Folkens. Tenk om dette er vår tids store svik. At vi vernepleiere, de av fagfolkene som står problemstillingen nærmest, er så stille. At vi lot organisasjonene for utviklingshemmede stå alene i kampen. I kampen mot tvangen. Tenk om dette er vårt svik overfor landets utviklingshemmede.
Jeg vet ikke helt når debatten sporet av. Men det er lenge siden. Lenge før Venstrepolitikeren Sanna Sarromaa uttalte seg om situasjonen for Filip. Han med Down syndrom og autisme som går på skole med barn uten diagnose. Lenge før kritikken mot henne ble så stor at det ble en debatt om debatten, og ikke om inkludering. Det eneste jeg vet er at diskusjonen den siste uken viser at debatten om inkludering virkelig har sporet av. Det må vi gjøre noe med.
Vet dere hva, folkens? Nå er jeg lei. Skikkelig lei. De stiller ikke opp. Ikke kommer de på dugnad. Ikke på foreldremøter. Og heller ikke stiller de opp som trenere for barna våre. For sine barn. Jeg er lei. Det er alltid de samme som stiller opp på alt.
Ah…så forutsigbare vi er. Vi som er opptatt av kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Vi som også er opptatt av at vår egen yrkesgruppe eller profesjon må spille en viktig rolle i fremtidens velferdstjenester. Ikke misforstå meg. Vi har alle gode hensikter. Vi har til og med rett. Selvsagt må de ulike yrkene og profesjonene spille en viktig rolle. Gjennom tverrfaglig samarbeid og råbra kompetanse innen hver gruppe bidrar vi til gode tjenester. Men, altså. Svært så forutsigbare.
I forrige uke presenterte helse- og omsorgsdepartementet primærhelsemeldingen. Denne er et viktig dokument som peker vei mot fremtidens helse- og omsorgstjenester i kommunene. En fremtid vi alle mener vi bør være en del av. Før jeg fortsetter så må jeg presisere at jeg kun har hatt tid til et kort glimt inn i denne meldingen. Derfor prøver jeg å begrense mine kommentarer til en pitte liten del av den, samt reaksjonene som har kommet knyttet til denne delen.
For. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Reaksjonene fra profesjons- og yrkesorganisasjonene hadde forutsigbart nok stort sett fokus på lovfesting av enkelte profesjoner i kommunene. For regjeringen ønsker nemlig å lovfeste noen profesjoner som noe kommunene må ha. Leger, sykepleiere, fysioterapeuter, jordmødre, psykologer og helsesøstre blir alle nevnt av Høie. En skulle nesten tro at det faktisk finnes noen kommuner som mener at de ikke trenger sykepleier eller lege. Vet du om noen slike?
Reaksjonene bar selvsagt preg av at det visst var noen vinnere. Og noen tapere. Disse som blir lovfestet er alle vinnere. Alle oss andre er visst taperne. Organisasjonene for dem som Høie signaliserer skal lovfestes kommer selvsagt med positive meldinger, mens organisasjonene til de som ikke nevnes kritiserer meldingen. Fagforbundet har hatt møte med statssekretæren. Ergoterapeutene trekker frem hverdagsrehabilitering. FO snakker om sosialfaglig kompetanse. Igjen; selvsagt forståelig. Ganske så forutsigbart.
Jeg var ikke bedre jeg. Som profesjonsorganisasjonene var også jeg raskt ute for å kommentere den manglende lovfestingen og ikke minst den manglende forståelsen meldingen legger til grunn for vernepleierprofesjonen.
Akk, så forutsigbart.
For. Det er jo ikke profesjonene som vinner eller taper i en eller annen primærhelsekonkurranse. Det vi først og fremst må stille spørsmål om er om pasientene/ brukerne/ borgerne vinner på en slik lovfesting. Jeg tviler på det.
Gjennom å lovfeste noen profesjoner er det et tydelig tegn på at Høie mener noen profesjoner er viktigere enn andre. Tja, jeg tror ikke du får Høie til å innrømme det. Men selvsagt er det noen som er viktigere enn andre. Problemet er bare at det er individuelt. For en med et omfattende komplekst pleiebehov vil i de aller fleste tilfeller en sykepleier være viktigere enn en vernepleier. For en med utfordringer knyttet til håndfunksjon etter et slag vil en fysioterapeut være viktigere enn en sykepleier. Mens for en med kognitiv svikt og kommunikasjonsvansker vil ofte en vernepleier være viktigere enn både sykepleiere og fysioterapeuter. Ja, det er slik at noen er viktigere enn andre, og slik må det selvsagt være. Men ikke på den måten helsedepartementet legger opp til nå.
Dessuten: Oftest er vi viktigst i et tverrfaglig team, da det sjelden eller aldri er slik at utfordringene befinner seg et spesifikt sted på kroppen. Vi prøver vel så godt vi kan å riste av oss en medisinsk modell også i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det selvsagt bra at meldingen har fokus på team i helsesektoren (uten at jeg har lest denne delen). Jeg tviler bare på at lovfesting av enkelte profesjoner fremmer disse teamene.
For. Lovfesting av enkelte profesjoner sementerer profesjonenes helsevesen. At profesjonene er viktigere enn tjenestebrukerne. Gang etter gang har vi hørt Høie si at han vil skape pasientens helsevesen, og likevel legger han opp til det motsatte. Ved å lovfeste enkelte profesjoner sier han at disse profesjonene er viktigere enn den enkelte tjenestebrukers behov. Det kan i hvert fall virke som om det er viktigere å skaffe de profesjonene som er lovfestet enn å skaffe den kompetansen som tjenestebrukeren faktisk trenger.
Videre. Og kanskje vel så alvorlig. Lovfestingen prioriterer ikke først og fremst mellom profesjoner, men mellom borgere. Ved å prioritere sykepleiere og ikke ergoterapeuter så sier man noe om hvilke borgere som er viktigst. De som trenger avansert sykepleie er viktigere enn de som trenger hverdagsrehabilitering. Ved å prioritere fysioterapeuter og ikke vernepleiere så sier man kanskje noe om at de med fysisk funksjonsnedsettelse er viktigere enn dem med kognitiv svikt.
Jeg er sterk tilhenger av sterkere statlig styring, men lovfesting av enkelte profesjoner er en underlig vei å gå. Jeg er tilhenger av et profesjonsnøytralt lovverk, men ikke av profesjonsnøytrale tjenester.
Selvsagt kan man ikke ha profesjonsnøytrale tjenester. Tjenestene skal ha tydelige kompetente profesjonsutøvere som vet hva de er og hva de kan. Og hva de ikke kan. Derfor er kanskje det viktigste med meldingen en satsning på ledelse. Denne satsningen må inneholde en bevisst strategi for kompetanse. Ikke bare kompetanse i seg selv, men kunnskap om kompetanse. Eksempelvis må ledere både vite hvilke kompetanse man trenger, vite hva man kan forvente av den enkelte profesjonsutøver og samtidig vite hva man kan forvente (og ikke forvente) av den enkelte profesjon. Lederne, og tjenestene, må bli flinkere til å kartlegge hvilke kompetanse man trenger og dernest etterspørre denne kompetansen. Dette må selvsagt ta utgangspunkt i den enkelte tjenestebrukers behov. Ikke ta utgangspunkt i et lovverk som setter regler for hvilke kompetanse som skal etterspørres. I dette tilfellet synes jeg at kontingensformet atferd er mye vakrere enn regelstyrt atferd. God ledelse handler nettopp å lære seg hvilke kompetanse som trengs til ulike utfordringer. Ikke følge regler for hvilke kompetanse man må ha i en tjeneste.
Vi må derfor finne andre måter å styre kommunene på. For de beviser jo gang etter gang at de ikke klarer oppgavene selv. For det første trengs det klare og tydelige krav om hvordan kvalitativt gode tjenester ser ut. Vi trenger kvalitetskrav. Ja, jeg vet at det kan være en utfordring å utvikle gode kvalitetsindikatorer, men det kan gjøres. For det andre. Vi trenger også noen standarder eller føringer. Lederne trenger noen verktøy i sin utvikling av tjenestene. Føringer for hvilke kompetanse som trengs til den enkelte oppgave eller utfordring. Forskriften om legemiddelhåndtering er et godt eksempel på noe slikt. Profesjonsnøytralt, men med klare krav om kompetanse. Kompetansekravene i kap 9 i helse- og omsorgstjenesteloven om tvang og makt overfor utviklingshemmede er et dårlig eksempel på dette. De er på ingen måte presise, og brytes på alle mulige måter. Egentlig skulle jeg vel sagt at det burde vært krav til vernepleiere i alle tiltak som innbefatter tvang, men det er jo bare tullete. For det første ville dessverre slike krav være umulig å følge, og for det andre hadde slike krav vært lite til nytte for den enkelte tjenestebruker. Vi må tydeliggjøre den faktiske kompetansen som trengs. En kompetanse som både handler om metodikk, men like mye handler om kritisk tenkning og dannelse. Det trengs noen kvalitetsstandarder som beskriver hvilke kompetanse som trengs til de ulike utfordringene/ oppgavene. Hvilke kompetanse trengs for å bistå mennesker med kognitive utfordringer å bestemme selv i eget liv? Hvilke kompetanse trengs for å sikre at elever med utfordrende atferd får god nok oppfølging i skolehelsetjenesten?
Og, som sagt før. Det trengs virkelig større kompetanse på de ulike profesjonene. Det er jo vel og bra at vernepleier nevnes som en viktig del av primærhelsetjenestene, men det er jo nærmest latterlig at profesjonen min nesten utelukkende nevnes med skråstrek. Ja, ikke med skråstreken til sykepleier som er mest vanlig i stillingsutlysninger. Med en skråstrek til spesialpedagogisk kompetanse. Ingenting negativt om spesialpedagogene, men man kan vel knapt si at vi verken kan det samme eller gjør det samme i primærhelsetjenestene. Det er en katastrofe for tjenestebrukerne det gjelder om en tror at vernepleiere utelukkende bidrar i primærhelsetjenestene med spesialpedagogisk kompetanse. I en skolemelding kunne jeg forstått en slik skråstrek, men i en primærhelsemelding? Hjelpes! Vi må forvente (og håpe) at lederne i tjenestene har bedre kunnskap om profesjonene enn det departementet har.
Så folkens. Kanskje skal vi som er opptatt av profesjonenes bidrag til tjenestene tenke litt nytt. Ikke være så forutsigbare. Kanskje kan vi sammen si at det ikke er profesjonene i seg selv som skal lovfestes, men kvaliteten i de tjenestene vi gir. At vi sammen må bidra til at det er den enkelte tjenestebrukers behov som er viktig, ikke lovfesting av min profesjon.
Etterord:
Det er veldig sannsynlig at også jeg kommer til å argumentere for lovfesting av profesjoner i forbindelse med primærhelsemeldingen. Hvis regjeringen først går for lovfesting, er det nemlig svært gode grunner for å lovfeste vernepleiere.
- For det første må det vel være viktigere å lovfeste dem profesjonene som er vanskelig å rekruttere. Mange steder har gitt opp å få tak i vernepleiere.
- For det andre må det, i en slik sammenheng, være viktig å prioritere kompetanse i de tjenestene som ofte ikke blir annerkjent som kompetansekrevende. Vernepleiere er den profesjonen med best kompetanse på miljøarbeid for personer med utviklingshemning og annen kognitiv svikt/ kommunikasjonsvansker. Innen kommunale habiliteringstjenester og omsorgstjenester må denne kompetansen være tilstede, og derfor bør den lovfestes om man først lovfester.
- For det tredje bør lovfesting søke å sikre tverrfaglig kompetanse. Å lovfeste sykepleiere på sykehjem, hjemmesykepleie og skolehelsetjeneste er jo virkelig smør på flesk. Selvsagt jobber sykepleiere der. Det som kanskje mangler på disse områdene er målrettet helsefaglig miljøarbeid. For å sikre best mulig kvalitet og tverrfaglighet i disse type tjenester bør vernepleiere lovfestes her.
- For det fjerde vil det være områder der lovverket i dag setter krav om kompetanse , men ikke er spesifikk nok. Politikerne må gjøre noe med kompetansesituasjonen knyttet til vedtak om tvang og makt etter kap 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Her bør selvsagt vernepleierkompetansen lovfestes.
«Nå vil regjeringen, gjennom Kommunereformen, flytte ansvaret for arbeid til utviklingshemmede og andre med bistandsbehov i arbeidslivet, fra stat til kommune. Dette er en ansvarsfraskrivelse som kyniske politikere og administrative ledere vil si ja til, men som de som setter utsatte mennesker sitt beste i sentrum vil si nei til.»
Dette tydelige budskapet skrev vernepleier Conny Hansen på sin facebookside her i morges. Og jeg innrømmer det. Klare, tydelige og viktige budskap må stjeles og deles. Det er det jeg har gjort her. Selvsagt med tillatelse fra Conny republiserer jeg her hans innlegg om arbeid og regjeringens politikk. Conny er kanskje et kjent navn for mange i «vernepleierbransjen». De siste årene har han jobbet innenfor attføring. Her er det han skriver:
Rett til arbeid
av Conny Hansen
Ansvarsreformen, også kjent som HVPU-reformen, sørget for at mennesker med psykisk utviklingshemning fikk delta i samfunnet på lik linje med alle andre. De kom seg dermed ut av institusjonene og de kommunale arbeidsstuene, og fikk jobb i bedrifter som produserer varer og tjenester for et marked.
Til de som ikke vet hva HVPU (eller Ansvarsreformen, som den også ble kalt) var, og hva som skjedde innenfor dette systemet, kan jeg si at det jeg opplevde som nytilsatt på en sentralinstitusjon på 70 tallet ga meg en lærdom og erfaring jeg aldri kommer til å glemme. Jeg skal ikke falle for fristelsen til å male ut dette med de inntrykk som møtte meg den første tiden. Jeg vil allikevel si at det ligger ikke langt tilbake i vår egen historie hvor vi behandlet disse menneskene på en måte som gir meg assosiasjoner med tider og regimer vi helst ikke vil bli sammenlignet med. Om jeg skal komme med en generell betraktning, så ble jobben etter at de flyttet hjem å jobbe med senskader. Disse var påført gjennom vold, trakassering og mishandling over flere tiår. De store institusjoner var lukkede samfunn hvor det utviklet seg egne regler og normer hvor mennesker ble av-humanisert og behandlet deretter.. Tilsynsordningen som skulle ivareta disse lukkede samfunnene opplevde jeg som en lite reel mekanisme for de som skulle ivaretas.
Ideen om at disse menneskene skulle få dekt alle sine behov på et sted, har sitt opphav tilbake til tider da de var prisgitt fattigomsorgen og tilfeldige menneskers godhet.
Dette førte til mange tragiske livsskjebner, men i tråd med resten av velstandsutviklingen, så ble også de svakeste etter hvert tilgodesett. HVPU vokste etter hvert ut av sine egne rammer, og systemet som skulle beskytte fikk etter hvert et destruktivt og voldelig uttrykk for omsorg.
Nå skulle de som flyttet ut fra institusjonene få ta del i samfunnet på linje med alle andre. Bolig, arbeid og fritid skulle nå bli en rettighet også for denne gruppen.
I starten var intensjonene og viljen god for at dette skulle skje. Det ble lagt ned et omfattende arbeid som førte til store endringer for disse menneskene. Ikke alt var like bra selvfølgelig. Ikke alle kommuner hadde den kompetanse som skulle til for å forstå hva integrering betydde for denne gruppen. Fallgruvene var mange og løsningene var mangfoldig.
På tross av alt som ikke ble helt som vi ønsket så var det uansett en endring i rett retning.
Tiden går og er det noe vi mennesker ikke er belemret med så er det en historisk/politisk hukommelse. Det tok ikke lang tid før politikere og administrative organer prøvde å innskrenke den «normalitet» som var i ferd med å bli innført. Effektivisering og økonomi er noe som ofte berører de som ikke kan målbære seg selv.
I sammenheng med reformen så ble deler av de midlene som skulle hjelpe kommunene med å etablere tjenester for de som kom tilbake, øremerket for å utvikle et arbeidstilbud.
Et arbeidstilbud etablert innen kommunale rammer klarte ikke funger adskilt fra resten av den kommunale omsorgen. Vi ser det i de kommunene hvor det ble opprettet arbeidsstuer som et alternativ. Her får vi en sammensausing av personale og andre brukergrupper, som til sammen blir noe veldig fjern fra det å ha et arbeid.
Å arbeide vil bl.a. si å forlate omsorgen for og tre inn på en arena hvor det stilles krav og utfordringer til den enkelte. Min påstand er at ansatte innen en kommunal omsorg med det ene benet plassert i funksjonshemmedes sin fritid som arena, ikke vil klare å innta en rolle som kollega eller overordnet på en arbeidsarena. Den funksjonshemmede vil heller ikke klare å skille rolle og person dersom denne skal utøve disse to rollene.
Å frata den med funksjonshemming muligheten til å kunne gå til en arbeidshverdag er å frata de mulighetene til å kunne oppleve det samme alle andre ser på som en del av å fungere som et selvstendig individ.
Kunnskapsløshet i beste fall, kynisme i verste fall.
Flere politikere står nå frem med forslag som innebærer at rettighetene til et tilnærmet normalisert liv skal fjernes. Tysnes sin ordfører Kjetil Hestad (Ap) uttalte følgende i avisen Sunnhordaland forleden: «Eg ser ikkje at det er noko problem med bufellesskap med 20 eller 30 bebuarar så lenge dei personlege behova til den enkelte er tilfredsstilt. Det som me fekk sjå i Danmark imponerte meg!»
Nå ser vi da altså at også i forhold til arbeidslivet skal disse menneskene fratas sine muligheter til en tilnærmet normalisert tilværelse.
Ca 9000 ansatte har en slik jobb, en varig tilrettelagt arbeidsplass, i alle deler av landet. Nå skal da de som trenger bistand i arbeidslivet kjempe om de kommunale midlene, i kamp med skoler, barnehager og sykehjem. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem som trekker det korteste strået i denne kampen.
At kommunen skal klare å etablere et arbeidstilbud for disse er helt urealistisk. Det blir i tilfelle å putte inn noen få av de som mister sitt tilbud inn i kommunale tjenester som matombringing, postlevering, hjelpere til vaktmestere osv. De resterende kommer til å bli plassert på arbeidsstuer med kommunalt bistandspersonale som «arbeidskollegaer».
Nå vil regjeringen, gjennom Kommunereformen, flytte ansvaret for arbeid til utviklingshemmede og andre med bistandsbehov i arbeidslivet, fra stat til kommune. Dette er en ansvarsfraskrivelse som kyniske politikere og administrative ledere vil si ja til, men som de som setter utsatte mennesker sitt beste i sentrum vil si nei til.
«Jeg ser de som ikke har de samme forutsetningene som oss andre. Som ikke greier å formidle hva som gjør vondt. Hvor det gjør vondt. De gråter modige tårer. Av smerte. Og antagelig noen ganger av avmakt.»
Dette skriver gjesteblogger Monica Holmbukt. Hun beskriver seg selv som stolt vernepleier i Tromsø. Hun brenner for yrket sitt og elsker jobben sin. Og. Hun er en skrivende vernepleier som jeg har fanget opp via twitter. Hun har også sin egen blogg.
Hun er verdt å lytte til. Her er det hun skriver:
En bønn til helsevesenet – se hvem du jobber for!
Kronikken i Bergens Tidene 11.05.15 er skrevet av Lise Klokkeide. Hun beskriver sin kronisk dårlige helse, og føler seg nedgradert i helsevesenet. Hun har en stoffskiftesykdom, og kjenner seg ikke godt synlig. Ikke like synlig som om hun hadde brukket ankelen.
Jeg trekker kronikken til Klokkeide videre inn i mitt eget felt som vernepleier. Se for deg et menneske med kognitive utfordringer. Utfordringer som tilsier at det kreves bistand døgnet rundt. Hvor en innleggelse på sykehus fremstår som et mareritt. Mennesket er redd. Skrekkslagent. Uten mulighet til å forstå alle som løper rundt i hvite klær. Hvitkledde som ønsker å stikke med kanyler. Som ikke ofrer et blikk på pasienten. Som ikke greier å se hvem de faktisk skal jobbe for. Klokkeide understreker at ikke alle pasientgrupper har et godt helsetilbud i Norge. Jeg trekker det nok en gang videre. Hvem er synlig? Kognitivt friske mennesker? Eller mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser?
”Tiltak for å bedre helsetilbudet til stoffskiftepasienter må starte med en erkjennelse av at kunnskapsnivået er for lavt.”
Hun treffer noe essensielt. Helse-Norge er et godt tilbud. Vi får nødvendig helsehjelp. Vi er heldig. Vi har gode sjanser til å bli frisk igjen. Landet vårt er flott å leve i. Samtidig ser jeg jevnlig de som faller ”mellom stolene”. Jeg ser de som ikke har de samme forutsetningene som oss andre. Som ikke greier å formidle hva som gjør vondt. Hvor det gjør vondt. De gråter modige tårer. Av smerte. Og antagelig noen ganger av avmakt. Forholdet mellom legen og pasient fungerer greit. De kommuniserer. Det legges fram et problem. Legen forsøker å løse det. Hva gjør legen når pasienten ikke kan fortelle med ord hva som gjør vondt? Hva gjør legen når pasienten ikke forstår alle medisinske begrep? Ord som bare blir hengende? Hva burde legen gjøre, når han overser pasienten? Og heller henvender seg til personen ved siden av? En som kun er med for å bistå praktisk? Og ikke er den som er syk? Et menneske med kognitiv funksjonshemming er fortsatt et likeverdig menneske. De er synlig. Men er de synlig nok?
Utsagnet til Klokkeide treffer meg. For lavt kunnskapsnivå. I mitt yrke som vernepleier, gir legebesøk meg ofte en besk smak i munnen. Mange mennesker med kognitive begrensninger har fått min bistand. Både hos fastlege og hos spesialister. Jeg stiller opp. Med faglig kunnskap. Med evne til å kunne formidle i forholdet mellom pasient og lege. Og med evne til å trøste når avstanden føles for stor for pasienten. Jeg har tørket tårer. Jeg har krøpet opp i sykesengen til et gråtende menneske – som ligger hulkende under dyna. Livredd. Og kun med et ønske om å dra hjem. Jeg har strøket over tårevåte kinn når uttalige blodprøver skulle utføres. Når et desperat blikk har søkt mitt, og bedt om min hjelp.”Få meg bort herfra. Bare få meg bort.” Jeg har holdt rundt en kropp – som har grått i avmakt og redsel. I frykt for alle undersøkelser som må gjøres. Obligatoriske. Men likevel uforståelige.
Poenget mitt er enkelt. Vi mottar allverdens god helsehjelp. Kunnskapsnivået er godt. Men ikke på dette. Når legen som skal utføre undersøkelser, ikke engang ser på pasienten sin. Når dialogen av naturlige grunner må gå via en hjelper. Men pasienten ikke blir snakket direkte til. Når det føres en dialog over hodet på mennesket i sykesengen. Dette gjør redselen stor, og opplevelsen vanskelig å forstå.
Kjære lege. Kjære behandler. Kjære sykepleier. Kjære bioingeniør som skal ta blodprøve: Dette er min bønn. Ta deg tid. Se pasienten foran deg. Ser du redselen? Ser du tåren som er i ferd med å bryte ut? Ser du at den voksne og livserfarne hånda jeg holder i, er hvit av usikkerhet? Ser du hvordan jeg som hjelper, stryker tommelen min over pasientens hånd? For å roe ned et livredd hjerte. For å få ned en høy puls. For å si med en enkel gest: Jeg er her. Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Jeg vet det er skummelt. Jeg vet det er vanskelig. Jeg skal hjelpe deg. Vi skal greie dette. Sammen.
Kjære Helse-Norge. Ta deg tid. Se bort fra datamaskinen. Møt blikket til pasienten din. Se pasienten. Snakk med han. Lær deg mer om han. Lær deg dialogen med han. Forklar så han forstår deg. Vis respekt.
Gjør pasienten din like synlig som alle andre. Det blir mer satt pris på enn du tror.
Monica Holmbukt
«For bare litt over en uke siden var vi der nede – sang og lekte med elevene ved dagsentrene, besøkte de kjente landemerkene som nå er revet i stykker og var ute å gikk i gatene hvor tusen av mennesker nå ligger begravd. Tårene våre renner for landet som vi er blitt så glad i, og som har vært vårt hjem de siste tre månedene.»
Dette skriver vernepleierstudent Ingvild Øyen i dette blogginnlegget. Hun og flere andre vernepleierstudenter var for kort tid siden i praksis i Nepal. Nå engasjerer de seg for å bistå i situasjonen etter jordskjelvet.
I 1995 var jeg selv i Nepal. Besøkte et dagsenter for utviklingshemmede og jeg var hjemme hos en familie med et barn med utviklingshemning. I disse dager går selvsagt tankene 20 år tilbake. Det er lett å oppfordre alle til å støtte vernepleierstudentene i det arbeidet de nå gjør for å gi noe tilbake til dette flotte landet og til de fantastiske folkene. Bruk kontonummeret nederst i innlegget. Det er flott at vernepleierstudentene nå står opp for en gruppe av befolkningen som ofte blir glemt i slike katastrofer.
Hjelp oss å hjelpe.
Først 3, så 1000, og nå fryktes over 10 000 døde etter jordskjelvet som rammet Nepal lørdag 25. April. En uke før hadde jeg og mine 13 medstudenter fra vernepleierutdanninga ved HiST landet i Norge, etter et 3 måneders praksisopphold i Nepal. Lørdag sjekket samtlige av oss avisene, og tallene over antall døde steg for hvert minutt. Vi var i sjokk, og dagene etter jordskjelvet har vært preget av maktesløshet. Våre venner er preget av en forferdelig katastrofe. Under vår praksisperiode har vi jobbet på ulike dagsenter for utviklingshemmede barn og voksne rundt om i landet. Vi reiste nedover med håp om å gjøre en forskjell, og kom hjem med så utrolig mange erfaringer rikere. I løpet av oppholdet vårt har vi blitt godt kjent med Nepal, takket være et nepaleserne som har ønsket oss velkommen inn i landet sitt. Kjærlighet koster ingenting. Vi ble utrolig godt tatt i mot, nå er det vår tur til å hjelpe dem.
Hverdagen for lokalbefolkningen, både før og etter, katastrofen var vanskelig, særlig for de med utviklings- og funksjonshemming. Forholdene for denne gruppen er svært dårlig tilrettelagt. Noen av dem fikk hjelp på de ulike dagsentrene som stort sett drives av pårørendeorganisasjoner. Frivillighetsprosenten er høy, det finnes lite bevilgede midler til denne gruppen. Som vernepleierstudenter bidro vi med vår kompetanse, og flere av oss har også donert bort små gaver til dagsentrene, som blant annet skrivesaker, leker, og annet utstyr. Vi så med våre egne øyne at alle midler hjelper.
Vi ønsker å bidra til at de med utviklingshemming kan være friske, trygge og at de igjen kan ha et dagsenter å komme til. Pengene vi samler inn skal gå til konkrete tiltak for dagsentrene. Sammen med våre kontakter nede i Nepal jobber vi med å finne ut hva de konkret skal brukes til og hvordan de skal komme frem, men det tar tid. Både banker og strømmen er nede nå, og vi er fortsett kartleggingsfasen. De vil ikke bli brukt som nødhjelp, men til de mest utsatte i tiden som kommer.
Dagene etter skjelvet har vi hatt daglige samtaler med våre kontakter der nede, og vi vet at de trenger vår hjelp. Flere av dagsentrene har store materielle skader, og vi vet nå at et av dem er jevnet med jorden. For bare litt over en uke siden var vi der nede – sang og lekte med elevene ved dagsentrene, besøkte de kjente landemerkene som nå er revet i stykker og var ute å gikk i gatene hvor tusen av mennesker nå ligger begravd. Tårene våre renner for landet som vi er blitt så glad i, og som har vært vårt hjem de siste tre månedene.
Heldigvis har flere av dagsentrene informert våre kontakter om at barna og familiene deres er i live, men situasjonen er likevel svært vanskelig, da de har mistet sine hjem og alt de eide. De trenger vår økonomisk støtte. Mandag ettermiddag opprettet vi facebook siden Innsamlingsaksjon til støtte for utviklingshemmede rammet av jordskjelvet i Nepal 2015, et døgn etter følger over 600 siden vår og vi er takknemlige for hver krone som kommer inn. På denne siden kan du også følge med på oppdateringer.
Hver krone hjelper, og nå håper vi du vil bidra.
Hjelp oss å hjelpe, gi ditt bidrag på konto: 4212 06 40202
Ingvild Øyen, på vegne av vernepleierstudentene som står bak aksjonen.
Bildene. Historiene. Det er nesten ikke til å fatte. Alle de navnløse. Flyktningene. Som med livet som innsats setter over havet. Det samme havet som vi nordmenn valfarter til for hygge og bading. Et paradis eller et helvete. Akkurat som havet, hvilket som helst hav, til alle tider har vært. Et paradis og et helvete.
Sammen seilte vi ut
Våre fartøy var losset til randen
Salmer ble sunget i natten
Ankeret hevet fra sanden
Kursen var satt
Det knaket godt i skipenes skott
Vevre never grep årene fatt
Midt i flyktningekatastrofen som utspiller seg i Middelhavet er det noen som står opp. Som med rak rygg gjør det de alltid har gjort. De legger bort det de er der for, og med yrkesetikken og faget sitt i ryggmargen redder liv. Sjøfolkene. Rederiforbundet melder om at ”sivile handelsskip plukket opp over 40 000 mennesker i 2014 i 882 redningsoperasjoner. Norskeide skip deltok i mellom 30 og 40 redningsaksjoner i 2014 og bidro til å redde 5000 båtflyktninger.”
Havets ulmende klang
Kranset i evig slummer
Sjeler som synger sin klagesang
Midt i den mørke natt
Vi rider over dønningene
Det koker i gryende bølger
Og stormen ere naere
Ikke bare redder de liv. De roper høyt og tydelig. Som Christian Remøy fra Bourbon Orca. På Debatten på NRK torsdag kveld sier han klart i fra at Norge må gjøre mer. Han og andre sjøfolk kritiserer norske myndigheter for å ikke gjøre nok. De gjør det ikke grunnlagt i ideologi eller politisk overbevisning. De gjør det i humanismens tjeneste. De gjør det grunnlagt i sitt fag og sin yrkesetikk. Det er utrolig flott å se norske sjømenn forsvare Norges stolte tradisjoner som sjøfartsnasjon.
På brygga i havnen stod drengen igjen
Og vinket adjø til de som fòr
Skipet forsvant i horisonten
I morgengryets glødende sol
Sjøfolkene er fyrtårn for alle yrkesutøvere. De viser hvor viktig det er med yrkesstolthet. Med en yrkesetikk som trumfer skiftende politiske stemninger. Det viser hvor viktig det er at yrkesutøverne har noen klare verdier som gjennomsyrer yrkesutøvelsen. På havet redder man liv. Og man sier i fra når myndighetenes politikk ikke bygger opp om dette arbeidet.
I generasjoner
Har det vaert ved havets klageport
De laerte sin sorg å glemme
De laerte sin sorg å glemme
Enker av havet
Hvilke verdier er det som gjennomsyrer deg som yrkesutøver i helse- og velferdstjenesten? Har du tenkt over det? Når vil du si i fra at myndighetenes politikk ikke bygger opp under de verdiene du setter høyt? Er du som yrkesutøver et redskap for å gjennomføre myndigheters skiftende politikk, eller sier du i fra når politikken kolliderer med dine verdier som yrkesutøver?
Velferdsprofesjonene har et særlig ansvar. Ansvar for å si i fra når politikken ikke er god nok. Når politikken ikke samsvarer med faget, verdiene og etikken. Derfor trenger vi også sterke, tydelige profesjoner. Profesjoner som vet at yrkesstolthet handler om noe mer enn seg selv. Jeg tror vi skal lære noe av hvordan sjøfolkene står opp i disse dager.
La dette være en hyllest til sjøfolkene.
Havets ulmende klang
Kranset i evig slummer
Sjeler som synger sin klagesang
Midt i den mørke natt
Vi rider over dønningene
Synger de sin klagesang
Versene er hentet fra Sørlandsvisen Hymne til havet, fremført av metalmusikerne In Vain
Lørdag morgen våknet jeg til nyheten om at skolene i Søndre Nordstrand, min bydel, slår andre skoler i landet. Det var Aftenposten som meldte det. Jeg tipper det var ment som en gladnyhet om osloskolen. Overskriften «Søndre Nordstrand slår Trondheim» burde jo være drømmeoverskriften for en utflyttet bergenser. For meg var det ikke det. For. Jeg er egentlig dritt lei av å bli minnet på at den bydelen jeg bor i ikke er like bra som vestkantbydelene. Jeg driver nemlig ikke med konkurranse. Verken på vegne av meg selv, barna mine eller skolen min. Jeg har det helt fint med å ha det bra.
Aftenpostenoppslaget forrige helg fremhever resultatene på nasjonale prøver. Bydelen min blir beskrevet som en av flere svake bydeler. Debatten etterpå har vært helt tullete. Debatten har nemlig hatt fokus på om tallmaterialet stemmer eller ikke. Stemmer det at Osloskolene er landets beste? Eller er det bare høyrebyråden som vil kaste (falsk) glans over sitt eget skoleprosjekt nå før valget? Det kan være at jeg er en lite ambisiøs pappa, men vet du hva? Jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke om osloskolen er landets beste eller ikke. Det jeg bryr meg om er om barna mine, og naboens barn, lærer det de skal lære. Jeg bryr meg om om skolen er i stand til å endre seg om de ikke gjør det. Og jeg bryr meg om om barna har det bra.
Debatten har hatt fokus på om osloskolen har større andel elever med fritak enn andre, og at en dermed ikke kan sammenligne resultatene. Det kan nesten høres ut som om det er fritaket i seg selv som er problematisk. Det er selvsagt ikke problematisk når skole og foreldre blir enige om at denne testen ikke er fornuftig for denne eleven. Eksempelvis på grunn av kort botid i norge eller at en er innlagt på sykehus. Det er mange grunner til at folk får fritak.
Debatten denne uken om elevtesting sier meg en eneste ting. Nasjonale prøver må ikke brukes til å sammenligne skoler, men til å sikre at den enkelte elev lærer det den skal lære. Elevtestingen må ikke være en del av en konkurranse mellom skoler. I enhver konkurranse finnes det tapere. Så lenge målingene sier lite om selve skolebidraget, men nesten utelukkende noe om resultatene, er det ikke vanskelig å finne ut av hvilke skoler som blir taperne på slike resultatlister. Dette uten å vite noe særlig om hvor god skolen er eller ikke er. Det kommer an på utgangspunktet til elevene. Da bidrar slike tullete tall til å påpeke skolens ufortreffelighet, i stedet for å bygge opp om alt den gjør bra. Skolen min er i en klar positiv tendens der lærere, skoleledelse og foreldre jobber knallhardt for å styrke skolen og dens omdømme. Da trenger vi ikke denne debatten. Ikke i det hele tatt.
Kanskje det mest triste og provoserende i debatten denne uken er at det ender opp med at ”min” hardtarbeidende rektor må bruke tid på å legge frem tall og informere foreldre, istedet for å bruke sin dyrebare tid på å sikre at mine barn får god undervisning. Det er skikkelig bra at skolen min nå har sendt ut informasjon om dette til klassekontakter, men at skolen er nødt til å bruke tid på å legge frem fritakstall fører oss ingen vei i debatten om best mulig skole.
Jeg er en varm tilhenger av testing. Godt utviklede tester som måler hvordan min sønn og min datter gjør det i forhold til kvalitetssikrede nasjonale normer. Tester som også kan gi skolen læring i hvordan den videre oppfølgingen skal være for å oppnå formålene til skolen. For den enkelte elev og for elevene som helhet. Vi trenger ikke tester som fører til en debatt om hvordan man kan bruke dem til å sammenligne skoler. Derfor må den tredje veien i denne debatten mer frem. Vi kan ikke fortsette å krangle om testing eller ikke testing. Tull med tall eller tullete tall. Vi må komme videre. Slik ser jeg det for meg:
Der kommer hun. Testdamen med testkofferten. Som vanlig helt uanmeldt. Verken lærere, rektor, elever eller foresatte visste om det. Hun bare kom. Testet. Og gikk igjen. I år var det visst på våren hun kom. I fjor var det på høsten. Helt uforutsigbart. Selvsagt. Hennes jobb er jo å kvalitetsikre det arbeidet skolen gjør. Ikke å måle hvilke skole som er best. Hun tester om elevene har lært det de skal lære. Og kommer med forslag til forbedringer. Først og fremst forbedringer knyttet til den enkelte elev. Oppdager hun at det er flere som har samme utfordringer kommer hun selvsagt med innspill til strukturelle endringer.
Lærerne er minimalt opptatt av testen. De er opptatt av at elevene lærer. Ikke lærer for å gjøre det bra på testen, men for at de skal lære å lære. Nemlig. Derfor er testingen en naturlig sikkerhet for å sjekke at det de driver med er den rette måten. Om testen viser forbedringspotensial gir det grunnlag for endring. Helt nødvendig endring som gode profesjonsutøvere tar som en naturlig del av en kunnskapsbasert praksis.
Vernepleieren 