Jeg har tidligere skrevet litt om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Høgskolen i Harstad frister med våpen og øl for å få folk til å søke blant annet vernepleierutdanningen. Se selv! Vet ikke helt…
Først må jeg si at jeg synes det er helt greit om Dissimilis ikke skal opptre som pauseinnsalg i Melodi Grand Prix. Det hadde vært knallbra om de gjorde det, men det er mange flinke folk som Norge kan promotere ved en slik anledning.
Dagsrevyens innslag om Dissimilis og Melodi grand prix får meg til å undre. Har ikke politikere bedre ting å holde på med? Knut Arild Hareide fremmer her forslag om at Dissimilis bør være pauseinnslag i det store arrangementet som alle nå venter på (???). Han ønsker seg mindre glam og mer substans. Først var det Drømmehagen og makapakka. Nå er det melodi grand prix. Noe må jo også politikere drive på med, og jeg mener jo at det er viktig at politkken søker å styre mye, men nå er det vell langt over grensen. Hva i huleste har stortingspolitikere med hvem som skal være pauseinnslag i grand prix. Nå vil sikkert Hareide si at han selvfølgelig ikke ønsker å bestemme dette, men at det må være lov å komme med velbegrunnede forslag. Det er sikkert sant nok også.Det er også bra at man fremmer personer med utviklingshemnings talent og kompetanse i ulike sammenhenger.
Det er svært få personer med utviklingshemning som er i vanlig jobb. Tilsyn viser at de aller fleste kommuner bryter loven knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Over 80 % av vedtakene om bruk av makt og tvang må ha dispensasjon fra utdanningskravene i lovverket. Foreldre må kjempe seg til gode levekår. Det er en økende tendens til segregering.
Knut Arild Hareide: Om du ønsker å bedre situasjonen for personer med utviklingshemning er det nok å ta tak i. Om du ønsker å bruke tiden din på noe annet enn sakene i transportkomiteen, bruk gjerne tiden din på dette. Det finnes mye viktigere saker for personer med utviklingshemning enn at Dissimilis skal spille i Melodi grand Prix!
Når det er sagt så var det et annet moment ved innslaget i dagsrevyen som jeg kanskje reagerte enda kraftigere på. Når NRK skal forklare hvorfor Dissimilis ikke skal delta, svarer de følgende:
«Vi har stor respekt for det arbeidet Dissimilis har gjort, men vi har måttet takke nei fordi vi lager en TV-sending for hele Europa»
Hva i huleste er det for et svar? Hva har det med om Dissimilis skal opptre eller ikke. Kan ikke et Dissimilis innslag være godt nok tv for hele europa? Jeg forstår ingenting av det svaret. De kunne for eksempel ha svart at de har andre planer. Mener NRK med det svaret noe slikt som dette:
Her i Norge tåler vi og er vant med disse tullingene som av og til opptrer på tv. Egentlig er de ikke så gode så vi kan i hvertfall ikke vise de for resten av europa! Hva vil de da tro om oss?
Dissimilis som pauseinnslag hadde vært et supert bidrag til grand prix. Både for å vise noe vi er stolt over, samt å vise det europeiske mangfoldet. Men det denne saken sier meg mest er:
1) Heller ikke politikerne tar situasjonen for personer med utviklingshemning på alvor ved å fremme saker som faktisk betyr noe.
2) NRK har tullete begrunnelser når de er redd for å tråkke noen på tærne.
Da står vi foran nok et lønnsoppgjør. Blir det et oppgjør som blir husket for moderasjon, eller blir det et historisk oppgjør for likelønn? Aldri før har det vært større fokus på behovet for et likelønnsoppgjør. Både likelønnskommisjonen og regjeringen har satt fokus på behovet for at gapet i lønn mellom menn og kvinner forsvinner. Lønnsoppgjøret kan gjør mye med dette. Når jeg sitter her og hører på Debatten på NRK blir jeg ikke veldig optimistisk. Mye tyder på at frontfagene kommer til å styre hele oppgjøret mot moderasjon. Lite tyder på at KS og regjering er villig til å styrke høgskoleutdannede kvinner i offentlig sektor. Vi får vente i spenning.
Lønnsoppgjør er et underlig teater. Spesielt for oss som i stor grad sitter på utsiden og betrakter. Det er preget av nattlige møter, overskredne frister, mekling, nye overskredne frister og flere nattlige møter. Min erfaring er at organisasjonslivet generelt er preget av lange møter på kveldstid. Jeg har dog undret meg mye over fagbevegelsens aksept av de tøffe takene som foregår under lønnsoppgjørene. De som gjennomfører forhandlingene har min dypeste respekt. Det er jobbing dag, kveld og natt. Mye press fra medlemmer, presse og øvrig opinion. Samtidig bryter man i de fleste oppgjør flere av de prinsippene som man kjemper for skal gjelde i arbeidslivet.
For fagbevegelsen så er fastholding av normalarbeidsdagen et viktig prinsipp. Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser er viktige for å sikre et arbeidsliv som ikke går på helsen løs, et arbeidsliv som ivaretar arbeidstakere og som forsåvidt også opprettholder god produktivitet over lengre sikt. Når vi kommer til lønnsoppgjøret så er dette plutselig glemt. Da er det helt greit å jobbe med minimalt med søvn og avbrekk, time etter time, døgn etter døgn, og kanskje uke etter uke. Er det på den måten man får gode løsninger, eller er det eneste måten man kan bli enig om et resultat (utmattelsesstrategi)? Jeg er redd for at det er det siste.
Kanskje kan noen med erfaring svare meg på følgende; hvorfor kan ikke lønnsoppgjørene følge normalarbeidsdagen? Avslutte forhandlingene klokken 1600. Gå hjem, spise middag, leke med ungene, sove. Så møtes igjen klokken 0800 til forhandlinger. Jeg er overbevist om at forhandlingskulturen er utviklet av menn, for menn. Jeg er redd for at det utelukker perspektiver som andre kan bringe inn i slike typer arbeid. Kanskje har småbarnsmammaen som må hjem til barna sine klokken 1600 da mannen må på kveldsvakt, noe nytt og tilføre lønnsoppgjørene? I dag må man være «superwoman» for å klare dette. Ønsker du at det kun er slike med «overnaturlige krefter» som skal bestemme lønnen din?
Gratulerer alle sammen på kvinnedagen. Synes dog det er litt underlig at vi skal gratulerer hverandre på en dag som denne. Dette er en kampdag for likestilling. En kamp som fremdeles er nødvendig. Derfor burde vi kanskje kondolere og ikke gratulere? Skal vi først gratulere ønsker jeg å gratulere alle dere der ute på 8. mars. Mest til damene, men også litt til mennene. For dagen er mest til saken, ikke til kjønnet. kampen for likestilling, lik verdsetting, lik lønn, fravær av frykt og vold, fravær av fattigdom.
I disse dager med diskusjoner om biologi vs! miljø/ samfunn passer det vel godt med følgende utsagn fra Valeri Solanas:
«MANNEN ER et biologisk uhell. Y-genet (det mannlige) er et ufullstendig X-gen (det kvinnelige), og det har et ufullstendig sett med kromosomer. Med andre ord: mannen er en ufullstendig kvinne, en vandrende abort, abortert på gennivå. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset, mannlighet er en mangelsykdom og menn er emosjonelle krøplinger.»
…eller; kan man være feminist, sosialist og like Harald Eias innfallsvinkel til konflikten mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen?
Den siste uken har twitter, blogger og andre medier vært full av vitenskapsdebatt. Det burde være drømmen for enhver akademiker, men tviler litt på om det er det. Jeg innbiller meg at dette må være en evigvarende og viktig debatt innenfor akadmia, mens hvermannsen selv ikke bryr seg så mye. Jeg selv synes debatten er litt underlig. For å få svar på viktig spørsmål er det vesentlig at motsetningene mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap ikke blir lammende for forskningen. Om bildet fra Eias program stemmer, er det trist at samfunnsviterne ikke er mer åpen for biologiens rolle. Naturvitenskapene er her mye tydeligere på at dette er komplekse spørsmål som trenger ulike innfallsvinkler. Faktisk så er det slik at Wilson, en av de fremtredende biologene, også argumenterte for en tilnærming mellom de to vitenskapstradisjonene. Han har fremhevet behovet (og drømmen om) en ny måte å utvikle vitenskapen. En vitenskap der man utnytter den enkeltes innfallsvinkel på en positiv måte, for sammen å komme til ny viten og utvikling av nye problemstillinger.
Gjennom sin forskning på kvantefysikk har Niels Bohr fremhevet komplementaritetsprinsippet. Utgangspunktet var at ulike måleinstrument kom til forskjellige resultater. Alle funnene var like gyldige. På denne måten kan ulike resultat utfylle hverandre til ny viten. De er komplementære. Her er det vesentlig at ikke perspektivene er antagonistiske. Med dette forståes at ved at det ene er rett er automatisk det andre perspektivet eller funnet feil. Dessverre har det i alt for stor grad vært et slikt antagonistisk forhold mellom ulike vitenskapelige tradisjoner.
Gjennom å snakke om komplementaritet kan man få en annen type enhetlig vitenskap. Her utnyttes ulike innfallsvinkler til fenomener. Skal man få dette til, er det helt nødvendig å sikre at man vet hvilke reduksjonsnivå man analyserer fenomenet på. Mye av konfliktene mellom ulike vitenskapelige tradisjoner kan begrunnes i at man analyserer fenomener på ulike reduksjonsnivå, uten at man avdekker dette. Funn på ulike reduksjonsnivå kan ikke være rett eller feil i forhold til hverandre, men vil ofte kunne være komplementære i forhold til å belyse fenomenet som undersøkes.
Gjennom utvikling av enhetlig kunnskap beskrevet som consilience eller komplementaritet vil man kunne i større grad enn i dag oppnå resultater med betydning for vår velferd. Wilson beskriver filosofi som det å tenke på problemer som ikke er løst. Vi har et felles mål i ”turning as much philosophy as possible into science”.
Konflikten mellom vitenskapene er for meg underlig. Jeg synes også at de politiske konskvensene som blir fremhevet i debatten er underlig. Hvorfor sees «tilhengere av biologien» automatisk som konservative eller høyreliberalister? Store deler av venstresiden Les mer «Ulike mennesker, like muligheter…»
I mange sammenhenger blir grupper av mennesker omtalt som svake. Ikke på den måten Jannicke gjorde på 80-tallet, men ofte på en slags medlidende måte. «Det er de svakeste blant oss vi må ta vare på.» «Et samfunn blir målt på hvordan vi ivaretar de svakeste blant oss».
Hvem er disse svake menneskene? Er det rusmisbrukere og sosialhjelpsmottakere? Personer med utviklingshemning blir ofte kategorisert som svake. Er de svake?
Hva menes egentlig med svak? Er det i betydning mangel på muskler? Eller kanskje mangel på makt? I såfall mangel på hvilken makt? Makt i eget liv?
Hva gjør det med en person som blir plassert i gruppen «Svake mennesker»?
Her ble det mange spørsmål. Har som dere ser fundert litt på dette. Har dere noen svar? Uansett er det andre som har fundert på dette før meg, og som skriver godt om det. Denne bloggposten tiltredes, og jeg trenger ikke skrive mer!
Jeg undrer meg fremdeles på at jeg ofte er enig med Victor D. Norman når jeg leser Dagens Næringsliv på lørdager (han er en av bidragsyterne til spalten Med egne ord). Er det jeg som er blitt mer konservativ, eller han som er blitt rødere? Eller er det så enkelt som at vi har noen sammenfallende meninger og interesseområder, selv om utgangspunktet vårt er forskjellig? Jeg velger det siste. Uansett så skriver han svært fornuftig om arbeid i sin spalte 20. februar.
I innlegget (som ligger på nett her) påpeker han viktigheten av tilrettelegging og individuell tilpasning når man skal få flere i arbeid. Dette er et flott utgangspunkt, noe som jeg tror også mange vernepleiere kan skrive under på etter å ha jobbet tett med personer som trenger dette for å fungere i for eksempel arbeid eller arbeidsmarkedstiltak. Han argumenterer også sterkt for at man ikke må se på arbeid som noe enten eller. Det er ikke slik at man enten er fullt før eller fullt ufør. Dette mener jeg må gjelde i alle sammenhenger i forhold til fravær i arbeidslivet. Dette gjelder både i forhold til langtidsfravær og uførhet, men også knyttet til sykefravær over kortere perioder. Riktignok er dette også gjeldende politikk med mer fokus på for eksempel delvis sykemelding.
Mulig Norman slår ned åpne dører med sin ytring. Jeg tror det er avgjørende å minne oss på dette ofte. Særlig hans fokus på begrepsbruk er viktig. Hvordan vi snakker og tenker om ting er viktig. Han kritiserer blant annet begrepet restarbeidsevne. Begrepet nedvurderer den innsatsen som faktisk blir utført av personer med «restarbeidsevne». Bra poeng, Victor.
Jeg skal ikke fortsette å referere. Lese kan dere gjøre selv. Anbefales. Et viktig poeng må være at det ikke er noe enten eller. Folk som trenger tilrettelegging og individuell tilpasning har også viktige bidrag i arbeidslivet.
Sosiolog Preben Z. Møller slakter kampen for likelønn i gårsdagens Aftenposten. I dag svarer likestillingsministeren han. Jeg er skuffet over svaret. Når Møller skriver; «Bør en sykepleier tjene like mye som en politibetjent som risikerer livet, eller en ingeniør som ikke jobber etter timer, men resultater? Selvsagt ikke.», må likestillingsministeren komme med noe annet enn en liste over alt regjeringen og han gjør for likestilling. Autopilot kler ikke Lysbakken.
Møller påpeker at likestillingskampen først og fremst må basere seg på kunnskap og forskning. Det er jeg helt enig i. Det er ofte for lettvint å ty til gamle floskler uten å sjekke hva som faktisk stemmer, og ikke minst hva som faktisk virker. Samtidig er det vanskelig for meg å se hva som er kunnskapsbasert ved sitatet jeg har henvist til over. Dette er selvsagt et normativt utsagn. Hvem som fortjener å tjene mest er vanskelig å vurdere ut i fra en forskningsbasert innfallsvinkel.
Mange mener det er markedet som skal bestemme. Konkurransen om attraktiv arbeidskraft må være det som bestemmer verdien av denne arbeidskraften. Jeg mener at dette i aller høyeste grad må være et politisk spørsmål. Som eksempel Les mer «Verdien av arbeid»
Mikropolitikk. Smak på ordet. Jeg liker det. Ordet er avansert nok til at det kan bety noe. Det er lett nok til at alle kan bruke det. Mulig at dette er et begrep som er vanlig innen samfunsvitenskapen, men jeg ble introdusert for det gjennom Marias metode.
Som flerårig tillitsvalgt for blant andre vernepleierkollegaer har jeg vært opptatt av at vernepleiere må engasjere seg i politikk. Det er viktig å prøve og påvirke samfunnet slik at vi som arbeidstakere og yrkesutøvere, og ikke minst personene vi jobber for skal få det bedre. Dette er en del av det å være helse- og sosialarbeider. For mange høres dette skremmende ut. Politikens verden er en verden man ikke ønsker seg inn i. Partiene mener så mye man ikke er enig i. Sakspapirer og uinteressante saker er overveldende og slår en over ende. Politikk er noe de færrest vil drive med.
Men; det er jo ikke slik det er. Les mer «Mikropolitikk»
Vernepleieren 