På utestedet Skatten i Oslo var det nærmere 150 personer samlet. En kald torsdag kveld i januar. 150 personer som var der for å høre på Stian og Jon. Stian med diagnosen barneautisme. Jon som er vernepleier. Noen ganger forstår en med en gang noen begynner å snakke at dette blir bra. Knallbra. Dette var en slik kveld. Stian og Jon. Sammen. Altså. Les mer «Stian & Jon – sammen»
Neste år skal jeg flytte. Heldigvis skal jeg flytte til et gammelt hus og ikke til en ny leilighet. Hvis jeg hadde flyttet til en ny leilighet kunne jeg kanskje risikert å få helsebyråden på besøk for å åpne den. Eller. Det er ikke helt sant. Hadde jeg hatt utviklingshemming derimot… Les mer «Om å få byråden på besøk i ditt nye hjem»
Jeg hadde date med min kone. Barnefri. Tre retters middag med vinpakke i solen på Festningen med utsikt over rådhusplassen i Oslo. Kunne det bli bedre? Ja da. Allerede før forretten var servert var vi godt i gang med å diskutere Kjetil Viken sin ikke lenger helt nye bok; Atferdsanalytisk miljøbehandling. Perfekt. Les mer «Atferdsanalytisk miljøbehandling – en bokomtale»
Mange foreldre til barn med en eller annen funksjonsvariasjon eller alvorlig sykdom forteller om kampen mot systemet. At ingenting kommer rekende på en fjøl. Til alle dere politikere (og andre) med nyvunnet omsorg for familier med barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse. Dette er noe av det som bør komme rekende på en fjøl: Les mer «Sånn. Dette bør komme rekende på en fjøl.»
Debatten om abortlovens paragraf 2C har de siste dagene vært vanskelig. For meg. Den berører noe eksistensielt. For mange. Mange har ytret seg. De tøffeste. De tøffeste er dem som forteller om sitt liv med barn med funksjonsnedsettelse eller alvorlig sykdom. Eller dem som har valgt å fjerne fostre før de rakk å bli en familie. Før de ble en familie. Disse sårbare kvinnene som bretter ut sitt liv for å opplyse debatten, uavhengig av om de er for eller i mot endringer i loven. Takk. Dessverre møter de politikere som kryper ned i sine skyttergraver med et eneste ønske; å vinne kampen. Politikere uten vilje til eller mulighet for en opplyst og nyansert samtale om grunnleggende vanskelige og komplekse spørsmål. Debatten fortjener bedre. Det er nødvendig at også politikere gjør seg sårbare i møte med disse spørsmålene. Sårbare. Les mer «4 forslag til løsninger for å unngå abortdebattens dystopier»
Noen synes nok det tar for lang tid før man ser resultater av arbeidet vårt og kanskje noen forventer en «mirakelkur» som kan hjelpe pasientene over natten. Sånn arbeider ikke vi vernepleiere. Les mer «Livsglede – vernepleiefaglig arbeid for eldre i institusjon»
Er du kristen, eller? Det var det spørsmålet jeg fikk i leiligheten et sted i syden. 16 år eller noe satt jeg der og ble tilbudt vodka og juice. Eller. Kanskje var det rom og cola. Det var når jeg sa nei takk at de nye kompisene mine, hvis det var det de var, de som tilbød meg alkohol, spurte meg om jeg var kristen. Les mer «Avvik eller ikke avvik – det er det som er spørsmålet før du skal få din frihet tilbake»
Dette har jeg vært med på før. Det var min første tanke når jeg leste den fine kronikken til Halvorsen og Løkke i Khrono om formålet for vernepleierutdanningen. Om diskusjonen om hvilken posisjon kunnskap om utviklingshemming og kampen for menneskerettighetene til folk med utviklingshemming skal ha i fremtidens vernepleierutdanning. Dette har jeg vært med på. Den gangen for åtte ni år siden da sterke krefter fra utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned vernepleierutdanningen. Les mer «Trenger de derre utviklingshemmede en bachelorutdanning som har særskilt fokus på dem?»
VGs reportasje fra Tolga er rystende lesning. Reportasjen forteller om de tre brødrene som har fått diagnosen psykisk utviklingshemming. Kun en av dem tilfredsstiller de diagnostistiske kriteriene ved testing. Kommunen har funnet en måte å tjene penger på. De setter uriktige diagnoser på sine egne innbyggere. Det er ikke bare høyst umoralsk og et brudd på faglige retningslinjer. Det er bedrageri. Les mer «Diagnosens forbannelse»
Vernepleieren 