Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Inkludering

Et samfunn for alle

Kombinasjonen av skrivekløe og engasjement førte frem til dette innlegget som jeg har i Klassekampen i dag. Anbefaler deg selvsagt å kjøpe avisen, men om du ikke får det til; her er innlegget:

Et samfunn for alle

For noen er det miljøvern. For andre er det internasjonal solidaritet, feminisme, kampen for fred eller en aktiv boligpolitikk. Den utløsende enkeltårsaken til at man engasjerer seg i politikk. I politikk på venstresiden, uavhengig av om man kaller det sosialdemokrati eller sosialisme. For meg er det noe som kanskje kan kalles for kampen for et mangfoldig samfunn. Et samfunn for alle. Les mer «Et samfunn for alle» →

3

Tidlig ultralyd…igjen!

”Hvis foreldrene selv velger å få et handikappet barn, da bør foreldrene også ta konsekvensen av sitt valg og selvsagt påta seg alle økonomiske konsekvenser av valget”

Sitatet er hentet fra Bergens Tidende i forrige uke. Der var det flere oppslag rundt den pågående debatten om innføring av tidlig ultralyd til alle gravide. Økonomi var et av temaene. Det er heldigvis ikke mange som mener det samme som den anonyme kommentaren som jeg henviser til her. Men. Det er viktig at også disse momentene kommer frem i debatten. Det er viktig å ta på alvor den konteksten kvinner skal gjøre sine valg i og de uønskede konsekvensene som innføring av tidlig ultralyd vil gi.

Dette skriver jeg mer om i et innlegg på nettsiden «Nei til sortering». Les det her. 

2

Er det inkluderende samfunnet mulig?

Torsdag var jeg i Sogndal. Holdt en 3 timers forelesning for vernepleiestudenter, praksisveiledere og andre interesserte. Som vanlig snakket bergenseren mye og lenge. Håper noe av det gav mening for tilhørerne. For. Temaet er viktig. Inkludering. Mangfold. Og vårt ansvar.

En av tilhørerne mente at jeg la for stort ansvar på fremtidige vernepleieres skuldre når jeg utfordret dem til å jobbe aktivt for å bryte ned funksjonshemmende barrierer. Være inkluderingsagenter. Jeg både tror og mener at det er et ansvar de tåler, og fikk heldigvis støtte fra studentene.

Om noen av dere som leser dette var på forelesningen setter jeg pris på tilbakemelding om det var forståelig det jeg sa.

Klikk her for min PowerPoint presentasjon.

Og her er temaet jeg snakket om:

 I fjor var ansvarsreformen 20 år. Visjonen var inkludering. Mye tyder på at intensjonene fra reformen er glemt. Utviklingen går i feil retning. Er målet om et inkluderende samfunn en utopi? Hvilke rolle spiller vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere? Er det mulig å utvikle tjenester som bidrar til inkludering, deltakelse og selvbestemmelse?

Fagdagen vil prøve å trekke linjene fra ansvarsreform til samhandlingsreform, både ved å se bakover, beskrive dagens situasjon, men ikke minst peke på faktorer for fremtiden. Hvordan gi de fine ordene om anti-diskriminering og inkludering et konkret innhold? Hvordan sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning?

0

Det er ikke feilene vi lærer av

På mandag gikk han som hadde ansvaret for landets inkluderingspolitikk av. Det synes jeg fortjener en liten kommentar her på Vernepleieren.

Å kommentere SVs indre anliggende er nok litt på siden av det jeg tidligere har skrevet om her på bloggen. Men når landets inkluderingsminister går av klarer jeg ikke å la vær. Både som vernepleier og som medlem av SV.

De siste dagene har de politiske og språklige klisjeene stått i kø. Les mer «Det er ikke feilene vi lærer av» →

0

Vernepleiefaglige vurderinger

PUH avdelingene er lagt over to etasjer, lengst mulig unna barnehagetomten i nordøst.

I høst har jeg holdt en del innlegg om ansvarsreformens 20 årsjubileum. Mange, også landets stortingspolitikere, mener at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er i tråd med reformens idealer. En av utviklingstrekkene er bygging av store boenheter. Boenheter som i størrelse overskrider størrelsen på mange av institusjonene som var før reformen trådde i kraft i 1991. Et av eksemplene jeg har brukt er Husabøryggen i Stavanger.

Jeg kjenner kun til dette prosjektet ut i fra det jeg har lest på ulike nettsider. Men. Det er flere ting jeg reagerer på. Og som jeg undrer meg over. Mitt kanskje viktigste spørsmål er; hvor er de vernepleiefaglige vurderingene? Hvilke roller spiller vi vernepleiere i planleggingen av dene type enheter? Hvor foregår de faglige debattene som jeg forutsetter må ligge til grunn for planlegging av bolig og tjenester til personer med behov for vernepleiefaglige tjenester? Eller. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er det helt feil å trekke inn vernepleiefaglige vurderinger?

Sitatet over er hentet fra prosjektbeskrivelsen til Husabøryggen (se den her). PUH avdelingene er et interessant begrep for bygging av hjemmene til folk. Hvordan vurderer vernepleiere bruken av slik begrepsbruk? Lengst mulig unna barnehagetomten presiseres det i samme setning som beskriver beliggenheten til avdelingene for personer med utviklingshemning. Er det et viktig poeng at personer med utviklingshemning og barna i barnehagen må lengst vekk fra hverandre, og i såfall hvorfor? Trygghet? Et salgsargument for foreldre som i disse dager kan velge og vrake i barnehageplasser? Eller er det for å beskytte de som bor der fra støy fra barnehagen (vi vet jo at mange personer med utviklingshemning ikke har dagtilbud og er hjemme på dagtid)?

Kommunen argumenterer med at dette er i tråd med reformens idealer. Det er jo ikke 24 som bor i samme bolig. Det er tre bofelleskap med 8 i hver. Hva er det for et argument? Spiller det noen rolle om det er tre bofelleskap i en bygning, eller et bofelleskap som utgjør like mange leiligheter som de tre tilsammen. Vitner ikke dette om at fokuset er på organisering av tjenester. Ikke på inkludering, deltakelse, på andre vernepleiefaglige vurderinger?

Stavanger kommune er blitt utfordret av departement og NFU på byggingen. I sitt tilsvar (les tilsvaret her) legger kommunen vekt på at planleggingen foretas av ansatte i ulike fagavdelinger. Det er betryggende. Det kunne også vært betryggende at de presiserer at institusjonspreg skal unngås i planlegging av bofelleskap. Men, se på bildet? Hvordan er det med institusjonspreget? Og betegnelsen PUH avdelingene? Institusjonspreg?

I tilsvaret fra kommunen legges det vekt på økonomi. Dette er innenfor hva kommunen får tilskudd til. Det legges også vekt på tilgang på tomter. Jeg kan ikke se at det er noen vernepleiefaglige vurderinger i kommunens brev. Er det blitt foretatt vernepleiefaglige vurderinger i planleggingen av Husabøryggen? Har det vært gjort vernepleiefaglige vurderinger når man skulle svare BLD? I så fall hadde det vel vært fint å synliggjøre dette? Vernepleiefaglige vurderinger må legge vekt på behovene til den enkelte som skal bo der. De må også legge vekt på hvordan rammeforhold legger til rette for inkludering og deltakelse, for tilretteleggelse for gode liv.

Poenget mitt er at vi må få frem vernepleiefaglige vurderinger knyttet til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Er det slik at det er økonomiske og praktiske begrunnelser som her får dominere, eller er det slik at vernepleiefaglige vurderinger tilsier den utviklingen som vi nå ser?

5

Utsett saken om tidlig ultralyd – gjør noe!

Jeg er en varm tilhenger av at man skal tørre å ta de vanskelige diskusjonene. Derfor er jeg også glad for at diskusjonen om tidlig ultralyd nå er aktuell. Men. Mitt råd til regjeringen ville vært; utsett beslutningen i 5 år.

Ofte utsetter man vanskelige saker, men oppdager raskt at saken er like vanskelig når man så skal behandle den. Som jeg tidligere har sagt, bør man i denne saken prøve ut den vernepleiefaglige løsningen før man eventuelt gir tilbud om tidlig ultralyd til alle.

Det er vanskelig å begrense seg i denne debatten. Selv om jeg har lyst å kommentere mange av de argumentene som brukes skal jeg ikke gjøre det. Men.

Kvinneperspektivet er fremdeles relevant. Kvinner må få bestemme selv over egen kropp. Som Ingrid i den flotte bloggen Maddam skriver:

”Selvbestemt abort blir illusorisk dersom noen på forhånd skal bestemme hva som er de riktige grunnen for å ta abort. Det er samtidig heller ikke noe valg dersom det ikke  finnes en rett på informasjon for å belyse det valget som faktisk tas og det livet som man får. Et valg uten informasjon, er ikke noe valg.”  

Mon tro om det samme synet gjelder når begrunnelsen for abort ikke er Down syndrom, men kjønn? Det er den siste tiden kommet frem at det er sannsynlig at det forekommer selektiv abort av jentefostre. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt, men «syndromselektiv» abort er helt ok? Her er det noe som ikke stemmer helt. Opplys meg gjerne!

Like muligheter til helsetjenester er fremdeles relevant. SV argumenterer godt for at den tryggheten tidlig ultralyd kan gi bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt og geografi. Men, hvorfor haster det egentlig sånn? Det er vel mange andre områder der det er viktigere å gjøre noe med fordelingen av goder her i landet. Regjeringen la i høst frem Fordelingsmeldingen. Så vidt jeg kan se er ikke tidlig ultralyd nevnt her (men veldig mye annet!!!).

Så gjør det enkelt, kjære regjering. Utsett saken. Men. Gjør noe!

Følgende sitat er hentet fra et innlegg på min Facebook-side:

Vi er en familie med et barn som er fysisk handicappet. Vi har fått erfare samfunnets knappe ressurser. Må kjempe for det meste for at hverdagen skal bli så funksjonell som mulig for vårt barn. Vi har feks innvilget elektrisk rullestol, men hvordan skal vi få brukt denne utenom hjemmet? Bil har vi søkt på, men det tar 8mnd å få den behandlet og da ikke sikkert innvilget. Vi må ha annen bolig; og pga rullestol trenger vi en del ekstra plass. Hvordan finansiere dette? Samfunnet har ikke noe å bidra med.. Samfunnet er ikke tilrettelagt for handicappde.

Nettopp. Dette er ikke noe enestående. De fleste foreldre jeg har hørt eller snakket med forteller nettopp om denne kampen. Kampen for et tjenestetilbud som kompenserer for funksjonsnedsettelsene til barnet. Hvilken trygghet gir dette kvinnen som får tidlig ultralyd. Hvilket valg har man egentlig da? Særlig når man hører fra Danmark at tjenestetilbudet blir dårligere. At kvinnene som velger å få barn med funksjonsnedsettelser kan skylde seg selv.

Det regjeringen må gjøre i de fem årene de skal utsette tidlig ultralydsaken er å sette i gang en storstilt satsning på familier med barn med funksjonsnedsettelser. Slik at historiene om kampen blir svært få. Slik at kvinner som venter barn med funksjonsnedsettelse får en trygghet for at man får den oppfølging og de tjenester man trenger. Både før man har født og i tiden etterpå.

Regjeringen kan starte med å bevilge penger til opprettelse av stillinger i kommunene og helseforetakene som har spesielt ansvar for en slik oppfølging av familiene. Ikke bare som konsultasjoner, men også tett arbeid i hjemmet. Vernepleiere som skal være familienes advokater, talspersoner og støttespillere. Profesjonelle som skal bidra til at foreldres tid i mye større grad kan brukes til det andre foreldre bruker tiden til. Folk som kan veilede, gjøre for og av og til kjempe kampen for foreldre. Foreldre må få lov og muliget til å være foreldre. Det er viktigere å bruke pengene på det enn på tidlig ultralyd.

I Vernepleierboka 2010, som jeg var med og redigere, skriver vernepleier Ann-Mari Haug om å få et funksjonshemmet barn- og å leve med det. Her skriver hun hvordan en slik stilling kunne vært utlyst:

Nyopprettet stilling som koordinator for familier med funksjonshemmede barn ønskes besatt.

Stillingen er krevende, utfordrende, spennende, variert og viktig. Det søkes etter en person som har:

• Gode kunnskaper om hjelpeapparatet i 1- og 2-linjetjenesten • Erfaring fra foreldresamarbeid • Kunnskap om familier i krise • Empati • Mot

Stillingsinnehaver vil få kontakt med familien kort tid etter at det er bekreftet en diagnose/funksjonshemning, og vil måtte arbeide utradisjonelt og tenke nytt.

Søker bør helst ikke ha erfaring fra:

• Økonomistyring • Turnusplanlegging • Administrasjon • Personalarbeid

Etterutdanning er ikke et krav, men det vil bli lagt stor vekt på innlevelse, fleksibilitet, samarbeidsevne og erfaring fra arbeid i hjemmemiljø. Lønn og arbeidstid etter avtale.

4

En tredje vei i ultralydsaken

Diskusjonen om tidlig ultralyd er blitt svært aktuell. I dag har jeg et innlegg i Dagsavisen som fremhever det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen: Hvordan designe et samfunn der spørsmål om Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd?

For den oppvakte bloggleser er dette en omarbeidet versjon av et innlegg jeg har hatt på denne bloggen tidligere. Uansett; her er innlegget mitt i Dagsavisen:

En tredje vei i ultralydsaken

Arbeiderpartiet har satt seg et ambisiøst mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at de nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Medisinske, etiske og politiske problemstillinger blir løftet inn i debatten om tidlig ultralyd. Som feminist er saken utfordrende. Abortsaken har alltid vært viktig i kvinnekampen. Som en som er opptatt av like muligheter er saken vanskelig. Økonomi og geografi skal ikke gi forskjeller i medisinsk oppfølging. Som helsearbeider med tro på vitenskapelig og medisinsk utvikling er saken utfordrende. Selvsagt må vi ta i bruk de beste metodene. En innfallsvinkel som i liten grad er fremme i debatten er det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen. Hvordan designe et samfunn der spørsmål knyttet til Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd? Ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning trådde i kraft 1991. Målet var et inkluderende samfunn. Et samfunn der personer med utviklingshemning skulle få tilsvarende livsbetingelser som andre. Et samfunn som tilrettelegger for deltakelse og selvbestemmelse for alle. På de fleste områder har vi langt igjen til reformens mål.

Det å få et barn med utviklingshemning er langt fra lett. Ikke bare har en et barn som ofte trenger langt mer oppfølging fra foreldre enn andre barn. En har også et hjelpeapparat som ofte ikke fungerer. Historiene forteller om kampen mot systemet. En kamp som tapper krefter en trenger for å møte barnet med glede, varme og trygghet. Krefter som trengs for å leve et eget voksenliv som også inneholder fritid, jobb og kjærlighet. Gleden ved å få et barn kan bli utfordret av barnets funksjonsnedsettelse. Sorgen over å ikke få et “normalt” barn blir forsterket av manglende tilrettelegging og individuell oppfølging.

Den vernepleiefaglige løsningen søker å motvirke dette. Den søker et samfunn der forskjellighet er en styrke, der inkludering og deltakelse er en selvfølgelighet. Dette innebærer inkluderende samfunnsarenaer som skole, arbeidsmarked og boligmarked. Der personer med utviklingshemning har en naturlig plass. For å få til dette må regjeringen satse på praktisk inkluderingsarbeid, for eksempel ved å opprette stillinger for helse- og sosialfaglige inkluderingsagenter på samfunnets arenaer. Vi må bygge ned samfunnets barrierer.

Den vernepleiefaglige løsningen innebærer også direkte endrings- og oppfølgingsarbeid for barn og deres familier. Hjelpeapparat må gi foreldre den støtten de trenger. Et vernepleiefaglig støtteapparat som ivaretar barnet og tar på alvor de utfordringene det faktisk innebærer å få et barn med funksjonsnedsettelse. Det kan gjøres ved å opprette stillinger i kommuner og helseforetak som har tett oppfølging av familier både før et barn med funksjonsnedsettelse blir født og i tiden etterpå. Kapasiteten på avlastning må økes, og det må være en selvfølge at familiene får de hjelpemidlene som er nødvendig for å kunne leve et godt familieliv. Det er avgjørende at habiliteringstjenester og PPT har nødvendig kapasitet og kompetanse til å følge opp barna. Brukerstyrt personlig assistanse må rettighetsfestes.

Landets politikere har etisk og politisk ansvar. Ansvar for de kvinnene som venter barn med funksjonsnedsettelse, for et mangfoldig samfunn og for det enkelte barn. Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom. Den vernepleiefaglige problemstillingen må tas på alvor. Hvordan skape et inkluderende samfunn? Hvordan gi familier som har behov for det tilstrekkelig bistand? Hvordan bistå personer med utviklingshemning til selv å oppnå gode liv? Så kan man eventuelt vurdere tidlig ultralyd.

1

Tenke nytt?

Trenger vi å tenke nytt i tjenestene til personer med utviklingshemning? I siste nummer av Fontene, som kommer ut i disse dager, utfordrer jeg dere til å beskrive fremtiden. Hva er din visjon og dine konkrete løsninger for fremtiden? Jeg ønsker debatt. Håper du hiver deg på. Her er hva jeg skriver(litt lengre versjon her):

Dette er en oppfordring. Oppfordring til deg som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemning. Til deg som har en utviklingshemning, eller som er pårørende til personer med utviklingshemning. Hvordan ser fremtidens tjenester til personer med utviklingshemning ut?

Denne høsten deltar jeg på flere arrangementer som setter fokus på 20 års jubileet til reformen for personer med utviklingshemning. Dessverre er det et jubileum til en reform som ikke bare kan vise til gode resultater. Flere faktorer tyder på at det er en reform i revers. Söderstöm og Tøssebro peker på en rekke negative tendenser i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner?”  En av dem er ”et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.” Dette bekymrer meg.

Ulike debatter den siste tiden setter søkelyset på organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemning. Debatter som vi som jobber i tjenestene både må ta på alvor og delta i. Det bygges flere og flere store boenheter. En av begrunnelsene er at dette motvirker faglig ensomhet for de ansatte. Organisering av tjenestene blir brukt som argument for måten boligene blir bygget. Debatten om brukerstyrt personlig assistanse ble aktualisert blant annet gjennom filmen ”Brevet til Jens”. En rettighetsfesting av ordningen er rett rundt hjørnet. Ordningen virkeliggjør selvbestemmelse. Også for personer med utviklingshemning. Diskusjonen om arbeidstidsordninger er brennheit. Ansattes arbeidstidsordninger kan være til hinder for personers selvbestemmelse. Jeg kunne også nevnt mangel på kompetanse, manglende ressurser og konkurranseutsetting som fører til at faglige vurderinger og grunnleggende menneskeverd blir satt på prøve.

Uavhengig av hva man mener om boligbyggingen, BPA eller ulike arbeidstidsordninger; alle disse faktorene setter søkelyset på tjenestene. Er tjenestene godt nok tilrettelagt for de verdiene som skal være førende for dem? Inkludering, selvbestemmelse, gode livsbetingelser. Organiserer vi tjenestene på en slik måte at personer med utviklingshemning får likeverdige muligheter som andre?

Hver dag gjør vernepleiere og andre en fantastisk jobb i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hver dag gjør folk sitt beste. Organiseringen av tjenestene er en viktig forutsetning for at ansatte skal kunne yte tjenester på en god måte. Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret for organiseringen, men vi som fagfolk og brukerne av tjenestene har også et ansvar. Et ansvar for å finne best mulig løsninger. Løsninger til det beste for brukerne, men som samtidig ivaretar ansatte. Dette er ikke en motsetning. Det er en forutsetning for gode tjenester.

Jeg tror på mangfold. Personer med utviklingshemning er ingen homogen gruppe. Ulike behov trenger differensierte tjenester. Men. Det trengs tjenester som er designet på en slik måte at man ivaretar ikke bare brukermedvirkning, men selvbestemmelse.

Vi trenger å samle de gode eksemplene. Eksempler på hvordan man kan organisere tjenester på en slik måte at man ivaretar idealene fra ansvarsreformen. Men. Jeg mener at vi også trenger å tenke nytt. Vi trenger innovasjon i tjenesteutformingen. I denne utviklingen må vi som fagfolk og fagforening, sammen med mottakerne av tjenestene, sitte i førersetet. Vi skal være aktive deltakere i utviklingen av bedre tjenester. Vi skal ikke bli konservatorer for tjenester som ikke fungerer.

Så jeg trenger å høre fra deg. Ikke bare for å beskrive svikt i tjenestene. Ikke bare for å beskrive de gode eksemplene. Men også for å beskrive din visjon, og dine konkrete løsninger. For fremtiden. Trenger vi å tenke nytt? Når du leser dette, vil du finne det samme på bloggen min www.vernepleieren.wordpress.com. Bruk kommentarfeltet. Send meg en e-post. Diskuter i Fontene. Vær en Uredd stemme. Beskriv fremtiden!

2

En liten hemmelighet!

Jeg skriver i Dagsavisen i dag. Et lite brev til landets nye kommunepolitikere. Om ansvarsreformen. Om kompetanse. Om vernepleiefaglig kompetanse. For de av dere som ikke har tilgang på avisen, her er hva jeg skriver:

En liten hemmelighet!
Gratulerer med valget, du som er ny kommunepolitiker. Før du blir overlesset med sakspapirer om gatenavn, eldreomsorg og neste års knappe budsjett har jeg lyst å fortelle deg en liten hemmelighet. Det er i år 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt.

Reformen gav deg og din kommune ansvaret for  tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning. For at personer med utviklingshemning har normaliserte levekår. At din kommune oppleves som inkluderende. Det ansvaret er det tilsynelatende mange som har glemt. I kommune etter kommune bygges det store boligkompleks. Beregnet på ulike folk med ulike bistandsbehov. 10 leiligheter, 30 leiligheter, 50 leiligheter. Institusjoner. Institusjoner som ansvarsreformen nettopp skulle bygge ned.

Kompetansemangelen er stor. For å sikre ansvarsreformens idealer holder det ikke bare med tålmodighet og empati. Tjenesteyterne og kommuneadministrasjonen trenger høy kompetanse. Vernepleiefaglig kompetanse. I de fleste tilfellene hvor man må utøve tvang og makt trengs det i dag dispensasjon fra utdanningskravene. Er kravet om faglighet og rettsikkerhet glemt?

Så du nye kommunepolitiker. Jeg kunne ramset opp bekymringsfulle tendenser i forhold til sysselsetting og utdanning, på område etter område, men det kan du jo finne ut av selv. For. Hvordan står det egentlig til i din kommune? Får personer med utviklingshemning bestemme hvor og hvordan de vil bo? Får de tjenester med høy kvalitet? Statlige myndigheter har valgt å gi din kommune frihet til å sikre idealene fra ansvarsreformen på den måten dere mener er best. Det er du som sitter på virkemidlene. Benytt dem.

Det er nok ikke denne saken du vinner gjenvalg på om fire år. Men satser du på å sikre tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning vil du kunne vise at din kommune er en inkluderende kommune. Og. Jeg kan love deg at landets vernepleiere skal stå bak deg i denne kampen. I kampen for et samfunn for alle.

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