltakelse som alle oss andre. Har de det? Denne «søte» historien om snille a-ha er et godt eksempel. Laila trenger ledsager til a-ha konserten, men har ikke råd. Det ordner seg til slutt. En søt liten dagbladhistorie. Dessverre tar ikke journalisten opp de prinsipielle sidene ved historien. Hva er det som faktisk er problemstillingen her?

Mange personer med utviklingshemning opplever at de ikke har samme mulighet som oss andre til deltakelse i samfunnet. Mange har ikke råd til å dekke ledsagers utgifter til fritidsaktiviteter eller ferieturer. Det finnes ikke standardiserte ordninger som sikrer at slike utgifter blir dekket. For noen år tilbake var dette en diskusjon i media. Politikere mente at noe måtte gjøres. Vurderingene i statsbudsjettet var annerledes. Utgifter til ferie skal ikke dekkes av staten. Personer med utviklingshemning må sammenlignes med andre som har lite penger, og skal ikke ha særordninger. Dette er jo selvsagt en logisk brist. Det er jo ikke seg selv man skal ha støtte til, men til «krykken» (ledsageren) som gjør det mulig.

Jeg håper at politikere og konsertarrangører kan bli mer prinsipielle! Utgifter til egen person skal personen dekke selv. Utgifter til ledsager må andre dekke. Kun på denne måten kan man faktisk gjøre en reell sammenligning (for de som absolutt vil gjøre det)!

03/09/2010 2

Vernepleiere i skolen

I dag begynte sønnen min på skolen. En stolt far, ja. Fantastisk flott dag. Siden skole har vært i mitt fokusområde i dag, passer det nok en gang å påpeke behovet for vernepleiere i skolen. Se denne reportasjen fra Østfoldnytt på NRK i forrige uke.

Minner også om denne bloggposten om Tid for læring.

23/08/2010 4

De vanskelige foreldrene!

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.

Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!

21/08/2010 38

God sommer (eller hva nå?)

Vernepleieren kommer nå til å ta sommerferie, også fra blogging. Sommeren skal brukes til det man skal bruke sommeren til. Barn, bading, venner, god mat og god drikke. Har også som mål å ha ferie fra nettet. Det er selvsagt en fare for at jeg mister de få leserne jeg har ved å ta bloggferie, men håper også at dere har ferie. Selv om jeg skal være off-line har jeg tenkt å gruble litt over Vernepleierens videre fremtid.

Det siste året har bloggaktiviteten vært rimelig bra. Det også vært noen diskusjoner på bloggen, som for eksempel om vernepleiere og vasking (siste innlegget kom fra framtidig vernepleier Oscar for noen få dager siden). Blant annet har både statsråd, andre politikere og mediekommentator lagt inn kommentarer. Like vel må jeg bruke sommeren på å vurdere bloggens framtid. Skal den bestå, og i hvilken retning skal den gå?

Jeg tror at en slik blogg kan videreutvikles til å bli en spennende arena for diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og annet stoff som er relatert til vernepleiere. Etter sommeren skal jeg dog begynne i jobb som nettopp skal arbeide for vernepleierprofesjonen og tilstøtende tema. Sosiale medier og blanding mellom jobb og privatliv har blitt et aktuelt tema. Dette er også noe jeg må gruble mer på. Og selvfølgelig diskutere med mine ledere. Jeg er en av de heldige som har min hobby som jobb. Arbeid for personer med utviklingshemning, og etterhvert engasjement i forhold til vernepleiere, er noe som har opptatt meg både i fritid og på jobb. Dette er først og fremst noe jeg ser på som et gode. I forhold til blogging kan det bli en utfordring!

Det finnes noen alternativer. Kanskje kan bloggingen bli mer generell politisk. Jeg har for eksempel veldig lyst til å kommentere regjeringens vedtak om monstermaster i Hardanger. Dette er et trist vedtak, og enda tristere at partiet jeg er medlem av, SV, er med på å gjennomføre dette. Jeg kjørte gjennom hardanger i går. Et fantastisk landskap som på ingen måte bør besudles med master som muligens ikke er nødvendig. Dette har ingenting med vernepleie å gjøre. Det er også mange andre som har gode politiske blogger, så hvorfor i all verden skulle noen lese min…

Et annet alternativ kan være å bidra til at det opprettes en blogg om tjenestene, levekårene og rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Dette kan selvsagt også bli påvirket av min jobbsituasjon, men jeg er uansett sikker på at det trengs. Hva er det så jeg tenker på? De siste årene har det fra en lang rekke faginstanser og tilsyn blitt avdekket at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er slik vi her i landet både har målsetting om eller tror de egentlig er.Få politikere bryr seg. Det er ikke situasjonen for personer med utviklingshemning man vinner stemmer på. Media velger desverre generelt sett å overse tilfeller, som om det hadde vært andre personer det var snakk om, hadde vært forsideoppslag. Det er også få andre aktører på banen. Riktignok gjør organisasjoner som NFU og LUPE, fagforeninger som FO og Fagforbundet og stiftelser som SOR viktig politisk påvirkningsarbeid. Men slik jeg ser det finnes det for lite samordning i dette arbeidet. Det er også slik at disse og andre ofte er fastlåste i standpunkt. det gjør at debatten også ofte blir fastlåst. Ikke misforstå meg, det er viktig at organisasjonene har klare ståsted. Selvsagt skal NFU være klare og prinsippfaste for inkluderende skole. Hvem ellers skal fremme dette? Selvsagt skal fagforeningene ha et klart ståsted knyttet til arbeidstakeres situasjon. Det er det de er til for. Men kanskje er det slik at det derfor må åpnes opp for arenaer som har en åpen diskusjon om vanskelige tema, men som også gir klare konklusjoner til bruk for politikere som ønsker å engasjere seg på feltet. Og ikke minst jobber klart og tydelig opp i mot politikere slik at de faktisk blir nødt å engasjere seg. En slik arena kan en blogg være. Jeg er overbevist om at det trengs en arnea for fri og åpen debatt, som er åpen for ulike ståsted, og ulike stemmer. Kanskje også Fritt ord kan la seg overbevise om det?

Det er slike ting jeg skal gruble over i sommer. Bidra gjerne til denne grublingen i kommentarfeltet, eller direkte e-post til meg (cbe@online.no).

God sommer!

15/07/2010 0

Flink – engasjert – stolt!

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Når sa du det sist? Når hørte du noen si det? Vi tar det en gang til:

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Jeg vil begynne denne bloggposten med 3 påstander:

Vi som jobber for personer med utviklingshemning er ikke flinke til å skryte av det arbeidet vi gjør.
Politikere og administratorer er ikke flinke til å skryte av de som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning.
Slapp av; det er (nesten) ingen som bryr seg uansett!

Jeg treffer mange flinke folk. Folk som jobber for personer med utviklingshemning. De jobber på skolen, på dagsenteret, i hjemmet til de de jobber for. Flinke og engasjerte folk som brenner for arbeidet sitt. Samtidig hører jeg at det er vanskelig å rekruttere fagfolk. Ofte beskrives rekrutteringen som å «kaste folk rett inn fra gaten», «Vi tar det vi får».

Bortsett fra generelle kvalitetssikringsbestemmelser, er det kun et sted i lovverket som stiller konkrete krav til folk som skal jobbe for personer med utviklingshemning. Dette gjelder utdanningskravene i sosialtjenesteloven kapittel 4a som regulerer bruk av tvang og makt. Her stilles det ulike krav til utdanning ut i fra hvilke formål tvangsbruken har. Nyere undersøkelser viser at disse kravene er en vits. I over 80 % av tilfellene der det er nødvendig å bruke tvang etter lovverket, innvilges det dispensasjon fra utdanningskravet. Den formelle kompetansen mangler på det eneste området der det stilles krav om det. Hvordan er det da i resten av tjenestene? Selv om det meldes om økt søknad på vernepleierutdanningen i 2010, er rekrutteringen av kompetente fagfolk en utfordring.

Hva skyldes så dette? Det er nok en lang rekke faktorer som spiller inn her. Lønn er en selvsagt faktor. Få rekrutteres inn i fagstillinger i tjenestene for personer med utviklingshemning på bakgrunn i høy lønn. I vår var vernepleiere i streik i kommunesektoren. Folk som jobber for personer med utviklingshemning streiket for å bli verdsatt. For at samfunnet skal verdsette det å arbeide for andre mennesker på lik linje med å arbeide med tall og teknikk.

En annen faktor som mange peker på er status. Det gir ikke høy status å jobbe i tjenestene for personer med utviklingshemning. Du kan kanskje spørre «hva så?», men jeg er overbevist om at dette er en svært viktig faktor. Status er ikke bare et honnørord. Hvis man operasjonaliserer status vil man finne ulike faktorer som er med på å gi ordet status innhold. Det kan være slike ting som fokus og oppmerksomhet fra politikere, administratorer og opinion, tilgang på kurs og egenutvikling, mulighet til å drive med fagutvikling og forskning. Status trenger ikke å bety at man har høyere status enn noen andre, men det kan bety viktige faktorer som muliggjør tjenesteyting av høy kvalitet. Det er alvorlig og bekymringsfullt at vernepleiere ikke vil jobbe for personer med utviklingshemning. Lav status gir dårlig rekruttering og dårlig kvalitet.

Dette må vi gjøre noe med. Vi vernepleiere kan gjøre noe med det. Vi kan blant annet begynne å skryte mer av det vi driver med. Vi kan vise hvor flinke, engasjerte og stolte vi er over jobben vår. Vi kan vise frem det viktige og flotte arbeidet vi driver med. Kanskje flere kan få opp øynene både for viktigheten og kompleksiteten i arbeidet for personer med utviklingshemning.

Politikere og administratorer kan også gjøre mer. Begynn med skryt. Skryt over den viktige jobben vernepleiere og andre gjør for mennesker med utviklingshemning.

Kanskje kan også personer med utviklingshemning selv, og deres organisasjoner NFU og LUPE skryte mer av oss også?

Det er viktig å påpeke utfordringene vi har i tjenestene, men det er også viktig å få frem alt det positive. «Jævlifisering» tjener få, spesielt ikke personer med utviklingshemning selv.

Hvis du likte det jeg har skrevet her, liker du kanskje også det jeg skrev om

– Positiv forsterkning

– Framsnakking

og kanskje du har tid til å la deg inspirere av denne lille videosnutten.

07/07/2010 1

Kategori