Cato Brunvand Ellingsen

Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

Guri Riksaasen skriver her om sitt møte med Elena fra Romania. Et varmt og tankevekkende møte. Et møte som jeg synes også folk som leser en vernepleierblogg kan stoppe opp noen minutter ved.

Kjærlighet i tiggernes tid

Det er ikke lenger politisk. Det er personlig.

Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.

Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!

Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang. Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.

Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.

Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen. Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 år og er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.

Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.

Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert. Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.

Noen dager senere regnet det igjen. Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe. Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.

Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann, tørrmat og alt som trengs i et hjem? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?
En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg som om jeg var et barn. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.

Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.
Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.

Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.

Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.

Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.

Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken dørene åpne slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.
Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.

Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.
Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.

Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.

Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet. Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.

Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin. Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.

Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.

Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?

Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.

Guri Riksaasen

………………………….

Jeg kjenner Guri som bydelspolitiker i Søndre Nordstrand. Hun er faktisk like blid i virkeligheten som på dette bildet.