Vi vil ikke ha datteren din her. Det var ikke det de sa. Rektor og sosiallærer på nærskolen. Men. Det kunne de like gjerne sagt. De gjømte seg bak ord som manglende kompetanse på utviklingshemning, vanskelig å få venner, ingen erfaring. Ord som gjorde valget til hardt prøvede foreldre enda vanskeligere. Eller. Egentlig lettere. For, hvem vil sende sine barn på en skole der skoleledelsen egentlig sier at de ikke vil ha datteren din der.
Utdanning, magasinet til Utdanningsforbundet, har de siste dagene pekt på en tydelig tendens. Det er en økende grad av segregering i norsk skole. Til tross for en uttalt målsetting om inkludering blir flere og flere barn tatt ut av det såkalte normaltilbudet i skolen. Dette er noe mange av oss har visst, men som Utdanning påpeker har det vært vanskelig å finne data på det.
Ikke si det til mor, men du vet. Det blir svært vanskelig å gi han et godt tilbud her på skolen. Vi har ikke ressursene. Det blir urettferdig om han skal få mye ressurser. Det går utover de andre elevene. Kan ikke du si til foreldrene at han bør begynne på spesialskolen?
I dag fyller Norsk Sykepleierforbund (NSF) 100 år. Det fortjener en stor gratulasjon fra oss vernepleiere. Hurra for dere, sykepleiere. Gratulerer så mye med dagen!
Jeg tror mange vernepleiere har et elsk/ hat forhold til sykepleierne. Slik som mange lillesøstre har til sine større søstre. For. Vi vernepleiere er vel litt som lillesøsteren deres. Som synes det er urettferdig at storesøster får lov til så mye mer. At dere vinner kampen om stillinger, ansvarsvakter, at alle tror dere kan så mye mer enn oss. Av og til ønsker vi å være som dere. Vi hevder at vi kan akkurat det samme. At det er hipp som happ om folk velger storesøster eller lillesøster. Av og til er det motsatt. At vi blir irritert over at folk forventer at vi kan det samme som storesøsteren vår. At forventningene er det samme. Da blir vi slags sykepleier-light. Det vil vi jo ikke være. For vi har jo vår egen identitet, vi ønsker ikke alltid å være som storesøster, vi vil være oss selv.
Ja, vi har kanskje et litt ambivalent forhold. Men som lillesøstre flest er vi mest glad i dere. Vi er glad for at dere holder kampen om likelønn høyt. Og. Ikke minst har stort fokus på kompetanse i de tjenestene som vi begge er i. Dere baner vei for oss også når dere slår på trommene deres og roper om kompetanse-kompetanse-kompetanse. Og det er flott å høre når dere i mange sammenhenger også inkluderer lillesøsteren deres i denne kampen. Dere fortjener en annerkjennelse for det.
Jeg håper at vi vernepleiere fortsatt skal være en litt irriterende og radikal lillesøster, men at vi i det store og hele skal stå sammen som søsken flest. Som er avhengig av hverandre. Som andre er avhengig av. Vi supplerer hverandre helt strålende. Vi skal være et godt team. Sammen.
Så derfor: Hurra for sykepleierforbundet og alle landets sykepleiere på dagen i dag!
Konstruktiv samhandling mot gode mål oppnås enklest og best når jeg får være hovedpersonen i eget liv, og når hver bidragsyter til prosessen med å nå målene erkjenner både styrker og svakheter ved egen profesjon, og ut fra det bidrar med det som den enkelte kan best.
Ja, hva skal jeg si. Bortsett fra; LES DETTE. Jeg kan nemlig presentere nok et gjesteinnlegg. Gjesteskribenten forteller om møte med profesjonene. Jeg håper denne type historier er pensum på profesjonsutdanningene. Nemlig.
Om å bomme på målet For knappe 20 år siden var arbeidet med å realisere ansvarsreformen som skulle få en ende på særomsorgen for utviklingshemmede i full gang. Her kommer en liten anekdote om et av de mer merkverdige bieffektene reformarbeidet kunne få i hverdagen i en kommune: profesjonskamp.
Jeg skulle på den tiden «flytte ut» fra en psykiatrisk sengepost på det store sykehuset i vårt distrikt. «Flytte ut» hette det når man hadde vært så lenge innlagt at man ikke bare ble utskrevet, som flertallet av pasientene. Spesialisthelsetjenesten og kommunen hadde holdt på med tautrekking i lang tid, om hvem som skulle påta seg ansvar for hva. Man endte til slutt på at også psykiatriske pasienter skulle bo i en kommune, ikke på en fylkeskommunal institusjon. Konsekvensen av det var at en psykiatrisk sykepleier fikk i oppdrag å lage et opplegg og en plan for utflytting for meg. Samtidig med andre kommuneansattes strev med å bygge gode liv og hjem for personer som tidligere hadde bodd i en HVPU-institusjon. Min koordinator – sykepleieren – ble ivrig på å vise vernepleierne at han også kunne lage gode planer. Han laget en individuell plan (lenge før sånt ble lovfestet), med en imponerende detaljrikdom. Her var dagsplan, ukeplan og månedsplan. En plan for hvem som skulle veilede hvem (miljøarbeideren fikk fast veiledning av den psykiatriske sykepleieren som fikk veiledning av den kliniske sosionomen på sykehuset som fikk veiledning av psykiateren som fikk veiledning av …. Noen, går jeg ut fra?). Han hadde tenkt på det meste. Krisehåndtering, noe å gjøre om dagene (vernet arbeid ved kommunens «vernede virksomhet», så klart), fritidsaktiviteter («tilrettelagte», sammen med andre som hadde bistandsbehov), og bistand fra «kvalifisert personell».
Det var bare en liten detalj… Han hadde glemt å spørre meg hva jeg ønsket, hadde behov for, drømte om, nærte ambisjoner om… Han hadde rett og slett aldri møtt meg, før han la ned alt arbeidet i den helgarderte planen.
Det ble mitt møte med vernepleierprofesjonen. Møte «by proxy», så å si. Vernepleieren var så til stede i sykepleierens behov og ambisjoner, at det skygget for å oppdage det som burde vært i fokus – hovedpersonen, jeg.
Jeg hadde mål. Gode mål. I ettertid viser fasiten at det var realistiske mål, selv om det var vanskelig å få øye på den gangen. Den dårlige starten mellom sykepleieren og meg gjorde at vi sløste vekk mye tid og ikke minst mye energi på å være i krig. Utmattende og destruktiv krig, for alle involverte parter. Det tok en god stund å finne fram fredspipa og starte på et bedre og mer konstruktivt spor, der mine egne mål ledet an veien videre.
Underveis har jeg hatt en del samhandling med vernepleiere. Og sykepleiere. Og andre profesjoner. Og har lært noe som i alle fall har vært nyttig for meg: Konstruktiv samhandling mot gode mål oppnås enklest og best når jeg får være hovedpersonen i eget liv, og når hver bidragsyter til prosessen med å nå målene erkjenner både styrker og svakheter ved egen profesjon, og ut fra det bidrar med det som den enkelte kan best. Noen ganger må en profesjons innspill vike for en annens. Det kan være at innspillet var godt og riktig. Det var bare feil tid. Målt ut fra hva jeg trengte mest der og da. Erkjennelse av egen profesjons styrker og svakheter er et av flere nødvendige grep for å få til godt flerfaglig, og – noen ganger, om man strekker seg langt nok og i tillegg er litt heldig – ekte tverrfaglig arbeid. En annen viktig forutsetning er å holde rede på – og dermed innse forskjellen på – hva som er «mitt» og «ditt» behov. Det hender at tjenesteyter foretar seg noe ut fra eget behov, ikke ut fra hva mottaker trenger. Det er jo ikke noe galt i at tjenesteytere også har behov. Jeg vil bare minne om at det kan være en fordel at tjenesteyter har sørget for eget behov før han/hun kommer til meg. (Som å sørge for at man ikke er tørst, sulten, trøtt, må på toalettet – eller er utrygg.) Jeg har mer en nok med eget behov, om jeg ikke i tillegg skal måtte parkere mine behov fordi tjenesteyter har behov for noe annet.
Hvordan gikk det? Jeg nådde mine mål. Og mer til. Jeg hadde et mål om å fullføre utdanning, komme i ordinært arbeid, og å kjøpe min egen leilighet. Og – viktigst av alt: Leve et liv med mening, et liv jeg både har lyst og ork til å leve. Det har jeg oppnådd. Nå er jeg i full jobb (tjener antakelig mer enn de fleste underbetalte kommuneansatte sykepleiere og vernepleiere) i en stilling jeg stortrives med, eier min egen leilighet, og er travelt opptatt med alt som gir livet mitt mening.
Dit kom jeg ikke for at en vernepleier eller en sykepleier var gode på å formulere mål. Dit kom jeg fordi jeg oppnådde støtte for at det måtte være mine egne mål som gjaldt. Og fordi de ulike profesjonene som var involvert underveis begravde egne kjepphester og samarbeidet godt om å nå mine mål.
Er det ingen som skal stoppe opp og si at nok er nok? Det skriver min neste gjesteblogger i dette innlegget.
Her om dagen fikk jeg en e-post fra en ung kvinnelig vernepleier. Hun skriver ærlig om sine erfaringer i arbeidet i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hun utfordrer både vernepleiere, tidligere kollegaer og myndigheter. Professor Johans Sandvin sa en gang at en av grunnene til at situasjonen for personer med utviklingshemning er som den er, er at de mangler en sterk profesjon i ryggen. gjestebloggeren her skriver at vernepleiere må stå enda mer opp for rettighetene til personer med utviklingshemning. Les, tenk og kommenter:
Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning
Jeg jobber som vernepleier og har gjort det i 5 år. Studerer nå til master. Jeg ønsker å fortelle om betraktninger rundt det å jobbe med fantastiske mennesker, og ett mindre godt støtteapparat i kommunene. Les mer «Gjesteskribent: Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning»→
Endelig. Endelig har et bredt politisk miljø begynt å diskutere hvordan offentlig sektor styres. Det er svært synd at det måtte en grusom hendelse til for at politikere og toppledere skulle ta innover seg den bekymringen som mange har meldt over flere år. At måten offentlig sektor styres på kan gå ut over kvaliteten på virksomheten. At manglende kvalitet kan få store konsekvenser.
Men. Jeg må innrømme at etter å ha fulgt debatten noen uker er jeg litt bekymret. Litt redd for at folk skal ta helt av. Ta av i sin iver etter å få bort målstyringen i offentlig sektor. At iveren medfører en offentlig sektor som ikke er opptatt av resultater. At iveren for et paradigmeskifte i styringen av offentlig sektor vil gi tjenester som ikke er opptatt av å dokumentere hva den gjør, hvordan den gjør det og hva resultatene av det den gjør er. Les mer «En nyansert målstyringsdebatt»→
Kan det bli for mye? Kan det bli for mye «vernepleieri» på en arbeidsplass? Beklager å måtte utrykke det. Svaret er ja. Det skriver Christian Wiik. Han er barnevernpedagog og min første gjesteskribent her på bloggen. Han responderte på min utfordring til dere om å gjesteblogge her på vernepleieren.com. I dette innlegget skriver han som barnevernpedagog om sitt forhold til vernepleiere. Noe er veldig kjent, annet overrasker meg litt. Hva synes du?
Rullestolen eller mennesket?
Felleskap. Mangfold. Likeverd. Tre ord som hører sammen og som til en viss grad kan defineres som sosialarbeidernes tre viktigste ord. Hvis en ser bort fra pleie, omsorg, veiledning og rapport, vel å merke.
Jeg har gjennom mine nokså få men intensive år innenfor sosialarbeiderfeltet, oppdaget en ting. Vernepleiere er vernepleiere, barnevernpedagoger er barnevernpedagoger og ja, sosionomer, de er sosionomer. Vernepleieren er først oppe med hånden når det skal diskuteres hvordan «Ole» på best mulig måte blir håndtert med tanke på de etiske problemstillingene. Barnevernpedagogen er først oppe med hånden når det skal diskuteres hvordan en miljøterapeutisk skal arbeide for «Ole». Sosionomene, de sitter allerede ved tastaturet for å skrive rapporten. Vel. Dette stemmer ikke helt, men det er slik det føles å arbeide sammen med vernepleiere og sosionomer. Ja, jeg er barnevernpedagog, og det miljøterapeutiske arbeidet står i sentrum. Hvordan jeg samarbeider med en vernepleier? Jo, det er enkelt. Vi er begge mennesker, med en faglig tynge og en stolthet for faget. Les mer «Gjesteskribent: Rullestolen eller mennesket?»→
Dette er en henvendelse til deg. Har du lyst å være gjesteblogger her på vernepleieren.com? Er du vernepleier, kollega med vernepleiere, tjenestebruker eller på annen måte er i kontakt med vernepleiere eller vernepleierfaglig arbeid? Kanskje du har noe å melde om «vernepleierier»?
Bloggosfæren er svær. Mange har sin egen blogg. Det er flotte greier. Men. Det er noen stemmer jeg savner. Jeg savner å høre hvordan det egentlig er å være vernepleier. I hverdagen. Mellom politiske idealer og utfordrende rammer. Vi hører ofte om det forferdelige systemet som svikter. Vi hører sjeldent fra de som utgjør systemet. Den enkelte ansatt. Hvordan har du det egentlig? Eller kanskje du bare har lyst å skrive en liten snutt om faget ditt og noe av det bra du driver med?
Jeg savner å høre hvordan det er å jobbe med vernepleiere? Er vi annerledes enn deg som er sykepleier eller du som er ufaglært? Og. Ikke minst. Hvordan er det egentlig å være tjenestebruker i møte med vernepleieren? Eller i familie med den som bruker våre tjenester? Jeg savner din stemme.
Jeg håper du tar utfordringen. Skriv litt som jeg kan legge ut på denne bloggen. Jeg kan ikke tilby mer en noen få hundre lesere. Men. Kanskje kan din stemme bidra til at folk tenker nye tanker. Det hadde vært flott. Jeg kommer selvsagt til å være kritisk til hva som skrives, men du kan godt være rivende ruskende uenig med meg. Det beste er om du står frem med fullt navn. Jeg er dog åpen for anonyme bidrag hvis det er det som skal til for at viktige poeng skal bli belyst. Det får eventuelt vi finne ut av sammen.
Så; tar du utfordringen min? (kontakt meg på cbe@online.no).
I dette innlegget prøver jeg å synliggjøre at det ikke bare er ideologiske og politiske grunner til å være skeptisk til anbudsprosessene i helse- og omsorgstjenestene. Det er også vernepleiefaglige grunner. Vernepleiefaglige grunner som også høyresiden i norsk politikk burde lytte til. Og kanskje vil det hvis man legger vernepleiefaglige argument til grunn, være umulig å sette enkeltpersoner ut på anbud.
”Han er en blid ung mann” skrev bydelen min i Oslo når de for et par tre år tilbake prøvde å selge den 19 år gamle mannen med utviklingshemning. Det var kanskje et salgstriks. Vise frem hans gode sider. Blid og ung gir gode assosiasjoner. Det gjør kanskje ikke andre beskrivelser av mannen: Hyppige epilepsianfall, utfordrende atferd, autisme, behov for hjelp til de fleste dagligdagse oppgaver.
Anbuds- og konkurranseutsetting av kommunale tjenester er vanlig. Kanskje særlig her i Oslo hvor jeg bor, men det skjer også i kommune etter kommune over hele landet. Også innenfor helse- og sosiale tjenester. Og det skjer i forhold til enkeltpersoner, som i eksempelet over. Selvsagt skal ikke bydelen selge mannen. De søker etter bo- og omsorgstjenester med heldøgns bemanning. Det gjør de ved å ganske så detaljert legge ut opplysninger om mannen på en anbudsportal. Altså i full offentlighet. Les mer «Asgeir på anbud»→
I går kalte jeg meg vernepleieaktivist for nye vernepleierstudenter. Leser du Aftenposten i dag forstår du kanskje hva jeg mener. For. Jeg klarte ikke å dy meg. I dag har jeg et lite innlegg i Aftenposten om tvang og vernepleiefaglig kompetanse.
Advokatfullmektig Fredrik I. Ellingsen har et godt innlegg i Aftenposten lørdag 4.august. Han retter fokus på bruk av tvang i helse- og omsorgstjenestene. Med rette fokuserer han på behovet for kompetanse. Desverre setter han, etter min mening, vernepleierenes kompetanse i tvil. Derfor sendte jeg følgende innlegg til Aftenposten, som altså er på trykk i dagens utgave. Enig med meg, eller?
Tvang og kompetanse Det er viktig med fokus på tvangsbruk i helse- og omsorgstjenestene. I sitt innlegg i Aftenposten 4. august peker advokatfullmektig Fredrik I. Ellingsen på viktige utfordringer, særlig knyttet til kompetanse. Det er avgjørende med god og riktig kompetanse når man skal fatte vedtak om og utføre tvang. Manglende kunnskap om den enkelte pasient, juridiske forhold eller vurderinger knyttet til samtykkekompetanse er uholdbart.
Dessverre er det dog underlig at Ellingsen etterlater et inntrykk av at vernepleiere ikke innehar denne kompetansen. Jeg tør påstå at generelt sett tilhører vernepleiere en av de yrkesgruppene med best kompetanse både i å vurdere samtykkekompetanse, gjennomføre helsetjenester uten bruk av tvang, samt vurdere og gjennomføre tvang på best mulig måte når dette er nødvendig. Vurderinger knyttet til selvbestemmelse og helsehjelp står sentralt i vår utdanning og yrkesutøvelse. Ved nettopp å nytte vernepleieres kompetanse på en bedre måte enn i dag, vil helsetjenestene kunne møte de utfordringene som Ellingsen med rette fremhever.
PS! Aftenposten har redigert innlegget mitt litt. Spesielt liker jeg tittelen de bruker på innlegget: Vernepleierne kan