Gjesteskribenter

Diskriminering, likestilling og normalisering

Ku Klux Klan og lignende planmessig og organisert diskriminering er et lite samfunnsproblem. Den ubevisste diskrimineringen er langt mer krevende, ikke minst fordi vi alle tar del i den. Diskrimineringen starter på det stedet som vår refleksjon slutter.

Min neste gjesteskribent er en alle kjenner. I hvert fall alle som har vært opptatt av situasjonen for personer med de siste årene. Jens Petter Gitlesen er nemlig ikke en som sitter stille (jeg har i hvert fall aldri sett det…). Han er leder av Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), og skriver her om den ubevisste diskrimineringen. Et tema som vi vernepleiere, og selvsagt alle andre, må være opptatt av.

Diskriminering, likestilling og normalisering

I den franske revolusjon ble det fastslått at alle er like for loven. I 1944 fikk franske kvinner stemmerett. I etterpåklokskapens lys, vil nok de fleste reagere på at kvinnene var ekskludert fra begrepet ‘alle’, men ut i fra rådende holdninger, var det få som gjorde seg slike tanker på slutten av 1700-tallet. Gruppetenkning og fordommer er opphavet til den ubevisste diskrimineringen.

Den ubevisste diskrimineringen fremstilles ofte som det motsatte, nemlig positiv forskjellsbehandling. Institusjonsomsorgen vokste frem med middelalderens almissehus. I den gode samaritans ånd, skulle en hjelpe drikkfeldige, smittsomme, vanvittige og lettsindige kvinner. I ettertid er det få som vil betvile at hjelpen først og fremst var til dem som ønsket et anstendig bybilde. Til og med Hitlers T4-program kan tildels forklares i den barmhjertige samaritans ånd. Da foreldrene til Gerhard Herbert Kretschmar ba om at deres sønn med store funksjonsnedsettelser måtte få hjelp til å «falle i søvn», var henvendelsen utvilsomt kjærkommen for dem som argumenterte for «barmhjertighetsdrap». Nå var det neppe utelukkende kjærlighet som lå bak samtlige 275.000 som ble myrdet under T4-programmet, men historien er full av eksempler på at barmhjertighet, nestekjærlighet og positiv forskjellsbehandling kan være gode skjulested for diskriminerende holdninger.

«Barnets beste» er et prinsipp fra barnekonvensjonen. De med makt til å definere hva som er best, er ofte tjent med prinsippet. NFU har flere eksempler hvor kommunene har bestemt at det er best for mennesker med utviklingshemning å bo sammen som en stor familie, uten selvstendige leiligheter. Enkelte mener åpenbart det er best for mange med utviklingshemning både å bo, arbeide og dele all fritid sammen. Eksemplene er mange. Spesialundervisning åpner for å gi eleven fritak fra læreplanene. Siktemålet er å utforme opplæringen til beste for eleven. Når en opplever at elever med utviklingshemning i praksis har fritak fra å lære, fritak fra lærebøker og fritak fra å være sammen med jevnaldrende flest, så bør det være opplagt at «elevens beste» er best for andre enn eleven.

Når det snakkes om selvbestemmelse, bør en være på vakt. Selvbestemmelse kan vise til det motsatte. Hvem har ikke hørt at personer med utviklingshemning trives så godt sammen. Selvbestemmelse er trolig det begrepet som i størst grad benyttes til å legitimerer segregerte tiltak og etablering av livssituasjoner som få andre av landets innbyggere ville godtatt. Forskere går jevnlig på limpinnen når de skal kartlegge kvalitet med bofellesskap. På spørsmål om hvordan beboerne trives, får en jamt over positive svar. Beboerne i bofellesskapene i Namsos ville trolig svart like positivt da forskerne Ellen Saur og Oddbjørn Johansen kartla forholdene der. Men når beboerne kunne oppleve å ha 30 ulike ansatte å forholde seg til i løpet av en måned og ingen av beboerne kunne navnet på samtlige tjenesteyterne som var i deres leilighet, vil de fleste være enige i at forholdene ikke var spesielt positive.

Normaliseringsbegrepet sammenligner livssituasjonen til en gruppe med livssituasjonen til resten av befolkningen. Begrepet åpner for å sammenligne levekårsstatistikk og avdekke forskjeller mellom livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning og livssituasjonen til den øvrige befolkningen. Når avvik avdekkes, vil en ofte ha avdekt diskriminering. Normaliseringsbegrepet benyttes implisitt på andre diskrimineringsgrunnlag. Kvinners rett til fulltidsstillinger er implisitt begrunnet i normaliseringsbegrepet. Statistikken viser at menn stort sett har fulltidsstillinger, mens prosentstillingene langt mer utbredt for kvinner. På samme måte bør og kan normaliseringsbegrepet benyttes overfor mennesker med utviklingshemning. Det er alt for få med utviklingshemning som har arbeid, alt for få eier sitt eget hjem, alt for mange blir medisinert mot mistrivsel og uheldige livsbetingelser. Slik kan en fortsette, bak forskjellene vil en i hovedregelen finne ubevisste diskriminerende holdninger.

Hovedproblemet med normaliseringsbegrepet, er at svært få er kjent med det. Jeg er selv møtt med innsigelsen at «de blir jo ikke normale», i betydningen at utviklingshemningen ikke vil forsvinne selv om elever med utviklingshemning går i ordinær klasse, at voksne med utviklingshemning har en ordinær bolig og at en har en ordinær jobb. Tildelingsbrevet til Husbanken har i mange år vært prydet med «Utleigebustader bør være integrerte i ordinære bumiljø, og talet på samlokaliserte bustader for vanskelegstilte bør være så lågt at en oppnår normalisering og integrering». Setningen henviser utvilsomt til reformdokumentene, men om innholdet er kjent, kan en betvile. Hadde forståelsen vært til stede, ville omfanget av de kommunale omsorgsgettoene vært langt mindre. I dag snakkes det lite om integrering, det at ulike deltar sammen. Inkludering er vår tids begrep; det at alle er en likeverdig del av det hele. ‘Normalisering og integrering’ har overlevd fra reformdokumentene, men i hovedsak har begrepene tjent som innholdsløs pynt.

Ingen er tjent med et godt begrep som knapt noe forstår. Det at begrepet heller ikke inngår i vanlig språkbruk, gjør ikke situasjonen bedre. Normaliseringsbegrepet kommer fra 1960-tallet. Reformens målsetning blir i dagens språk langt bedre beskrevet med ‘likestilling og deltakelse’, men det bør presiseres at ‘deltakelse’ betyr samfunnsdeltakelse på linje med det som er vanlig blant folk flest. Det at beboerne kan delta sammen med de andre beboerne på bofellesskapet, er ikke i samsvar med reformens målsetning.

Normer, holdninger og etisk grunnsyn dannes av samfunnet i samfunnet, nettopp derfor er samfunnsdeltakelse viktig, helt uavhengig av samfunnsmedlemmenes kognitiv funksjonsevne. Det å anvende spesielle etiske regler overfor mennesker med utviklingshemning er uetisk. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne stadfester dette. Konvensjonen presiserer at menneskerettighetene gjelder alle.

12/05/2013 0

Vernepleiere i folkehelsas tjeneste

Og ikke minst, hvem eier definisjonsmakta på hva som er etisk og faglig forsvarlig?

Det er ett av spørsmålene som blir stilt i dette innlegget. Merete Dahl, som står bak innlegget, følger på mange måter opp forrige innlegg her på bloggen. Merete er nemlig vernepleier og fylkesleder i Fagforbundet i Vestfold. Fagbevegelsen må være en viktig aktør og arena for nettopp vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere som engasjerer seg for å legge premissene for fremtidens velferdstjenester. Som er «ulydige». Merete har erfaring fra kommunehelsetjeneste, videregående opplæring og psykiatri, og slik jeg kjenner henne også særdeles opptatt av «vernepleierier» og situasjonen til personer med utviklingshemning.

Vernepleiere i folkehelsas tjeneste
Snart et og et halvt år etter innføring av nytt lovverk på helse og omsorgsområdet kan vi konstatere at vi er ganske gode på å ivareta borgernes helse og omsorgsbehov her i landet.

Ny undersøkelse viser at de som har vært utsatt for helsevesenet er godt fornøyd med behandlingen. De som ikke har benyttet seg av tjenestene er misfornøyd. Dette er ikke nytt. Kommuneundersøkelsen i 2000 fra Fafo, » Bedre enn sitt rykte» gav de samme indikatorene.

Dette er bra, men her skjules et stort MEN, nemlig de vel 21 000 psykisk utviklingshemmede som er en del av folkehelsa i landet. Ansvarsreformen er 22 år og har gitt mange erfaringer for brukere og hjelpere. Vernepleiere er sentrale i tjenesteytinga og mange har fulgt en utvikling de ikke setter pris på. Arbeidsplasser og læringsarenaer har mange steder blitt dårligere i innhold og omfang. Videre har mange kommuner gått bort fra normaliseringsprinsippet i forhold til boligetablering. Økonomiske lønnsomhetsbetraktninger bakes inn i faglige og etiske utsagn for og «sukre pillen» når omsorgsgettoer etableres.

Det er igangsatt et evalueringsarbeid av reformens virkning og bivirkninger, og vi gleder oss over det. Men kjære kollegaer, hvor har vi vært de siste åra. Har vi i tilstrekkelig grad vært på barrikadene for saken? Har vi ytret våre faglige og moralske meninger der vi burde?

Spenningsfeltet ligger blant annet i det kommunale samarbeidet. Hvordan skal de ulike tjenesteområdene innrette seg og hvem skal samarbeide med hvem? Og ikke minst, hvem eier definisjonsmakta på hva som er etisk og faglig forsvarlig?

I et folkehelseperspektiv må vi se mennesket fra vugge til grav. Det handler om å gi barn og unge nok fysisk fostring, ha bygg med inneklimaer vi ikke blir syke av og leve på en måte som gagner helsen gjennom livet. Kultur er helsefremmende det vet vi, men hva når de som gjennom loven har ansvaret legger ned eller gjør terskelen høyere? Det er et tankekors, og ikke i samsvar med lovens intensjon. Mange med nedsatt funksjonsevne trenger vår yrkesgruppes klare røst. Vi har 5 millioner ulike folkehelser i dette landet og vi må være gode på ulikebehandling for å behandle folket likt.

Likeverd er målet, er vi gode nok for å fremme midlene som må til?

Merete Dahl

16/04/2013 0

Vær ulydig, vernepleier!

«Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.» Slik avslutter Solfrid Rød dette innlegget som godt kan leses som en sterk utfordring til oss vernepleiere.

Det er ikke mange skribenter som er opptatt av «våre» felt, men det finnes noen. Solfrid Rød er en av dem. Som redaktør i Fontene har hun mang en gang skrevet skarpt om situsjonen i vårt velferdssamfunn. Særlig anbefaler jeg hennes kommentarer på Frifagbevegelse.no. Jeg er ekstra glad for at hun mange ganger retter fokus på situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Det gjør hun også her i dette innlegget, spesielt skrevet for Vernepleierens lesere. Tar du utfordringen?

Vær ulydig, vernepleier!
Kjære vernepleiere. Dere har jeg støtt på gjennom hele livet. I min barndom på 1970-tallet var dere strenge, hvitkledde og utstyrt med enorme nøkkelknipper på institusjonen søsteren min bodde på. Når jeg besøker henne i leiligheten hun bor i nå, møter jeg dere som olabuksekledde, hverdagslige og vennlige. Kanskje litt for vennlige, tenker jeg noen ganger. Vi trenger tøffere og sintere vernepleiere. Det kan bidra til bedre tjenester for den enkelte og heve samfunnets tålegrense for menneskelig mangfold. Begge deler trengs.

Dere jobber med mennesker som ikke har noen stemme i offentligheten. I den grad utviklingshemming er gjenstand for offentlig debatt, handler den om medisinske og moralske grenser for å kvitte seg med hele fenomenet. Mens utviklingshemmede segregeres i boligkomplekser og på spesialskoler, dreier den politiske debatten om hvem som skal betale for den tidlige ultralyden, den som ikke har noen annen effekt enn å påvise avvik.

Likestilling og full deltakelse for funksjonshemmede har vært et uttalt mål med tverrpolitisk oppslutning i snart 30 år. Like fullt er det fortsatt en strabasiøs øvelse for en rullestolbruker å reise kollektivt. Og når møtte du sist en utviklingshemmet på kino eller på ditt lokale treningssenter?

En uambisiøs funksjonshemmede-politikk og en rivende teknologisk utvikling spiller sammen på uheldig vis. Annerledeshet skaper skurr i glansbildesamfunnet. Det er behagelig å slippe å forholde seg til. Og når vi slipper å se, innsnevres forestillingene om hvilke liv som er verdt å leve.

Dere jobber med en marginalisert gruppe som på tidlig 90-tall fikk sin egen reform. En reform som skulle rette opp historiens svik, men som nå har blitt aktivt motarbeidet av kommunale myndigheter i årevis.

De holdningene Norwegian fikk kjeft for da de nylig kastet en utviklingshemmet mann av flyet finnes over alt i vårt samfunn. Dere møter dem stadig vekk. Akkurat som dere stadig vekk må kompromisse på fag og etikk på grunn av kommunal budsjettdisiplin. Tjenester til utviklingshemmede er en grei salderingspost. De protesterer jo ikke uansett. Derfor trenger vi at dere gjør det. Og dere har alt som skal til: Dere har fag og profesjon, dere kjenner konsekvensene av politiske vedtak, og dere kan formidle hverdagserfaringer fra liv som er ukjente for folk flest.

Når jeg søker på «vernepleier» i norske medier, er førstetreffet en sak fra Fontene om at ansatte i tjenestene ikke varsler om overgrep mot utviklingshemmede. En del andre Fontene-saker kommer også opp, samt noen glad-saker fra lokalaviser om turer og arrangementer. Et kjapt søk gir ingen kritiske saker bygd på en vernepleiers beretning. Også i Fontene, som jo er vernepleiernes eget fagblad, opplever vi at dere er forsiktige med å uttale dere kritisk om tjenestene dere jobber i. Dere henviser gjerne oppover i systemet, til en leder. Men dere er dere som sitter på kunnskapen – og historiene som trenger å bli fortalt.

Hvis dere hadde vært en selvgod profesjon, hadde dere forsvunnet med ansvarsreformen. Mange mente dere var så gjennomsyret av de store institusjonene at dere hørte naturlig hjemme på historiens skraphaug sammen med dem. Men dere snudde dere rundt og forble den viktigste yrkesgruppa i tjenestene til utviklingshemmede i en helt ny tid. Mens vi ofte hører at sosialarbeidere ellers fortrenges av andre profesjoner og presses ut av helsevesenet og rusomsorgen, er det ingen andre som gjør krav på vernepleiernes arbeid med utviklingshemmede.

Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.

12/04/2013 6

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Innenfor helse- og sosialsektoren peker forskning i retning av at det er administrative og rutinemessige oppgaver det i all hovedsak gis tilbakemelding på, og i beskjeden grad forhold som knytter seg til direkte samhandling med brukerne. Dette er bekymringsfullt når man vet at de forhold som kommenteres og legges merke til, også er de som gjerne oppfattes som betydningsfulle og sentrale.

Dette skriver høgskolelektor Kari Høium i det følgende innlegget. Her peker hun på viktigheten av at yrkesutøvere spør seg om nytten av det man driver med, og at folk blir sett og får tilbakemelding på det direkte arbeidet med tjenestebrukerne. Kari, som jobber på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, bidrar her med et spennende innspill i diskusjonen om kontinuerlig forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Det må bli like fint å jobbe som å danse

Løkke og Løkke (21/03/2013) spør om det trengs en opplysningstid i vernepleiefaget. Det er mulig. Vi trenger i alle fall opplyste og engasjerte ansatte som jobber i helse- og omsorgstjenesten, enten de er vernepleiere, sykepleiere, ufaglærte eller andre.

Det bør påhvile et ekstra ansvar til høgskoleutdannet personell å trene seg selv i å stille spørsmål om nytten av jobben man gjør. Hva fungerer godt? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskning på området? Hva kan enkeltstudier fortelle? Er det gjort noen systematiske oversikter, evt. oppsummerte systematiske oversikter som kan gi oss andre svar?

Når det gjelder det som fungerer godt, bør man jevnlig spørre seg om man er god nok til å fremheve det positive som skjer. For det er viktig å vie oppmerksomhet til det vi ønsker å se mer av, da har det en tendens til å forsterkes slik at vi ser enda mer av det.

Moland (1999) viser i en studie at en sentral suksessfaktor i pleie- og omsorgssektoren er å dyrke ildsjelene. Det kan man bl.a. gjøre ved at man i større grad legger merke til og kommenterer det man ser av positiv samhandling med brukerne. Det vil kunne bidra til å forsterke faglig engasjement og øke interessen for å prestere ytterligere.

Erfaringer fra et fagutviklingsprosjekt ved Korshagen boliger i Skedsmo kommune, viser at det å etablere et støttende miljø der man mottar konstruktive tilbakemeldinger på egen praksis, er avgjørende for faglig engasjement og kritisk tenkning hos ansatte. Prosedyre for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ble etablert og forankret i ledelsen, og på denne måten erfarte de ansatte å styrke sin egen faglighet. Spørsmål knyttet til egen og andres praksis ble noe de opplevde «ufarlig», utfordrende og lærerikt, og har dannet grunnlag for videre kompetanseheving blant de ansatte i bofelleskapet (Høium m.fl. 2011).

Disse erfaringene samsvarer i stor grad med det som fremkommer i et notat fra Kunnskapssenteret januar 2013, som viser til nøkler for å lykkes, en evaluering av 80 ulike samhandlingsprosjekter. Her fremheves ledernes avgjørende rolle, både som viktig rollemodell og inspirator, som lykkes ved å legge til rette for innspill og engasjement fra alle parter, samt sørger for systematikk og struktur. Brukermedvirkning er en annen avgjørende faktor. «De beste» som har lykkes i større grad enn «Resten», beskriver at dette skyldes godt samarbeid hvor de bevisst har skapt en trygg og hyggelig atmosfære preget av nysgjerrighet, åpenhet og respektfull kommunikasjon. Et kritisk punkt som nevnes i notatet fra Kunnskapssenteret, er manglende kompetanse i forbedringsmetodikk. Dette var også erfaringer fra Korshagen boliger, men ved at lederne i bofellesskapet fikk veiledning i å lede fagutviklingsprosessen gjennom ulike faser, ved å stille åpne spørsmål, være lyttende og anerkjennende, gi konstruktiv feedback mv, erfarte de mestring i forhold til å dra dette i gang på egenhånd. De etablerte prosedyrer for gjennomføring av refleksjon og kritisk tenkning på fagmøter ved å sette sin egen praksis aktivt «under lupen», noe som dannet grunnlag for en styrket kunnskapsbasert praksis.

Dette er et eksempel på forbedringsmetodikk som kan raffineres ytterligere i en kobling mellom teori og praksis, der det å anvende forskning som grunnlag for beslutninger, blir regelen mer enn unntaket i klinisk praksis. For å komme dit, hvor man finner opplyste vernepleiere og andre fagfolk, må man etablere et læringsmiljø der det å stille spørsmål om nytten av det man gjør i jobben, oppleves både viktig og utfordrende, og samtidig skaper entusiasme blant de ansatte. Noe av det beste med entusiasme er smitteeffekten, den betydningen bør ikke underkjennes.

Da kan … Ei ny tid komme sjøl om fjellan står og det blir like fint å jobbe som å dainse.

Kari Høium

04/04/2013 0

Vernepleierkamerater!

«I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. » Slik avslutter Mimmi Kvisvik dette innlegget som hun nå har skrevet her på vernepleieren.com.

Min neste skribent er en sentral person for landets vernepleiere. Uavhengig av hvilken organisasjon du tilhører er Mimmi Kvisvik en viktig talsperson for landets vernepleiere og de folkene vi jobber for i landets velferdstjenester.

Mimmi Kvisvik ble for kort tid siden valgt som ny leder av Fellesorganisasjonen (FO). Dette er landets største organisasjon for landets vernepleiere. Hvordan Mimmi og hennes organisasjon jobber og hva de prioriterer får betydning for flere enn de som er medlemmer av FO. Derfor er jeg glad for at Mimmi har tatt utfordringen med å skrive en snutt her på vernepleieren.com. Personlig er jeg også glad for at hun understreker betydningen av vernepleiernes rolle knyttet til arbeidet som nå foregår med levekårene for personer med utviklingshemning. Her følger innlegget hennes:

Vernepleierkamerater!

Det har gått noen uker siden jeg ble valgt som ny forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). I den sammenhengen mottok jeg en rekke gratulasjoner, men noen gratulasjoner var litt annerledes og krevde litt mer av meg enn et TAKK. En av disse var fra Cato Brunvand Ellingsen og lød som følger: Nå når du er leder for vernepleierne i FO, hva vil du si til dem?

Ja, hva vil jeg si til vernpleierne? Jo først og fremst vil jeg si det som jeg sier til alle andre medlemmer av FO.

Ved avslutning av siste landsstyremøte sa jeg følgende:

» Jeg ønsker å bruke den posisjonen jeg går ut av dette Landsstyret med til å bidra til en samfunnsutvikling preget av integritet, mangfold og inkludering. Å sikre bedre fordeling og bekjempe fattigdom vil stå sentralt for meg. Jeg vil også jobbe for å sikre gode velferdstjenester i hovedsak styrt og driftet av det offentlige. Jeg vil videre bidra til å sikre utdanninger av gode barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rammebetingelser for å få gjort en faglig og etisk forsvarlig jobb innenfor rammen av velferdsstaten. Som bunnplanke i min innsats skal arbeidet for gode lønns- og arbeidsforhold ligge. Dette innebærer likelønn, uttelling for kompetanse, heltid, gode pensjonsordninger, gode arbeidstidsordninger, tid til refleksjon, veiledning og videreutdanninger og sist men ikke minst en arbeidssituasjonen fri for vold og trusler om vold og oppfølging og erstatning dersom dette ikke er tilfelle».

Med dette utgangspunktet vil jeg ta mitt grep om fag- og profesjonsforbundet FO. FO er både et fag- og profesjonsforbund, og et profesjonsforbund ikke kun for en profesjon med for tre pluss en yrkesgruppe. Dette gir forventninger om at jeg ikke bare skal være opptatt av fellesskapet, men også av den enkelte profesjon/ yrkesgruppe.

Så hva er jeg opptatt av spesielt for vernepleierne?

Kort fortalt kan det oppsummeres slik:

Vernepleierens unike utdanning som en helse- og en sosialfaglig utdanning i kombinasjon
Vernepleierens miljøterapeutiske kompetanse
Vernepleierens «spisskompetanse» i forhold til mennesker med utviklingshemning
Vernepleierens spesielt egnede kompetanse i å ivareta endringsarbeid knyttet til habilitering og rehabilitering
Å synliggjøre vernepleierene, deres kompetanse og arbeidsfelt i det offentlige rom
Raskest mulig sikre dere en egen seksjonsleder, slik at vi igjen får en i FO-ledelsen som har et særskilt fokus på dere og deres utfordringer slik Siv Karin Kjøllmoen, Cato Brunvand Ellingsen og Tone Faugli har hatt de seinere årene

Aktuelt nå vil jeg på en aktiv måte følge opp høringen av faktarapporten og stortingsmeldingsarbeidet om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming som pågår i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I kjølevannet av dette ønsker jeg å bidra til og få ansvarsreformen på rett spor etter at den har sporet av.

For å lykkes med dette er vi helt avhengig av vernepleiernes kompetanse som inkluderingsagenter.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at vi allerede gjennom behandlingen av forslaget til Handlingsprogrammet som fremmes for LO Kongressen i mai har fått med i dette programmet noen ord om nettopp levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I forslaget til handlingsprogram står det:

«Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene for deltakelse i arbeidslivet må styrkes.»

At dette er inne kan FO ta noe av æren for, og vis meg den hovedsammenslutning som har lignende ordlyd i sitt handlingsprogram. All honnør til LO for hva dette betyr av politisk kraft.

Takk Cato for at du ga meg denne utfordringen, og fint at du har forventninger til meg som vernepleiernes nye leder. Jeg skal gjøre mitt for å levere. Første runde blir rett over påske på høringen om faktarapporten i forhold til levekår og tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er en viktig omgang fordi faktarapporten danner grunnlaget for stortingsmeldingen som er bebudet denne våren. Dette er det mest omfattende politiske arbeidet som er gjort nasjonalt på dette området på 20 år. FO bygger på et tett samarbeid med brukerorganisasjoner og departementet for at dette skal bli en stortingsmelding som sikrer gode levekår og tiltak på et for vernepleierne sentralt arbeidsfelt. I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. La oss ønske hverandre lykke til.

Mimmi Kvisvik
forbundsleder
Fellesorganisasjonen (FO)

24/03/2013 0

Trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

«Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.»

I det følgende innlegget knytter Jon og Gunn Løkke begrepet evidens til vernepleierprofesjonen. De nyanserer begrepet og utfordrer vernepleierutdanningene, profesjonsutøvere og profesjonen. Jeg håper at dette kan legge grunnlag for en nyansert og spennende diskusjon i vernepleieutdanningen og blant vernepleiefaglige yrkesutøvere.

Skribentene er begge vernepleiere med noget attåt, og utdanner vernepleiere på Høgskolen i Østfold. Begge burde være godt kjent i de vernepleiefaglige miljøene, og trenger nok ikke videre presentasjon. Vel, kan vel legge til at jeg synes de er usedvanlig flinke folk.

Hvordan er det med vernepleiere og evidens – trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Jon A. Løkke & Gunn E. H. Løkke

Hvordan er det med vernepleierprofesjonen og forholdet til evidens? Det finnes evidensbasert sosialt arbeid (se Vindegg, 2009). For barnevernspedagogene er evidensbaserte behandlingspakker som ART, PMTO og Webster-Stratton relevante. Vi kan lett finne nettbaserte kurs om søking i evidenslitteraturen. Kunnskapsbasert praksis promoteres (se eksempelvis http://kunnskapsbasertpraksis.no/kunnskapsbasert-praksis/trinnene-i-kbp/). Helsebiblioteket har fantastiske nettsider der alle norske borgere, gratis, kan orientere seg i beste praksis på en lang rekke områder. Det finnes store oppslagsverk om evidensbasert praksis (Nathan & Gorman, 2007; Sturmey & Hersen, 2012). Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.

Omfattende litteratur om evidens, den pågående kritikken av evidensbegrepet og metodene som benyttes, vektleggingen av evidens i kommunal ledelse og et generelt press om å være faglig oppdatert, tilsier at diskusjon av evidensbegrepet bør være til stede i yrket. Evidensfeltet er åpenbart relevant for vernepleiere, men hvorfor et slikt slapt forhold til saken? Grunnene til at evidensbegrepet, eller de nyere og ikke helt synonyme begrepene «evidensbasert praksis» og «kunnskapsbasert praksis», ikke diskuteres er flere. En mulig grunn er at vernepleierfaget er ungt, men det kan ikke være hele forklaringen. Sosionomene har en lengre historie med 60 år gamle røtter i internasjonal evidensforskning, men når evidensfeltet innen sosialt arbeid beskrives for norske lesere er situasjonen slik: «Når innholdet studeres nærmere, er det færre som faktisk behandler evidensbasert praksis og studier substansielt; evidensbegrepet opptrer gjerne i sammendraget som noe forfatterne er kritiske til eller tar avstand fra» (Vindegg, 2009 s. 67).

Fellestrekket for sosionomer og vernepleiere kan være at kunnskapsgrunnlaget er uklart – med andre ord er fagets innhold sprikende, uten klargjorte grenser og med ujamn vitenskapelig støtte. Unntaket for uklarheten er helsefagdelen i vernepleierutdanningen. Dersom det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er uklart, er det ekstra viktig å etterlyse en gjennomgang av hvilke intervensjonsformer som virker og hva som ikke virker – enten det er gjengitt i pensum på høgskolene eller fremmes som forslag i praksis. Kjernen i vernepleieraktivitet bør være virksom innsats. Vernepleierne bør ikke holde på med «business as usual», men i opplysningstidens ånd bekjempe feilaktige forestillinger ved hjelp av vitenskapelige metoder og vitenskapelig kunnskap. Akkurat hvilke metoder og hvilken kunnskap og praktiske alternativer som er mest aktuelle er det som bør diskuteres.

Noen lesere vil mistenke at vi forfekter en «imperialistisk» og naiv, universell linje der alle fenomener lett kan måles, og at kompleksiteten i menneskers liv kan ses bort fra. Tvert i mot er vi skeptiske til begrepet «evidens» fordi begrepet har røtter til «evident» som innebærer at noe er helt klart for sansene og nærmest selvinnlysende og evig sant. Vi ville heller foretrukket at sammenstillingen «empirisk støttede tiltak» ble benyttet. Empirisk antyder vekt på data og ikke «synsing». Støttet innebærer kritisk tenkning og en pågående prosess med vekt på å finne feil og mangler ved det som hevdes og kan støttes frem til nå. I den generelle litteraturen om evidens er situasjonen langt på vei slik at motstanderen mener at det som er uvirksomt eller tvilsomt på ett område er generelt ugyldig. Tilhengerne uttrykker seg mer i retning av at de evidensbaserte tiltakene er et universalmiddel som dekker alle områder. Faktum er at ikke alle problemstillinger er dekket, og ikke alle felter kan eller må dekkes. Vernepleiere praktiserer i settinger som er sammensatte og preget av beslutninger som skal ta utgangspunkt i tjenestemottakerens ønsker, og mange ganger er det uklart hva som er ønsket. Det er åpenbart lettere å finne hva som kan redusere utvikling av rynker (de evidensbaserte tiltakene er billige; solbriller, parasoll, klær i sola og røykeslutt) enn hvordan vi kan skape god livskvalitet for personer som ikke kan beskrive egne behov.

Men, evidenslitteraturens metoder – i hovedsak en variant av den velprøvde forskningsprosessen slik den er kjent fra eksempelvis psykologifaget, er vi sterke tilhengere av. Om data er kvalitative eller kvantitative avhenger av problemstillingene og ikke ideologi. Tiltakene som beskrives i oppslagsverk som nyutgitte «Handbook of evidence-based practice in clinical psychology» av Sturmey og Hersen (2012), eller det vi kan finne med pyramidesøk i Helsebiblioteket, kan vi si følgende om: Vi satser heller lønna vår fra staten på det som beskrives i de kildene enn alternativene som er enkeltstående historier, hardnakkede påstander – eventuelt fra gamle autoriteter, og «synsing». Det som omtales som klinisk skjønn dekkes ikke av begrepet «synsing». «Synsing» kan beskrives som oppfatninger om faglige løsninger som ikke har noe observasjonsgrunnlag eller empirisk støtte. Det er minst tre problemer med synsing: Sannsynligheten for at påstanden er feil er stor, feilene blir ikke korrigert via kritisk tenkning og synsing er billig. Med billig mener vi at påstanden kan fremmes uten særlig anstrengelser i form av dokumentasjon.

En ytterligere grunn til at evidenslitteraturen har hatt liten innflytelse i vernepleierfaget er rett og slett at utdanningene har lagt liten vekt på evidenslitteraturen og søk etter empirisk støttede tiltak i undervisningen. Det må imidlertid være gode grunner til å trekke evidenslitteraturen og søkeferdighetene inn i studiene og vernepleierens arbeidsmodeller (se Løkke & Salthe, 2012). Gode grunner finnes – her er to viktige: a) Vi bør tilby de beste forslagene til løsninger når tjenestemottakere ønsker hjelp til endring. b) Vernepleierfaget kan styrkes ved å inkludere det beste av både normative vurderinger og empirisk støttede tiltak; evidensforskningen kan føre til at vernepleiere i større grad dokumenterer og undersøker egen praksis – og på sikt utvikler eget fag.

Til slutt ett, av mange, eksempler på nytten av å søke etter evidens for vernepleiere: En stor gruppe personer med funksjonshemning er barn, unge og voksne med Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), eller hyperkinetisk forstyrrelse (HKF). Vi utsettes for mengder av informasjon om hva som kan hjelpe mot uro, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Ett spørsmål noen av våre studenter stilte seg var om psykoterapi i form av samtaler, med ulike teoretiske utgangspunkt, reduserer symptomer hos barn med ADHD? Systematiske søk ga svært nyttig informasjon som gjør mange råd til skamme. Psykoterapi er ingen empirisk støttet intervensjon for å redusere symptomer hos personer med ADHD. At det kan være nyttig å snakke om livet sitt og livsutfordringer, er sant for de fleste, men noen effektiv hjelp for å redusere symptomer ved ADHD er psykoterapi ikke. Hjelper gjør heller ikke fettsyretilskudd (faktisk frarådes slike tilskudd), akupunktur, eller homeopati. Tre typer tiltak er effektive i å redusere kjernesymptomer ved ADHD; medisinering, atferdsbasert behandling og en kombinasjon. Et viktig opplysningsarbeid for vernepleierfaget innebærer å informere om praktiske fremgangsmåter for å finne frem evidens som kan hjelpe tjenestemottakeren. Så må evidensen vurderes kritisk, og effekten for den personen vi hjelper undersøkes. Det likner på en videreutvikling av vernepleierens trumfkort; systematisk og målrettet miljøarbeid.

21/03/2013 5

Vernepleie og barnevern

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet.

Det skriver Are Karlsen i dette innlegget om vernepleie og barnevern. Are er utdannet vernepleier med hovedfag i helsevitenskap. Nå arbeider han som leder for Senter for Forebygging i Tønsberg, men har erfaring fra barnevernet gjennom arbeid i Bufetat og Bufdir. Han er en av forfatterne bak bøkene ”Foreldrelappen” og ”Innføring i Atferdsanalyse”, og har nettstedet pedagogikk.no. Jeg er svært glad for at han har tatt seg tid til å skrive dette innlegget om et viktig tema. Jeg håper det også kan føre til ytterligere diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og vernepleiere i barnevernet.

Vernepleie og barnevern

Jeg har blitt utfordret til å skrive noe om følgende problemstilling: Er vernepleierens kompetanse viktig og relevant for barnevernet?

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet. Kortversjonen av begrunnelsen er at arbeid i barnevernet i stor grad handler om å skape endring, og at vernepleiere har kompetanse som er viktig i endringsarbeid.

Barnevernet arbeider med mange ulike oppgaver, utfordringer og målgrupper. Behovet for å skape endring går imidlertid igjen. Når målet er å skape endring er atferdsteoretisk kompetanse noe av det viktigste en kan ha. Mange vernepleiere har denne kompetansen.

Atferdsteoretisk kompetanse er imidlertid ikke den eneste kompetansen vernepleiere har som er relevant for barnevernet. De fleste vernepleierne har lært å arbeide systematisk, kartlegge utfordringer, utarbeide konkrete målsettinger og gjennomføre endringsarbeid. De kan også jobbe med ulike målgrupper og har kunnskap om sammensatte vansker.

Vernepleierens kompetanse i arbeidet med å forbygge og/eller behandle atferdsvansker er i stor grad anerkjent. Når Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) beskriver forebyggende og behandlende tiltak for atferdproblemer, beskriver de en rekke tiltak med et atferdsteoretisk fundament. Eksempler på dette er Aggression Replacement Training (ART), De Utrolige Årene, Parent Management Training − Oregon (PMTO), Multisystemisk terapi (MST) og MultifunC institusjonsbehandling.

Like anerkjent er ikke vernepleierens kompetanse når det er snakk om undersøkende arbeid, eller arbeid med barn med andre utfordringer enn atferdproblemer. Jeg vil videre trekke frem tre eksempler på kompetanse som er relevante for de fleste oppgaver innen barnevernsarbeid.

Det første området gjelder analyse av atferd. Enten en arbeider med forebyggende tiltak, undersøkelser eller endringstiltak, er det av stor viktighet å kunne analysere hva som forårsaker eller opprettholder ulike former for atferd. Skal en vurdere foreldres omsorgsevne må en kunnskap om utløsende og opprettholdene årsaker til hendelser i familien. Skal en bidra til et godt samhandlingsmønster i en familie, er det viktig med kunnskap om hva som opprettholder de eksisterende samhandlingsmønstrene.

Det andre område handler om tilrettelegging og endring av miljøer. Skal barn og familier utvikle seg på en positiv måte må en etablere miljøer som bidrar til en slik utvikling. Dette kan dreie seg om mange ulike typer miljø, som familien, skoleklasser, vennegjenger eller et institusjonsmiljø.

Det siste området handler om å fremme ønsket atferd og redusere uønsket atferd hos enkeltindivider. En av barnevernets viktigste oppgaver er å fremme gode foreldreferdigheter. I mange tilfeller må en redusere uhensiktsmessig foreldreatferd og erstatte denne med mer konstruktiv atferd. Siktemålet vil ofte være å sette foreldrene i stand til å gi barn god omsorg, preget av positiv samhandling. I andre tilfeller må barnet flyttes fra foreldrene og en må jobbe direkte med barnet.

Ferdigheter og kompetanse innen disse områdende er av betydning for alle som arbeider i barnevernet.

Jobber en med undersøkelser er det av betydning at en kan analysere ulike atferder sin funksjon. Hvorfor gjør barn og voksne det de gjør? Analysene er vesentlige for å belyse viktige problemstillinger: Hva utløser og opprettholder konfliktsituasjoner? Hvorfor er ikke barnet på skolen? Hvis barnets atferd er utfordrende, skyldes det da foreldrenes væremåte eller andre faktorer? Hva skyldes det at barnet er innesluttet og lite samarbeidsvillig?

Når en etter undersøkelser skal igangsette tiltak er det viktig med kunnskap både om hvordan en endrer miljøer og atferd hos enkeltindivider. Dette gjelder uavhengig av hvilke utfordringer barnet og familien har. Hvis foreldrene har dårlig omsorgsevne må en vurdere hva en kan gjøre i foreldrenes miljø, og hvordan en skal styrke foreldrenes omsorgsevne. Hvis en jobber med et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er det viktig å kunne kartlegge hvilke utfordringer barnet har, lage konkrete mål og jobbe for å styrke barnet. Er barnet stille og innesluttet må en ha kunnskap om hvordan en etablerer et trygt og utviklende miljø rundt barnet.

Selv om atferdsteoretisk kompetanse er fremhevet som viktig, er det selvfølgelig ikke nok for å arbeide i barnevernet. Barnevernsarbeidere må – uavhengig av utdanning – også ha annen type kompetanse og andre ferdigheter. De må blant annet ha kunnskap om normalutvikling og normal foreldreatferd, være gode til å samhandle med både voksne og barn, kunne reflektere over etiske problemstillinger, kjenne loveverket, og så videre.

Personlig mener jeg at også barnevernspedagogutdanningene i større grad bør skolere studentene i atferdsteori. Det er et paradoks at en rekke av de tilnærmingene statlige myndigheter anbefaler for barnevernet har et atferdsteoretisk fundament, mens utdanningene i liten grad vektlegger denne kompetansen.

Konklusjonen er uansett at vernepleieres kompetanse er relevant for barnevernet, og at den er et viktig supplement til barnevernpedagogenes kompetanse.

12/03/2013 9

Gjesteskribent: Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen

Det er min påstand at det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger. Det å arbeide med fokus på klientrelasjon er ikke uforenlig med å arbeide atferdsanalytisk, men det er et dårlig alternativ når det erstatter det metodiske og målretta arbeidet som atferdsanalysen representerer.

En av de mest langvarige og kanskje en av de mest vanskelige diskusjonene knyttet til vernepleierutdanningen er den om atferdsanalysens plass. Til tider har diskusjonen tilsynelatende vært preget av steile fronter og «skyttergravskrig». Det har jeg selv fått føle på. Jeg mener dette er en viktig diskusjon som vi må tørre å være åpen og nyansert i forhold til. Derfor er jeg glad for at min neste gjesteskribent tar opp denne debatten her på bloggen.

Kjetil Viken er utdannet vernepleier og har en mastergrad i atferdsanalyse fra University of North Texas. Han arbeider til daglig som høgskolelektor ved vernepleieutdanningen på Høgskolen i Lillehammer.

Jeg håper veldig på debatt. Hansken er herved kastet!

Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen
Av Kjetil Viken

Vernepleieutdanningen har akkurat feiret 50 år med virke. Vernepleiefaglig arbeid har i stor grad dreid seg om noen sentrale områder som for eksempel omsorg, tilrettelegging, opplæring og miljøarbeid. I mange tilfeller har miljøarbeidet vært fundamentert i atferdsanalytisk teori og praksis enten arbeidet har vært med mennesker med utviklingshemming eller med andre klientgrupper. Les mer «Gjesteskribent: Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen» →

17/01/2013 23

Gjesteskribent: Social educator vs. Learning disability nurse?

«Vernepleie er en unik utdanning i verden.» Det er en ganske så hardnakket myte. Det er flere utdanninger rundt omkring i verden som ligner på vernepleierutdanningen. Det er dog ikke noen felles internasjonal betegnelse på disse utdanningene. Den mer eller mindre offisielle engelske betegnelsen på vernepleier er Social educator. Vernepleierne i FO samarbeider også godt innenfor AIEJI, som er den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen. Men. Når man begynner å diskutere engelsk betegnelse er det også fort gjort at vi begynner å diskutere hva vernepleie egentlig er.

Vel. Jeg (og dere som leser) er så heldig at jeg har fått en gjesteskribent som reflekterer over den engelske betegnelsen. Kanskje utfordrer hun oss til å vurdere om vi bør skifte betegnelse. Uansett oppfordrer hun oss til å søke etter internasjonal litteratur, på nye steder. Trude Stenhammer jobber i SOR. Hun er vernepleier og var i England i 8 år. Der jobbet hun som leder for tjenester for personer med utviklingshemming, på lokalt og fylkeskommunalt nivå. Hun har en Postgraduate Diploma i Mental Health and Learning Disability fra King’s College, London. Her er det hun skriver:

Social educator vs. Learning disability nurse?
Med jevne mellomrom dukker spørsmålet opp på internett og andre steder; «hva heter vernepleier på engelsk?» Det er altså social educator. Men hva var konsekvensene av å velge «social educator» som offisiell betegnelse? Hva og hvem var det som styrte dette valget da det i sin tid ble lansert? Her er litt av historien bak valget av social educator, noe om den engelske betegnelsen learning disability nurse, hva «nurse» egentlig betyr, og hva vi har felles med learning disability nurses. Les mer «Gjesteskribent: Social educator vs. Learning disability nurse?» →

12/12/2012 5

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord