Blogginnlegg

De arbeidslystne

Kan du ikke allikevel love at staten skal ta ansvaret for å få flere utviklingshemmede i jobb? Det vil gi en bedre hverdag for noen av de svakeste i samfunnet. Det vil samtidig gi en samfunnsøkonomisk gevinst, styrke offentlige budsjetter og gi kommunene bedre muligheter til å løse andre oppgaver for de svakeste.

Denne utfordringen gir Victor D. Norman til sin partifelle Erna Solberg i dagens Dagens Næringsliv. Det er en utfordring som er helt på sin plass. Selvsagt til alle landets partiledere. Situasjonen knyttet til arbeid og personer med utviklingshemning er ikke oppløftende. Men mulighetene er mange.

Og som Norman skriver: Tallene viser at det er skikkelig dårlig økonomi å stenge utviklingshemmede ute fra arbeidslivet.

Jeg skal ikke skrive mer. Les heller spalten til Victor D. Norman. Det er bra at man også bruker samfunnsøkonomiske modeller i arbeidet for å bedre levekårene til personer med utviklingshemning.

Klikk på denne lenken for å få innlegget hans i pdf versjon.

06/04/2013 5

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Innenfor helse- og sosialsektoren peker forskning i retning av at det er administrative og rutinemessige oppgaver det i all hovedsak gis tilbakemelding på, og i beskjeden grad forhold som knytter seg til direkte samhandling med brukerne. Dette er bekymringsfullt når man vet at de forhold som kommenteres og legges merke til, også er de som gjerne oppfattes som betydningsfulle og sentrale.

Dette skriver høgskolelektor Kari Høium i det følgende innlegget. Her peker hun på viktigheten av at yrkesutøvere spør seg om nytten av det man driver med, og at folk blir sett og får tilbakemelding på det direkte arbeidet med tjenestebrukerne. Kari, som jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, bidrar her med et spennende innspill i diskusjonen om kontinuerlig forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Løkke og Løkke (21/03/2013) spør om det trengs en opplysningstid i vernepleiefaget. Det er mulig. Vi trenger i alle fall opplyste og engasjerte ansatte som jobber i helse- og omsorgstjenesten, enten de er vernepleiere, sykepleiere, ufaglærte eller andre.

Det bør påhvile et ekstra ansvar til høgskoleutdannet personell å trene seg selv i å stille spørsmål om nytten av jobben man gjør. Hva fungerer godt? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskning på området? Hva kan enkeltstudier fortelle? Er det gjort noen systematiske oversikter, evt. oppsummerte systematiske oversikter som kan gi oss andre svar?

Når det gjelder det som fungerer godt, bør man jevnlig spørre seg om man er god nok til å fremheve det positive som skjer. For det er viktig å vie oppmerksomhet til det vi ønsker å se mer av, da har det en tendens til å forsterkes slik at vi ser enda mer av det.

Moland (1999) viser i en studie at en sentral suksessfaktor i pleie- og omsorgssektoren er å dyrke ildsjelene. Det kan man bl.a. gjøre ved at man i større grad legger merke til og kommenterer det man ser av positiv samhandling med brukerne. Det vil kunne bidra til å forsterke faglig engasjement og øke interessen for å prestere ytterligere.

Erfaringer fra et fagutviklingsprosjekt ved Korshagen boliger i Skedsmo kommune, viser at det å etablere et støttende miljø der man mottar konstruktive tilbakemeldinger på egen praksis, er avgjørende for faglig engasjement og kritisk tenkning hos ansatte. Prosedyre for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ble etablert og forankret i ledelsen, og på denne måten erfarte de ansatte å styrke sin egen faglighet. Spørsmål knyttet til egen og andres praksis ble noe de opplevde «ufarlig», utfordrende og lærerikt, og har dannet grunnlag for videre kompetanseheving blant de ansatte i bofelleskapet (Høium m.fl. 2011).

Disse erfaringene samsvarer i stor grad med det som fremkommer i et notat fra Kunnskapssenteret januar 2013, som viser til nøkler for å lykkes, en evaluering av 80 ulike samhandlingsprosjekter. Her fremheves ledernes avgjørende rolle, både som viktig rollemodell og inspirator, som lykkes ved å legge til rette for innspill og engasjement fra alle parter, samt sørger for systematikk og struktur. Brukermedvirkning er en annen avgjørende faktor. «De beste» som har lykkes i større grad enn «Resten», beskriver at dette skyldes godt samarbeid hvor de bevisst har skapt en trygg og hyggelig atmosfære preget av nysgjerrighet, åpenhet og respektfull kommunikasjon. Et kritisk punkt som nevnes i notatet fra Kunnskapssenteret, er manglende kompetanse i forbedringsmetodikk. Dette var også erfaringer fra Korshagen boliger, men ved at lederne i bofellesskapet fikk veiledning i å lede fagutviklingsprosessen gjennom ulike faser, ved å stille åpne spørsmål, være lyttende og anerkjennende, gi konstruktiv feedback mv, erfarte de mestring i forhold til å dra dette i gang på egenhånd. De etablerte prosedyrer for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ved å sette sin egen praksis aktivt «under lupen», noe som dannet grunnlag for en styrket kunnskapsbasert praksis.

