Det diskuteres i det uendelige. Hvor kommer vernepleieren inn? Har samfunnet behov for sådan kompetanse? Vi har jo sykepleiere og sosionomer og barnevernspedagoger. Og mye mer. Politikerne slår et slag for Helse Norge, men glemmer de hvem som sitter på erfaring og kompetanse verdt sin vekt i gull? Vet de hvilken feil de ville gjort om de strøk oss vernepleiere av kartet? Les mer «Ingen kan vernepleierfaget bedre enn oss!»
Ja, jeg vet. Jeg vet at det er utrolig lett for meg som blogger. Eller med min fine kontorjobb langt borte fra virkeligheten. Jeg vet at det er lett å si, men utrolig mye vanskeligere å etterleve i den daglige kliniske praksis. Men. Det må sies. Ansvaret er ditt. Og mitt. Det er personlig.
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.
Helsepersonelloven er klar og tydelig. Du skal uføre ditt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Kravet om autorisasjon for å utøve ditt yrke som vernepleier er kanskje det tydeligste beviset på det personlige ansvaret. Jeg vet. Forsvarlighetsgrensen er ikke alltid like lett å få øye på. Hva som er forsvarlig, og hva som ikke er det. Men. Du som helsearbeider skal ikke utøve uforsvarlig praksis. Det er ditt ansvar. Det er personlig.
Forhåpentligvis er ikke forsvarlighetskravet det du styrer din faglige praksis etter. Forhåpentligvis finnes det noen visjoner og noen faglige målsettinger som ligger langt over dette minstekravet for yrkesutøvelsen. I møte med de personene du jobber for (og da mener jeg ikke arbeidsgiver) skal yrkesutøvelsen være basert på yrkesetikken og være kunnskapsbasert. Dette er også personlig. Kan du ikke det du er satt til å utøve, skal du ikke gjøre det. Du kan aldri utelukkende skylde på systemet du jobber innenfor. Det er personlig.
På den kommende kongressen til Fellesorganisasjonen (FO) skal det vedtas en profesjonsstrategi. Det er skikkelig bra. Får jeg tid skal jeg skrive mer om den. Her skal jeg bare trekke frem et lite avsnitt:
Kvalitet og faglig forsvarlighet
FO mener at ansvaret som fagmyndighetene (departementer og direktorater) har overfor ulike fagfelt, må innbefatte utvikling av faglige veiledere og retningslinjer. Deres samhandling med fagfeltene, utdanningsinstitusjonene og profesjonene er svært viktig for å sikre en omforent forståelse av hvilken kunnskap og kompetanse som er sentral for å utvikle faglig forsvarlige tjenester. Det samme er fokuset på intern kontroll.
Og det er det som står under denne overskriften. Dette synes jeg er problematisk. Det er viktig og bra at en profesjonsstrategi omhandler faglig forsvarlighet. Det er skikkelig bra at den fremhever faglige veiledere og retningslinjer som viktig. Disse bidrar til at yrkesutøvelsen er kunnskapsbasert og ikke er utelukkende basert på den enkelte yrkesutøvers forgodtbefinnende. De gir deg og meg støtte i de valgene vi hele tiden tar i den kliniske praksis. Men, profesjonsstrategien burde selvsagt også omhandle det personlige ansvaret vi som profesjonsutøvere har. Særlig en profesjonsstrategi må omhandle mitt og ditt ansvar som profesjonsutøver. Det kan være at helsesektoren har en tydeligere tradisjon for dette enn sosialsektoren, men Fellesorganisasjonen organiserer også helsearbeidere. Faglig forsvarlighet er også personlig (ta det gjerne som en oppfordring, dere som skal på kongress).
Ikke misforstå meg. Det er ikke bare personlig. Mange vernepleiere jobber innenfor system som er langt fra perfekte. Skrinne økonomiske betingelser gjør den faglige jobben vanskelig. Manglende forskning eller manglende innhentet forskning på hva som er faglig bra gjør det enda vanskeligere. Dette er systemer som vi som helse- og sosialarbeidere må forholde oss til. Vi må både finne måter å jobbe innenfor disse systemene slik at yrkesutøvelsen ikke blir uforsvarlig, men vi må også jobbe for å endre systemene.
For noen uker siden hadde jeg et veldig spennende oppdrag. Jeg foreleste på en videreutdanning/ mastergradsutdanning på Høgskolen i Molde. Temaet var ”Aktivistperspektiv på miljøarbeidet”. Ah. Dere kan tro jeg digget tittelen. Politikk og fag henger sammen. Vår fagutøvelse handler ikke bare om det enkelte individ, det handler også om å endre samfunnsskapte barrierer. Det handler om samfunnsendring og samfunnsutvikling. Her tror jeg nok vi vernepleiere, ja kanskje alle fra helsetradisjonen, har mye å hente fra sosionomer og det sosialfaglige.
På forelesningen trakk jeg frem flere grunner til at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeid:
- Forståelse av funksjonshemming
En moderne forståelse for funksjonshemming tilsier at det er i møte med samfunnsskapte barrierer at funksjonshemmingen oppstår. Vi må jobbe med å endre samfunnet også.
- Anti-diskriminering
Eksempelvis mener jeg at vi har et ansvar i å bekjempe ableism gjennom vår yrkesutøvelse. Se gjerne denne videosnutten som jeg viste i Molde.
- Sikre politiske, juridiske og faglige føringer
Lovverket blir brutt gang på gang. Flotte politiske intensjoner blir ikke etterlevd i virkeligheten. Faglige retningslinjer blir puttet i en skuff. Hvordan sikrer vi at disse føringene gir praktiske konsekvenser for den enkelte miljøarbeider?
- Kunnskap/ mangel på kunnskap
Dette handler om deg og din direkte yrkesutøvelse, men det handler selvsagt også om å bygge en kultur og sikre rammebetingelser for at kunnskapen blir satt ut i livet. Bruce Lee har visstnok sagt ”Knowing is not enough, one must apply.”
- Yrkesetikken
Selvsagt. I vårt yrkesetiske grunnlagsdokument står det blant annet at: – Yrkesutøveren skal bidra til at forhold som rammer utsatte grupper eller individer, får samfunnsmessig oppmerksomhet.
Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Jeg mener virkelig at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeidet. Jeg hadde et par punkter til. Se hele presentasjonen her. I slike sammenhenger tar jeg også med det viktige momentet til Løkke & Løkke i et tidligere blogginnlegg her på vernepleieren.com. Vår yrkesutøvelse skal kanskje ikke ha gjeldende helse- og sosialpolitikk som et normativt grunnlag for yrkesutøvelsen vår. I det minste må vi av og til jobbe for å endre denne politikken.
Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.
Jeg mener at vi vernepleiere med god grunn må bli mer aktivistiske. Vi er dessverre altfor altfor stille. Dette er også personlig. Du som yrkesutøver har et ansvar for å si i fra. Si fra om samfunnsmessige forhold eller forhold i din tjeneste som hindrer deg i å utføre en faglig forsvarlig jobb. Det er personlig. En tjenestes tilbud skal selvsagt ikke variere fra ansatt til ansatt. Vi skal følge faglige retningslinjer. Det er derfor det er så viktig det FO presiserer i sin profesjonsstrategi. Det må utvikles faglige retningslinjer som gir deg som yrkesutøver og tjenestebruker beslutningsstøtte.
I Fontene 01/15 får forbundsleder 6 spørsmål med utgangspunkt i saken om lærerne i Sandefjord som nektet å gjøre jobben sin. Det er mye jeg er enig med Kvisvik i der, men jeg reagerer ganske kraftig på en uttalelse:
Jeg synes ikke at en enkeltperson bare skal si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke”. Man jobber jo innenfor et system
Jeg er kanskje litt skeptisk til grunnlaget for lærernes reaksjon. Jeg mener også at alle ikke kan jobbe alle steder. Det betyr at har du en overbevisning som går på tvers av det som gjøres på jobben din, men at det samtidig kan dokumenteres at dette er innenfor forsvarlighetsgrensene (eller aller helst er god faglig og kunnskapsbasert praksis), så kan det være at du må få beskjed om at du må jobbe et annet sted.
Men. Til syvende å sist er dette personlig. Det er ikke bare slik at du bør si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke” hvis du mener det. Du har en plikt på deg til å si det. Til syvende å sist er det du som har ansvar for den yrkesutøvelsen du utfører. Du kan ikke skylde på systemet du jobber innenfor.
Det er min påstand at det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger. Det å arbeide med fokus på klientrelasjon er ikke uforenlig med å arbeide atferdsanalytisk, men det er et dårlig alternativ når det erstatter det metodiske og målretta arbeidet som atferdsanalysen representerer.
En av de mest langvarige og kanskje en av de mest vanskelige diskusjonene knyttet til vernepleierutdanningen er den om atferdsanalysens plass. Til tider har diskusjonen tilsynelatende vært preget av steile fronter og «skyttergravskrig». Det har jeg selv fått føle på. Jeg mener dette er en viktig diskusjon som vi må tørre å være åpen og nyansert i forhold til. Derfor er jeg glad for at min neste gjesteskribent tar opp denne debatten her på bloggen.
Kjetil Viken er utdannet vernepleier og har en mastergrad i atferdsanalyse fra University of North Texas. Han arbeider til daglig som høgskolelektor ved vernepleieutdanningen på Høgskolen i Lillehammer.
Jeg håper veldig på debatt. Hansken er herved kastet!
Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen
Av Kjetil Viken
Vernepleieutdanningen har akkurat feiret 50 år med virke. Vernepleiefaglig arbeid har i stor grad dreid seg om noen sentrale områder som for eksempel omsorg, tilrettelegging, opplæring og miljøarbeid. I mange tilfeller har miljøarbeidet vært fundamentert i atferdsanalytisk teori og praksis enten arbeidet har vært med mennesker med utviklingshemming eller med andre klientgrupper. Les mer «Gjesteskribent: Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen»
I helgen hadde jeg et lite innlegg i Klassekampen. Om forskning. Mmm. Kanskje litt underlig? Jeg som ikke har en mastergrad engang. Tja, jeg mener at det er viktig at flere enn folk i akadamia bryr seg om forskning.
Forskningsdebatter kan ofte bli sære, med en språkbruk som ekskluderer andre enn de som er langt inne i akademia. Det er synd. Klassekampen har satt fokus på forskning den siste tiden. Det er en diskusjon om blant annet høgskolene utelukkende skal drive med undervisning, og at forskningen skal forbeholdes elitemiljøer på universitetene. Det er jeg svært skeptisk til. En av mine kjepphester er at vi trenger mer klinisk forskning på hvordan vårt direkte arbeid for Ola og Ali skal være. Da trenger vi yrkesutøvere og profesjonsutdannere som forsker. Her er innlegget mitt:
Ja takk, begge deler
Det er med interesse og ikke rent lite undring jeg de siste dagene har fulgt forskningsdebatten her i Klassekampen. Jeg skal være ydmyk nok til å innrømme at siden jeg verken tilhører universitets-, høgskole- eller annet forskningsmiljø så er det ikke alt innen forskning og akademia jeg har kjennskap til. Men. Etter flere års virke innen helsesektoren og tilsvarende år i en profesjonsorganisasjon er det flere faktorer ved den pågående debatten jeg stiller meg spørrende til.
For det første mener jeg det er avgjørende å definere hvilke forskning man faktisk snakker om. Før man kan snakke om elitistisk eller demokratisk forskning, må dette premisset avklares. For egen del er det avgjørende at når man diskuterer forholdet mellom forskning og utdanning av profesjonsutøvere så må både grunnforskning og anvendt forskning legges til grunn.
For det andre er jeg svært kritisk til dem som mener at spørsmålet om forskning og undervisning er et enten eller. Enten skal man legge forskning til grunn for institusjonenes virke eller så skal man legge undervisning til grunn. Går det virkelig å skille dette fra hverandre? Landets helse- og omsorgstjenester står foran svært spennende tider. Det er ikke tvil om at man trenger godt kvalifiserte yrkesutøvere for å møte komplekse utfordringer. Yrkesutøvernes praktiske ferdigheter må baseres på kunnskap om hva som virker og hvorfor dette virker. For å sikre dette trengs både grunnforskning og enda mer klinisk forskning. Alt henger sammen med alt.
Vi trenger å vite hvilke kliniske grep som skal til for å utvikle et inkluderende samfunn. Vi må forske på hvordan Kari med demens skal kunne leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Og. Vi må vite hvordan vi best mulig skal møte Robert som slår seg selv. For å sikre dette tror jeg det er avgjørende at profesjonsutøvere og de som utdanner disse spiller en viktig rolle i forskningen. Vi trenger akvariumsforskning der forskere fra andre miljø ser inn på velferdstjenestene, men vi må først og fremst legge enda større vekt på klinisk forskning i praksisfeltet. Da trenger vi profesjonsutdannere og yrkesutøvere rundt om i hele landet som forsker, utdanner og utøver.
Ingenting er mer passende enn at det var seniorpolitisk utvalg i FO Nord Trøndelag som la frem forslag til uttalelse på avdelingens årsmøte. Uttalelsen handlet ikke om pensjon, seniorer i arbeidslivet eller om FOs ivaretakelse av våre medlemmer som er på vei ut av arbeidslivet. Uttalelsen handler om autorisasjon. Autorisasjon for barnevernpedagoger og sosionomer. En sak som har vært jobbet med av profesjonenes organisasjon(er) siden tidenes morgen.
Jeg har i dag, på kvinnedagen, holdt innledning for årsmøtet i FO Nord-Trøndelag. Det var et hyggelig møte med engasjerte helse- og sosialarbeidere. Av alle de sakene de kunne ha uttalelse om valgte de autorisasjon. Det synes jeg er lurt.
Som vernepleier har jeg tidligere ikke tenkt så mye på om jeg har autorisasjon eller ikke. Det har vært en selvfølge. Som helsepersonell er det viktig med en kontrollfunksjon som bidrar til god yrkesutøvelse. Selvsagt er autorisasjonsordningen ikke slik at den alene kan sikre brukerne av våre tjenester mot overgrep og dårlig yrkesutøvelse. Men det er et viktig grep for å sikre rettsikkerheten til de som er avhengig av landets helse- og sosialtjenester. Det er godt å vite at min tidligere kollega, som misbrukte sin maktposisjon overfor en jente med utviklingshemning, ikke kan jobbe som vernepleier mer.
I regjeringens forslag til ny helse- og omsorgslov skal alt personell som yter tjenester i henhold til den nye loven, omfattes av helsepersonelloven. Høringsnotatet drøfter behovet for en autorisasjonsordningen for barnevernpedagoger og sosionomer med, så vidt jeg husker, gode argumenter for og ingen argumenter i mot. Like vel kommer det ikke noe forslag om autorisasjon. Dette er for meg uforståelig. Skal brukere av helse- og omsorgstjenester som ytes av barnevernpedagoger og sosionomer ha dårligere sikkerhet enn helse- og omsorgstjenester som ytes av sykepleiere og vernepleiere? Underlig. Dette kan være de samme brukerne, men vi vet alle at det ikke trenger å være det. Andelen sosialfaglig personell er langt høyere i tjenestene til personer med rusproblematikk og psykiske lidelser enn det er i tjenestene til eldre. Er dette en av forklaringene på forskjellene i autorisasjon er det svært betenkelig. Det er svært viktig å motvirke rangordning av brukere. Alle med behov for omsorgstjenester er like viktig. Det må gjenspeiles i lovverket.
Det er ikke bare i forhold til denne type tjenester behovet for autorisasjonsordning er tydelig. I mange barnevernsaker er det et betydlig innslag av tverrfaglig samarbeid. Foruten barnevernpedagogen i barneverntjenesten, kan vernepleieren i hjemmetjenestene, sykepleieren i skolehelsetjenesten og sosionomen på ungdomsklubben være involvert. Dette er supert. Hva skjer så om hjelpeapparatet svikter? Der barn blir utsatt for seksuelt misbruk og vold uten at tjenesteyterne tar grep? Sykepleieren og vernepleieren kan bli fratatt sin autorisasjon og på den måten stilles individuelt ansvarlig. Barnevernpedagogen og sosionomen har ingen autorisasjon å miste. Forstå det den som kan, og om du forstår det, opplys meg i kommentarfeltet.
Stortinget har i forbindelse med behandlingen av den nye helse- og omsorgsloven en gylden anledning til å gjøre noe med dette misforholdet. Derfor synes jeg at det var bra at FO Nord-Trøndelag satte fokus på denne problemstillingen i sin uttalelse. Akkurat nå. Autorisasjon nå!
Til profesjonsutdanningene: Endringer er i vente! Det var det klare signalet fra Kunnskapsdepartementet på LOs studentpolitiske konferanse som ble avholdt i dag.
I dag deltok jeg, sammen med en synlig gjeng fra FO og FO-studentene på nok et arrangement der fremtidens utdanninger var i fokus. Særlig ble fagskolene diskutert. LO sekretær Kristian Tangen holdt blant annet et innlegg om fagskolene som du kan lese om på bloggen hans. Det mest interessante for meg var dog signalene, om ikke nye, som kom fra statssekretær Kyrre Lekve. Han var veldig tydelig på at det må endringer til i utdanningssystemet/ utdanningene.
Som jeg har skrevet om før jobber nå kunnskapsdepartementet med en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Her skal de se på om utdanningene er godt nok tilpasset behovene i arbeidslivet. Skal man bygge på det Lekve sa i dag, er konklusjonen gitt på forhånd. Utdanningene er ikke tilpasset behovene. Vi har hatt eller er i ferd med å få store reformer innen helse- og sosialtjenestene. Endringene er store. Utdanningene har ikke tilpasset seg disse endringene. Han henviser til de evalueringene som er gjort av profesjonsutdanningene. De har vært nedslående. Sykepleierutdanningen ble såvidt godkjent etter flere runder. Som sagt; signalene var tydelige og generelle. Endringer må til.
Lekve har selvsagt rett i mye. Utdanningene må være tilpasset behovene i tjenestene. Jeg mener at utdanningene må være i kontinuerlig endring og utvikling. Dette er avgjørende for gode tjenester. Utdanningene og profesjonene skal aldri være til for seg selv. Samtidig er jeg litt bekymret hvis premisset for arbeidet med stortingsmeldingen er at utdanningene ikke har endret seg i takt med samfunnets behov. For etter min mening er ikke dette nødvendigvis sant. Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som ikke bare har endret seg i takt med tjenestene, men som også er en pådriver for å realisere de fastlagte politiske målene for dagens og morgendagens helse- og sosiale tjenester.
Vernepleierutdanningen er en anakronisme ble det hevdet fra daværende leder for NFU på tidlig 90-tall. Den hang igjen i institusjonsomsorgen, og burde legges ned. Etter det har utdanningen vist sin styrke. Senere på 90-tallet, når jeg utdannet meg, var det normalisering som stod i fokus. Det direkte arbeidet for å oppfylle HVPU-reformens intensjoner for det enkelte menneske. Det er i dag relativt store forskjeller på skolene. Til tross for dette, uavhengig av et atferdsanalytisk eller relasjonelt fokus, uavhengig av fokus på kulturtiltak eller fokus på internasjonalisering, er begreper som inkludering, selvbestemmelse og deltakelse i fokus. Dette er hjørnesteiner i dagens vernepleierutdanning. Samtidig er dette hjørnesteiner i dagens velferdspolitikk. Ikke bare overfor personer med utviklingshemning, men også sentrale begrep i fokuset på aktiv omsorg i tjenestene til eldre.
Etter mitt syn er vernepleierutdanningen godt tilpasset morgendagens utfordringer. Jeg sier selvsagt ikke at det ikke er rom for utvikling og kvalitetsforbedring. Det er det selvsagt på en lang rekke områder. Poenget mitt er at utdanningen samsvarer i stor grad med tjenestenes behov (og det er ikke bare jeg som mener det). Derfor vil jeg jobbe knallhardt for at det ikke bare blir fokus på endring i stortingsmeldingen, men at det også blir fokus på utvikling. Det bør også være fokus på den faktiske situasjonen i kommunene. Hva hjelper det med en utdanning som er godt tilpasset helse- og sosialpolitiske målsettinger, som i stor grad utdanner gode yrkesutøvere, når det ikke finnes nok stillinger eller rammebetingelsene er skrale for utøvelse av godt faglig arbeid. Da hjelper det ikke med endringer i utdanningssystemet.
(hva mener du, er jeg helt på jorde, drømmer jeg, tar jeg feil om at vernepleierutdanningen passer til samfunnets behov? Kommenter da vel! Jeg lar meg inspirere og påvirke 🙂 )
… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?
Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?
Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.
For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?
Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.
Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.
Vernepleieren 