Det er faktisk mulig å forstå. Det er mulig å forstå at foreldre fullstendig mister tillit til systemet. At de av den grunn velger oss bort. At de av den grunn prøver å fikse det selv. Det er mulig å forstå. Den erkjennelsen er bare vond.

 

Vi skal aldri forklare bort omsorgssvikt. Barn er alltid den svakeste part. Det finnes saker der drap på barn med funksjonsnedsettelse behandles mildere enn drap på andre barn. Det er vanskelig å forstå. Barn med sykdom eller funksjonsnedsettelse skal behandles med samme verdighet og respekt som alle andre barn. Skal ha samme vern som andre. Alltid.

 

Det er også vanskelig å forstå hvordan de har det. Disse foreldrene som kjemper sine kamper med, nei, mot systemet. Mot folkene i systemet. Nei…la meg begynne på nytt. Det er også vanskelig å forstå hvordan de har det, disse foreldrene som kjemper for barna sine. Men det er mulig å forstå at de vil bort fra kampen. Bort fra oss.

 

Alt for ofte hører vi at det ikke er barna som er problemet. Det er systemet. Oss i systemet som er problemet. Når vi hører disse historiene. Disse kampene. Da er det faktisk mulig å forstå at noen velger oss vekk. Velger oss bort, oss som tror vi kan hjelpe. Som tror vi hjelper.

 

Kristin Molvik Botnmark sin bok Raushetens grenseland er fortsatt tydelig i sitt budskap. Tydelig om alle disse sterke foreldrene som havner i avmakt. Hun skriver riktig nok også om lyspunktene. Disse enkeltpersonene i systemet som finner løsninger. Men. Hva om en ikke møter disse enkeltpersonene? Hva da?

 

Eller alle de foreldrene som opplever avslag på tjenester. Som blir avvist av sin kommune og må gjennom klageprosess etter klageprosess. Som når gjennom med klagene til fylkesmannen, men som på veien har mistet tilliten. Tilliten til systemet som skal være der for dem.

 

Thomas Haugerud skriver godt om dette i sin ferske kronikk i Dagbladet. Om situasjonen foreldre står i. Om et system som ikke forstår. Om hvem som kjenner situasjonen, og hvem som ikke kjenner den.

 

Jeg «heier» på disse foreldrene, vel vitende om at det de trenger er praktisk bistand til å mestre en utfordrende hverdag, samt et pusterom i hverdagen til å være en helt vanlig familie. Ordtaket «den vet best hvor skoen trykker» bør integreres i dagens saksbehandlingspraksis. (Haugerud 2016)

 

Det er helt umulig å unngå historien om Eva i denne sammenhengen. Eva som jeg skrev om i fjor. Les om igjen historien om Eva sin kamp for sønnen sin. Hun snakker om det offentlige sviket. Sviket som er dokumentert. Gang på gang på gang.

 

Det er rett og slett ikke rart at noen foreldre mister tilliten.

 

Her i Oslo snakkes det nå om en tillitsreform. Hvis ikke denne tillitsreformen har tjenestebrukernes tillit til systemet øverst på dagsorden, så synes jeg at vi skal finne ett nytt navn på denne såkalte reformen.

 

Den siste uken har jeg tenkt på Leifern. Jeg kjenner ikke Leifern. Men. Jeg har tenkt på det han skrev i april 2014. Når han skrev om drapet på Robert. Robert som ble drept av sin egen mor, Angie. Angie som etterpå drepte seg selv. For dette er den ytterste konsekvensen. Som ikke går an å sammenligne med noe av det over, men som Leifern som pappa trekker tråder fra. Tråder til hans virkelighet.

 

Men den er velkjent for mange, også i vårt land. Forut for Angie og Roberts avslutning lå det utallige legebesøk der et skuldertrekk var konklusjonen, møter med lærere og terapeuter som konkluderte med at alle fikk fortsette å gjøre så godt de kunne, uendelig korrespondanse med saksbehandlere der hun forsøkte å få litt mer plass for sin sønns behov. Det var seksten år med kronisk søvnmangel, ødeleggelser, skader, og frykten over det uforutsigbare. Alt dette vil være velkjent for mange norske foreldre.

 

Dette også: Den uutslettelige følelsen av å ikke strekke til, å ikke makte det hun ønsket mest, nemlig å være en mor som kunne ta seg av barnet sitt. Det var følelsen av å være helt alene om hans mest grunnleggende problemer ispedd takknemlighet for støtte og hjelp hun fikk fra slektninger som stilte opp så godt de kunne. (Knutsen 2014)

 

Vi skal aldri forstå bort omsorgssvikt eller drap. Men. Det er mulig å forstå at foreldre velger oss bort. Eller var det vi som valgte dem bort…