Blogginnlegg

En unødvendig motsetning!

Må man se bort fra de siste tiårenes forståelse av funksjonshemming for å kunne være en ekte feminist? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter en uke med fokus på tidlig ultralyd og abortloven.

Programkomiteen i Høyre sitt forslag om å fjerne §2c i abortloven, og dermed fjerne egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortgrunnlag ved aborter etter uke 12, har skapt diskusjoner langt utenfor partiet Høyre. Blant annet i en noe underlig leder i Aftenposten 7. Mars. Mange anser dette som et kraftig angrep på kvinnens rett til abort, og at det er et likestillingspolitisk tilbakeslag.

Både debatten om tidlig ultralyd og om abortlovens §2c er utfordrende. Det kan være nyttig å analysere de innenfor to ulike diskurser. En likestillingspolitisk og kvinnefrigjørende diskurs der kampen for kvinnens rettigheter og posisjon i samfunnet står sterkt, og en diskurs som omhandler forståelsen av funksjonshemming og de frigjørende prosessene som personer med funksjonsnedsettelse står overfor.

Innenfor kvinnekampen står abortloven sterkt. Ikke bare har den stor praktisk betydning for den enkelte kvinne. Ikke bare har den bidratt til at mange kvinner har unngått mye lidelse. Den er også et tydelig symbol på kvinnen som selvstendig individ med rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette er en diskurs vi ikke må forlate. Kvinnekampen må selv i dagens samfunn prioriteres høyt.

Forståelsen av funksjonshemming har endret seg mye de siste tiårene. Fra en medisinsk forståelse der funksjonshemming blir sett på som noe som utelukkende handler om defekter ved det enkelte individ, er det nå vanlig å forstå funksjonshemming som noe som oppstår i individets møte med samfunnets barrierer. Samfunnets fysiske utforming og ikke minst samfunnets holdninger og politikk overfor personer med funksjonsnedsettelse skaper funksjonshemmingen. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.

Det er ikke vanskelig å både stille seg bak kampen for kjønnslikestilling og frigjøringskampen til personer med funksjonsnedsettelse. Det er når disse to samtalene møter hverandre at de virkelige utfordringene oppstår. Som de gjør i diskusjonene om abortlov og tidlig ultralyd. Og som de tidligere har gjort i diskusjonene om et felles diskrimineringslovverk.

Den siste uken har ledende feminister uttrykt sterk bekymring for programkomiteen i Høyre sitt forslag. Samtidig har argumentasjonen deres vitnet om en gammeldags forståelse av funksjonshemming. Et eksempel er uttalelsene til Gro Nylander i NRK programmet Aktuelt. I hennes argumentasjon for dagens abortlov peker hun på at ingen ønsker barn med funksjonsnedsettelse og at særlig funksjonshemmede selv ikke ønsker at folk skal ha det like vanskelig som dem selv. Løsningen på at folk har det vanskelig blir altså abort. Nylander som lege fremviser her en tydelig medisinsk forståelse av funksjonshemming. Når hun samtidig påpeker at abort faktisk ble tillat for å kunne unngå å føde syke og ”handicappede” barn, fremhever hun en sorteringsfremmende funksjon av abortloven som jeg vil avvise på det sterkeste.

Et annet eksempel er et forslag til uttalelse som ble fremmet på SVs landsmøte i helgen. Forslagstillerne, som blant andre inkluderte leder for partiets kvinnepolitiske utvalg, bruker en argumentasjon som gjør et viktig forsvar av abortloven til et skrift som mangler forståelse for en sosial forståelse av funksjonshemming. Når de fremhever samfunnets utfordringer med ”manglende tilrettelegging, velferd og botilbud for våre svake grupper” i en argumentasjon for abortlovens §2c viser de manglende forståelse for at det nettopp er disse manglende med samfunnet som gjør folk ”svake”. Hva som utgjør et avvik, en lidelse, en ”belastning” for kvinnen er ikke gitt en gang for alle. Dette er bestemt ut i fra tid, sted og kulturelle rammer. Det undrer meg hvordan det hadde vært om det ikke var såkalt funksjonsnedsettelse vi snakket om, men det var hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Når det i forslaget til uttalelse antydes at hvis man er skeptisk til tidlig ultralyd eller støtter fjerning av §2c, så er det det samme som å ”pålegge kvinnene å være fødemaskiner for å realisere visjonen om mangfoldsamfunnet”, da bruker man et språk som ikke bare viser en misforstått forståelse av en sosial modell av funksjonshemming. Språkbruken bidrar også nettopp til sette kampen for likestilling mellom kjønn opp i mot kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det er etter min mening svært beklagelig.

Kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skjer hver dag. En frigjøringskamp for blant annet å endre samfunnets holdninger. Da er det trist om denne kampen ofres på kvinnefrigjøringens alter. Det føles av og til som om man ikke kan kalle seg feminist om man kjemper kampen for en sosial og relasjonell forståelse av funksjonshemming. Men, selvsagt kan man det. Det må ikke være noen motsetning mellom disse to diskursene. Begge deler er frigjøringskamper som hele samfunnet må delta i. Da må vi først anerkjenne at debatten om abort faktisk påvirker situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Vi må anerkjenne at funksjonshemming ikke handler om fysiske avvik fra en gitt normalitet, men at det faktisk handler om samfunnets holdninger og politiske beslutninger. Forkjempere innen en feministisk tradisjon burde være de første til å anerkjenne dette.

16/03/2013 2

Vernepleie og barnevern

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet.

Det skriver Are Karlsen i dette innlegget om vernepleie og barnevern. Are er utdannet vernepleier med hovedfag i helsevitenskap. Nå arbeider han som leder for Senter for Forebygging i Tønsberg, men har erfaring fra barnevernet gjennom arbeid i Bufetat og Bufdir. Han er en av forfatterne bak bøkene ”Foreldrelappen” og ”Innføring i Atferdsanalyse”, og har nettstedet pedagogikk.no. Jeg er svært glad for at han har tatt seg tid til å skrive dette innlegget om et viktig tema. Jeg håper det også kan føre til ytterligere diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og vernepleiere i barnevernet.

Vernepleie og barnevern

Jeg har blitt utfordret til å skrive noe om følgende problemstilling: Er vernepleierens kompetanse viktig og relevant for barnevernet?

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet. Kortversjonen av begrunnelsen er at arbeid i barnevernet i stor grad handler om å skape endring, og at vernepleiere har kompetanse som er viktig i endringsarbeid.

Barnevernet arbeider med mange ulike oppgaver, utfordringer og målgrupper. Behovet for å skape endring går imidlertid igjen. Når målet er å skape endring er atferdsteoretisk kompetanse noe av det viktigste en kan ha. Mange vernepleiere har denne kompetansen.

Atferdsteoretisk kompetanse er imidlertid ikke den eneste kompetansen vernepleiere har som er relevant for barnevernet. De fleste vernepleierne har lært å arbeide systematisk, kartlegge utfordringer, utarbeide konkrete målsettinger og gjennomføre endringsarbeid. De kan også jobbe med ulike målgrupper og har kunnskap om sammensatte vansker.

Vernepleierens kompetanse i arbeidet med å forbygge og/eller behandle atferdsvansker er i stor grad anerkjent. Når Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) beskriver forebyggende og behandlende tiltak for atferdproblemer, beskriver de en rekke tiltak med et atferdsteoretisk fundament. Eksempler på dette er Aggression Replacement Training (ART), De Utrolige Årene, Parent Management Training − Oregon (PMTO), Multisystemisk terapi (MST) og MultifunC institusjonsbehandling.

Like anerkjent er ikke vernepleierens kompetanse når det er snakk om undersøkende arbeid, eller arbeid med barn med andre utfordringer enn atferdproblemer. Jeg vil videre trekke frem tre eksempler på kompetanse som er relevante for de fleste oppgaver innen barnevernsarbeid.

Det første området gjelder analyse av atferd. Enten en arbeider med forebyggende tiltak, undersøkelser eller endringstiltak, er det av stor viktighet å kunne analysere hva som forårsaker eller opprettholder ulike former for atferd. Skal en vurdere foreldres omsorgsevne må en kunnskap om utløsende og opprettholdene årsaker til hendelser i familien. Skal en bidra til et godt samhandlingsmønster i en familie, er det viktig med kunnskap om hva som opprettholder de eksisterende samhandlingsmønstrene.

Det andre område handler om tilrettelegging og endring av miljøer. Skal barn og familier utvikle seg på en positiv måte må en etablere miljøer som bidrar til en slik utvikling. Dette kan dreie seg om mange ulike typer miljø, som familien, skoleklasser, vennegjenger eller et institusjonsmiljø.

