Cato

Down syndrom – en del av menneskelig variasjon

«Variasjoner i funksjonsevne er en del av det menneskelige mangfoldet. Dette mangfoldet er et verdifullt fundament i samfunnet». Dette skriver regjeringen i Frihet og likeverd, den under to uker ferske meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Dette er klar tale, og passer godt som grunnlag for debatten om fosterdiagnostikk og bioetikk som denne uken har blitt utløst av at Universitetssykehuset i Nord-Norge har søkt om å få bruke en blodprøve som kan fastslå om et foster har Down syndrom. Disse to setningene sier en god del om forståelsen av funksjonshemning, og legger noen premisser for hvordan vi kan nærme oss slike vanskelige etiske spørsmål som denne blodprøven gir.

Heidi Nordby Lunde, blogger og høyrepolitiker, og Aksel Braanen Sterri, leder av en sosialdemokratisk tenketank, er to av de som har markert seg sterkest i debatten de siste dagene. Begge to er forbilledlig klare i sine standpunkt. Down syndrom sees utelukkende på som en medisinsk tilstand som det er fint at det blir mindre av, og at dette ikke er en del av det mangfoldet som regjeringen bør legge til grunn som et verdifullt fundament i samfunnet. Bare for å presisere før jeg går videre; ingen av disse to hevder at de ønsker å utrydde eller sortere bort personer med Down syndrom.

Lunde har i en kronikk på Ytring stilt spørsmål ved om Down syndrom er nødvendig for å sikre et mangfoldig samfunn. Hun presiserer dog i intervjuer at hensikten med kronikken er å gå til rette med dem som mener at den aktuelle blodprøven vil utrydde Down syndrom. Det har hun selvsagt rett i. Kronikken er like vel et varmt forsvar for å finne metoder som kan avskaffe Down syndrom når hun avslutter med et stort ”dessverre” til sitt resonnement om at testen ikke vil utrydde syndromet.

Sterri går om mulig enda lengre enn det Lunde gjør. Han sier i NRKs Her og nå at om mennesker med Down syndrom ikke blir født, er ikke det et stort tap for samfunnet. Ingen av de gjør forsøk på å skille mellom sykdom og egenskaper ved individet. Ingen av de gjør noen forsøk på å se konteksten i diskusjonen. En kontekst som ville vært svært annerledes i sørstatene på 50-tallet eller i dagens India.

De medisinske og teknologiske fremskrittene er ugjenkallige. Vi må forholde oss til tester som kan si mer og mer om hvordan kroppen vår har det i dag, og sannsynligheter for hva som vil utvikle seg i fremtiden. Dette gjelder både for oss alle, og også fremtidige fostre. I mange sammenhenger vil dette være svært positivt. Slike tester kan bli etterfulgt av legemidler eller metoder som kan bidra til forebygging og behandling. Samtidig må slik utvikling ikke bare bli fulgt, men også til en viss grad bli styrt av kontinuerlige etiske diskusjoner og regelverk. Den medisinske utviklingen må også spille på lag med utvikling på andre fagfelt. Begge de nevnte samfunnsdebattantene fokuserer på den medisinske utviklingen, nesten uten å vurdere andre faglige og etiske faktorer. Det er svært bekymringsfullt.

Innen funksjonshemmingsforskningen (disability studies) er det de siste 20-30 årene tydeliggjort at funksjonshemming ikke er et utelukkende medisinsk fenomen. Andre viktige faktorer må tas med i analysene som skal legge grunnlaget for politikkutvikling. For det første er det viktig å slå fast at funksjonshemming oppstår i gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets barrierer. Funksjonshemmingen bestemmes ikke utelukkende av individets medfødte egenskaper. Hvor store utfordringer personer med Down syndrom vil møte vil altså være avhengig av hvordan samfunnet er utformet. Andres holdninger kan være en avgjørende samfunnsskapt barriere for individenes fungering.

For det andre er det et voksende fokus på funksjonsnedsettelse som en menneskelig variasjon på lik linje med andre egenskaper ved individer. Det at folk har Down syndrom eller autisme er på lik linje med kjønn, hudfarge, seksuell legning ulike sider ved menneskelig variasjon. En variasjon som vi må bygge et inkluderende samfunn for å møte. En slik forståelse vil også medføre et likt syn på diskriminering overfor ulike grupper. På lik linje som rasisme må ”ableism”, diskriminering av folk på bakgrunn av deres funksjonsnedsettelse, bli et aktivt ord i vår bevissthet.

Med sine nylige uttalelser avviser både Lunde og Sterri den forskningen som skjer innen disability studies, og legger til grunn den medisinske forskningen for deres vurderinger. De skiller ikke mellom funksjonsnedsettelse og sykdom, og tar det som en selvfølge at Down syndrom er noe som er uønsket.

Innen bioetikken er det avgjørende spørsmål om hvor grensene skal gå, og hvordan man skal sette disse grensene. Dette er selvsagt ikke noe statisk fenomen. Lunde og Sterri setter tydeligvis ikke grensen ved Down syndrom, men de gjør ingen forsøk på å skissere hva de mener er rimelig avgrensning av for eksempel muligheter til kartlegging av fosterets egenskaper og eventuell mulighet til abort. Hva er den prinsipielle forskjellen mellom kjønn, hudfarge og funksjonsevne? Det undrer meg at dette er et spørsmål svært få prøver å svare på. Selvsagt er ikke et mangfoldig samfunn avhengig av akkurat Down syndrom. Like lite som det er avhengig av personer med rødt hår eller mørk hudfarge.

Jeg er ingen prinsipiell motstander av fosterdiagnostikk, og jeg er selvsagt varm tilhenger av selvbestemt abort. Det er dog viktig å erkjenne at dette er komplekse spørsmål som det er avgjørende viktig å behandle med varsomhet. Umiddelbart synes forslaget om bruk av den gjeldende blodprøven som fornuftig. Samtidig er det viktig å erkjenne at innføring av metoder som gjør det lettere å påvise Down syndrom vil kunne føre til at flere tar dette i bruk, og dermed også at flere tar abort på grunnlag av slike indikasjoner. Det må kunne være mulig å være tilhenger av slik medisinsk utvikling uten at man samtidig fremmer et samfunn som sorterer.

Her har også inkluderingsdepartementet et viktig ansvar. Hvilket mangfold er det dem ser for seg som et «verdifullt fundament i samfunnet»? Hvordan kan en motvirke at mer kunnskap fører til mindre mangfold? I disse spørsmålene er det inkluderingsdepartementet som må stå i front, ikke nødvendigvis helsedepartementet. Her kan ordene fra Frihet og likeverd være en rettsnor. «Variasjoner i funksjonsevne er en del av det menneskelige mangfoldet. Dette mangfoldet er et verdifullt fundament i samfunnet». Hvordan kan vi gjøre disse flotte ordene til konkret praksis?

Har du litt tid, sjekk ut denne snutten om ableism:

05/07/2013 0

Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn

«Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.»

Det er ikke så overraskende at jeg liker folk som kombinerer faglig tyngde og et engasjement for endring. Thomas Owren er en sånn fyr. Jeg er veldig glad for å kunne presentere mitt neste gjesteinnlegg. Som er både dagsaktuelt politisk, og som er faglig tankevekkende.

Thomas Owren er vernepleier, veileder, høgskolelektor på vernepleierutdanningen i Bergen og medforfatter av boka «Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver» (Universitetsforlaget 2011). Han har også en hjemmeside: www.steinkjelleren.no. Her er hans innlegg:

Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn
Det tales vakkert om nedbygging av funksjonshemmende barrierer (senest i Meld. St. 45, 2012-2013 om frihet og likeverd for mennesker med utviklingshemming). Men for å faktisk bygge ned funksjonshemmende barrierer må en ikke bare ha vilje til å gjøre noe med dem, men også konkret kunnskap om hva som utgjør funksjonshemmende barrierer for ulike samfunnsgrupper.

På samme måte som funksjonsnedsettelser varierer, varierer også hva som kan utgjøre barrierer for deltakelse. Der en trapp kan utgjøre en barriere for en rullestolbruker, kan en uoversiktlig informasjonstavle utgjøre en barriere for en person med kognitive begrensninger. Barrierer kan også være trekk ved de “utøvde omgivelsene”, som når sykehuspersonale ikke tilpasser sine vante former for kommunikasjon nok til at en døv pasient får like god informasjon som hørende pasienter gjør. Et eksempel på en holdningsmessig barriere kan være når negative forventninger hos en potensiell arbeidsgiver fører til at en jobbsøker med psykiske helseplager ikke blir ansatt.

Dette viser også hvordan fenomenet funksjonshemmende barrierer overlapper med diskriminering – f eks vil alle eksemplene over kunne falle under definisjonen av indirekte diskriminering. Ett av samfunnets klareste svar på spørsmålet om utilgjengelige omgivelser (selv om det mest forholder seg til de bygde aspektene ved omgivelser, ikke de utøvde) er prinsippet om universell utforming – det å utforme omgivelser og produkter slik at de kan brukes av alle så langt som mulig, uten behov for tilpasning eller spesialisert utforming.

Hva da med de gruppene som i hovedsak stenges ute gjennom utøvde barrierer? Det er for taust om det. Det vil ikke være mulig å bygge ned alle funksjonshemmende barrierer. Men for å kunne vurdere i hvilken grad en barriere for noens deltakelse kan bygges ned må det settes ord på den. Først da kan vi diskutere i hvilken grad vi kan (og har vilje til å) gjøre noe med dette aspektet ved samfunnets utforming og funksjon.

Når det gjelder dette, suger overnevnte Melding til Stortinget ganske kraftig. For de som har skrevet den skriver om nedbygging av funksjonshemmende barrierer generelt, men tilsynelatende uten å ha stilt seg det enkle og i denne sammenheng helt essensielle spørsmålet: «Hvilke funksjonshemmende barrierer møter utviklingshemmede i sine liv?». Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.

28/06/2013 5

Shame on you, bydel Alna!

«Bruker 2: har Fragilt X syndrom, graden er ikke fastlagt enda. Har ikke språk. Ikke utfordrende atferd, men selvstimulerer hele tiden med lyd som varierer i styrke.»

Hva gjør det med synet på folk med bistandsbehov når de blir objekter i en anbudskonkurranse? Hva gjør det med dem? Og, hva gjør det med oss som skal jobbe i tjenestene, og dem som faktisk utformer anbudsdokumentene? Hva skjer med oss når enkeltpersoner blir til diagnoser, til en uten språk, til en som selvstimulerer hele tiden? Hvordan forholder vi oss til folk som blir beskrevet som en som har noe uønsket atferd og tenderer til selvstimulering (hvis du forstå hva det betyr)?

Og, når det først er slik at folk blir beskrevet i anbudskonkurranser, hvor blir det av jenten som liker å dra på tur, gutten som elsker is, eller hun som synes badebasseng er det morsomste i verden?

Her er et utdrag fra Doffin i dag. Den nasjonale anskaffelsesportalen. Det er en tekst som i hvert fall får meg til å reagere ganske så sterkt. Er det slik vi vil ha det? Og en siste, men viktig ting. Her er det til og med tjenestene til to barn som legges ut for konkurranse. Sammen! To enkeltindivider med ulike behov. Bruker 1 og bruker 2. Hvor ble det av individuelle tjenester til individuelle behov? Jada, jeg vet at de skriver at fokus må være på brukernes individuelle behov. Hva med å begynne med det selv? Les teksten. Døm selv. Jeg sier bare: Shame on you, bydel Alna!

«Formålet med anskaffelsen er å fremskaffe et egnet og kostnadseffektivt avlastningstilbud med nødvendig oppfølging for to barn med ulik grad av psykisk utviklingshemming. Tiltaket må ha kvalifisert personell.
Fokus må være at brukernes individuelle behov for bistand blir ivaretatt, og at hverdagen og fritiden, er meningsfylt og forutsigbar.

Bruker 1: har dyp psykisk utviklingshemming uten språk, med autistiske trekk og epilepsi. Tenderer til selvstimulering og har noe uønsket atferd. Bor sammen med sine foreldre og en søsken. Har skoletilbud og 50 % Aktivitetskole.
Behov for avlastning på dagtid annen hver helg, med mulighet for å øke til avlastning med overnatting på sikt.

Bruker 2: har Fragilt X syndrom, graden er ikke fastlagt enda. Har ikke språk. Ikke utfordrende atferd, men selvstimulerer hele tiden med lyd som varierer i styrke. Bor sammen med sine foreldre og to søsken. Skole og Aktivitetskole. Behov for avlastning to helger per måned med mulighet for å øke på sikt.»

25/06/2013 2

Frihet og likeverd. Del 3. Klart vi kan!

Folkens. Nå er det rett og slett opp til oss. Vi som arbeider i tjenestene til personer med utviklingshemning må stå side om side med brukerorganisasjonene i kampen for ”Frihet og likeverd”. Vi må vise frem alt det gode faglige arbeidet som finnes, og vi må være politiske pådrivere. Sammen. Klart vi kan!

Fredag 21.06.13 er en historisk dag. På den siste mulig dagen for denne regjeringen, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig denne meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det er flott, og det er vel ingen overraskelse at jeg prøver å bidra til dette. Derfor har jeg gjort noe snodig. Jeg har laget en blogg-trilogi. Et innlegg om glede. Glede over at meldingen er kommet og hvor viktig denne er. Et innlegg om misbrukte muligheter. Om en melding som ikke sier noen verdens ting. Og til slutt. Et innlegg om at vil selvfølgelig skal få dette til. Altså, frihet og likeverd…

Denne uken har jeg vært på to internasjonale konferanser om verdighet og rettigheter for personer med utviklingshemning. Jeg har også lest en melding til stortinget. Inntrykket jeg sitter igjen med er at noe må gjøres. Hvem er det, foruten brukerorganisasjonene, som står på barrikadene? Fagforeningene gjør noen gode forsøk. Enkelte politikere også. Noen få forskere er av og til på banen. Ofte er det stille. Nyere forskning viser også at ansatte i tjenestene i mindre grad sier i fra, kanskje i lojalitet med arbeidsgiver.

Jeg har stor tro på fagforeningenes rolle. Fagforeningene må være klare talspersoner for personer og grupper som er i utsatte posisjoner. Dette gjelder både ansatte i tjenestene og dem de ansatte jobber for. En av dem som har inspirert meg denne uken er Oliver Lewis. Han er leder for MDAC, og jeg hørte han holde innlegg på en av NAKUs konferanser. Han kombinerer en stor tro på muligheter med juridisk kompetanse og aktivisme. Han reiser verden rundt for å inspirere folk til engasjement. Hvor er forresten juristene her i Norge? Rundt omkring er det ofte dem som står i spissen for menneskerettsorganisasjoner som jobber aktivt for rettighetene til personer med utviklingshemning.

Vel. Jeg skulle ønske at det nå ble gjort en innsats for å samle folk som ønsker å engasjere seg i rettighetene for personer med utviklingshemning. Jurister, fagfolk og politikere. At man sammen står sammen med brukerorganisasjonene. Rundt omkring i verden finnes det organisasjoner som kombinerer fag og aktivisme. Etter å ha lest ukens melding til stortinget tror jeg at det er helt nødvendig med slik organisering her i Norge også. For å holde trykket oppe.

Dette er vel kanskje bare en idé, men også en utfordring. Trenger vi en organisasjon som samler alle mulige fagfolk og forskere til fagutvikling og politisk engasjement? Jeg vet om en organisasjon som eksisterer i dag som kanskje kan ta opp den hansken. Og som avholder en nasjonal konferanse om meldingen til høsten. Eller…?

Klart vi skal få det til. Altså, frihet og likeverd!

23/06/2013 2

Frihet og likeverd. Del 2. Misbrukte muligheter.

Var det virkelig dette vi ventet på? Var det dette som var mulig å få til? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forventninger. Både høringsnotatet og møtet jeg hadde med statssekretæren var klart og tydelig. Her kan vi kun forvente oss noen overordnede beskrivelser. En retningsmelding. Men. Allerede når jeg leser undertittelen begynner jeg å ane at ”Frihet og likeverd” er en melding som skuffer.

Fredag 21.06.13 er en historisk dag. På den siste mulige dagen for denne regjeringen, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig denne meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det er flott, og det er vel ingen overraskelse at jeg prøver å bidra til dette. Derfor har jeg gjort noe snodig. Jeg har laget en blogg-trilogi. Et innlegg om glede. Glede over at meldingen er kommet og hvor viktig denne er. Et innlegg om misbrukte muligheter. Om en melding som ikke sier noen verdens ting. Og til slutt. Et innlegg om at vil selvfølgelig skal få dette til. Altså, frihet og likeverd…

Her om dagen fikk jeg en telefon fra en lokalpolitiker et sted i landet. Han skulle gjøre et siste forsøk på å få utsatt en sak som skulle legge til rette for bygging av boenheter som etter beskrivelsen strider mot intensjonene til ansvarsreformen. Både når det gjaldt størrelse og beliggenhet. Jeg sa noe om nasjonale føringer, og jeg sa at det snart kom en melding til stortinget. En melding som selvsagt ikke kom med klare statlige krav, men som sannsynligvis ville peke ut en klar politikk. En politikk som ville gjøre det vanskelig for den aktuelle kommunen å gå videre med prosjektet. For signalene var klare. Vi skulle ikke ha store forventninger til meldingen, men den skulle peke ut en retning og noen klare verdier for politikken på feltet. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg beklager overfor lokalpolitikeren, og også overfor alle andre. Meldingen gir i svært liten grad noen som helst retning som kan brukes som grunnlag for kommunenes beslutninger i de vanskelige valgene de skal ta. Det synes jeg rett og slett er å misbruke mulighetene en slik melding gir.

La meg begynne med undertittelen. Dette er altså en melding til stortinget ”Om mennesker med utviklingshemming”. Ikke om samfunnet vårt, eller om samspillet mellom samfunn og enkeltindivider. Flere høringsinstanser har påpekt mangelen på ivaretakelse av en relasjonell modell for forståelsen av funksjonshemming i høringsnotatet. Altså at funksjonshemming først oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. At noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å fjerne samfunnets funksjonshemmende barrierer. Disse høringsinstansene er etter det jeg kan se i liten grad blitt hørt. Meldingen handler altså om mennesker med utviklingshemming. Kunne man skrevet det samme i andre meldinger. Kunne inkluderingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om innvandrere”? Eller kunne likestillingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om kvinner”?

Vel. Selvsagt er det en del positivt i denne meldingen. I seg selv er det i utgangspunktet positivt at det i det hele tatt kommer en melding, som jeg skriver i del 1 (til tross for at jeg kanskje stiller noen spørsmål ved om det hadde vært bedre uten denne meldingen). Til en viss grad sitter jeg igjen med et inntrykk av at regjeringen (eller i hvert fall deler av den) med meldingen virkelig ønsker å sette fokus på kompetansesituasjonen i de ulike deler av tjenestene. Det er bra. Det er derfor svært synd at det i svært liten grad finnes noen kartlegging av den faktiske situasjonen. Hvordan kan man sette i verk tiltak uten å vite mer om hvordan situasjonen er? Eksempelvis sier meldingen ingenting om hvilke kompetanse som er i helse- og omsorgstjenestene, og den sier heller ingenting om hvordan den burde vært. Viktige og sentrale analyser fra helsedepartementet er helt fraværende. Det synes jeg er synd. BLD har et koordineringsansvar i forhold til politikken overfor personer med utviklingshemning, men det er de andre departementene som sitter med ansvaret for de enkelte delene. Som vernepleier, helsearbeider, lurer jeg på om Støre i det hele tatt vet at det er kommet en melding. Heldigvis er det klare signaler om at HOD skal gjøre noe på kompetansefeltet:

”HOD har gitt i oppdrag å sørge for en utredning av forholdet mellom lovens utdanningskrav og kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning. Utredningen skal beskrive og analysere dagens situasjon og årsakene til denne, og foreslå tiltak for å forebygge bruk av tvang og redusere behovet for dispensasjoner fra utdanningskravet der tvang er nødvendig.”

En annen faktor som kunne vært positivt er et gjennomgående fokus på selvbestemmelse. Selvbestemmelse blir flere steder trukket frem som et viktig prinsipp. Meldingen slår fast at overordna mål for regjeringens politikk er:

Likestilling og likeverd
Selvbestemmelse
Deltakelse og integrering

Her kunne vi sett antydninger til en videreutvikling av de sentrale føringene fra ansvarsreformen. Dessverre blir det med antydningene. Hvor er diskusjonene rundt disse begrepene. Hva mener regjeringen med integrering? Hvorfor bruker de integrering og ikke inkludering? Er det igjen tydelig at dette er en melding som handler ”om mennesker med utviklingshemming”, altså at dette er noen som må integreres i samfunnet vårt, og ikke en melding om samfunnet vårt der det er plass til oss alle, altså inkludering. Regjeringen kunne rett og slett klippet fra ”Fra bruker til borger” så hadde det blitt så mye bedre. Meldingen er nærmest blottet for visjoner og retning. Hvor er det egentlig regjeringen vil? Selvbestemmelse er riktignok et begrep som går igjen flere steder. Her kunne man sett antydninger til en viktig føring og videreutvikling for tjenestene. Men. I altfor stor grad er meldingen opptatt av hvorfor man av og til er nødt til å innskrenke selvbestemmelsen, og hvor vanskelig det kan være med selvbestemmelse for personer med kognitiv svikt (se for eksempel 3.3.3). Jada. Av og til må man innskrenke selvbestemmelsen, og jeg er stor tilhenger av tvangslovgivningen. Men hvorfor ikke snu det opp ned. Ta utgangspunkt i at også personer med utviklingshemning i de aller fleste tilfeller er i stand til å utøve selvbestemmelse (ikke bare medvirkning). Det er svært bra at det nå skal innhentes kunnskap om selvbestemmelse. Det er dog svært underlig at det er Bufdir som skal gjøre dette. NAKU, som også er et statlig organ, sitter på stor kunnskap om selvbestemmelse, og dets leder er kanskje den fremste i Norge på dette feltet. NAKU avholdt denne uken også to internasjonale konferanser der dette var et sentralt tema med verdensledende figurer på feltet. Ja, jeg har jobbet for NAKU det siste året og er ikke objektiv (hvem er det, og jeg jobber ikke i NAKU lengre), men det er selvsagt likevel helt nødvendig å si at det er litt underlig bruk av ressurser.

Som dere ser er det mye jeg har lyst til å si. Jeg er tross alt bergenser. Jeg skal prøve å gå inn for landing, men et par ting til er nødvendig å fremheve. Mitt helhetlige inntrykk av meldingen, som det var med høringsnotatet, er at den viser til en haug med flotte ordninger, men sier svært lite konkret om den faktiske situasjonen for personer med utviklingshemning. Mange steder har vi ikke gode nok data til å kunne si noe. Det er et problem i seg selv. Meldingen sammenligner i altfor liten grad situasjonen for personer med utviklingshemning med levekårene til alle oss andre. Det er vel det som teller, ikke hvordan vi hadde det for 25 år siden? Det er mange fine ord her. Mange av utfordringene er selvsagt de samme for personer med utviklingshemning som for alle andre. Jeg stiller spørsmålstegn ved om det er nødvendig å gjøre meldingen til et slags oppslagsverk for velferdsstaten, eller for de utfordringene folk sliter med. Hele kapittel 4 er jo et fascinerende eksempel på opplisting av statlig styringssystemer uten at det relateres til de utfordringene som det er å få gjennomført statlige føringer til praktisk politikk overfor personer med utviklingshemning.

Av og til går meldingen nesten over til det parodiske. Andreas Hansen er sikkert en flink forsker, og hans arbeid knyttet til begrepsundervisning (BU) er sikkert strålende. Jeg kjenner verken han eller hans forskning. Men at dette blir brukt som eksempel på forskning på det spesialpedagogiske feltet er nesten litt skremmende. Det står nemlig at ”Andreas Hansen har i sin avhandling dokumentert en reell effekt av begrepsundervisning (BU) hos fem elever med spesialpedagogiske behov over en periode på to år.” Det er vel ikke overraskende at elever med utviklingshemning kan lære. Det er selvsagt ikke BLD sin feil at kunnskapsdepartementet smeller til med slike eksempler for å underbygge meldingen, men det styrker den ikke.

Jeg er redd for at meldingen ikke bare er en skuffelse, men at den også kan bidra til å sette arbeidet for situasjonen til personer med utviklingshemning et skritt tilbake. Viktige diskusjoner knyttet til prinsipper for politikken er usynlige og utydelige. Jeg forventet ikke mange tiltak, men jeg forventet en retning. En retning som kunne gjøre det lettere å være lokalpolitiker med engasjement for situasjonen for personer med utviklingshemning i sin kommune. Det klarer jeg ikke å se at dette er. Det er et manifest over misbrukte muligheter.

Nå skal jeg avslutte. Jeg avslutter med å sitere fra meldingens del om pågående tiltak for å få personer med utviklingshemning i arbeid. Bedømm selv. Dette er altså hele 5.7.8, beskrivelser av pågående tiltak:

5.7.8 Pågående tiltak for å sikre bedre deltakelse i arbeid

NOU 2012: 6 Arbeidsrettede tiltak foreslår flere tiltak for å utvikle et bedre tilbud til personer som har behov for bistand til å komme i arbeid. Blant annet er mer bruk av ordinære virksomheter som arena for attføringen identifisert som en sentral utfordring. NOU’en viser til forskning og evalueringer som viser at tiltak som gjennomføres på ordinære arbeidsplasser er mest effektive, hvis målet er overgang til arbeid. En sentral problemstilling er hvordan det er mulig å få en gradvis dreining mot mer bruk av ordinært arbeidsliv som arena for arbeidsrettede tiltak. Samtidig er det viktig å gi et skjermet tilbud for de som står aller lengst fra arbeidsmarkedet.

Antakelig kan langt flere enn i dag integreres i det ordinære arbeidsliv gjennom mer moderne metoder som Individuell Plassering og Støtte (IPS) kombinert med bedre oppfølging og aktiv tilrettelegging. Inkluderingen bør skje så tidlig som mulig. Oppfølgingstiltak bør variere i intensitet og varighet, med utgangspunkt i brukerens unike behov. Tidligere forsøk med tiltak som Arbeid med bistand har imidlertid gitt få resultater når det gjelder �� få flere personer med utviklingshemming inn i ordinært arbeidsliv.

Personer med utviklingshemming er ingen homogen gruppe. For noen vil arbeid i ordinært arbeidsliv der arbeidsgiver mottar et såkalt tidsubestemt lønnstilskudd kunne være en alternativ arbeidsmulighet.

23/06/2013 5

Frihet og likeverd. Del 1. Glede!

Strålende. Der var den jo. Meldingen fra regjeringen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er mange som har jobbet hardt og godt for å få til denne meldingen. En melding som setter et helt nødvendig søkelys på et område som trenger oppmerksomhet. Frihet og likeverd. For en flott tittel. En ambisiøs tittel. Det er lov til å føle en smule glede nå. Før vi bretter opp ermene og begynner å arbeide. For frihet og likeverd.

Fredag 21.06.13 er en historisk dag. På den siste mulig dagen for denne regjeringen, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig denne meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det er flott, og det er vel ingen overraskelse at jeg prøver å bidra til dette. Derfor har jeg gjort noe snodig. Jeg har laget en blogg-trilogi. Et innlegg om glede. Glede over at meldingen er kommet og hvor viktig denne er. Et innlegg om misbrukte muligheter. Om en melding som ikke sier noen verdens ting. Og til slutt. Et innlegg om at vi selvfølgelig skal få dette til. Altså, frihet og likeverd…

En melding til stortinget er i utgangspunktet ikke mer enn det. En melding til stortinget. Regjeringen forteller stortinget om hva den har gjort på et felt, og også antyder hvordan de ønsker å utvikle politikken på feltet. Samtidig er de viktige. De gir viktige signaler om ønskede satsningsområder, og de skaper ofte debatt om temaet for meldingen. Slike meldinger legger ofte grunnlaget for politikken på feltet i mange år fremover. Derfor er det også strålende at regjeringen nå før sommeren fikk klar ”Frihet og likeverd”. Det sikrer at et nytt storting på en eller annen måte må diskutere situasjonen for mennesker med utviklingshemning som noe av det første de skal gjøre. Det skaper oppmerksomhet, og kan gi vedtak som fører til endring. En helt nødvendig endring.

Meldingen peker på store mangler på flere viktige områder. Mangler som det er nødvendig med statlig politikk for å gjøre noe med. Meldingen peker blant annet på manglende kompetanse i tjenestene. På flere områder stilles det spørsmål ved om kompetansen er god nok. Selvbestemmelse fremheves som et viktig prinsipp. Det er flott. Ikke minst fremheves det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming.” Strålende. For meldingen viser klart og tydelig, over en haug med sider, hvor mange fine ordninger vi har her i landet. Dette matcher ikke med hvordan mange opplever at situasjonen for personer med utviklingshemning faktisk er. Derfor er debatt og oppmerksomhet kanskje like sentralt som mange av de eventuelle vedtakene som kan gjøres i kjølvannet av en slik melding. En oppmerksomhet som må gi en forståelse blant lokale og sentrale politikere og administratorer for hva som egentlig skal til for å oppnå frihet og likeverd

Det så lenge ut til at regjeringen ikke skulle rekke å legge frem noen melding for dette stortinget. Med en haug med kritiske høringsuttalelser på høringsnotatet som ble behandlet i vår, må det ha vært mange som har stått på for å få dette til. Det tyder på vilje. Jeg er dog usikker på om det var verdt det. Det kommer jeg tilbake til i del 2. Her vil jeg bare si at det er lov til å være litt glad for at det er kommet en melding. Nå er det opp til stortingets medlemmer. Det er nok å ta tak i. Det hadde vært strålende om et samlet storting brukte ”Frihet og likeverd” som et grunnlag for en styrket innsats for levekår, rettsikkerhet og tjenestene til personer med utviklingshemning.

Det er etter min mening ikke noe motstridende mellom dette innlegget og innlegget jeg har som del 2 av denne blogg-trilogien. Del 2 handler om misbrukte muligheter. Men la meg her i dette innlegget avslutte med noen fine ord fra meldingen:

”Variasjoner i funksjonsevne er en del av det menneskelige mangfold.”

”Regjeringen ønsker å støtte opp under et solidarisk samfunn. Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine livsprosjekter på. Et solidarisk samfunn er til det beste for den enkelte og for samfunnet som helhet. Felleskap og tilrettelegging gir mer individuell frihet, ikke mindre. Å gi menneskerettigheter innhold lønner seg.”

”Sosial og økonomisk bakgrunn skal ikke være avgjørende for hvilke muligheter den enkelte har. Personer med utviklingshemming vil oftere enn andre ha behov for bistand for å utvikle sine evner og ha en meningsfylt hverdag. Ansvaret for å yte slik bistand skal ikke overlates til den enkeltes nettverk eller nærmeste pårørende.”

23/06/2013 2

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

«En elev som startet på videregående i høst, ble anbefalt å slutte fordi eleven ikke var «opplæringsmoden», 16 år gammel!»
Dette, folkens, er rett og slett et viktig, tøft, modig og utrolig bra skrevet innlegg om skolen vår. Det er i dag publisert på eMAA.no, skrevet av Trude Hoksrød. Jeg er så heldig å få publisere det her. Jeg synes rett og slett flest mulig må lese det Trude skriver. Sjekk gjerne ut nettsiden emaa.no. Det originale innlegget inneholder også anbefalt litteratur.

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

Det er snart sommer, og etter nok et hektisk halvår er det tid for evaluering. Sakkyndige vurderinger og halvårsrapporter mottas nesten daglig, og det er mye bra lesestoff. Mange av elevene jeg jobber med har hatt et veldig bra skoleår, med utbytte og læring både faglig og sosialt. Heldigvis. Dessverre er det også mye trist lesing, både i forhold til mål som er satt, mål som (ikke) er nådd og hvilke tiltak og metoder som har vært benyttet. Veldig mange elever får ikke den tilpasningen de trenger i skolen, verken på barne-, ungdoms eller videregående skole.

En elev som startet på videregående i høst, ble anbefalt å slutte fordi eleven ikke var «opplæringsmoden», 16 år gammel! En annen elev har hatt regelmessige elevsamtaler hele skoleåret for å redusere utfordrende atferd, og lærer evaluerer i juli at tiltaket ikke har virket. En annen lærer har ikke skrevet individuell opplæringsplan for å unngå stigmatisering av eleven, og synes dette har fungert fint. Ungdomsskoleeleven som mottok suksessfull skolenektingsbehandling, har nesten ikke vært på skolen siden habiliteringstjenesten trappet ned innsatsen. En rektor mener de har prøvd alt som er praktisk mulig for å gi eleven utbytte av undervisning – men har ikke lyttet til verken elev, foreldre eller habiliteringstjenesten i utforming av skolehverdagen. En elev har tilbrakt det meste av skoleåret med å takke nei til alle tilbud, og har lyktes godt med det. Eleven som hadde kjempemessig framgang i leseferdigheter på ungdomsskolen, har verken øvd eller vedlikeholdt leseferdigheter på videregående. Eleven som blottet seg, har dessverre ikke fått deltatt i SexKunn- undervisningen fordi vedkommende kunne forstyrret de andre. Det er mulig dere synes jeg er slem som skriver dette, men dette er bare noen ulike eksempler, og altså en liten del av habiliteringshverdagen min. Jeg kunne gitt flere eksempler, mange flere eksempler.

Formålsparagrafen til opplæringslova er klar; «elevane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».

Opplæringsloven sier også at alle elever har krav på tilpassa opplæring, tilpasset individuelle evner og forutsetninger. Elever som ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. I spesialundervisningen skal det spesielt legges vekt på utviklingsutsiktene til eleven, og opplæringstilbudet skal ha et innhold som gir eleven forsvarlig utbytte av opplæringa. Vedtak om spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp skal bygge på sakkyndig vurdering. Denne vurderinga skal vise om eleven har behov for spesialundervisning og hvordan opplæringen bør gis. Elevens utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, elevens lærevansker, særlige forhold som er viktige for opplæringa, realistiske opplæringsmål og hva som vil gi et forsvarlig opplæringstilbud skal vurderes i en sakkyndig vurdering. Målet er at eleven blir et gangs menneske, som mestrer livet sitt og kan delta i arbeid og fellesskap.

Jeg er usikker på hvor det går galt, og om det skyldes enkeltpersoner, system eller byråkrati. Veldig ofte er den sakkyndige vurderinga svært generell etter min mening, og noen ganger er den preget av liten kjennskap til den enkelte elev. Noen av rådgiverne/saksbehandlerne fra PPT deltar mest på møter, og observerer elevene lite. Jeg har lest en sakkyndig vurdering som baserte seg på en observasjon gjort seks år tidligere – av en annen saksbehandler! På noen samarbeidsmøter deltar kontaktlærere som er lite sammen med elven. Spesialundervisning forestås sjelden av bare spesialpedagoger eller annet faglært personale. Mye spesialpedagogisk opplæring gis i gruppe, der alle som ikke har utbytte av klasseromsundervisning deltar, uavhengig av utfordringene den enkelte har. Assistenter følger opp den daglige opplæringa alene med eleven. Det er lite systematisk veiledning rundt enkeltelever. Ulike former for registrering benyttes i liten grad. Evalueringer baserer seg ofte på synsing, og siste episode med uønska atferd får mest fokus.

Hvordan elevene skal utvikle kunnskap og ferdigheter, må basere seg på individuelle vurderinger av den enkeltes ressurser, behov og muligheter. Av og til må man vurdere hva som er realistisk, andre ganger hva som er nødvendig. Noen ganger må man ta noen omveier for å nå målene om læring, kanskje mangler grunnleggende ferdigheter som å sitte i ro og motta beskjed, eller materialet er for vanskelig, oppgavene for abstrakte eller klasserommet for fullt av distraherende stimuli. Generelt vil jeg si at de elevene jeg jobber med trenger et eget, individuelt tilpasset opplegg – om tilpasningen skjer i klasserom, på grupperom, SFO eller annet er for meg en annen diskusjon. Mange av elevene trenger langt flere repetisjoner enn jevnaldrende, og de trenger vedlikeholdstrening og trening i generalisering av ferdighetene. De har derfor dårligere tid enn klassekameratene – og opplæringen bør derfor være effektiv, målrettet og systematisk. Da er det viktig med klare, målbare mål som er kjent for alle, slik at alle som er sammen med eleven veit hvor de skal. Mål må være SMARTE; Spesifikke, Målbare, Anvendelige, Realistiske, Tidsavgrensede og Evaluerbare. Slike mål møter jeg altfor sjelden i skolen, og jeg skjønner derfor at det er vanskelig for lærerne å evaluere opplæringsutbyttet, og for foreldrene å vite hva barnet har lært.

Tittelen på dette brevet er et reelt mål i en individuell opplæringsplan, IOP. For meg er det ikke et mål. Det kan vanskelig måles. Når har man lært noe om klokka? Har man lært noe om klokka når man veit at den kan være både analog og digital? At klokker kommer i ulik utforming og størrelse? At de kan være ute og inne? At noen står på gulvet, noen kan en ha rundt håndleddet mens andre henger på veggen? At de kan ha ulike tall, og at noen analoge klokker ikke har tall, men streker? Kan man noe om klokka når man veit at det er klokke på mobiler, pc’er og tv’er? Er «kunne noe om klokka» det samme som å vite noe om tid, tidsangivelser, tidssoner og døgnrytme?

Hvis jeg skulle lært en elev klokka ville jeg delt målene i delmål, og kanskje ville progresjonen sett omtrent slik ut: Målområde 1: Eleven kan klokkeslett på analog klokke.
Delmål 1: Eleven kan hele timer
Delmål 2: Eleven kan halve timer
Delmål 3: Eleven kan kvart på hel time
Delmål 4: Eleven kan kvart over hel time
Delmål 5: Eleven kan fem over hel time …osv…

Målområde 2: Eleven kan klokkeslett på digital klokke.
Delmål som over

Målområde 3: Eleven kan angi tid både analogt og digitalt.
Delmål omtrent som over.

Kan eleven si hvor mye klokka er? Ja eller nei. Hvis eleven gjentatte ganger over tid svarer korrekt, kan vi si «ja, eleven kan hele timer på digital klokke». Hvis ikke trengs mer trening. Enkel evaluering.

I opplæringsloven står det også at skolen skal møte elevene med tillit, respekt og krav, og at alle former for diskriminering skal motarbeides. For meg betyr det at skolen må ha tillit til at alle kan lære dersom miljøet tilrettelegges ut ifra den enkeltes behov. Respekt viser seg i interesse for den enkeltes læreforutsetninger og – muligheter. At man prioriterer opplæring i de ferdigheter som er nødvendige resten av livet for de elevene som ikke kan lære alt på skolen, uavhengig av tilrettelegging. «Teaching is not teaching unless students are learning», sier Terje Fredheim. Jeg er enig. At noen elever ikke lærer på skolen er etter min mening diskriminerende; alle kan lære noe.

Det gjelder også oss voksne; noen ganger er ikke vårt beste godt nok. Vi må lære noe nytt, noe annet.

«Eleven bør kanskje kunne noe om klokka»

Målet er evaluert i halvårsrapporten: «Dette har vi ikke hatt tid til å jobbe noe særlig med».
Helt sant!

Så til alle dere som i disse dager får IOP og halvårsrapporter til signering; hva har eleven lært? Har det vært nyttig for eleven å lære dette? Vil det være viktig i et livsløpsperspektiv, slik at det er bedre rustet for å delta i samfunnsfellesskapet og arbeid?

Til alle dere suverent flinke assistenter, lærere, spesialpedagoger og andre drivende dyktige skoleansatte: Ha en fantastisk god sommer! Vel fortjent!

Dere andre bør lese litt om mål, målvalg og målformuleringer mens dere koser dere

Trude Hoksrød

21/06/2013 0

Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene

”For vernepleierutdanningenes del, som gir grunnlag for autorisasjon som helsepersonell, gir prosjektet anledning til å synliggjøre og drøfte utdanningens forståelse av og særegne bidrag til «sosialfaglig kompetanse» ut fra utdanningens status som både helsefag og sosialfag.”

Det kan være at dette bare er for spesielt interesserte. Jeg håper dog at det er mange spesielt interesserte. Dette er nemlig viktig. Det er viktig for vernepleierutdanningen. Det er viktig for velferdstjenestene. Og ikke minst, det er viktig for tjenestebrukerne. Kanskje er det ikke så mange som vet at Universitets- og høgskolerådet har igangsatt et prosjekt på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet som skal se nærmere på sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene (BSV= barnevernpedagog, sosionom og vernepleie).

Fra nettsidene til prosjektet kan man lese at det har følgende som mål:

– Å definere sosialfaglig kompetanse slik at det bidrar til å styrke og videreutvikle de sosialfaglige felleselementene i dagens tre hovedutdanninger (utdanning til barnevernspedagog, sosionom og vernepleier). Forholdet mellom sosialfaglige felleselementer og profesjonsspesifikke bidrag til sosialfaglig arbeid må klargjøres. Det forutsettes at dette skjer i samspill med helse- og velferdstjenestenes uttrykte kunnskaps- og kompetansebehov.

– Å stimulere til tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene om innhold og organisering av de sosialfaglige utdanningene i dialog med relevante yrkesfelt.

– Å stimulere til samordnet forskningsinnsats i nært samarbeid med yrkesfeltene på tvers av studieprogrammer og utdanningsinstitusjoner som ledd i arbeidet med å utvikle mer robuste fag- og forskningsmiljøer.

Dette synes jeg er spennende greier. Det er spennende at man skal se på og utvikle en viktig del av vernepleierutdanningen, og det er også spennende at man tar utdanningens bidrag til det sosialfaglige på alvor. Flott! Men det er også litt utfordrende. Vernepleierutdanningen er som det ganske riktig er presisert en helsefaglig utdanning. Vi vernepleiere er autorisert helsepersonell. Samtidig er vi klart definert som sosialfaglig personell. Ikke minst da vår profesjonsforening er en sammenslutning av barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Et klart signal som bidrar til at vi naturlig faller inn under kategorien sosialfaglig. Dette kan selvsagt diskuteres, kanskje er vi mer lik ergoterapeutene enn de sosialfaglige utdanningene, men greit nok (Jeg undrer meg dog om man kan ha samme type prosesser om det helsefaglige, med sykepleierutdanningen, ergoterapeututdanningen og vernepleierutdanningen i fokus?). Det som er spennende med dette omtalte prosjektet er at det på den ene siden kan bidra til nødvendig utvikling av det såkalte sosialfaglige, men også kan bidra til å utvikle det vernepleiefaglige. Sitatet jeg innleder dette innlegget med er inspirerende i forhold til begge elementer.

Det er dog noen deler som gjør meg bekymret. Det er særdeles viktig at dette ikke er et prosjekt som på ny legger grunnlag for en sammenslåingsdebatt. Det har vi hatt nok av. Både på 90-tallet og i de siste årene, før meldingen som danner grunnlag for dette prosjektet, var det sterke krefter som talte for en sammenslåing av BSV-utdanningene. Jeg håper virkelig at den tanken er lagt død. Når man snakker om å sammenligne internasjonale utdanningsmodeller blir jeg dog litt bekymret. Det er vel ikke modellene det er snakk om, eller?

Mitt utgangspunkt for vernepleierutdanningen er at den alltid er vernepleiefaglig. Det er tilnærmet umulig å skille ut de enkelte elementene som rendyrkede deler av vår yrkesutøvelse. Det er aldri slik at vi på et gitt tidspunkt bruker helsefaglig kompetanse og på et annet tidspunkt bruker sosialfaglig kompetanse. Det er alltid en helhetlig integrert kompetanse der vi bruker de ulike kompetanseområdene sammen. Hvis ikke dette blir tatt tilstrekkelig hensyn til, og at man faktisk tror at dette går an å skille ut, mener jeg at prosjektet bommer. En diskusjon om sosialfaglige elementer i vernepleierutdanningen kan bidra til en utvasking av det særegne vernepleiefaglige, men jeg er ikke i tvil om at det vernepleiefaglige har noe å tilføre det sosialfaglige. Det de skriver om dette beroliger meg foreløpig. Jeg blir glad for noen av beskrivelsene som omtaler vernepleierutdanningen. Jeg opplever, når jeg leser om prosjektet, at de virkelig tar vår særegne kompetanse på alvor. For eksempel her fra referat i referansegruppen (NRHS):

Vernepleie er nettopp kombinasjonen av sosialfaglig og helsefaglig kompetanse: vanskelig å skille dette fra hverandre for den utdanningen

– Det er ikke noe mål for prosjektet å holde dette fra hverandre: Poenget er at utdanningene utfordres til å sette ord på̊ hvordan sosialfaglig kompetanse kan forstås, i lys av hver av utdanningsretningene og de praksisfeltene de samspiller med – for så å se på̊ hva som er forskjellig og hva som er profesjonsspesifikt. Vernepleierutdanningen bidrar da med en ekstra dimensjon historisk og praktisk

Et siste element som bekymrer meg litt er bredden i dette arbeidet. I beskrivelsene er det mange fine ord om involvering av alle mulige bidragsytere. Når Mimmi Kvisvik, som er leder av FO, bruker en helside i Fontene på å kritisere prosessene rundt dette prosjektet blir jeg bekymret over om det bare er store ord at man skal involvere praksisfeltet. Og enda mer bekymret blir jeg når jeg leser hvordan UHR tenker seg brukerinvolveringen. I utarbeidelsen av meldingen til stortinget var jeg forundret over i hvor stor grad man tenkte at dette var utdanningsfeltets domene. At man ikke i større grad involverte de som faktisk er avhengig av tjenesteutøvere med høy og riktig kompetanse. Når jeg nå ser hva de skriver om brukerinvolvering blir jeg nesten litt skremt. I alle tjenester i dag er brukerstemmen en viktig og nødvendig bidragsyter i utviklingen av tjenestene. I dette prosjektet definerer de studentene som brukere, ikke tjenestebrukerne. Er det virkelig studentene som er brukere av den sosialfaglige kompetansen som utdanningsinstitusjonene produserer? Døm selv:

Fra referat fra referansegruppen:

Det ble stilt spørsmål om ikke brukere/brukerorganisasjoner bør involveres i prosjektet. Dette medførte en del diskusjon, både for og imot brukerdeltakelse overhodet, og evt. hvor og når. Hovedinntrykket fra diskusjonen er at det ikke er gitt at det er relevant å trekke inn brukere av tjenestene i prosjektet, i hvert fall ikke i første fase: Her handler det om å få i gang et faglig avklaringsprosjekt, tett på̊ forskningsfronten og i lys av tjenestenes uttrykte kompetansebehov og forventninger til utdanningene. Man må̊ kunne anta at tjenestene da ivaretar brukerperspektivet i sine vurderinger av hvilken kompetanse som etterspørres hos de nyutdannete. Så i dette prosjektet er det studenten som er sluttbrukeren for UH-institusjonene: Hva skal studenten lære – og hvilke fellesfaglige og særfaglige kompetansekrav skal ligge til grunn for utviklingen av de aktuelle utdanningene?

Det er ikke meningen å være altfor skeptisk, men jeg har prøvd å peke på noen områder der det er nødvendig med litt ytterligere refleksjon. Jeg håper at det blir satt fokus på dette arbeidet. Ikke bare fra utdanningsinstitusjonene, men også fra praksisfelt og brukere. Hva mener du som den vanlige vernepleieren ”i gaten” om dette? Kan man utvikle sosialfaglig kompetanse uten din stemme eller stemmen til den du jobber for?

Vel. Prosjektet vil gjerne ha innspill. Jeg håper at folk som er engasjert i dette spørsmålet også bidrar i dette prosjektet som de bidro i arbeidet med meldingen til stortinget.

Prosjektet vil også gjerne invitere til innspill til prosjektet under hele prosessen, fra alle som måtte ønske det.

Følg prosjektet på dets egen nettside. Flott at de legger opp til innsyn i et slikt spennende arbeid.

PS! Jeg kjenner bare saken fra det jeg har kunne lese meg til på nettsidene.

15/06/2013 1

I dag liker jeg ikke Norge!

«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Er det noen ord som passer godt på en dag som denne, så er det disse. På dagen vi feirer vårt demokrati. Stemmerettsjubileet. Ordene Neda sa til NRK: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”.

I dag feirer vi at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Vi feirer demokratiet. Det er det god grunn til. Demokrati er en fin ting. Det er en fin ting at vi alle får muligheten til å stemme frem den politikken som vi mener er best til å føre oss videre. Det gir legitimitet til den politikken som føres. Og, det gir oss alle et ansvar.

I natt ble Neda og hennes familie sendt ut av landet. Et land hun har bodd i nesten hele livet. Rapportene sier at det ble gjort på en ganske så brutal måte. Noen blir sint på politi og utlendingsmyndighetene. Kanskje med rette. Noen blir sint på politikerne som kan tillate noe slikt. Det blir jeg. Men. Har vi ikke egentlig sett hvordan demokratiet også kan fungere? Vi har stemt på en politikk som tilsier at folk uten opphold skal ut av landet. På en politikk som ikke tar hensyn til barnets beste. Jeg trodde riktignok at gjennom internasjonale konvensjoner sikret vi oss mot en politikk som ikke ivaretok enkeltindividene. At vi sikret en politikk som ivaretok barnets beste. At slike sikkerhetsmekanismer også var en del av det fine med demokratiet. Når vi kaster Neda ut av eget land ser vi at dette ikke fungerer.

Vi har selv valgt politikere som gjennom sin politikk gir grønt lys til at Neda skal kastes ut av landet sitt. Det er vi som har gitt legitimitet til dette, da er det også vårt ansvar. Mange vil kanskje hevde at politikken ikke må la seg styre av en søt liten jente som alle får sympati for. At politikk handler om å se helheten. Til dere vil jeg si: Tøv. Hvis ikke den såkalt helheten ivaretar enkeltindividene er det ikke mye helhet. Et demokrati som ikke ser enkeltmennesker er et dårlig demokrati.

Akkurat i dag. På denne egentlig så fine dagen, så er jeg uenig med Neda. I dag liker jeg ikke Norge.

9. september er det valg…

11/06/2013 1

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter