Cato

Til Arbeiderpartiet

Jeg er vernepleier, og vet du hva? Jeg tror ikke du helt vet hva det er. Det er ikke din feil, det altså. Det er vår feil. Vår feil at vi ikke har markedsført oss godt nok. At vi fremdeles må skrive noe slikt som dette. Det skulle være helt unødvendig…

Bakgrunnen for det jeg her skriver er egentlig noe veldig positivt. Her om dagen varslet du en storstilt satsning på landets omsorgstjenester. Det er helt nødvendig, og jeg håper virkelig at du om noen få dager, altså den 9. September, får mandat til å sette i verk planen din. En plan som handler om å sikre flere ansatte i omsorgssektoren.

Vi har benyttet perioden fra 2005 til 2013 til å rehabilitere og bygge heldøgns omsorgsplasser, til å styrke kompetansen blant personalet og til å øke antall ansatte i sektoren. I tiden fram mot 2020 må vi videreføre og forsterke denne innsatsen, sier Gahr Støre.

Dette er skikkelig flotte greier. Og. Ikke si det til noen (siden jeg er sånn profesjons- og kompetanseforkjemper), men jeg synes det er flott at dere har Fagforbundet som sparker dere litt bak der du vet når det gjelder dette feltet. Jeg er ærlig talt litt usikker på om Jens og Jonas hadde brydd seg så mye hvis ikke det hadde vært for Fagforbundet.

Et av tiltakene du skal sette i gang er en utviklingsplan for å øke antall helsearbeidere i kommunene. Dette er en plan jeg har etterlyst lenge. Innen det feltet jeg kjenner best, tjenestene til personer med utviklingshemning, er det nemlig skrikende mangel på kompetent personell. Undersøkelser knyttet til bruk av tvang og makt viser dette med all tydelighet. Regjeringen, som du er en del av, bekrefter dette i meldingen til stortinget som kom rett før sommeren, Frihet og likeverd. Og, du kjenner godt Jonas. Han som kanskje en dag skal styre deg. Han var ute i media for noen uker siden og sa at dere satt av penger til å øke kompetansen på dette feltet. Igjen, strålende.

Du venter kanskje på et men. Jepp, her kommer det:

Dette er hentet fra nettsidene dine. Det er dette denne utviklingsplanen går ut på. Øke antallet helsefagarbeidere, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Mens feltet ønsker å være preget av profesjonsnøytralitet (et svært så tullete begrep) og tverrfaglighet, har altså du definert 3 profesjoner og en annen yrkesgruppe som dem som skal satses på. Er ikke det svært så underlig?

Vernepleierutdanningen ble i sin tid utviklet for å fylle behovene personer med utviklingshemning har for kvalifisert personell. Mange av oss jobber nettopp i omsorgssektoren, i tjenester rettet mot folk med utviklingshemning. Men så jobber vi også i omsorgstjenester til personer med psykiske lidelser og rusproblemer (tør jeg å minne deg på at dette også er satsningsområder for deg), og også innen eldreomsorgen. I forhold til helsefaglige prosedyrer er vi likestilt med sykepleiere, men vi har større vekt på miljøterapeutisk arbeid. Hagen-utvalget var soleklar på at fremtidens omsorgstjenester har mye å lære av reformen for personer med utviklingshemning. Lære av oss vernepleiere, kanskje?

For noen år siden fikk jeg en oppringning fra Kunnskapssenteret som skulle gjøre en kunnskapsoppsummering på hvilke videreutdanninger som kunne møte rundskrivet om Aktiv omsorg. For å være ærlig lo jeg litt av spørsmålet. Vernepleiere trenger vel ikke videreutdanning for det. Les rammeplanen vår. Tilbakemeldingen etter en stund var at jeg hadde helt rett. Vernepleierutdanningen er svært aktuell for å møte samhandlingsreformens krav om aktiv omsorg, men det finnes sørgelig lite forskning på dette.

Du forstår sikkert poenget mitt; hvorfor er ikke vernepleiere inkludert i utviklingsplanen? Ok, jeg er litt irritert, men ikke sur. Som sagt, det er opp til oss. Men, jeg undrer meg veldig på hvilke vurderinger du har gjort når du utelukket oss. Jeg undret meg så mye at jeg prøvde å få svar. Jeg sendte en henvendelse gjennom din nettside.

Det hadde altså vært fint å få høre mer om deres vurderinger knyttet til utvalget av akkurat disse yrkene. Trenger dere mer info om vernepleiere, ta gjerne kontakt.

Svaret jeg fikk var svært omfattende. Flinke folk du har ansatt borte på stortinget. Det var en rekke utklipp fra ulike dokumenter som viser til at vi vernepleiere ikke er glemt. Nok en gang; fine greier. Det mest interessante sitatet jeg fikk tilsendt var kanskje dette:

Antall studieplasser i vernepleierutdanningene ble økt med 20 i forbindelse med RNB 2009. Beregningene i HELSEMOD viser et overskudd i årene framover, fra 2300 til 5800 årsverk i 2030 avhengig av framskrivingsalternativ for etterspørsel. Utdanningskapasiteten er høy sett i forhold til antall yrkesaktive, og gjennomsnittsalderen blant de yrkesaktive er forholdsvis lav. På den annen side tar ikke beregningene hensyn til dagens lave kompetansenivå i pleie- og omsorgstjenestene for utviklingshemmede, der tvangsvedtak ofte gjøres av personell uten nødvendig fagkompetanse. De tar heller ikke hensyn til at vernepleierne stadig har fått nye arbeidsområder (demensomsorg, psykisk helsevern, veiledning av andre brukergrupper) i forhold til for noen få år tilbake da de i hovedsak arbeidet med psykisk utviklingshemmede. Denne utviklingen vil sannsynligvis fortsette.

Nettopp. Det gjorde ikke min undring mindre på hvilke vurderinger som var gjort når man utelukket vernepleiere fra din utviklingsplan, så jeg spurte igjen om dette. Svaret var som følger:

Fant nå det avsnittet du viser til, og jeg sjekket for sikkerhets skyld ut dette med departementet. De svarte at veldig mange yrkesgrupper er knyttet opp mot eldre og omsorg, men de valgte å ta med de fire som er mest sentrale opp mot eldreomsorgen.

Ja, sånn kan man og si det. Men, ærlig talt Arbeiderpartiet. Du vet like godt som meg at dette er tullball. Se her hva som står med gedigen skrift på nettsiden du har laget om temaet:

Så du tenker nytt ved å lage en utviklingsplan for de du definerer som de mest sentrale? Mmm. Hvordan definerer du ”mest sentrale”? De som er størst i dag? De som er viktigst? De som kommer med mest ny kunnskap?

Og, er det ikke slik at du i dokument etter dokument de siste årene har påpekt at omsorgstjenestene innbefatter flere enn de eldre? At dem under 67 år utgjør størstedelen av dem som får omsorgstjenester? Hvorfor i huleste peker du da ut de som du på en eller annen måte mener er mest sentrale i eldreomsorgen da?

Det hadde virkelig vært spennende å få innsikt i hvilke vurderinger du og dine har gjort her? I hvor stor grad handler det om tilfeldigheter, uvitenhet eller sterke fagforeninger?

Jeg forstår på en måte om du synes dette er pirk. Pirk fra en eller annen tulling som vil opprettholde profesjonsskiller og makt. At jeg henger meg opp i en bagatell. Da skal jeg fortelle deg noe. Dette er ingen bagatell for alle de vernepleierne som jobber ute i omsorgssektoren. Ja, det er blitt flere av oss, men fremdeles er vi ganske så ukjente. Det gjør at vi mange steder er alene. Alene i tjenester som roper etter kompetanse. Tjenester som trenger så mange dispensasjoner fra lovverket at det snart er en stor vits. Det blir stadig stilt spørsmålstegn ved vår kompetanse, og mange steder får vernepleiere ikke innpass i de kommunale tjenestene. Igjen, tjenester som trenger kompetanse. Vernepleiere får ikke være ansvarlig på sykehjem uten at sykepleiere er bakvakt, det blir stilt spørsmål ved om vi kan dele ut legemiddel og om vi kan utføre andre helsefaglige prosedyrer. I en tid der det er fokus på forebygging, tidlig innsats, hjemmebasert og aktiv omsorg skal altså du i din satsning utelukke den utdanningen som kanskje har hatt mest fokus på dette de siste 20 årene (20 år etter ansvarsreformen, men du forstå sikkert at det er det jeg mener). Hallo… Skal du virkelig, i en liten setning, vise at samhandlingsreformens idealer egentlig er en interessekamp om profesjonsposisjoner (og ja, jeg ser at jeg kanskje kaster svære steiner i et glasshus med å skrive det, men jeg mener det virkelig!!!).

Så, hva er det jeg egentlig vil? Vel, egentlig vil jeg at tjenestebrukerne ute i kommunene skal få best mulig tjenester. Jeg er overbevist om at skal man sikre dette trengs det flere vernepleiere. Jeg er selvsagt en smule subjektiv. Derfor ønsker jeg egentlig ikke mer enn en forklaring i denne omgang. En forklaring på hvorfor vernepleiere er utelukket fra utviklingsplanen din. Jeg forstår det bare ikke (selv om du forklarer det med dette med de 4 mest sentrale i eldreomsorgen).

Jeg foreslår at du endrer planen om utviklingsplanen. Ta med vernepleiere. Da kan det selvsagt være at sosionomene kommer med samme ønske (selv om de er minst like treige som oss vernepleiere til å markedsføre seg). Så kanskje det beste er å satse på en profesjonsnøytral utviklingsplan for å sikre god, høy og riktig kompetanse i landets omsorgstjenester.

Ok. Forstår du meg? Jeg avslutter med dette utmerkede sitatet jeg fikk fra din enda mer utmerkede førstekonsulent på stortinget. Det sier vel egentlig alt jeg mener….

En faglig omlegging av omsorgstjenestene forutsetter at det utvikles nye arbeidsmetoder og faglige tilnærminger i omsorgssektoren. Innføring av hverdagsrehabiliterende metoder, velferdsteknologiske løsninger og ulike miljøterapeutiske metoder stiller personellet i omsorgssektoren overfor nye utfordringer. Omleggingen vil kreve større faglig bredde, sterkere vekt på tverrfaglig samarbeid og mer personell med rehabilitering og forebygging som fagfelt: ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, vernepleiere, helsesøstre, sykepleiere med spesialutdanning mv. Samtidig vil et styrket samarbeid med frivillige og pårørende kreve et større innslag av sosialfaglig personell og kompetanse.

24/08/2013 26

Mitt valg

«Fra uke 18 til uke 28 hadde vi 10 fantastiske uker, med liv, sparkende bein og voksende mage, med utfordringer og en overveldende følelse av at livet aldri kom til å bli det samme som før, uansett utfall. Og slik ble det også. Vårt liv er for alltid annerledes. De politiske prinsipper er så lette å snakke om, men når du står i det, forstår du virkelig at politikk handler om mennesker, i praksis.»

Dette er 3. del av bloggens valgekstra der jeg har utfordret alle partiene til å skrive (se under for ytterligere informasjon om dette). Denne gang er det Åsta Årøen som skriver. Hun er Venstre sin 2. kandidat i Hordaland. Det hun skriver er en sterk og personlig beretning om et helsevesen som svikter, om grunnlag for politisk endring og ikke minst en sterk utfordring til alle oss som jobber i helsetjenestene. Takk, Åsta, for at du deler dette med oss. Vi trenger det.

Frihet, likeverd og valg – en personlig fortelling om at politikk handler om mennesker.
For litt over 1 år siden mistet jeg en datter, i uke 28 i svangerskapet. Min mann og jeg hadde siden den ordinære ultralyden i uke 18 vært klar over at hun hadde dårlige odds, og at hun sannsynligvis kom til å dø i svangerskapet eller ved fødselen. Og slik ble det. Vannet gikk, og da hadde hun allerede forlatt oss. Det var for sent. Aldri fikk vi høre stemmen hennes eller se øynene hennes. Fra uke 18 til uke 28 hadde vi 10 fantastiske uker, med liv, sparkende bein og voksende mage, med utfordringer og en overveldende følelse av at livet aldri kom til å bli det samme som før, uansett utfall. Og slik ble det også. Vårt liv er for alltid annerledes. De politiske prinsipper er så lette å snakke om, men når du står i det, forstår du virkelig at politikk handler om mennesker, i praksis.

I de 10 ukene leverte jeg barn i barnehage og på skole, kjørte på jobb, gråt i bilen på parkeringsplassen i ca 30 minutter før jeg gikk på jobb, jobbet og gikk hjem. Når alle hadde lagt seg, gråt jeg i ca 1 time hver kveld. På en måte var det beroligende å ha faste ”gråte-rutiner” – på den måten kunne man effektivisere resten av dagen. En god del av tiden min gikk også med til å bidra til Venstres programkomite, da programarbeidet pågikk for fullt. Jeg var derfor mye i Oslo. Vi i komiteen valgte i vårt program å beholde abortloven som den er, å si nei til tidlig ultralyd og gjennomgå abortnemndene sin praksis. I dag er dette et alt for lukket felt.

Samtidig gikk livet vårt i en rasende fart, vi deltok i den offentlige debatten, vi fikk mye støtte fra kjente og ukjente, vi ble skjelt ut i nettdebatter og vi ble sett ned på, av mange, som tolket oss som konservative abortmotstandere. Mange mente at vi kjempet mot kvinners rett til selvbestemmelse. At jeg gjentatte ganger sa at jeg var for selvbestemt abort, forandret ingen ting, jeg var likevel en abortmotstander, ble det sagt.

Jeg og min mann ønsket at Veslemøy skulle få sjansen til å leve, derfor valgte vi å ha kontakt med spesialisthelsetjenesten. Kanskje kunne hun behandles?… håpet vi. På sykehuset fikk vi imidlertid absolutt ingenting, vi ble fratatt alt håp, behandling skulle ikke diskuteres og vi burde dessuten unngå keisersnitt, sa legene. Det ver for stor risiko i forhold til et sånt barn som Veslemøy, som likevel ikke skulle leve, forstod vi. Bla, bla, bla. Dessuten hadde ikke sykehuset ressurser til å hjelpe, under svangerskapet, med støtte og oppfølgning. Vi burde uansett være takknemlige for all den flotte ultralydteknologien vi fikk oppleve. Bla, bla, bla. Inne i oss var vi etterhvert både fortvilte og sinte, men vi turte ikke si så mye, for det var jo de samme legene som krenket oss og våre ønsker og behov, som kanskje kunne redde Veslemøy sitt liv.. selv om det var lite sannsynlig. Vi kunne iallfall ikke ta sjansen på en eskalert konflikt, resonnerte vi.

På kvinneklinikken hadde vi praksis liten kontroll med ”behandlingsforløpet” – bortsett fra å si nei til fostervannsprøve gjentatte ganger. Vi fikk aldri bestemme hvordan Veslemøy, som min datter het, skulle benevnes. Vi fikk heller aldri si noe om hvordan vi hadde det, som enkeltpersoner og som familie. Vi fikk nok litt medfølelse, men den gjorde oss til stakkarslige offer. At Veslemøy var viktig for oss ble aldri nevnt, og kanskje heller aldri lagt merke til. I samfunnets øyne var hun kanskje et misfoster eller en døende biologisk masse, hva vet jeg om hva som gikk rundt inne i helsepersonellets hoder… Aldri ble noe sagt om sånne ting, og vi som familie vandret rundt i en drepende taushet.

For oss som familie var hver dag vi kjente hun levde, en dag med muligheter og kjærlighet, hun var vår lille datter uansett. En journalist spurte meg en dag om jeg var bekymret for at det ble født færre og færre barn med Downs, og at Veslemøy kunne bli ensom, dersom hun ble født (sannsynligvis ville bli syndrombarn). Det hadde jeg ikke tenkt så mye på, som jeg sa, ”hun er først og fremst en del av vår familie, og det vil hun alltid være. ”. Sånn var det, hun kom ikke til for å representere mangfoldssamfunnet, Veslemøy var en del av samfunnet i seg selv.

Vi har forsøkt å fortsette å delta i den offentlige debatten, ikke minst for å tegne et minne om Veslemøy og å bedre situasjonen for andre som kommer i samme situasjon som oss. Hun levde og hun var betydningsfull, på sin måte. Uansett hva man mener om selektiv abort, så mener jeg dagens situasjon ikke er verdig. Skal barnet ditt dø, og du velger å beholde det, oppsøker du samtidig den ytterste ensomhet og folk flest ser på deg som litt gal. Etter hvert som magen vokser, stiger angsten i omgivelsene utenfor hjemmet. Etter hvert følte jeg meg litt gal også, jeg håpet nok, på slutten, inne i meg, på å få dø sammen med Veslemøy, for det føltes etter hvert som den eneste måten jeg kunne opprettholde og få full aksept for mitt sterke bånd til henne. Jeg begynte å få tegn til svangerskapsforgiftning og jeg begynte å se på dette som en mulig løsning og utgang. Samtidig ble jeg redd for å dø fra de andre barna. I etterkant tenker jeg at den behandlingen vil fikk, ikke minst mangel på forståelse og interesse, er ganske trist, jeg tror at mye kunne vært enklere dersom vi fikk lov til å snakke om kjærligheten til henne, i møte med sykehuset, og at vi fikk leve ut følelsene i den tiden vi hadde Veslemøy. Vi visste at tiden var knapp og dyrebar. Samtidig var enhver kontakt med sykehuset en opplevelse av å bli fratatt noe.

I debatten i dag om fosterdiagnostikk, så er det mange som ønsker å slå ring rundt kvinners valg. Jeg også synes at kvinner skal få være autonome og selv råde over sine liv, og tilgang til legal abort er derfor viktig.. Samtidig er det faktisk ikke abortlovgivningen i seg selv som skaper autonomi, det er samfunnets holdninger og verdier til hva som er en akseptert måte å leve på som gjør det. Kvinners fertilitet har alltid blitt forsøkt kontrollert, historisk sett. Og mine opplevelser, som jeg etter hvert har forstått ikke er unike, gir meg en klar forståelse av at respekt for kvinners valg, selv ikke i dag, er en selvfølge, etter 100 år med stemmerett for begge kjønn. Jeg følte meg plassert i en rolle som en uskikkelig kvinne som gjorde uakseptable, umoralske og uforståelige valg. Jeg fikk ikke opplevelsen av at sykehuset kjempet for å øke min opplevelse av frihet og aksept.

Veslemøy kom til oss, viste oss noe om livet vårt, og gikk. Hver dag er et savn, samtidig vet jeg nå hvem jeg er, på en måte.

Det blir nok en lang dags ferd mot natt det å bedre samfunnets holdninger til funksjonshemminger. De skal vel ikke integreres, tenker jeg, er de ikke en del av samfunnet allerede? Vi ”normale” må faktisk lære å tenke nytt, det finnes ikke normalt og unormalt, bare et hav av muligheter. Livskvalitet kan ikke måles, det må oppleves og defineres av den enkelte. For meg var Veslemøy en del av samfunnet fra dag 1. Det var mitt valg.

Mvh
Åsta Årøen
2.kandidat Hordaland Venstre.

Vil du lese mer av Åsta Årøen? Se her fra Dagens Medisin.

——————————

Om Vernepleierens valgekstra:
Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som på en eller annen måte omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Her kan du lese første del av denne serien, innlegget til Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen om arbeid.

Andre del var det Kjersti Toppe fra Senterpartiet som stod for. Om tidlig ultralyd.

23/08/2013 4

Frihet, likeverd og valg. Del 2. Senterpartiet.

«Likevel mener altså stadig fler at det skal være en offentlig oppgave å sikre lik tilgang til helsetjenester uten påvist helsegevinst. Å basere politikk på stemningsbølger gjør myndighetene dårligere i stand til å håndtere økte krav generert av et voksende privatmarked for helsetjenester vi strengt tatt ikke trenger. Totalt sett vil det gi befolkningen en dårligere helsetjeneste og skape unødige behov og engstelser.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som på en eller annen måte omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Her kan du lese første del av denne serien, innlegget til Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen om arbeid.

Nummer to ut i denne serien er Senterpartiets Kjersti Toppe. Hun er nestleder i Helse- og omsorgskomiteen på stortinget. Hun skriver om tidlig ultralyd og helsepolitikk. Et viktig politisk tema som også mange ganger er omtalt her på bloggen.

Tidlig ultralyd: rett til å vite hva?
Debatten om tidlig ultralyd er et skoleeksempel på en moderne helsedebatt der følelsesbaserte ønsker, reelle teknologiske muligheter, etisk ansvar og et skrikende behov for økonomiske prioriteringer sauses i sammen og tilslører fakta. Skal helsevesenet kunne løse de viktigste oppgavene på en god måte, må vi luke ut kostnadsdrivere som ikke gir økt helsegevinst. Tidlig ultralyd til alle gravide er en slik kostnadsdriver. I tillegg aktualiserer debatten spørsmålet om hvor de etiske grensene skal gå når teknologien tilbyr stadig nye muligheter til å få vite.

Alle faginstansene regjeringen har innhentet råd fra om tidlig ultralyd er entydige på at et tilbud om ultralyd til alle gravide i uke 11-13 ikke gir økt helsegevinst verken for mor eller barn. Likevel mener altså stadig fler at det skal være en offentlig oppgave å sikre lik tilgang til helsetjenester uten påvist helsegevinst. Å basere politikk på stemningsbølger gjør myndighetene dårligere i stand til å håndtere økte krav generert av et voksende privatmarked for helsetjenester vi strengt tatt ikke trenger. Totalt sett vil det gi befolkningen en dårligere helsetjeneste og skape unødige behov og engstelser.

Ultralyd tilbys i dag alle gravide i uke 17-19 som en del av svangerskapsomsorgen. Fastlege kan også henvise til tidlig ultralyd i uke 11-13 for eksempel ved blødninger eller uro hos den gravide. Ultralyd som del av svangerskapsomsorgen gir svar på om fosteret lever og vokser normalt. Slik ultralyd alene vil likevel sjelden gi andre medisinske svar uten fosterdiagnostikk, som fostervannsprøve. Fostervannsprøve gir en liten økning for risiko for spontanabort.

I debatten gjøres det likevel ikke forskjell på tidlig ultralyd i svangerskapsomsorgen og tidlig ultralyd brukt som ledd i fosterdiagnostikk. Men det er stor forskjell på ultralyd for å se om fosteret lever og det å diagnostisere kromosomfeil.

Debatten om tidlig ultralyd til alle handler derfor egentlig om fosterdiagnostikk. Først og fremst gjelder det påvisning av Downs syndrom, som er eneste tilstand som oppdages enklere tidlig i svangerskapet. I dag er det mulig å gjøre fosterdiagnostikk i Norge etter bestemte kriterier. Da er ultralyd sammen med blodprøve og fostervannsprøve veien å gå til sikker diagnose. Mødre over 38 år har fått tilbudet automatisk. Det samme tilbudet får familier med økt risiko, for eksempel tidlig født barn med arvelig belastet sykdom. Loven åpner også for at gravide som er i en vanskelig livssituasjon og som mener at de ikke vil ha ressurser til å kunne motta et barn med funksjonsnedsettelser, kan få tilbud om fosterdiagnostikk.

Nå tar flere til orde for å liberalisere loven, fjerne kriteriene og gi alle kvinner en rett til å få utført fosterdiagnostikk på barnet de bærer. Med svært lav risiko for at noe faktisk er galt skal friske mødre og fostre få tilbud om kostbare undersøkelser. Faren for feildiagnostisering er også tilstede. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten konkluderer med at ultralyd i uke 11 – 13 skiller dårlig mellom friske fostre og fostre med hjertefeil, og at man finner få av fostrene som faktisk har hjertefeil. Mange av fostrene som ser ut til å ha hjertefeil i tidlig ultralyd, har det likevel ikke i oppfølgingsundersøkelse.

All erfaring viser at et tilbud til alle oppfattes som en anbefaling. Dermed blir fort retten til å vite en følelse av plikt til å skaffe svar. Spørsmålet om abort vil automatisk bli noe langt flere gravide må forholde seg til. Noen vil også føle et ansvar for å skaffe samfunnet friske eller syndromfrie barn.

Selv med dagens lovverk forteller foreldre om et lite tolerant samfunn for de som ønsker å bære fram et barn med funksjonsnedsettelse. Erfaringene fra Danmark er tydelige. Tidlig ultralyd og fosterdiagnostikk som et offentlig tilbud for alle har ført til drastisk reduksjon av barn født med Downs syndrom. Også jentefostre med Turner syndrom blir abort i 87 prosent av tilfellene. Dette er den vanskelige etiske siden ved det å gjøre fosterdiagnostikk til et tilbud for alle i Norge. Debatten er viktig å ta.

Har foreldre et ansvar for å få friske barn? Er retten til å vite viktigst? Og skal helsevesenet tilby friske mennesker kostbare tjenester uten helsegevinst?

Kjersti Toppe
Nestleder i helse- og omsorgskomiteen
Senterpartiet

22/08/2013 2

Manifest over misbrukte muligheter?

Jeg har nok en gang en kommentar i SOR Rapport. Denne gang handler den selvfølgelig om meldingen til stortinget som kom før sommeren. Den oppvakte leser vil se at dette er en kombinasjon av noe jeg har skrevet før, men det er tross alt viktige greier.

Her kan du bestille abonnement på SOR Rapport, eller lese mer om stiftelsen SOR.

Innlegget er ment som en forsmak til konferansen SOR avholder nå i høst. Såvidt jeg vet er det fremdeles mulig å melde seg på til «Melding mottatt. Tid for handling. 21. – 22. oktober.

Her er innlegget mitt i SOR Rapport nr. 4 – 2013:

Manifest over misbrukte muligheter?

Fredag 21.06.13 skulle være en en historisk dag. På den siste dagen før regjeringen tar ferie, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”. Det håper jeg det blir.

Men var det virkelig dette vi ventet på? Var det dette som var mulig å få til? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forventninger. Både høringsnotatet og møtet jeg hadde med statssekretæren var klart og tydelig. Her kan vi kun forvente oss noen overordnede beskrivelser. En retningsmelding. Men, allerede når jeg leser undertittelen begynner jeg å ane at ”Frihet og likeverd” er en melding som skuffer.

Det hadde vært mye bedre om regjeringen tok utgangspunkt i ”Fra bruker til borger» Den meldingen vi nå har fått er nærmest blottet for visjoner og retning. Hvor er det egentlig regjeringen vil?

Rett før meldingen kom fikk jeg en telefon fra en lokalpolitiker et sted i landet. Han skulle gjøre et siste forsøk på å få utsatt en sak om bygging av boenheter som etter beskrivelsen strider mot intensjonene til ansvarsreformen. Både når det gjaldt størrelse og beliggenhet. Jeg sa noe om nasjonale føringer, og jeg sa at det snart kom en melding til stortinget. En melding som selvsagt ikke kom med klare statlige krav, men som sannsynligvis ville peke ut en klar politikk. En politikk som ville gjøre det vanskelig for den aktuelle kommunen å gå videre med prosjektet. Dessverre må jeg beklage overfor lokalpolitikeren. Meldingen gir i liten grad en retning som kan brukes som grunnlag for kommunenes beslutninger i de vanskelige valgene de skal ta. Det synes jeg er å misbruke mulighetene en slik melding gir.

La meg begynne med undertittelen. Dette er altså en melding til stortinget ”Om mennesker med utviklingshemming”. Ikke om samfunnet vårt, eller om samspillet mellom samfunn og enkeltindivider. Det viser manglende ivaretakelse av en relasjonell modell for forståelsen av funksjonshemming. Altså at funksjonshemming først oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. At noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å fjerne samfunnets funksjonshemmende barrierer. Meldingen handler altså om mennesker med utviklingshemming. Kunne man skrevet det samme i andre meldinger. Kunne inkluderingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om innvandrere”? Eller kunne likestillingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om kvinner”?

Vel. Selvsagt er det en del positivt i denne meldingen. I utgangspunktet er det positivt at det i det hele tatt kommer en melding. Til en viss grad sitter jeg igjen med inntrykk av at regjeringen ønsker å sette fokus på kompetansesituasjonen i ulike deler av tjenestene. Det er bra. Det er derfor synd at det i svært liten grad finnes noen kartlegging av den faktiske situasjonen. Hvordan kan man sette i verk tiltak uten å vite mer om hvordan situasjonen er? Eksempelvis sier meldingen ingenting om hvilke kompetanse som er i helse- og omsorgstjenestene, og den sier heller ingenting om hvordan den burde vært.

En annen faktor som kunne vært positivt er et gjennomgående fokus på selvbestemmelse. Selvbestemmelse blir flere steder trukket frem som et viktig prinsipp. Meldingen slår fast at overordna mål for regjeringens politikk er:

Likestilling og likeverd
Selvbestemmelse
Deltakelse og integrering

Her kunne vi sett en videreutvikling av de sentrale føringene fra ansvarsreformen. Dessverre blir det bare antydninger. Hvor er diskusjonene rundt disse begrepene. Hva mener regjeringen med integrering? Hvorfor bruker de integrering og ikke inkludering? Er det igjen tydelig at dette er en melding som handler ”om mennesker med utviklingshemming”, altså at dette er noen som må integreres i samfunnet vårt, og ikke en melding om samfunnet vårt der det er plass til oss alle, altså inkludering.

I altfor stor grad er meldingen opptatt av hvorfor man av og til er nødt til å innskrenke selvbestemmelsen, og hvor vanskelig det kan være med selvbestemmelse for personer med kognitiv svikt. Av og til må man innskrenke selvbestemmelsen, og jeg er stor tilhenger av tvangslovgivningen. Men hvorfor ikke snu på det? Ta utgangspunkt i at også personer med utviklingshemning i de aller fleste tilfeller skal utøve selvbestemmelse.

Mitt helhetlige inntrykk av meldingen er at den viser til en haug med flotte ordninger, men sier svært lite konkret om den faktiske situasjonen for personer med utviklingshemning. Mange steder har vi ikke gode nok data til å kunne si noe. Det er et problem i seg selv. Meldingen sammenligner i altfor liten grad situasjonen for personer med utviklingshemning med levekårene til alle oss andre. Det er vel det som teller, ikke hvordan vi hadde det for 25 år siden?

Jeg er redd for at meldingen ikke bare er en skuffelse, men at den også kan bidra til å sette arbeidet for situasjonen til personer med utviklingshemning et skritt tilbake. Viktige diskusjoner knyttet til prinsipper for politikken er usynlige og utydelige. Jeg forventet ikke mange tiltak, men jeg forventet en retning. En retning som kunne gjøre det lettere å være lokalpolitiker med engasjement for situasjonen for personer med utviklingshemning i sin kommune. Det klarer jeg ikke å se at dette er. Det er et manifest over misbrukte muligheter.

Nå er det opp til oss. Vi som arbeider i tjenestene til personer med utviklingshemning må stå side om side med brukerorganisasjonene i kampen for ”Frihet og likeverd”. Vi må vise frem alt det gode faglige arbeidet som finnes, og vi må være politiske pådrivere. Sammen. Klart vi kan! Hvem er det, foruten brukerorganisasjonene, som står på barrikadene? Fagforeningene gjør noen gode forsøk. Enkelte politikere også. Noen få forskere er av og til på banen. Ofte er det stille. Nyere forskning viser også at ansatte i tjenestene i mindre grad sier i fra, kanskje i lojalitet med arbeidsgiver.

Jeg skulle ønske at det nå ble gjort en innsats for å samle folk som ønsker å engasjere seg i rettighetene for personer med utviklingshemning. Jurister, fagfolk og politikere. At vi står sammen med brukerorganisasjonene. Rundt omkring i verden finnes det organisasjoner som kombinerer fag og aktivisme. Etter å ha lest meldingen til stortinget tror jeg at det er helt nødvendig med slik organisering her i Norge også. For å holde trykket oppe.

Dette kan godt leses som en utfordring til SOR. Vi trenger en organisasjon som kombinerer fagkunnskap og aktivisme. Som samler folks engasjement på feltet, og som er en sterk pådriver i kampen for situasjonen for personer med utviklingshemning. SOR har et godt grunnlag for å være dette. La konferansen i oktober bli starten på et enda sterkere engasjement for oss alle. Vi må ikke la meldingen være et manifest over misbrukte muligheter, men et springbrett til noe bedre.

20/08/2013 0

Begrensningens kunst…?

Av og til er det rett og slett skikkelig vanskelig å begrense seg. Særlig nå man er en snakkesalig bergenser som snakker om favorittemaet sitt til helt helt ferske vernepleierstudenter. Altså om «vernepleierier».

I dag har jeg hatt en firetimers forelesning for vernepleierstudenter i Trondheim, og denne bloggposten er egentlig til dem. De startet i forrige uke, og i dag har jeg gitt dem en (over)dose vernepleierelaterte tema. Jeg er den første til å innrømme at det kan bli litt vel mye. Håper ikke frafallsprosenten på vernepleien på HIST blir unormalt høy i år…

Som vanlig rakk jeg ikke å si alt jeg hadde tenkt. Langt i fra. Mest pågrunn av at jeg av en eller annen underlig grunn er redd for å ha for lite å si. Og, pågrunn av aktive studenter med mange reflekterte kommentarer. Tror vernepleiermiljøene har mye godt i vente fra HIST om tre år.

Vel. Grunnen til denne bloggposten er rett og slett at jeg lovte å sende dem noen referanser. Da kan vel dere andre lesere også få dem. Som for eksempel anbefalingen om boken til Thomas Owren og Sølvi Linde; Vernepleiefaglig teori og praksis. Og selvsagt i samme slengen artikkelen til Jon Løkke og Gunnar Salthe, Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering.

Begge disse anbefalingene ble gitt i forbindelse med at jeg presenterte pågående diskusjoner innen vernepleie. Vet ærlig talt ikke om det er store diskusjoner, men debatten om vernepleierens arbeidsmodell bør selvsagt holdes varm.

Undersøkelsen som jeg viste til der arbeidsplassene til vernepleierne ble gjennomgått er jo laget av HIST, så den får de sikkert på utdanningen, men her er den.

Jeg synes selvsagt det er synd at jeg ikke får tid til å diskutere og presentere alt jeg hadde på hjertet. Blant annet språkbruk som en funksjonshemmende barriere. Skulle gjerne vist A-lagets video Funksjonshemmet. Den har jeg skrevet om før, men du kan se den igjen her. Hva synes du?

Innlegget fortsetter under videoen.

En ting jeg tenker på etter slike forelesninger er at det virkelig er behov for mer stoff om vernepleierns rolle på ulike arbeidssteder. Jeg er veldig glad for innlegget til Are karlsen om vernepleieren og barnevernet, og vi trenger flere slike. Vernepleieren i eldreomsorgen, vernepleieren i psykisk helse, vernepleieren i… Ja, er det noen som tar utfordringen?

En annen ting jeg tok opp er debatten om forskjellene mellom de ulike vernepleierutdanningene. Mange hevder at det er et problem. Jeg er kanskje en av de få som mener at det i stor grad er uproblematisk. Så lenge alle vernepleiere innehar en viss kjerne av vernepleiefaglig kompetanse er det bra med mangfold. Hva denne kjernen skal være er mer problematisk. Jeg nevnte debatten om atferdsanalyse i denne forbindelsen. Ingen av de nye studentene hadde noe forhold til dette. Noen få hadde det når jeg foreleste for ferske vernepleierstudenter på høgskolen i oslo og akershus i forrige uke. Uansett anbefaler jeg studenter til å forholde seg til denne debatten. Kanskje bør de lese Kjetil Viken sitt innlegg om dette her på bloggen, og vil de ha mer kunnskap om atferdsanalsyse benytter jeg anledningen til å anbefale den ganske så ferske boken Innføring i atferdsanalyse. Vi kommer nok aldri utenom denne debatten i de vernepleiefaglige miljøene, og bra er det (spør du meg).

Ok, skal gi meg der. Forelesningen var mest om stolthet, og ikke så mye om ydmykhet. Det lærer de sikkert nok om etterhvert. Jeg var i hvertfall overtydelig på at de må være ambassadører for vernepleierprofesjonen og være stolte over å være vernepleiestudenter. Jeg legger også her ut en pdf av min forelesning. Den bør brukes med varsomhet, da den først og fremst representerer stikkord for ordgyteriet til undertegnede.

Takk for fine timer i Trondheim. Ser frem til å møte nye studenter i Sandvika i slutten av måneden.

Jeg avslutter med dette sitatet fra en som skrev på Facebook når jeg i fjor spurte hva jeg burde si til ferske vernepleierstudenter (vet desverre ikke hvem som skrev dette):

Det nyutdannende vernepleiere ser ut til å være lite forberedt på er de forventningene og trøkket som møter dem den dagen de er kommer ut i arbeid. Realitetsorienter dem mot hverdagen. At vernepleieryrket er mer enn solskinnshistorier med blide tjenestemottagere og faglig suksess og at det eneste som duger er hardt arbeid, faglig dyktighet, etiske refleksjon … samt dokumentasjon, dokumentasjon og dokumentasjon.

Vernepleier – og stolt av det!

20/08/2013 4

Takk for maten!

«Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette.»

I morgen skal jeg forelese for et kull helt ferske vernepleiestudenter på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det gleder jeg meg til. I den forbindelse var jeg på jakt etter en gammel forelesning som jeg har lagt fra meg langt inne i Macens mørkeste avkroker. Jeg fant ikke det jeg var på jakt etter, men jeg fant denne. Sikkert bare interessant for de spesielt interesserte, men… Jeg holdt nemlig takk for maten tale på vernepleiernes 50 årsjubileum nå i vinter. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bare snakke om mat. Her er manuset mitt…

Takk for maten
Når jeg fikk spørsmål om å holde takk for maten-talen lurte jeg på om de virkelig mente det. At de skulle slippe til en taletrengt bergenser når folk egentlig vil gjøre noe annet enn å sitte her. For det er det dere egentlig vil akkurat nå. I følge en nettside om slike taler skal jeg nemlig sørge for en myk overgang til kaffe/avec og dans, røkning eller flørting. Det siste anbefaler jeg på det varmeste. Altså; flørting på en vernepleierkonferanse. Flørting handler jo først og fremst om å gi komplimenter til folk. Og det er jo vi vernepleiere gode på.

Men. Egentlig burde jeg sagt nei til å holde takk for maten tale. For. Jeg har ikke tenkt å gjøre det. Takke for maten. Eller. I hvert fall ikke bare det. For det vi nå har vært gjennom handler jo ikke bare om mat. Det vi har vært gjennom er jo en måltidssituasjon bestående av ulike faktorer som er helhetlig integrerte. Akkurat som vernepleierens kompetanse. I sin analyse av festmåltidet må vi vernepleiere ta hensyn til det fysiologiske, ernæringen, altså maten. Helsen. Og. Vi må ta hensyn til det sosiale samspillet. Vi har en helhetlig integrert kompetanse der ulike faktorer må sees i en sammenheng. Aldri hver for seg. Alltid sammen. Hva ville egentlig festmåltidet vært uten mat? Eller hva ville festmåltidet vært uten sosialt felleskap? For å si det på en annen måte. Hva ville vernepleieren vært uten helsefaglig kompetanse? Eller hva ville vernepleieren vært uten sosialfaglig kompetanse? Vi hadde rett og slett ikke hatt bruk for det. Verken festmåltidet eller vernepleieren.

Den tradisjonelle takk for maten talen har en viktig funksjon. Positiv forsterkning. Vi skal sørge for å gi kokker og servitører så mye positiv tilbakemelding at de kommer til å gjøre mer av det samme ved neste anledning. Selvsagt skal vi gjøre det her i dag og. For jeg synes at kjøkkenet har satt sammen et helt utmerket festmåltid for vernepleiere.

Først spiste vi hval. Mange mener at hvalen er utrydningstruet og må fredes. I fjor var også vernepleierutdanningen utrydningstruet. I kampen for fredning av hvalen fikk man med seg kjendiser som Paul McCartney. I kampen for fredning av vernepleierutdanningen fikk vi med oss Jens Petter Gitlesen. Hva hadde best effekt? I dag spiser vi hval og feirer vernepleierutdannigen.

Så har vi spist lam. Det passer også bra. Noen av dere husker sikkert RV politikeren Liv Finstad som ble kjent for uttrykket ”Sauer er allrighte dyr”. Når sykepleierutdanningen fylte 100 år omtalte jeg vernepleieren som sykepleierens litt rebelske lillesøster. Av og til kan jeg forestille meg sykepleieren omtale oss vernepleiere på samme måte som Finstad gjorde: Vernepleierne, de er noen allrighte dyr. Sannheten er kanskje ikke at vi er den rebelske lillesøsteren. Sannheten er vel at vi er alt for snille. Vi er snille som lam! Ping!

Til slutt fikk vi Panna Cotta. Det er noe flotte greier. Og underlig. For å være ærlig så fant jeg ikke noen som helst sammenheng mellom Panna Cotta og vernepleie. Derfor skrev jeg italia pluss vernepleie på google. Og da skjedde det noe helt fantastisk. Som treff nummer to fant jeg reklame for en mastergrad i vernepleie. Et nettstudie på italiensk og spansk. Er det ikke fantastisk. Det er helt sant. Bare ved å kombinere italia og vernepleie på google får vi den mastergraden som flere av oss lenge har ønsket oss. Hvis noen snakker med Kristin Halvorsen så tips henne om Google. Om en helt utmerket Panna Cotta og en mastergrad i vernepleie.

Før vi takker folka som har jobbet for oss her i dag, vil jeg spørre dere om noe. Er dere mette?

Ja? Det burde dere ikke være. Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette. Vår kompetanse trengs både på de feltene der vi tradisjonelt har vært og på nye felt. I demensomsorgen. I skolen. Samhandlingsreformen skriker etter vår kompetanse. Vår helhetlige integrerte helse- og sosialfaglige kompetanse. Derfor folkens, bli fort sulten igjen.

Da tror jeg tiden er inne for å gi en stor applaus til dem som har jobbet her i dag. Til ……………. Og folka hennes!

Da har vi takket for helsen. Jeg skal ikke bruke like lang tid på det sosiale. Vil bare presisere at det sosiale ikke slutter her. For noen av dere er det bare begynnelsen. Jeg har i hvert fall hatt en sosial og veldig hyggelig stund. Her kan vi takke hverandre, så jeg synes vi skal gi hverandre en stor applaus.

Til slutt: Jeg må innrømme at det var noen perioder i fjor. Når arbeidet med utdanningsmeldingen skremte oss. At jeg trodde det var gravøl som var det neste for vernepleieren. Derfor er jeg ekstra glad for at vi er her i dag. Gratulerer med dagen. Det er ikke hver dag jeg får anledning til å sitere Bibelen, men det skal jeg gjøre nå. For Paulus skrev akkurat det vi skal gjøre i dag. I dag skal vi Kappes om å hedre hverandre. Takk for måltidet.

19/08/2013 2

Frihet, likeverd og valg. Del 1. Arbeiderpartiet.

«Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. Hvordan skaper vi et inkluderende samfunn? Hvordan bygger vi ned samfunnskapte barrierer? Hvordan sikre at nasjonale politiske og faglige føringer får gjennomslag og betydning for den enkelte? Hvilke konkrete tiltak må settes i verk? (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Første parti som har tatt utfordringen er Arbeiderpartiet. Deres stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen skriver om arbeid. Det synes jeg er flotte greier. Dette er et viktig tema. Under ser du hvordan AP har løst utfordringen min. Innholdet i innlegget er det din jobb å kommentere. Tar du utfordringen?

Løsningen er å øke innsatsen og lykkes!
Vår politikk og hele vårt felles velferdssamfunn baserer seg på at alle gjør sin plikt for å kunne kreve sin rett. At alle i arbeidsfør alder som kan, jobber. Norge trenger økt arbeidskraft fremover. Det er derfor et paradoks at mange godt kvalifiserte og velutdannede folk med nedsatt funksjonsevne både vil og kan jobbe, men ikke slipper til.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide. Derfor er den såkalte Jobbstrategien, som skal bistå unge med nedsatt funksjonsevne i arbeid, en av regjeringens store satsninger.

Skal vi lykkes med å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid er vi nødt til å spille på lag med arbeidsgiverne. Derfor er prosjekter som «Ringer i vannet», der arbeidsgiversiden stiller opp og aktivt rekruterer mennesker med nedsatt arbeidsevne et godt prosjekt. Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for. Derfor har vi i plan- og bygningsloven sterke krav til universell utforming.

IA avtalen skal nå reforhandles. Delmål 2 i avtalen er nettopp å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Vi har ikke kommet langt nok her. Men løsningen er ikke å ta målet ut av avtalen. Løsningen er å øke innsatsen og lykkes! Jeg er glad for at arbeidsministeren klart har slått fast at det å finne løsninger for hvordan inkludere flere skal få stor oppmerksomhet i den nye avtalen. Erfaringen til nå er at vi må konkretisere både målet, men ikke minst tiltakene som skal nå målet.

Et eksempel på et konkret mål og tiltak er det store traineeprogrammet vi har igangsatt i staten. 37 stillinger øremerket for de med høyere utdanning og nedsatt funksjonsevne, som ønsker å få arbeidserfaring fra forvaltningen. Dette er en satsning jeg har stor tro på. Hvis den gir de resultatene vi ønsker så er dette en ordning vi bør utvide.

Nav er viktig i inkluderingsarbeidet. Nav har vært gjennom en krevende fase. Reformen er riktig, men det er fortsatt mye som må bli bedre. Heldigvis blir det også bedre med tiden. Nå som reformen er realisert og de fleste barnesykdommene etterhvert kureres, må vi legge fullt trykk inn på kompetanseheving. Vi vet at det er individuelle løsninger som er løsningen, ikke en felles mal som alle skal passe inn i.

Anette Trettebergstuen, Arbeids- og sosialpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet

16/08/2013 2

Debattinnlegg om en tverrfaglig skole

«For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse.»

Jeg har i dag et innlegg i Dagsavisen om min datter, om skole og om tverrfaglighet. Håper du liker det:

En tverrfaglig skole
I disse dager begynner Vilde, datteren min på skolen. I likhet med mange hundre andre foreldre ”grugleder” jeg meg til første skoledag. Hvordan er kvaliteten på skolen? Har hennes lærer den kompetanse som trengs? Vil samarbeidet mellom meg som forelder og skolen fungere? Vil hun trives?

Min datters skolestart faller sammen med årets valgkamp. Skole er et av de viktige temaene. Debattene vil dreie seg om karakterer, leksehjelp og skolemat. Om privatisering som får frem ideologiske skillelinjer, og om hvor flink det enkelte parti er til å satse på læreren. Ofte sitter jeg igjen med et spørsmål om virkemidlene vi blir presentert for er gode nok til å gjøre noe med de utfordringene som skolen har.

Regjeringen har de siste årene lagt frem flere dokument som fremhever problemstillinger som kommer til å påvirke min datters skolehverdag. Lærerne opplever at de ikke har nok tid til å drive med det de skal. Det snakkes om tidstyvene, og at lærere må fungere som sosialarbeidere. Mobbing er fortsatt en fremtredende problemstilling. Det fremheves utfordringer med å se den enkelte elev og hvordan man skal sikre en mangfoldig skole som ivaretar den enkeltes behov. Frafall fra videregående utdanning er en gjenganger. Dessverre klarer jeg ikke å se at de tradisjonelle debattene om skole bidrar til å imøtekomme de utfordringene som både myndigheter og media presenterer. Utfordringer som gjør at jeg som pappa blir ekstra spent.

På nesten alle områder, både i privat og offentlig sektor, fremheves tverrfaglighet som et viktig virkemiddel for å nå virksomhetenes målsettinger. Jeg jobber selv i et helsevesen som sakte har fjernet seg fra rigide profesjonshierarkier, og som i dag fremhever tverrfaglig samarbeid som en avgjørende ressurs for å sikre kvalitet. Det er for meg underlig at det fremdeles er slik at det i skolen er en profesjon som setter premissene for hele virksomhetens arbeid. Alt annet personell sees på som et supplement og som lærernes assistenter. Tenk deg et helsevesen der sykepleiere, psykologer og sosialarbeidere kun ble sett på som et supplement til legenes virke. Hvordan kunne man da ha gitt et helhetlig tilbud til pasientene? Eller et helsevesen der alle utfordringer skulle løses ved ytterligere utdanning og satsning på en profesjon.

For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse. Vi trenger sykepleiere, vernepleiere og barnevernpedagoger som et naturlig og viktig innslag i skolen. Hvis politikerne tør å ta denne utfordringen i den kommende valgkampen blir jeg litt mer trygg på at Vilde og hennes venner får en god skolehverdag.

14/08/2013 2

Det er ikke Ernas arbeidstidsordninger!

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen (skjermbilde)

La det være klart fra første stund. Alternative arbeidstidsordninger er ikke Erna Solbergs turnusordninger. Det er ikke høyresidens ordninger. Og det er heller ikke arbeidsgivers ordninger. Alternative arbeidstidsordninger er først og fremst våre ordninger. Oss vernepleiere og andre som jobber i landets omsorgstjenester. Det er våres arbeidstidsordninger. Arbeidstidsordninger som i noen tilfeller gjør det bedre å være arbeidstaker, men som først og fremst bidrar til bedre tjenester. Bedre tjenester for tjenestebrukerne. Arbeidstidsordninger som er utviklet av dyktige fagfolk, ikke av politikere som vil liberalisere arbeidslivet.

Dette er innledningen på et kort innlegg jeg prøvde å få Dagens Næringsliv til å trykke. Ikke overraskende ville de ikke ha det, men da kan jeg jo legge det ut her. Arbeidsliv er nemlig en av de viktigste temaene foran stortingsvalget. Hvordan helsetjenestene er organisert og hvordan de som jobber der har det, er svært viktig. Særlig Høyre og Venstre har argumentert for en liberalisering av arbeidsmiljøloven for å sikre såkalte alternative arbeidstidsordninger i landets helsetjenester. Jeg er enig med dem i at vi trenger nytenkning på dette feltet, men ikke i at loven trengs å endres for å få dette til. Dette innlegget ble utløst av en overskrift på VG nett. Unio «Sier nei til Ernas nordsjøvakter». Her er fortsettelsen av innlegget.

Debatten om alternative arbeidstidsordninger har vært fremtredende i landets medier de siste årene. Kanskje særlig i Dagens Næringsliv. Det er en viktig debatt. Arbeidstidsordningene til landets helsearbeidere er en viktig del av organiseringen av velferdstjenestene. Det er etter hvert godt dokumentert, blant annet gjennom FAFOs undersøkelse fra Bergen, at alternative arbeidstidsordninger gir gode betingelser både for ansatte og for tjenestebrukere. Her snakker vi altså om ordninger som går utover arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser og som trenger egne avtaler mellom fagforeninger og arbeidsgiver for å gjennomføres. Det kan av og til synes som om regelverket trengs å endres, og at vi trenger en Høyreregjering for å få gjennomført slike turnuser. Det er selvsagt ikke sant.

For å sikre gode ordninger er det viktig med et stramt regelverk som sikrer gode prosesser frem mot hensiktsmessige avtaler. Arbeidsmiljøloven sikrer nettopp dette. Fagforeningenes medvirkning er en avgjørende suksessfaktor. Dagens arbeidsmiljølov gir god fleksibilitet til å finne ordninger som er til det beste for tjenestebrukerne. Arbeidstilsynet må i disse sakene nettopp føre tilsyn, ikke godkjenne ordningene. Samtidig er vi også avhengig av politikere som er pragmatiske, ikke dogmatiske i sin behandling av arbeidsmiljølovens funksjon. Av og til kan det virke som deler av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet er mer opptatt av å forsvare loven, ikke dem loven skal verne og dem vi helsearbeidere skal gi tjenester til.

Vi trenger flere alternative arbeidstidsordninger i landets velferdstjenester. Ordninger som bidrar til bedre tjenester for brukerne, og gode arbeidsforhold for de ansatte. Men, vi må ikke la oss forføre av Erna Solberg og andre borgerlige politikeres iver etter å sanke stemmer for å tro på god organisering av landets velferdstjenester. Vi trenger ikke en borgerlig regjering for å få det til. Dette er verken Erna eller Jens sine ordninger. Det er våre arbeidstidsordninger.

Jeg har skrevet om arbeidstidsordninger før:

– En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!

– En tid for alt

12/08/2013 2

Forfatter