Dette er et eksempel på forbedringsmetodikk som kan raffineres ytterligere i en kobling mellom teori og praksis, der det å anvende forskning som grunnlag for beslutninger, blir regelen mer enn unntaket i klinisk praksis. For å komme dit, hvor man finner opplyste vernepleiere og andre fagfolk, må man etablere et læringsmiljø der det å stille spørsmål om nytten av det man gjør i jobben, oppleves både viktig og utfordrende, og samtidig skaper entusiasme blant de ansatte. Noe av det beste med entusiasme er smitteeffekten, den betydningen bør ikke underkjennes.

Da kan … Ei ny tid komme sjøl om fjellan står og det blir like fint å jobbe som å dainse.

Kari Høium

04/04/2013 0

Overgrep

Forfatterne ønsker å dedikere denne rapporten til journalist Thomas Ergo som gjennom sine artikler i Dagbladet klarte å få det til å skje, som vi som fagpersoner ikke har formådd – nemlig å få politikerne til å ta tak i utviklingshemmede personers svært utsatte posisjon; en situasjon som inn i det 21. århundre fortsetter å stille store utfordringer til velferds- og rettsstaten Norge!

Dette skriver forfatterne av rapporten ”Etablering av rutiner for forebygging, varsling og oppfølging ved overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemming (SUMO-prosjektet)”. En svært så viktig rapport som nå nettopp er gitt ut. Den bør kanskje være obligatorisk lesestoff for alle som på en eller annen måte jobber for personer med utviklingshemning.

Jeg må innrømme at jeg ikke har fått lest hele. Det er dog ikke så ofte at man stopper opp ved et forord. Denne gangen klarte jeg ikke helt å legge det fra meg. Forordet til rapporten er nemlig en svært så sterk oppfordring til å engasjere seg. Og en hyllest til dem som gjør det. Jeg er glad for at jeg har fått tillatelse av rapportens forfattere til å publisere forordet i sin helhet her på bloggen. Synes de også fortjener honnør for sin tydelighet.

Forord:

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts hjem (oppr. ”Fru Hjorths Pleie og Arbeidshjem for aandssvake”) seg av journalister for å fortelle befolkningen om de uverdige forholdene ved hjemmet (Fjermeros, 2009). Dr. Munch var en aktivist som fortvilet ønsket endringer og forbedringer for mennesker med utviklingshemming – ut fra sin tids overbevisning og kunnskap om ”beste praksis”.

På 2000- tallet har journalisten Thomas Ergo gjort det samme. Han har skrevet hele 83 nyhetsreportasjer i Dagbladet, Magasinet og dagbladet.no om utviklingshemmede som overgrepsofre. Dette har medført en synliggjøring av overgrepene, og det dannet grunnlaget for en interpellasjon i Stortinget om overgrep mot utviklingshemmede.

Fungerende statsråd, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Tora Aasland, varslet 17. februar 2011 en rekke nye tiltak for å forebygge, avdekke og håndtere seksuelle overgrep mot utviklingshemmede.

Slik fungerer demokratiet og rettsstaten vår på sitt beste: Ytringsfriheten sikrer at uverdige forhold ved samfunnet blir gjort kjent for allmennheten, og følgene av dette er at det reises krav om endringer og forbedringer.

Storting og regjering gir oppdrag til departementene og direktoratene og byråkratene har handlingsevne til å iverksette oppdragene som fører til samfunnsendringer til det beste for enkeltmennesket – og samfunnet. Vi oppnår et ”samfunn for alle”. Men det skjer ikke av seg selv: Nå som før er det behov for at enkeltmennesker gjennom et særlig engasjement bidrar til å kaste lys inn i de krinkelkroker av samfunnet, som av ulike grunner har falt utenfor medias og allmenninteressens søkelys.

”Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!”, fastslår Barne-, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet i sitt informasjons- og utviklingsprogram for 2010 – 2013 av samme navn (BLD, 2010). Ansvarsreformen i 1991 (HVPU-reformen) hadde fokus på̊ at utviklingshemmede skulle ha samme rettigheter som alle andre. Forfatterne av dette dokumentet ser at utviklingshemmede fortsatt blir diskriminert, ettersom det viser seg nødvendig å opprette særordninger ved mistanke om vold og overgrep. Juridiske ordninger som gjelder allmennbefolkningen skulle ha ivaretatt dette, men gjør det ikke.

Som på̊ overlege Munch’s tid kreves det aktivister som snakker utviklingshemmedes sak. Fortsatt er det uklare økonomiske støtteordninger fra Staten og uklare krav til hvordan tjenestetilbudet ute i kommunene skal organiseres. Dette er medvirkende årsaker til at det å ha en utviklingshemming i seg selv er en sårbarhetsfaktor for å bli utsatt for vold, utnytting og seksuelle overgrep.

Prosjektgruppa håper at denne rapporten vil bidra til debatt og inspirasjon på̊ tvers av alle instanser og nivåer som har beslutningsmyndighet når det gjelder utviklingshemmedes levekår for framtida.

Oslo, 01.03.13

Peter Zachariassen, Wenche Fjeld, Hilde Kristiansen, Annie Mathisen

03/04/2013 0

World Autism Awareness Day

Fra farlige kriminelle til sosiale entreprenører. Dette er to av ytterpunktene knyttet til medias dekning av autisme. Og, to av mange grunner til at det er viktig med en egen dag som særskilt retter fokus på autisme. I dag, 2. april, er det nemlig FNs World Autism Awareness Day.

Både som vernepleierstudent og som vernepleier har jeg jobbet for personer med autisme og deres familier i ulike settinger. Særlig i arbeidet i barnehabiliteringstjenesten møtte jeg familier med særskilte utfordringer og problemer i hverdagen. Ofte ble barnas medfødte utfordringer forsterket av manglende kompetanse og forståelse hos de arenaene småbarnsfamilier ferdes på. Men. Også ofte møtte jeg engasjerte og flinke folk som arbeidet for å styrke livene til personer med autisme. Jeg har også i mitt interessepolitiske arbeid sett at tjenestene til personer med autisme kunne vært styrket.

I mitt virke for personer med autisme har jeg sett at det både er behov for myteknusere og mulighetsagenter/ døråpnere. På en dag som denne er det viktig å markere at dette er noe vi vernepleiere og andre fagfolk må tilstrebe å være.

Autisme er noe myteomspunnet og for mange kanskje noe litt mystisk. Når vi hører om det i media er det litt for ofte knyttet til kriminalitet. Alvorlig kriminalitet. Både i rettsaken etter 22. juli massakren og i omtalen av gjerningsmannen i skoleskytingen ved Newtown, Connecticut ble autisme nevnt. Nevnt på en slik måte at noen kan tenke at autisme er årsaken til alvorlig kriminalitet. Nevnt på en slik måte at folk med denne diagnosen muligens blir ytterligere stigmatisert og diagnosen ytterligere mystifisert. Det er problematisk. Fagfolk, media og andre må være bevisst hvilken språkbruk vi bruker i slike sammenhenger. Og at vi er tydelige på hva autisme faktisk er. Eksempelvis. I en bloggpost jeg skrev i forbindelse med 22. juli rettsaken refererer jeg blant annet til Simon Baron-Cohen. Det kan jeg også gjøre på en dag som denne:

“People with autism typically have difficulties with the cognitive component (they have trouble inferring what other people might think or feel), but have intact affective empathy (it upsets them to hear of others suffering). ”

Mange vernepleiere jobber for personer med autisme. Derfor er det også viktig at vernepleiere bidrar til å avmystifisere autisme. Vi må bidra til at diskusjonene rundt autisme er kunnskapsbaserte. Vi må være ”mythbusters”. Vernepleiere bør reagere når media eller andre fagfolk er unøyaktige i sin omtale av autisme. Forhåpentligvis er det ikke noen som fremdeles tror at årsaken til autisme er kjøleskapskalde mødre eller akademiske fedre. Men kunnskap om autisme trengs fortsatt. Den kunnskapen vernepleiere som jobber for personer med autisme har er viktig at også befolkningen ellers, og kanskje særskilt administratorer og politikere, får kjennskap til. Mytene om autisme bygger funksjonshemmende barrierer.

Vernepleiere skal ikke bare være myteknusere. Vi skal også bidra til muligheter. Både i det direkte arbeidet for den enkelte. Enten det er i opplæring og oppfølging av barn med autisme, eller det er i bistand til å mestre dagliglivet. Og i det å fremme inkludering, kanskje særlig i arbeidslivet. Vi har i det siste sett noen strålende eksempler på muligheter. Pixellus og Unicus er slike eksempler. Det trengs folk som ser muligheter. Som er innovative. Vernepleiere bør stå i første rekke som innovatører, også på dette feltet.

Jeg vil komme med noe små anbefalinger som på hver sin måte handler om autisme. Og som passer bra på en slik bevisstgjøringsdag som i dag.

Skribenten og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq er en av de mest spennende stemmene i den norske samfunnsdebatten. I dette innlegget skriver han litt om hvordan det er å ha Aspergerdiagnose.
Vernepleier og høgskolelektor i vernepleie, Thomas Owren, har skrevet mastergrad om autisme. Jeg har enda ikke lest den, men tør like vel å skrive den opp som en anbefaling. Temaet er nemlig svært så spennende, og passer godt på en dag som handler om bevisstgjøring. I ”Autreat and Autscape: informing and challenging the neurotypical will and ability to include” skriver han nemlig blant annet at ”Based on how conference conditions are created, the study casts doubt on the will and ability of a non-autistic majority to provide full and effective participation for an autistic minority.”
På autismeforeningens nettsider finnes mye informasjon om autisme, også aktuelt for oss såkalte fagpersoner.
FN har en egen nettside om World Autism Awareness Day

«This international attention is essential to address stigma, lack of awareness and inadequate support structures. Now is the time to work for a more inclusive society, highlight the talents of affected people and ensure opportunities for them to realize their potential. »

Secretary-General Ban Ki-moon

Anbefaler også denne lille filmen om autisme:

01/04/2013 0

E-læring: Inkludering og deltakelse

Mangler du noe å gjøre i påsken. Lei av krim, sol og marsipan? Hva med å ta et e-læringskurs?

For en stund siden kom SOR med nok et e-læringskurs. Inkludering og deltakelse. Ulf Berge som jobber på vernepleierutdanningen i Sandnes er redaktør for kurset som har kjente folk som Jan Tøssebro, Ole Petter Askheim, May Østby og Sølvi Dahle som bidragsytere. Ja, og også jeg (Cato Brunvand Ellingsen) har fått lov til å bidra med en liten snutt.

Temaet er viktig nok, inkludering og deltakelse. Kurset blir innledningsvis beskrevet slik:

De fleste fysiske og sosiale barrierer er menneskeskapte og kan bygges ned. Et demokratisk samfunn har plass til alle, uavhengig av borgernes forutsetninger. Det handler om å ta høyde for forskjellighet. Dette e-læringskurset forsøker å tydeliggjøre de sammenvevde begrepene inkludering og deltakelse, og veksler mellom å betrakte begrepene som ideologi og holdninger og å operasjonalisere begrepene og gi innspill som kan bidra til endring av praksis.

I kurset stiller jeg spørsmål om hvordan en kan fremme et samfunn for alle. Svaret mitt er at nettopp du må engasjere deg. Du som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning har et ekstra ansvar. Med grunnlag i yrkesetikken, i FN konvensjonen og i din særskilte kunnskap om tjenestene og borgerne du jobber for har du et ansvar for å gjøre kjent den flotte jobben du gjør, og melde i fra om ting som må bli bedre. Dette har jeg også skrevet mer om i SOR Rapport nr. 6 2012.

Vel. Ta en kikk på kurset da vel. Kurset er et av flere som SOR har utviklet i samarbeid med en haug med flinke folk. Jeg regner med at du kjenner til dem, men hvis ikke bør du kikke på dem. Mangfold og muligheter er en portal med e-læringskurs for alle som arbeider for personer med utviklingshemning.

26/03/2013 0

Vernepleierkamerater!

«I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. » Slik avslutter Mimmi Kvisvik dette innlegget som hun nå har skrevet her på vernepleieren.com.

Min neste skribent er en sentral person for landets vernepleiere. Uavhengig av hvilken organisasjon du tilhører er Mimmi Kvisvik en viktig talsperson for landets vernepleiere og de folkene vi jobber for i landets velferdstjenester.

Mimmi Kvisvik ble for kort tid siden valgt som ny leder av Fellesorganisasjonen (FO). Dette er landets største organisasjon for landets vernepleiere. Hvordan Mimmi og hennes organisasjon jobber og hva de prioriterer får betydning for flere enn de som er medlemmer av FO. Derfor er jeg glad for at Mimmi har tatt utfordringen med å skrive en snutt her på vernepleieren.com. Personlig er jeg også glad for at hun understreker betydningen av vernepleiernes rolle knyttet til arbeidet som nå foregår med levekårene for personer med utviklingshemning. Her følger innlegget hennes:

Vernepleierkamerater!

Det har gått noen uker siden jeg ble valgt som ny forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). I den sammenhengen mottok jeg en rekke gratulasjoner, men noen gratulasjoner var litt annerledes og krevde litt mer av meg enn et TAKK. En av disse var fra Cato Brunvand Ellingsen og lød som følger: Nå når du er leder for vernepleierne i FO, hva vil du si til dem?

Ja, hva vil jeg si til vernpleierne? Jo først og fremst vil jeg si det som jeg sier til alle andre medlemmer av FO.

Ved avslutning av siste landsstyremøte sa jeg følgende:

» Jeg ønsker å bruke den posisjonen jeg går ut av dette Landsstyret med til å bidra til en samfunnsutvikling preget av integritet, mangfold og inkludering. Å sikre bedre fordeling og bekjempe fattigdom vil stå sentralt for meg. Jeg vil også jobbe for å sikre gode velferdstjenester i hovedsak styrt og driftet av det offentlige. Jeg vil videre bidra til å sikre utdanninger av gode barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rammebetingelser for å få gjort en faglig og etisk forsvarlig jobb innenfor rammen av velferdsstaten. Som bunnplanke i min innsats skal arbeidet for gode lønns- og arbeidsforhold ligge. Dette innebærer likelønn, uttelling for kompetanse, heltid, gode pensjonsordninger, gode arbeidstidsordninger, tid til refleksjon, veiledning og videreutdanninger og sist men ikke minst en arbeidssituasjonen fri for vold og trusler om vold og oppfølging og erstatning dersom dette ikke er tilfelle».

Med dette utgangspunktet vil jeg ta mitt grep om fag- og profesjonsforbundet FO. FO er både et fag- og profesjonsforbund, og et profesjonsforbund ikke kun for en profesjon med for tre pluss en yrkesgruppe. Dette gir forventninger om at jeg ikke bare skal være opptatt av fellesskapet, men også av den enkelte profesjon/ yrkesgruppe.

Så hva er jeg opptatt av spesielt for vernepleierne?

Kort fortalt kan det oppsummeres slik:

Vernepleierens unike utdanning som en helse- og en sosialfaglig utdanning i kombinasjon
Vernepleierens miljøterapeutiske kompetanse
Vernepleierens «spisskompetanse» i forhold til mennesker med utviklingshemning
Vernepleierens spesielt egnede kompetanse i å ivareta endringsarbeid knyttet til habilitering og rehabilitering
Å synliggjøre vernepleierene, deres kompetanse og arbeidsfelt i det offentlige rom
Raskest mulig sikre dere en egen seksjonsleder, slik at vi igjen får en i FO-ledelsen som har et særskilt fokus på dere og deres utfordringer slik Siv Karin Kjøllmoen, Cato Brunvand Ellingsen og Tone Faugli har hatt de seinere årene

Aktuelt nå vil jeg på en aktiv måte følge opp høringen av faktarapporten og stortingsmeldingsarbeidet om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming som pågår i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I kjølevannet av dette ønsker jeg å bidra til og få ansvarsreformen på rett spor etter at den har sporet av.

For å lykkes med dette er vi helt avhengig av vernepleiernes kompetanse som inkluderingsagenter.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at vi allerede gjennom behandlingen av forslaget til Handlingsprogrammet som fremmes for LO Kongressen i mai har fått med i dette programmet noen ord om nettopp levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I forslaget til handlingsprogram står det:

«Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene for deltakelse i arbeidslivet må styrkes.»

At dette er inne kan FO ta noe av æren for, og vis meg den hovedsammenslutning som har lignende ordlyd i sitt handlingsprogram. All honnør til LO for hva dette betyr av politisk kraft.

Takk Cato for at du ga meg denne utfordringen, og fint at du har forventninger til meg som vernepleiernes nye leder. Jeg skal gjøre mitt for å levere. Første runde blir rett over påske på høringen om faktarapporten i forhold til levekår og tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er en viktig omgang fordi faktarapporten danner grunnlaget for stortingsmeldingen som er bebudet denne våren. Dette er det mest omfattende politiske arbeidet som er gjort nasjonalt på dette området på 20 år. FO bygger på et tett samarbeid med brukerorganisasjoner og departementet for at dette skal bli en stortingsmelding som sikrer gode levekår og tiltak på et for vernepleierne sentralt arbeidsfelt. I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. La oss ønske hverandre lykke til.

Mimmi Kvisvik
forbundsleder
Fellesorganisasjonen (FO)

24/03/2013 0

Et velferdspolitisk kinderegg

Er det virkelig mulig? Tre ting på en gang? Jo, akkurat nå, denne uken, føles det litt ut som vi har fått et velferdspolitisk kinderegg.

La oss ta det søte først, sjokoladen. Det er selvsagt det som skjedde i Stortinget 19. mars. Da behandlet stortinget regjeringens forslag til ratifisering av FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen innebærer kanskje, som inkluderingsministeren sa i stortingsdebatten, et paradigmeskifte i denne delen av politikken. Fra helse- og sosialpolitikk til menneskerettigheter og anti-diskriminering. Funksjonshemming sees ikke lenger på som en egenskap med individet. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Men, derfor handler det selvsagt også om helse- og sosialpolitikk. Også vi helse- og sosialarbeidere har et ansvar for å realisere intensjonen i konvensjonen. Men først, la oss hygge oss med sjokoladen i påsken.

Så kommer utfordringen (kanskje ikke alle vil betegne det som en utfordring, men både wikipedia og en vernepleier med 10 tommeltotter gjør det). Ja, leken i kinderegget altså. For. Regjeringen la denne uken frem et forslag om rettighetsfesting av BPA, og det er ikke tvil om at rettighetsfestingen av BPA er nettopp det. En utfordring. Brukerstyrt/ borgerstyrt personlig assistanse har nettopp utfordret de tradisjonelle helsetjenestene. Det har utfordret oss fagfolk. Og, det har utfordret fagbevegelsen. Men. Det er rett og slett ingen tvil om at dette er utfordringer som er helt på sin plass. De ordinære tjenestene må bli mer på tjenestebrukernes premisser. Dessuten må ikke BPA bli redusert til en helse- og sosialtjeneste. BPA er først og fremst et frigjørings- og inkluderingsverktøy. Selvsagt skal vi rettighetsfeste BPA. Det er dog flere utfordringer igjen. Regjeringens forslag inneholder flere begrensninger. Både Høyre og SV vil mer. Og. Jeg er ganske så sikker på at kommunene, fagfolk og andre fremdeles kommer til å synes BPA kommer til å være en utfordring. La oss alle håpe at rettighetsfestingen viser seg å være en større suksess enn det lekene i kinderegget pleier å være (i Sverige diskuteres ordningen). Jeg er overbevist om at rettighetsfestingen er bra greier.

Til slutt. Overraskelsen. Eller, strengt tatt var det vel ingen overraskelse at regjeringen i dag kom med et høringsnotat som gjennomgår situasjonen for personer med utviklingshemning. Det har vi ventet på siden vedtaket om dette ble gjort i stortinget. Det er heller ingen overraskelse, dog litt skuffende, at det ikke er gjort en skikkelig kompetansegjennomgang av situasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning (nå har jeg ikke lest høringsnotatet i detalj, men har ikke funnet noe enda). Ikke misforstå meg. Dette er faktisk en historisk dag. Jeg er utdannet vernepleier lenge etter Lossius-utvalgene. Utdannet noen år etter reformen ble gjennomført. Jeg har vært engasjert på dette feltet i mange år. Og endelig får vi en gjennomgang av situasjonen. Det er på tide, men skikkelig fint. Så. Overraskelsen har jeg tenkt å spare et par måneder. Jeg håper nemlig at overraskelsen kommer i meldingen til stortinget. Jeg håper at den ikke bare , som mange meldinger gjør, gir noen vage fremtidsperspektiver som neste regjering kan legge i en skuff. Jeg håper at jeg blir overrasket med klare føringer for hvordan vi skal nærme oss et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Da er det helt avgjørende at dere som leser dette faktisk også leser høringsnotatet. At dere vurderer det som står der. Og at dere melder i fra til departementet om hva dere mener. Gjerne gjennom organisasjonene deres.

Vel, denne påsken skal vi hygge oss med egg. Også et velferdspolitisk kinderegg. Til tross for at det både gjenstår utfordringer og overraskelser kan vi være godt fornøyd med hvordan denne uken har utviklet seg. La oss også håpe at det kommer mer sjokolade. Men, jeg vil avslutte denne kvelden med en erkjennelse. Av og til tar ting bare litt tid!

22/03/2013 1

Trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

«Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.»

I det følgende innlegget knytter Jon og Gunn Løkke begrepet evidens til vernepleierprofesjonen. De nyanserer begrepet og utfordrer vernepleierutdanningene, profesjonsutøvere og profesjonen. Jeg håper at dette kan legge grunnlag for en nyansert og spennende diskusjon i vernepleieutdanningen og blant vernepleiefaglige yrkesutøvere.

Skribentene er begge vernepleiere med noget attåt, og utdanner vernepleiere på Høgskolen i Østfold. Begge burde være godt kjent i de vernepleiefaglige miljøene, og trenger nok ikke videre presentasjon. Vel, kan vel legge til at jeg synes de er usedvanlig flinke folk.

Hvordan er det med vernepleiere og evidens – trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Jon A. Løkke & Gunn E. H. Løkke

Hvordan er det med vernepleierprofesjonen og forholdet til evidens? Det finnes evidensbasert sosialt arbeid (se Vindegg, 2009). For barnevernspedagogene er evidensbaserte behandlingspakker som ART, PMTO og Webster-Stratton relevante. Vi kan lett finne nettbaserte kurs om søking i evidenslitteraturen. Kunnskapsbasert praksis promoteres (se eksempelvis http://kunnskapsbasertpraksis.no/kunnskapsbasert-praksis/trinnene-i-kbp/). Helsebiblioteket har fantastiske nettsider der alle norske borgere, gratis, kan orientere seg i beste praksis på en lang rekke områder. Det finnes store oppslagsverk om evidensbasert praksis (Nathan & Gorman, 2007; Sturmey & Hersen, 2012). Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.

Omfattende litteratur om evidens, den pågående kritikken av evidensbegrepet og metodene som benyttes, vektleggingen av evidens i kommunal ledelse og et generelt press om å være faglig oppdatert, tilsier at diskusjon av evidensbegrepet bør være til stede i yrket. Evidensfeltet er åpenbart relevant for vernepleiere, men hvorfor et slikt slapt forhold til saken? Grunnene til at evidensbegrepet, eller de nyere og ikke helt synonyme begrepene «evidensbasert praksis» og «kunnskapsbasert praksis», ikke diskuteres er flere. En mulig grunn er at vernepleierfaget er ungt, men det kan ikke være hele forklaringen. Sosionomene har en lengre historie med 60 år gamle røtter i internasjonal evidensforskning, men når evidensfeltet innen sosialt arbeid beskrives for norske lesere er situasjonen slik: «Når innholdet studeres nærmere, er det færre som faktisk behandler evidensbasert praksis og studier substansielt; evidensbegrepet opptrer gjerne i sammendraget som noe forfatterne er kritiske til eller tar avstand fra» (Vindegg, 2009 s. 67).

Fellestrekket for sosionomer og vernepleiere kan være at kunnskapsgrunnlaget er uklart – med andre ord er fagets innhold sprikende, uten klargjorte grenser og med ujamn vitenskapelig støtte. Unntaket for uklarheten er helsefagdelen i vernepleierutdanningen. Dersom det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er uklart, er det ekstra viktig å etterlyse en gjennomgang av hvilke intervensjonsformer som virker og hva som ikke virker – enten det er gjengitt i pensum på høgskolene eller fremmes som forslag i praksis. Kjernen i vernepleieraktivitet bør være virksom innsats. Vernepleierne bør ikke holde på med «business as usual», men i opplysningstidens ånd bekjempe feilaktige forestillinger ved hjelp av vitenskapelige metoder og vitenskapelig kunnskap. Akkurat hvilke metoder og hvilken kunnskap og praktiske alternativer som er mest aktuelle er det som bør diskuteres.

Noen lesere vil mistenke at vi forfekter en «imperialistisk» og naiv, universell linje der alle fenomener lett kan måles, og at kompleksiteten i menneskers liv kan ses bort fra. Tvert i mot er vi skeptiske til begrepet «evidens» fordi begrepet har røtter til «evident» som innebærer at noe er helt klart for sansene og nærmest selvinnlysende og evig sant. Vi ville heller foretrukket at sammenstillingen «empirisk støttede tiltak» ble benyttet. Empirisk antyder vekt på data og ikke «synsing». Støttet innebærer kritisk tenkning og en pågående prosess med vekt på å finne feil og mangler ved det som hevdes og kan støttes frem til nå. I den generelle litteraturen om evidens er situasjonen langt på vei slik at motstanderen mener at det som er uvirksomt eller tvilsomt på ett område er generelt ugyldig. Tilhengerne uttrykker seg mer i retning av at de evidensbaserte tiltakene er et universalmiddel som dekker alle områder. Faktum er at ikke alle problemstillinger er dekket, og ikke alle felter kan eller må dekkes. Vernepleiere praktiserer i settinger som er sammensatte og preget av beslutninger som skal ta utgangspunkt i tjenestemottakerens ønsker, og mange ganger er det uklart hva som er ønsket. Det er åpenbart lettere å finne hva som kan redusere utvikling av rynker (de evidensbaserte tiltakene er billige; solbriller, parasoll, klær i sola og røykeslutt) enn hvordan vi kan skape god livskvalitet for personer som ikke kan beskrive egne behov.

Men, evidenslitteraturens metoder – i hovedsak en variant av den velprøvde forskningsprosessen slik den er kjent fra eksempelvis psykologifaget, er vi sterke tilhengere av. Om data er kvalitative eller kvantitative avhenger av problemstillingene og ikke ideologi. Tiltakene som beskrives i oppslagsverk som nyutgitte «Handbook of evidence-based practice in clinical psychology» av Sturmey og Hersen (2012), eller det vi kan finne med pyramidesøk i Helsebiblioteket, kan vi si følgende om: Vi satser heller lønna vår fra staten på det som beskrives i de kildene enn alternativene som er enkeltstående historier, hardnakkede påstander – eventuelt fra gamle autoriteter, og «synsing». Det som omtales som klinisk skjønn dekkes ikke av begrepet «synsing». «Synsing» kan beskrives som oppfatninger om faglige løsninger som ikke har noe observasjonsgrunnlag eller empirisk støtte. Det er minst tre problemer med synsing: Sannsynligheten for at påstanden er feil er stor, feilene blir ikke korrigert via kritisk tenkning og synsing er billig. Med billig mener vi at påstanden kan fremmes uten særlig anstrengelser i form av dokumentasjon.

En ytterligere grunn til at evidenslitteraturen har hatt liten innflytelse i vernepleierfaget er rett og slett at utdanningene har lagt liten vekt på evidenslitteraturen og søk etter empirisk støttede tiltak i undervisningen. Det må imidlertid være gode grunner til å trekke evidenslitteraturen og søkeferdighetene inn i studiene og vernepleierens arbeidsmodeller (se Løkke & Salthe, 2012). Gode grunner finnes – her er to viktige: a) Vi bør tilby de beste forslagene til løsninger når tjenestemottakere ønsker hjelp til endring. b) Vernepleierfaget kan styrkes ved å inkludere det beste av både normative vurderinger og empirisk støttede tiltak; evidensforskningen kan føre til at vernepleiere i større grad dokumenterer og undersøker egen praksis – og på sikt utvikler eget fag.

Til slutt ett, av mange, eksempler på nytten av å søke etter evidens for vernepleiere: En stor gruppe personer med funksjonshemning er barn, unge og voksne med Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), eller hyperkinetisk forstyrrelse (HKF). Vi utsettes for mengder av informasjon om hva som kan hjelpe mot uro, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Ett spørsmål noen av våre studenter stilte seg var om psykoterapi i form av samtaler, med ulike teoretiske utgangspunkt, reduserer symptomer hos barn med ADHD? Systematiske søk ga svært nyttig informasjon som gjør mange råd til skamme. Psykoterapi er ingen empirisk støttet intervensjon for å redusere symptomer hos personer med ADHD. At det kan være nyttig å snakke om livet sitt og livsutfordringer, er sant for de fleste, men noen effektiv hjelp for å redusere symptomer ved ADHD er psykoterapi ikke. Hjelper gjør heller ikke fettsyretilskudd (faktisk frarådes slike tilskudd), akupunktur, eller homeopati. Tre typer tiltak er effektive i å redusere kjernesymptomer ved ADHD; medisinering, atferdsbasert behandling og en kombinasjon. Et viktig opplysningsarbeid for vernepleierfaget innebærer å informere om praktiske fremgangsmåter for å finne frem evidens som kan hjelpe tjenestemottakeren. Så må evidensen vurderes kritisk, og effekten for den personen vi hjelper undersøkes. Det likner på en videreutvikling av vernepleierens trumfkort; systematisk og målrettet miljøarbeid.

21/03/2013 5

“Promoting Social and Economic Equalities”

Gratulerer med dagen til alle verdens sosialarbeidere på dagen i dag, den internasjonale sosialarbeiderdagen. Dere/ vi gjør en fantastisk viktig jobb. Men, går gratulasjonen til oss vernepleiere?

I dag er det altså den internasjonale sosialarbeiderdagen. Den er verdt å markere. Årets tema er “Promoting Social and Economic Equalities”. Den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen IFSW beskriver dagen slik:

Social work has a critical role in the promotion of social and economic equalities and in striving for a people-focused and regulated economy. World Social Work Day is the annual opportunity to advocate a social work perspective in political systems that effect the wellbeing of peoples and to celebrate the social work contribution to societies.

Som vernepleier er det ikke vanskelig å stille seg bak dette budskapet. Men. For det er et men. Er vernepleierutdanningen en sosialarbeiderutdanning og tilhører vernepleieren en sosialarbeiderprofesjon? Dette er spørsmål som stilles fra tid til annen. Jeg holder på med en litt lengre bloggpost om temaet, men vil gjerne høre hva du mener? Kan vi gratulere landets vernepleiere med dagen i dag, den internasjonale sosialarbeiderdagen?

19/03/2013 2

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord