Bilde- Kjetil VikenDet er min påstand at det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger. Det å arbeide med fokus på klientrelasjon er ikke uforenlig med å arbeide atferdsanalytisk, men det er et dårlig alternativ når det erstatter det metodiske og målretta arbeidet som atferdsanalysen representerer.

En av de mest langvarige og kanskje en av de mest vanskelige diskusjonene knyttet til vernepleierutdanningen er den om atferdsanalysens plass. Til tider har diskusjonen tilsynelatende vært preget av steile fronter og «skyttergravskrig». Det har jeg selv fått føle på. Jeg mener dette er en viktig diskusjon som vi må tørre å være åpen og nyansert i forhold til. Derfor er jeg glad for at min neste gjesteskribent tar opp denne debatten her på bloggen.

Kjetil Viken  er utdannet vernepleier og har en mastergrad i atferdsanalyse fra University of North Texas. Han arbeider til daglig som høgskolelektor ved vernepleieutdanningen på Høgskolen i Lillehammer.

Jeg håper veldig på debatt. Hansken er herved kastet!

Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen
Av Kjetil Viken

Vernepleieutdanningen har akkurat feiret 50 år med virke. Vernepleiefaglig arbeid har i stor grad dreid seg om noen sentrale områder som for eksempel omsorg, tilrettelegging, opplæring og miljøarbeid. I mange tilfeller har miljøarbeidet vært fundamentert i atferdsanalytisk teori og praksis enten arbeidet har vært med mennesker med utviklingshemming eller med andre klientgrupper.

Vernepleierutdanningen framstår i dag, 50 år etter oppstarten, med ulike utdanningssteder med ganske ulik profil der de vektlegger ulike ting i utdanningen av vernepleiere. Vernepleiere fremstår som en uensartet gruppe i arbeidsfeltet, kanskje først og fremst fordi de arbeider med så mange ulike klientgrupper. Jeg tør i alle fall påstå at om du søker etter en vernepleier i en utlysningstekst til en jobb, så vet du ikke hva du får. Fordi utdanningen spriker i så mange retninger som den gjør (jeg er klar over at dette er et utsagn uten mye dokumentert belegg), så er det høyst usikkert om den personen som ønsker jobben har de kvalifikasjonene som du søker etter. Det er rett og slett avhengig av hvor vedkommende jobbsøker har blitt utdannet og hvor hun har arbeidet etter utdanning. Dette skjer til tross for det faktum at alle vernepleieutdanninger bygger på samme rammeplan.

Så, dersom man er ute etter en vernepleier med kunnskap om og ferdigheter i bruken av atferdsanalytiske prinsipper bør man antakeligvis se på hvilken utdanningsinstitusjon vedkommende kommer fra og hvor hun eventuelt har praktisert etter endt utdanning. Men, det er kanskje ikke noe naturlig premiss at alle de som ønsker å ansette vernepleiere nødvendigvis ønsker å få tak i en person med kompetanse i atferdsanalyse. Tvert imot, så har jeg noen ganger inntrykk av at noen mener at man bør unngå vernepleiere med denne typen kompetanse. Det kan oppleves som at noen mener at det å arbeide atferdsanalytisk er uforenlig med å f.eks arbeide med et klientsentrert fokus. Det er atferdsanalysens plass i utdanning og praksis jeg ønsker å si litt om i dette innlegget.

Et nærliggende spørsmål å stille seg, er hvorfor det er slik at noen i større eller mindre grad tar avstand fra atferdsanalyse som ideologisk, teoretisk eller praktisk virke? At atferdsanalysen har en historie med noen feilskjær er ganske opplagt. Dette gjelder de fleste faglige retninger forøvrig. At atferdsanalysen som fagfelt har underkommunisert en del viktige faktorer i arbeid med klienter vil jeg også tørre påstå. Fordi man ønsker presisjon i tiltaksrettet arbeid så har også atferdsanalysen en fagterminologi som i mange tilfeller frastøter. Kanskje er det også belegg for å påstå at atferdsanalysen ikke har greid å vise omgivelsene godt nok at det er et fagfelt som har utviklet seg i takt med tiden. Resultatet av disse faktorene, og flere til, har kanskje bidratt til å gi en del mennesker en oppfatning av at atferdsanalyse er en instrumentell tilnærming og at man er lite opptatt av ting som selvbestemmelse og deltakelse.

Jeg vil derimot påstå ut ifra min erfaring at de aller fleste av de vernepleierne jeg kjenner til som driver miljøarbeid med atferdsanalytisk metodikk er minst like opptatt av klienters ve og vel, deres rett til selvbestemmelse og av samvær uten terapi som andre vernepleiere. Det er ikke uforenlig å besitte kompetanse til å kunne gjøre funksjonelle analyser av atferd eller å endre miljøbetingelser for å fremme læring og velfungering mens man samtidig har et klart fokus på at man står i en viktig og nær relasjon til den man arbeider med. Det er ikke slik at atferdsanalysen er mer autoritær eller udemokratisk enn andre alternative metoder (jmfr Askheim 1997). Dagens atferdsanalytikere er i stor grad oppdratt til å nøye vurdere sine tiltak før de iverksettes. For eksempel så er de første punktene som det skal tas stilling til i Løkke og Salthe (2012) sin sjekkeliste for tiltak at man skal vurdere brukers og deretter andre berørte parters interesser før man går videre med kartlegging og vurdering om evt tiltak. Deretter skal man ta en normativ beslutning mht om det i det hele tatt er grunn til gjøre noe tiltaksrettet arbeid ovenfor klienten. I en årrekke har det vært krav til å dokumentere såkalt sosial validitet før man publiserer kliniske tiltak i atferdsanalytiske tidsskrifter.  Sosial validitet innebærer et fokus på om tiltakene som iverksettes er tilstrekkelig akseptable for mottakeren, nærpersoner og andre involverte. Argumentet om at atferdsanalytikere er altfor «tiltakskåte» mener jeg kan tones ned.

Det er også min påstand at atferdsanalysen som disiplin har hatt en utvikling som er i takt med tiden. Språkbruken og metodisk framgangsmåte har endret seg over tid. Man har i atferdsanalysen en fagterminologi som tillater samtaler med skarp presisjon mellom fagfolk når det er nødvendig, men det er sjelden å høre fagfolk bruke dette språket i samtaler med klienter eller nærpersoner. Det som også taler til atferdsanalysens fordel, slik jeg ser det, er at dette er en tilnærming hvor man har klart fokus på å benytte framgangsmåter som er kunnskapsbaserte og godt utprøvd i arbeidet med klienter. Det er også en høyst analytisk og dynamisk tilnærming hvor tiltak tilpasses den enkelte og tiltakene endres eller avsluttes når de viser seg å ha mindre enn ønsket effekt. Akkurat det er viktig for alt tiltaksrettet arbeid med ulike klientgrupper.

Mye av den kritikken som kommer mot atferdsanalytisk jobbing kommer fra fagmiljøer med alternative grunnideologier. Særlig har Per Lorentzen og mange av hans tilhengere vært uttalte i sin skepsis til atferdsanalyse. En del av vernepleieutdanningene har valgt å tillegge denne fagideologien større vekt enn f.eks atferdsanalytisk arbeid. Det er min påstand at det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger. Det å arbeide med fokus på klientrelasjon er ikke uforenlig med å arbeide atferdsanalytisk, men det er et dårlig alternativ når det erstatter det metodiske og målretta arbeidet som atferdsanalysen representerer.  Det vil være en stor skivebom å kun fokusere på såkalte relasjonsbaserte tilnærminger. De fleste av våre klienter og brukere trenger mer enn bare relasjoner. De trenger også opplæring og i noen sammenhenger avlæring. Da er atferdsanalysen vernepleierens beste og mest naturlige alternativ. Det er samtidig selvsagt viktig at vernepleiere og atferdsanalytikere anno 2013 er sitt ansvar bevisst og utøver en praksis som er i harmoni med rådende ideolog og etikk.