Søk

Vernepleieren

Kategori

Blogginnlegg

Nafofestivalen 2010

Ja, da er nafo seminaret over for dette året. Nok en gang en fantastisk blanding av gode faglige presentasjoner, faglige diskusjoner og sosialt samvær. Ca. 800 fagfolk samlet seg på Storefjell høgfjellshotell i år. Det er en god blanding av folk med ulik bakgrunn og ulike arbeidsplasser, men jeg tør påstå at dette er den største samlingen av vernepleiere man får her til lands. Det er antakeligvis også den største samlingen av folk som jobber med personer med utviklingshemning.

Det er mye som kan framheves fra årets seminar. Les mer «Nafofestivalen 2010»

Helt om natten, helt om dagen!

Med denne tittelen kunne dette vært et innlegg om Lars Vaulars nye plate, «Helt om natten, helt om dagen». Den har fått gode tilbakemeldinger fra musikk kritikerne. Innlegget er ikke om Vaular. Det er om noe annet der det faller seg helt naturlig å bruke uttrykket «Helt om natten, helt om dagen». NAFO-seminaret, på Storefjell. Hadde det fantes noen som hadde skrevet anmeldelser fra kurs og konferanser, hadde også NAFO-seminaret fått topp karakterer.

For mange vernepleiere er NAFO-seminaret en viktig Les mer «Helt om natten, helt om dagen!»

Inkluderingsutvalget

Audun Lysbakken presenterte i dag et nytt regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget skal gi innspill til hva slags strategi Norge bør velge for å lykkes som flerkulturelt samfunn. Dette er spennende og viktig. Det kan dog se ut som ministeren har litt for dårlig selvtillit. Synes talen han holdt til SVs landsstyre la et godt grunnlag for politikkutforming på området.

Utvalget blir av departementet omtalt som inkluderingsutvalget. Dette synes jeg er trist. Inkludering handler om noe mer enn det såkalte flerkulturelle samfunnet med fokus på personer med annen etnisk bakgrunn. Det er synd at inkluderingsbegrepet blir snevret inn på denne måten. Jeg har lekt meg litt med mandatet til utvalget:

Inkluderingsutvalget skal blant annet diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:

  • Utfordringer med en mulig utvikling av et klassedelt samfunn, hvor personer med innvandrerbakgrunn utviklingshemning har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltagelse enn resten av befolkningen. Det gjelder særlig innvandreres personer med utviklingshemnings deltagelse i arbeidslivet.
  • Hva kan gjøres for å øke den lave yrkesdeltagelsen til kvinner i enkelte grupper personer med utviklingshemning.
  • Hvordan samfunnet bedre kan benytte de ressursene mange innvandrere personer med utviklingshemning besitter, både med tanke på økonomisk vekst og samfunnsmessig utvikling.
  • Hvordan deltagelse i utdanningssystemet for innvandrere og deres barn personer med utviklingshemning kan virke utjevnende, skape sosial mobilitet og bidra til å sette unge i stand til å ta selvstendige livsvalg
  • Hvilke utfordringer som knytter seg til bokonsentrasjon av enkelte grupper i byområder personer med utviklingshemning(segregering), og hvordan disse utfordringene kan løses.
  • Hvordan man bedre kan inkludere innvandrere personer med utviklingshemning på sentrale samfunnsarenaer og bringe deres erfaringer, kompetanse og synspunkter inn i offentlig debatt og demokratiske prosesser.
  • Hvilke felles verdier bør danne grunnlaget for vårt flerkulturelle et inkluderende samfunn, og hva kan gjøre for å sikre at hele befolkningen slutter opp om disse verdiene.
  • Hvilke aktuelle og mulige konfliktområder som finnes i det flerkulturelle et inkluderende samfunnet hvor ulike verdier og prinsipper kan komme i konflikt, og hvordan samfunnet best kan håndtere slike konflikter når de oppstår.

Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om oss alle. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Utvalget med fokus på etniske minoriteter er selvsagt viktig, men det er synd at man ikke sparte «inkluderingsutvalget» til noe mer. Det trengs!

Loddefjord – en kjærlighetshistorie

Jeg er oppvokst i drabantbyen Loddefjord i Bergen. Som bergenser er jeg selvsagt patriot på vegne av byen min, laget mitt og alt det flotte Bergen har å by på. Loddefjord er en viktig del av dette, kanskje det aller viktigste.

Herlige Loddefjorden, å hvor skjønn du er

Loddefjord vokste frem i takt med meg selv, tidlig på 70-tallet. Inspirert av gudene vet hva bygget man store høyblokker, mange lavblokker og rekkehus. Folk ble plassert tett i tett. For mange en drøm på den tiden, men kanskje også et sosialt eksperiment.

Deiligste sted på jorden, kan ei bestrides at du er

Uten at jeg har studert statistikken grundig har Loddefjord stort sett vært på topp på de statistikkene man helst burde vært nederst på (som kriminalitet og rusmisbruk) og på Les mer «Loddefjord – en kjærlighetshistorie»

Skal vi vaske, vernepleiere?

I 1998 var jeg ferdig utdannet vernepleier. Hadde i flere år jobbet som assistent ved ulike tjenestesteder. Jobbmulighetene var mange, jeg valgte en spennende jobb ved en avlastningsbolig for familier med barn med utviklingshemning. Spent møtte jeg opp til min første arbeidsdag. Med mye mer kunnskap, og bedre ferdigheter, enn det jeg hadde som ufaglært. I det minste trodde jeg det. Hva skulle min første arbeidsoppgave som vernepleier være? Jo, vaske. Vaske gulv, klær og kjøkken!

Etter dette har jeg tenkt en del på hva som er vernepleierens arbeidsoppgaver. I hvilken grad kan man si at vasking er vernepleiefaglig arbeid? For å være ærlig så blir jeg ikke helt klok på dette. Om vi betegner vernepleiefaglig arbeid som alt en vernepleier gjør, så er nok vasking en del av det. Tror mange vernepleiere vasker gulv, klær og kjøkken. Men bør vi gjøre det?

En tidligere kollega skrev et innlegg i en bergensavis om temaet. Hun påpekte at ingen ingenører ville bli bedt om å vaske kontoret sitt, eller i hvert fall ikke vaske nabokollegaens kontor. Jeg ble minnet på dette temaet når jeg her om dagen kom over en blogg på sykepleien.no (Sykepleien blir gitt ut av sykepleieforbundet, og presenterer fagstoff som også vi vernepleiere kan ha nytte av. Blogg serien deres er interessant, der ulike stemmer kommer til med interessante meninger). I denne aktuelle bloggen skriver sykepleier Michael Mortensen om de merkelige tingene man bruker sykepleierkompetansen sin til. Han beskriver arbeidsoppgaver som består av vasking av kjøleskap og skifting av gardiner. Han er sterkt kritisk til dette, og mener at dette har med at sykepleier er et kvinnedominert yrke. Han skriver blant annet:

Vi er i 2010 og fremdeles bruker vi sykepleierkompetanse til mange merkelige ting. Jeg sier ikke at jeg er for fin til å tørke støv, men jeg synes det er dårlig utnyttelse av mine kompetanser som sykepleier. På arbeidsplanen til legene, har jeg til dags dato aldri sett at de må tørke støv. Selv om de trolig støver like mye rundt seg som sykepleiere.

Jeg tror dessverre at denne holdningen kommer av at sykepleieryrket er et kvinnedominert yrke, hvor det aksepteres at i tillegg til å være sykepleiere så skal de også være litt « huslige » av seg, hvor de godt kan bedrive med støvtørking ved siden av.

Jeg synes at både bloggeren og min tidligere kollega har noen gode poenger, men er ikke helt enig. Først og fremst må jeg presisere at vi her ikke snakker om direkte brukerrettet arbeid. Det er mange fornuftige og gode opplærings- og samhandlingsrelasjoner som kan skapes over vaskebøtten. Vernepleiere jobber jo ofte i tjenestene i hjemmet til folk. Her vil det ofte være et stort vernepleiefaglig poeng å vaske. Men hva med kontoret, eller hjemmene når personene som bor der er borte på arbeid eller skole. Skal man bruke vernepleier til å vaske?

Det er her jeg faktisk er noe usikker. I utgangspunktet er det viktig å bruke rett kompetanse til riktige arbeidsoppgaver. Mange steder er det stor mangel på vernepleiere. Det faglige arbeidet varierer også mye. Det trengs flere vernepleiere både i direkte brukerrettet arbeid og i planleggingsarbeid. Hvis vaskingen går på bekostning av dette synes jeg det er problematisk at vernepleiere (og andre med høgskoleutdanning) skal utføre disse oppgavene. Samtidig er jeg overbevist om at enhver må tenke helhetlig og samfunnsøkonomisk. Hvis det er slik at disse oppgavene ikke går ut over annet faglig arbeid, kan det ofte være slik at det er mer fornuftig at de som er på jobb utfører slike oppgaver, enn å ansette egne folk til akkurat dette.

Først og fremst tror jeg det er viktig å kartlegge hvilke oppgaver som skal utføres på et tjenestested, og hvilke personell man trenger for å utføre disse. Da vil naturligvis ikke vaskeoppgavene være vernepleierens jobb nummer 1, men praktisk arbeid av denne sorten kan være en del av stillingen.

Uansett; hva mener dere om dette? Det hadde vært interessant å høre hva andre vernepleiere mener om dette. Vet at dette diskuteres en del (ble et hett tema når jeg tok det opp med min vernepleier-kone). Kanskje lar jeg meg overbevise om et tydeligere standpunkt den ene eller andre veien!

PS! Jeg angrer ikke på min første jobb…Den var spennende og lærerik til tross for den daglige vaskingen!

En skole for alle!

Skolepolitikk har for såvidt interessert meg alltid. Da stort sett i forbindelse med skoletilbudet for elever med utviklingshemning. Her er det store utfordringer. Utfordringer som jeg med hele mitt hjerte og hele min hjerne mener at vernepleiere skal være med på å løse. Vernepleiere bør ha en større plass i skolen enn det vi har i dag.

Men det var ikke helt det jeg tenkte å skrive om i dag. Kanskje en annen gang (noen har gjort det her). Poenget mitt i dag er; skolene må brukes, brukes av alle, hele tiden. Her på Bjørndal har vi en flott stor ungdoms- og videregående skole. En skole som i sin fysiske utforming er helt spesiell. I samme bygg er en idrettshall, og et offentlig bibliotek. Her om dagen var det plandag i barnehagen til min barn på 2 og 5. Hva annet enn en bibliotektur passer da. Bra pappa? Med fortid som pappa i foreldrepermisjon i nærheten av Grünerløkka, er kafe-radaren på når man er på tur med barna. For å si det mildt; her på Bjørndal er kafé mulighetene litt dårligere enn på løkka. Da ble jeg fryktelig glad da bibliotekaren kunne opplyse om at skolens kantine var åpen for alle. Jeg og mine to barn var ikke i tvil; kafé.

Vi kjøpte oss litt mat og satt oss ned (nå kommer poenget snart!!!). etter bare et par minutter kom en elev bort til oss. Hun hadde t-skjorte som viste at hun var en slags elev vakt eller ordenselev eller lignende. Hun kunne opplyse at det snart var storefri og det var da ikke tilrådelig med små barn der da. Jeg takket for opplysningen, men begynte fort å tenke. Hvorfor ikke tilrådelig? Er miljøet så tøft der? Tar vi opp plassen? Hvorfor? Far på 37 ble litt bekymret, gutt på 5 ville gå, jente på 2 hygget seg med sin risifrutti!

Uansett; vi måtte spise opp. Etter et par minutter kom det enda en bort til oss. Tydeligvis en ansatt på skolen. Her var fokuset et annet. «Så flott å se dere her! Av og til har vi pensjonister her, av og til barnehager, flott at dere er her.» Far ble glad, gutt på 5 ville fortsatt gå, mens jente på 2 snart var ferdig med sin risifrutti (gutt på 5 slukte sin risifrutti med en gang vi hadde snakket med første person).

Poenget mitt i dag er det som ble sagt av den ansatte på skolen. Vi må bruke skolebygningen som et samlingslokale, hele døgnet. Vi må se på elever, skolens ansatte som en ressurs for nærmiljøet, og også resten av befolkningen som en ressurs for skolen. Kantinen og biblioteket på Bjørnholt kan være et godt eksempel der det kan tilrettelegges for dette. Flott! Vi kommer uansett til å dra tilbake til kantinen (men kanskje holde oss unna storefri?)!

Framsnakking

Facebook gruppen Framsnakking har blitt et fenomen. Snart har den 25000 tilhengere. Dette er en gruppe som retter fokus på positiv forsterkning. Gruppen beskrives slik:

Å framsnakke-
er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre.
Hjelp oss med å spre denne holdningen. Alle tjener på det:)

Det er flotte greier. Det er både supert å ha fokus på det positive, samtidig som man ønsker at man skal overse det negative. Selvfølgelig er det vanskelig å gjennomføre hele tiden, men det er forbildelig enkle mål som Facebook gruppen har lagt opp til. Særlig fremming av Fram snakking som motsetning til BAKsnakking. Morsomt ordspill, med alvorlige undertoner. Særlig det å snakke mindre negativt om andre tror jeg mange kan lære av. For eksemepel bør mange politikere ha større fokus på dette. Ikke bare mindre baksnakking av andre, men særlig mindre baksnakking av andre forslag og ideer. Politikere har i for liten grad fokus på de positive sidene ved andres forslag og ideer, og faktisk ikke minst lite fokus på egne forslag i motsetning til mye fokus på hvor dårlige andres forslag er.

Kanskje vi andre som ser på politikken utenifra også har noe å lære av fokuset til gjeldende facebook gruppe. Jeg hørte Karin Andersen en gang fremhevet behovet for at folk og organisasjoner i større grad roste og støttet politikere som kom med gode forslag. Jeg er helt enig. Vi hiver oss fort frempå når politikere gjør noe vi misliker, klager på dem og ja nettopp; baksnakker de. Når de kommer med gode forslag, eller kjemper viktige kamper, så er vi stille. Det bør vi slutte med.

Når jeg sier at Framsnakking handler om positiv forsterkning så vil kanskje mange være litt uenig med meg Les mer «Framsnakking»

Vernepleie og hjernevask!

Programmet Hjernevask har ført til mye debatt i landets aviser (se eksempelvis Knut Olav Åmås sin gode kommentar). Mulig det er en debatt som først og fremst engasjerer forskere og journalister, forhåpentligvis også en del politikere. Kanskje debatten ikke engasjerer «mannen i gaten» like mye. Programmet tar opp kampen mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen/ biologien. Hva med oss vernepleiere? Er vi opptatt av debatten? Det bør vi. Kan Hjernevask lære oss vernepleiere noe? Og kanskje ikke minst, kan vi vernepleiere lære Harald Eia noe? Mitt svar er et rungende JA! (se forøvrig min tidligere bloggpost om temaet)

Vernepleieutdanningen er den eneste profesjonsutdanningen som har både et klart helsefaglig ståsted og et like klart sosialfaglig ståsted. Les mer «Vernepleie og hjernevask!»

Supervernepleieren!

I rekken av rekrutteringsfilmer; foreløpig vinner av vernepleierens Oscar: Supervernepleieren! Jeg mener bestemt at vi vernepleiere er for lite flinke til å skryte av oss selv og det arbeidet vi gjør. Blant annet derfor er denne filmen nydelig!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