Det siste området handler om å fremme ønsket atferd og redusere uønsket atferd hos enkeltindivider. En av barnevernets viktigste oppgaver er å fremme gode foreldreferdigheter. I mange tilfeller må en redusere uhensiktsmessig foreldreatferd og erstatte denne med mer konstruktiv atferd. Siktemålet vil ofte være å sette foreldrene i stand til å gi barn god omsorg, preget av positiv samhandling. I andre tilfeller må barnet flyttes fra foreldrene og en må jobbe direkte med barnet.

Ferdigheter og kompetanse innen disse områdende er av betydning for alle som arbeider i barnevernet.

Jobber en med undersøkelser er det av betydning at en kan analysere ulike atferder sin funksjon. Hvorfor gjør barn og voksne det de gjør? Analysene er vesentlige for å belyse viktige problemstillinger: Hva utløser og opprettholder konfliktsituasjoner? Hvorfor er ikke barnet på skolen? Hvis barnets atferd er utfordrende, skyldes det da foreldrenes væremåte eller andre faktorer? Hva skyldes det at barnet er innesluttet og lite samarbeidsvillig?

Når en etter undersøkelser skal igangsette tiltak er det viktig med kunnskap både om hvordan en endrer miljøer og atferd hos enkeltindivider. Dette gjelder uavhengig av hvilke utfordringer barnet og familien har. Hvis foreldrene har dårlig omsorgsevne må en vurdere hva en kan gjøre i foreldrenes miljø, og hvordan en skal styrke foreldrenes omsorgsevne. Hvis en jobber med et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er det viktig å kunne kartlegge hvilke utfordringer barnet har, lage konkrete mål og jobbe for å styrke barnet. Er barnet stille og innesluttet må en ha kunnskap om hvordan en etablerer et trygt og utviklende miljø rundt barnet.

Selv om atferdsteoretisk kompetanse er fremhevet som viktig, er det selvfølgelig ikke nok for å arbeide i barnevernet. Barnevernsarbeidere må – uavhengig av utdanning – også ha annen type kompetanse og andre ferdigheter. De må blant annet ha kunnskap om normalutvikling og normal foreldreatferd, være gode til å samhandle med både voksne og barn, kunne reflektere over etiske problemstillinger, kjenne loveverket, og så videre.

Personlig mener jeg at også barnevernspedagogutdanningene i større grad bør skolere studentene i atferdsteori. Det er et paradoks at en rekke av de tilnærmingene statlige myndigheter anbefaler for barnevernet har et atferdsteoretisk fundament, mens utdanningene i liten grad vektlegger denne kompetansen.

Konklusjonen er uansett at vernepleieres kompetanse er relevant for barnevernet, og at den er et viktig supplement til barnevernpedagogenes kompetanse.

12/03/2013 9

Abort

Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp skal og må være ukrenkelig. Retten til fri abort er ikke bare en av de viktigste kvinnefrigjøringssakene. Det er en svært viktig sak for oss alle.

Derfor er det også både utfordrende og skremmende når Gro Nylander i kveldens Aktuelt på NRK misbruker saken i et sorteringsfremmende formål. For. Det er faktisk det hun gjør.

Programkomiteen i Høyre har kommet med forslag om å endre abortloven slik at ”egenskaper ved fosteret ikke er et selvstendig abortkriterium etter grensen for selvbestemt abort.” Dette har skapt debatt, også innad i Høyre. Det er forståelig.

Som i debatten om tidlig ultralyd er ikke bare innholdet i debatten utfordrende. Språkbruken er det også. Jeg tror på mange når de sier at de ikke ønsker et sorteringssamfunn. Selv om de ønsker tidlig ultralyd, og også når de er skeptisk til programkomiteen i Høyre sitt forslag. Men. Det er faktisk litt befriende når Gro Nylander er overtydelig på ønsket om sortering. Når hun fremhever at når man begynte å tillate abort var det for å unngå at folk fikk syke og handicappede barn, så er det vanskelig å ikke snakke om sortering. Sortering av kommende barn på bakgrunn av egenskaper ved fosteret. Er det virkelig dette som er abortlovens formål?

For meg er abortloven viktigere enn som så. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at om man bruker loven som et argument for å kunne sortere bort fostre med egenskaper man ikke ønsker, så svekker man lovens intensjon. Hvilke egenskaper som fremkaller begreper som sykdom eller funksjonsnedsettelse varierer fra tid til tid, og fra kultur til kultur. Kvinnen skal på et fritt grunnlag, uavhengig av begrunnelse, kunne velge å ta abort, men på et eller annet tidspunkt i svangerskapet må retten til fri abort innskrenkes. Dagens lovverk setter dette tidspunktet ved utgangen av 12 svangerskapsuke. Etter dette må vi ha et sett med begrensninger. Og her trenger jeg virkelig hjelp. For jeg kan bare ikke forstå hva som er kvinnefrigjørende ved å kunne abortere fostre med Down syndrom, men ikke kunne gjøre det med fostre uten noen påvisbare funksjonsnedsettelser. Kan du som leser dette forklare meg det så blir jeg veldig glad.

Selvsagt er det ingen (kanskje bortsett fra noen svært få radikale amerikanske aktivister med funksjonsnedsettelse) som i utgangspunktet ønsker å få barn med funksjonsnedsettelse. Men. Når Gro Nylander uttaler seg slik hun gjør mandag, avviser hun samfunnets rolle i å definere hva som er sykdom, funksjonsnedsettelse og hun fremmer på mange måter holdninger som skaper funksjonshemning. Det er for så vidt greit at hun er ærlig på sine meninger. Da er det lettere å bekjempe dem. Dessverre er jeg også redd for at hun bidrar til å svekke abortloven og dens legitimitet. Det er problematisk.

Mange har fortsatt debatten på sosiale medier. Best synes jeg Toril Heglum er når hun skriver følgende på sin Facebook-profil:

Gro Nylander, du snakker i alle fall ikke for meg!!

Direkte uhørt av en så kjent stemme i offentligheten å skyve oss foran seg slik hun gjorde i debatt om Høyres forslag på å justere abortlovens § 2-c om nemndbehandling av abort på grunnlag av fosterets egenskaper i Aktuelt på NRK i kveld: «Ikke minst de som selv har handikap, de er jo selv veldig opptatt av at det skal være færrest mulig som har det like vanskelig som de selv har hatt det»

I’ve got news for you: Det største problemet jeg har som funksjonshemmet i det norske samfunnet, er slike fordommer som du skilter med her. Det som i størst grad truer min livskvalitet, er at andre stiller spørsmålstegn ved den.

I tillegg syns jeg det var ganske frekt å påstå at det var «nettopp» for å slippe å føde «syke og handikappede barn» at abortloven kom. Æh… Hva med noen tusen uønskede og ikke-planlagte svangerskap? Helt uten kunnskap om fosterets egenskaper, som den gangen ikke var tilgjengelig? Da har man troverdighet når man argumenterer for at det handler om kvinnens situasjon, og kvinnens valgfrihet. Når man endrer fokus fra kvinnen til fosteret, for å granske egenskapene – da har det blitt til noe annet. Slik jeg har forstått Høyres forslag, innebærer dette bare at man beholder fokuset på kvinnen og hennes situasjon, og da kan selvsagt viten om arvelige tilstander, sykdommer, skader hos fosteret være en av flere variabler som teller. Sammen med resten. (sitert med tillatelse fra Toril)

PS! Her finner du lenke til Aktuelt 11. mars 2013

12/03/2013 3

Ikke ta fra meg damene!

«Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere.»

Dette er noe av det jeg selv skriver i et gjesteblogginnlegg i dag. På selveste kvinnedagen har jeg fått lov til å skrive i en av mine favorittblogger: Villroser Selv om dette er en blogg «av og for kvinner» leser jeg den jevnlig. Jeg synes det er flotte greier å få lov til, som mann, å rope mitt varsko der. Et varsko om at fokuset på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ikke må bidra til å fjerne alle de flinke kvinnene som jobber i omsorgssektoren.

Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

Det er mange gode grunner til at vi skal jobbe for bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet. Men kampen for bedre lønn og status for omsorgsyrkene må ikke være avhengig av kjønnsbalansen.

Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene.

Les hele mitt innlegg og argumentasjon på Villroser. Anbefaler også mange av de andre innleggene der.

Og forresten. Gratulerer med kvinnedagen til både kvinner og menn.

08/03/2013 1

Hvorfor gikk det som det gikk?

På bakgrunn av drøftinga over er det truleg grunnlag for å sei at ei av årsakene til at det gjekk som det gjekk, var at ein ikkje sikra at ein heile tida hadde sentrale personar som kunne vera målberarar og videreførarar av intensjonane i reforma. Dei ein lærte opp er borte, og ein har ikkje sikra implentering av intensjonane hjå dei nye.

Dette er noe av det vernepleier Geir Johannessen skriver i en svært så interessant oppgavebesvarelse der tema er hvordan det gikk med intensjonene fra ansvarsreformen. En av problemstillingene han søker svar på er om det er endrede og høyere krav til tjenestene som medfører at reformen fremstår som mindre vellykket enn det den egentlig er:

”Er det slik at tenestetilboda/levekåra har vorte mykje betre etter HVPU-reforma (vellukka reform), men at normene og omsorgsideala har endra seg, slik at krava til tenestetilboda/levekåra er høgare i dag enn i gjennomføringsfasen til reforma?”

Dette er et viktig spørsmål å stille seg før man evaluerer og eventuelt kritiserer reformen. Geir går dog langt i å avvise dette. Reformen har hatt for liten effekt på sentrale områder.

Det er først og fremst spørsmålene han stiller knyttet til årsakene til at situasjonen er som den er som har vekket min oppmerksomhet. Her kommer han med noen svært interessante drøftinger, uten at han nødvendigvis søker å gi noen fullgode svar.

Reformen ble gjennomført uten store rettslige føringer. Reformen var i stor grad basert på intensjoner og ideologi, og virkemiddelet var ”preika”. Altså i stor grad informasjon. I starten av reformen ble institusjoner, organisasjoner og lokalsamfunn informert og kurset om reformens intensjoner og verdier. Mange ble sentrale pådrivere og iverksettere. Disse er i dag erstatte av nye folk uten samme forhold til reformen og dens intensjoner. Han peker også på at vi i for liten grad har en profesjon som er målbærere av reformens ideologi.

”Ein kan i vidareføringa av dette sei at sidan reforma fokuserte på intensjonar og ideologi og med lite konkrete krav, så var det heilt avhengig av kontinuerleg fokus og opplæring av nye grupper målberarar, og dette har i liten grad vorte gjort.”

Videre stiller han også spørsmål om hvorvidt måten kommunene er organisert på har hatt betydning. Kanskje fører new public management til lite fokus på intensjoner og ideologi, og mer fokus på økonomi og lovkrav (som altså i liten grad finnes på flere sentrale områder). Til slutt fremhever han at andre reformer kanskje bidrar til å overskygge dette feltet.

Jeg har det siste året forelest noen få ganger for førsteårs studenter på vernepleieutdanningen. Svært få av dem kjenner til ansvarsreformen i forkant av studiet. Når jeg startet på utdanningen, var reformen godt kjent selv for oss unge studenter uten erfaring fra HVPU. Min egen konklusjon på utfordringene Geir peker på er at vi trenger både tydeligere lovkrav og mekanismer som følger opp disse, samt at vi trenger inkluderingsagenter i kommunene. Helse- og sosialarbeidere som holder intensjonene fra reformen høyt hevet i kommunenes planarbeid. Som skaper forståelse av viktigheten av individuell oppfølging, likeverd, deltakelse og inkludering. Lovkrav eller kulturbærere? Ja takk, begge deler.

Les hva han skriver her.

Geir Johannesen er vernepleier med lang erfaring fra arbeid for personer med utviklingshemning på ulike nivå. Han er også engasjert i fagforeningsarbeid og sitter i landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO). Oppgavebesvarelsen er levert inn i forbindelse med en mastergradsutdanning organisasjon og leiing i helse og velferdssektoren ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.

06/03/2013 0

Gratulerer, Mimmi!

Gratulerer så mye til Mimmi Kvisvik som i dag har blitt valgt som ny leder for Fellesorganisasjonen (FO). Som øverste leder for fagforeningen til flesteparten av landets vernepleiere er dette en svært viktig jobb. Lykke lykke til.

Lederen for FO er en viktig stemme for alle landets vernepleiere. Også for dem som ikke er organisert i FO. Ikke bare skal hun jobbe for rettighetene til sine medlemmer. Hun skal også fremme vernepleierprofesjonen, jobbe for vernepleiefaglig kompetanse, stå på barrikadene for dem som landets vernepleiere jobber for og være en talsperson for et samfunn preget av likeverd og inkludering.

Det er nok av saker å ta tak i. Her er noen utvalgte utfordringer:

Helsetjenestene er i endring. Samhandlingsreformen bygger på mange av de samme ideene som var grunnlaget for ansvarsreformen. Men. Mange steder er vernepleierens rolle uavklart. Profesjonen og dens utøvere er for lite kjent. Det kan føre til at tjenestebrukerne går glipp av viktig og riktig kompetanse. FO har en viktig rolle i å fremme vernepleiere som viktig del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Stortingsmelding om situasjonen for personer med utviklingshemning er snart klar. Vernepleierne spiller en viktig rolle for å sikre deltakelse og inkludering. Mange har kritisert vernepleierne for å være for svake til å være de kulturbærerne som er nødvendig i kommunene. Styrke rettsikkerheten for personer med utviklingshemning og sikre kunnskap om ansvarsreformens intensjoner må være en av hovedoppgavene til den nye FO ledelsen.
Utdanningsmeldingen som kom i fjor gir retning på arbeidet innenfor utdanningspolitikken. En profesjonsorganisasjon som FO må være en viktig bidragsyter i utviklingen av vernepleierutdanningen.
Likelønn er en selvsagt utfordring. Sikre at vernepleiere blir verdsatt på lik linje med andre utdanningsgrupper i andre sektorer er selvsagt ikke gjort i en fei, men dette arbeidet er svært viktig ikke bare for oss vernepleiere. Det er viktig for å sikre helse- og sosiale tjenester av høy kvalitet.

Som sagt: Lykke til Mimmi. Gratulasjoner går også til Tone Faugli, vernepleier, som er blitt organisasjonens nestleder og Lars Semmerud som også er valgt inn i ledelsen. Det er selvsagt synd at organisasjonen nå ikke har noen leder for seksjonen for vernepleierne. Det krever kanskje en ekstra innsats på dette området for den nyvalgte lederen?

Har du noen utfordringer til FOs nye leder knyttet til vernepleiefaglig kompetanse og yrkesutøvelse?

05/03/2013 0

La han bli!

I natt kan Dritan Kreshpaj bli sendt ut av landet. Eller i morgen. Eller dagen etter. At Norge skal sende Dritan tilbake til Albania, det kan jeg rett og slett ikke forstå. Kan du?

Jeg har skrevet om Dritan Kreshpaj tidligere. Jeg har også uttalt meg til Fontene om han. Dritan er en 25 år gammel mann fra Albania. I 2005 kom han til Norge og har fått avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag. Det kan jeg heller rett og slett ikke forstå.

Mannen har en alvorlig nyreskade/ lidelse og har også psykisk lidelse. I tillegg har han Down syndrom. Dritan har store psykiske og fysiske bistandsbehov. Behov som etter all sannsynlighet ikke vil bli ivaretatt i Albania. Gjennomføring av utvisningen av Dritan kan medføre forverring av hans tilstand og også i verste fall alvorlig sykdom og død. Kan vi virkelig la innvandringspolitiske hensyn bidra til dette? For det er vel det det er. Norske regler tilsier at vi skal være restriktiv slik at ikke mange med alvorlig sykdom eller utviklingshemning skal komme til landet som ”lykkejegere”.

Selv om jeg ikke kjenner Dritan er det som vernepleier, som har lest litt om situasjonen hans, svært vanskelig å forstå at han skal sendes ut. Han får tett oppfølging av fagfolk her i landet. Han har ingen familie i Albania, og etter å ha vært her i 8 år har han opparbeidet seg tilknytning til landet.

Dritan er såkalt papirløs. Det betyr at han ikke har tilgang på blant annet spesialisthelsetjenester. Nå er det igangsatt en kronerulling for å få en spesialistutredning. I følge Adresseavisen skal en av våre kjente psykologspesialister gjennomføre denne. Jeg har nå betalt inn 200 kroner til denne innsamlingen. Ikke så mye, men gjør noen få av dere som leser dette det samme vil han få en utredning som hvem som helst andre her i landet ville fått gjort gratis. Gratis for vi bor i et velferdssamfunn som ivaretar alle folk med store bistandsbehov. I hvert fall de som er født her.

Min oppfordring til norske myndigheter: skjerp dere! Min oppfordring til dere andre: Gjør Dritans sak kjent!

Jeg har som sagt ikke direkte kjennskap til saken. Men jeg har hatt kontakt med Dritans hjelpeverge som også er vernepleier. Jeg har også lest en del om han. Det kan du og gjøre.

Foreningen av tolvte januar skriver om han på sin nettside.

Her finner du støttesiden på Facebook og her finner du siden om innsamlingsaksjonen.

22/02/2013 10

Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt

”I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet.”

I går skaffet jeg meg 20 nye studiepoeng. Det synes jeg er fine greier. De skal til slutt bli til en mastergrad i habilitering. Håper jeg. Men. Det er jo ikke studiepoengene som er viktigst. Det viktigste er jo at utdanningene folk tar fører til et bedre helsetjenester. Ellers er det ikke noe poeng.

Sitatet over er hentet fra en av tre oppgaver som jeg har levert i mappeeksamen min. En helt grei besvarelse. Preget av skippertak, men med et tema som jeg mener burde vært sett nærmere på. Hvordan man systematisk kan jobbe med utvikling av arbeidstidsordninger for å heve kvaliteten og sikre inkluderende tjenester. Som både sensor og jeg selv sier, så er prosjektet ikke veldig konkret, men det er ikke poenget her.

Poenget er at det foregår voldsom mye spennende fagutviklingsarbeid av vernepleiere (og andre) som aldri blir brukt til noe. Som kun blir lest av sensorer før de gjømmes langt bort på en server til høgskoler og universitet. Besvarelser som kan inspirere andre, som kan bidra til fagutvikling og som kan bidra til bedre tjenester. For det er jo ikke studiepoengene som gjør tjenestene bedre. Det er kompetansen som utvikles gjennom utdanningene som er viktigst. Oppgavebesvarelsene er en viktig del av dette.

Så. Har du en oppgavebesvarelse som burde vært delt med flere? En mastergradsoppgave, en mappeinnlevering eller en bacheloroppgave? Kanskje du kan sende den til meg for publisering her på vernepleieren.com? Om noen uker tror jeg nettsiden min kommer ut i ny form. Da vil jeg gjerne omtale din besvarelse.

Vel. Her finner du en av mine. Om kvalitetsforbedring og arbeidstidsordninger. Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt Der utfordrer jeg vel egentlig sentrale helsemyndigheter til å systematisk jobbe med å utvikle arbeidstidsordningene i helse- og omsorgstjenestene sammen med arbeidslivets parter. Nemlig.

15/02/2013 0

Inherent dignity, equality and rights

Til sommeren ratifiserer forhåpentligvis Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette er noe flere av oss har ventet lenge på. I denne anledning passer det vel fin fint at du nå har muligheten til å delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter for personer med utviklingshemning. Her i Norge.

Som en etterhvert erfaren blogger har jeg forstått at alle disse rosabloggerne tjener penger på produktplasseringer. De skriver om klær, stæsj og annet som de får fra produsentene. Det passer kanskje ikke helt for denne bloggen. Men. denne bloggposten kan kanskje sees på som en produktplassering (dog, uten at jeg får ekstra betalt for den). Du er herved advart.

I juni arrangerer nemlig jobben min, NAKU, sammen med både norske og internasjonale samarbeidspartnere to internasjonale konferanser. En i Oslo og en i Trondheim. Fremtredende forskere fra inn- og utland skal ha fokus på menneskerettigheter og utviklingshemning.

Flere hovedinnledere er på plass, og neste uke (15. februar) går fristen ut for forslag til papers til parallell-sesjonene. Kanskje du bør ta utfordringen? Hvor ofte får du anledning til å holde innledning på en internasjonal konferanse her i Norge? (er du vernepleier og FO medlem har jeg registrert at man kan søke om stipend for å holde presentasjon på internasjonal konferanse, frist 15. februar (andre organisasjoner som Fagforbundet har sikkert også lignende muligheter)).

Så dette er rett og slett en oppfordring. Benytt muligheten til å delta på konferansen(e). Dette tror jeg kan bli bra greier. Jada, jeg er ikke helt objektiv, men hvem er vel det… Meld deg på nå!

Sjekk program og mer info på NAKU sine nettsider!

08/02/2013 0

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord