Vi vil ikke ha datteren din her.
Det var ikke det de sa. Rektor og sosiallærer på nærskolen. Men. Det kunne de like gjerne sagt. De gjømte seg bak ord som manglende kompetanse på utviklingshemning, vanskelig å få venner, ingen erfaring. Ord som gjorde valget til hardt prøvede foreldre enda vanskeligere. Eller. Egentlig lettere. For, hvem vil sende sine barn på en skole der skoleledelsen egentlig sier at de ikke vil ha datteren din der.

Utdanning, magasinet til Utdanningsforbundet, har de siste dagene pekt på en tydelig tendens. Det er en økende grad av segregering i norsk skole. Til tross for en uttalt målsetting om inkludering blir flere og flere barn tatt ut av det såkalte normaltilbudet i skolen. Dette er noe mange av oss har visst, men som Utdanning påpeker har det vært vanskelig å finne data på det.

Ikke si det til mor, men du vet. Det blir svært vanskelig å gi han et godt tilbud her på skolen. Vi har ikke ressursene. Det blir urettferdig om han skal få mye ressurser. Det går utover de andre elevene. Kan ikke du si til foreldrene at han bør begynne på spesialskolen?

Jeg har en fortid som fagkonsulent i barnehabilitering. Jeg veiledet foreldre og lærere til barn med utviklingshemning og/ eller autisme. Ofte i overgangen fra barnehage til skole. Eller. Når det ikke fungerte på skolen. De to eksemplene var ikke uvanlige hendelser. Nærskolen ville rett og slett ikke ha mange av elevene vi jobbet med. Til tross for at familien gjerne bodde rett i nærheten. Til tross for at vi i barnehabiliteringen tilbød massiv veiledning. Til tross for at både faglige og politiske føringer var tydelige. Riktignok er det en del år siden jeg var fagkonsulent. Men dessverre hører jeg ofte lignende historier fra andre. Jeg har liten grunn til å tro at ting har endret seg så mye. Jeg hører om foreldre som må stå i kamp etter kamp. Kampen for det de mener er best for egne barn. Kampen i mot holdningene til nærskolen.

Det kan være mange grunner til at nærskolen ikke er veldig positiv til å ta i mot eller beholde elever som faller utenom den såkalte normalelevens standarder. Manglende kompetanse er et reelt problem. Manglende økonomiske ressurser er det også. Det er selvsagt også slik at en del elever har behov som i kortere eller lengre tid mest sannsynlig må følges opp utenfor nærskolens rammer. Men. Nærskolen bør og skal alltid være førstevalget. Man kan ikke gi opp før man har prøvd. Det blir bare trist når politikere og journalister nå tar til orde for at inkludering var en utopi som ikke fungerer. At man må være realistisk å si at spesialskoler er nødvendig og at de må satses på. Man kan ikke gi opp før man har prøvd.

Inkludering handler først og fremst om vilje. Vil vi ha en skole som kun er tilpasset majoriteten. Eller vil vi ha en skole som er tilpasset alle. Jeg er ikke i tvil om hva jeg mener er best, både faglig, politisk og ideologisk. Vi må satse på nærskolen. Jeg har stor forståelse for alle de foreldrene som ønsker et spesialskoletilbud. Med en skikkelig satsning på nærskolen tror jeg det hadde vært færre av dem. Dessverre er også mitt inntrykk at det er svært avhengig av enkeltpersoner hvilket skoletilbud elever med utviklingshemning får. Det er ikke slik at spesialskolen eller spesialklassen nødvendigvis har best kompetanse.

Hva skal til da? For å sikre at alle får et godt nok tilbud på nærskolen. Jeg vil avslutningsvis peke på tre faktorer.

1)   Vilje og forståelse. Skoleledelse og ansatte må både ha vilje til inkludering og forståelse for hvorfor det er viktig. Det er mulig å sikre individuelt tilpassede opplæringsløp innenfor nærskolens rammer. Nærskolen har mange funksjoner. Det er sant at ofte blir forskjellene mellom elevene større jo eldre de blir. Men som en mor fortalte meg. Så lenge sønnen min går her på skolen vet nabolaget hvem han er. De har gått på skole med han i alle år. De beskytter han. Han er en del av nærmiljøet.

2)   Antall elever per lærer må bli mindre. Det er avgjørende at Utdanningsforbundet får gjennomslag for sitt krav om lovfestede maksgrenser for antall elever per lærer. Hver enkelt elevs utfordringer må bli sett. Læreren er det viktigste redskapet for en inkluderende skole.

3)   Det må være en massiv satsning på vernepleiere, sosionomer og barnevernpedagoger i norsk skole. Dette er yrkesutøvere som kan identifisere sosiale utfordringer, som kan gi individuell oppfølging og som kan utvikle et inkluderende læringsmiljø. Det er svært underlig at når vi snakker om kompetanse i skolen er det kun snakk om lærernes kompetanse. Vernepleiefaglig kompetanse vil for eksempel være et utmerket supplement til lærernes kompetanse, og disse vil utfylle hverandre godt. Dessverre finnes det få systematiske forsøk på virkningen av dette, men heldigvis flere og flere gode eksempler. Dagens regjering gjør et aktivt arbeid i forhold til en inkluderende skole. De har blant annet satt i gang prosjektet Vi sprenger grenser som skal se på skoletilbudet til elever med utviklingshemning. Men. Desverre har de en språkbruk som underkjenner helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen. Skolen er den eneste arenaen i velferdstjenestene der tverrfaglig kompetanse ikke anerkjennes. Som fagkonsulent i barnehabilitering var jeg som vernepleier god nok som veileder. Jeg veiledet lærer i alt fra legemiddelhåndtering og håndtering av problematferd til opplæring i norsk og matte. Et sted var jeg til og med med på intervjuer av søkere som søkte på lærerstillinger som skulle jobbe med de elevene jeg veiledet i forhold til. Men. Kunne de eller ønsket de å ansette vernepleiere? Vernepleier med god kompetanse på utviklingshemning og inkludering. Nei.

Igjen, vi trenger statlige føringer og statlige satsninger på en tverrfaglig skole. En skole for alle. Vi kan ikke gi opp før vi har prøvd.