Vernepleieren

Server kaken, for pokker!

Illustrasjonsfoto: Folk som klapper på konsert

”Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det, sier han.” Han er meg, og jeg sier det i Aftenbladet på nett.

Våren 2013 satt jeg på et rødgrønt statssekretærkontor. Jeg trodde at jeg var der for å snakke om hvordan meldingen til stortinget om situasjonen til personer med utviklingshemning burde eller kunne bli. Mesteparten av møtet ble en presentasjon av hva meldingen ikke kunne bli. At den ikke kom til å være konkret, at den kun skulle gi retning. Og først og fremst, møtet ble brukt til å senke forventningene til hva som skulle komme. Unnskyldningene var mange. Ambisjonene på vegne av regjeringen, personer med utviklingshemning og resten av samfunnet var syltynne. Jeg er glad for at noen presset på for at det ble en melding, men resten er historie.

Bordet var dekket for FrPs første inkluderingsminister. Herregud som jeg misunner henne den jobben. Hun hadde overtatt en relativt dårlig melding på et område uten veldig store politiske kontroverser (en skulle i hvert fall tro det). To engasjerte rødgrønne statssekretærer hadde startet et arbeid som på langt nær var avsluttet. Et arbeid på et felt hvor inkluderingsministeren ikke har all verdens av virkemidler (de ligger i fagdepartementene), men en hel haug med muligheter. På et felt der folk er sulteforet på oppmerksomhet. Når var det sist personer med utviklingshemning følte seg virkelig sett av politiske myndigheter? Når opplevde ansatte i tjenestene sist at de var sett av administrasjon og politikk? Og ikke bare det, hun fikk en gavepakke fra stortinget da de hadde en strålende behandling av meldingen med klare føringer. Bordet var dekket. Det var bare å servere kake.

Så ble det stille. Veldig stille. Redaktøren i Fontene skriver om en usynlig minister med manglende ambisjoner. ”Et søk på hennes navn i kombinasjon med utviklingshemning/utviklingshemmede i medieovervåkingstjenesten Retriever gir fem treff for 2013 og 2014 til sammen.” Selv om jeg på ingen måte er fagperson innen kommunikasjon drister jeg meg til å si at dette området er en kommunikasjonsfaglig tragedie. På nettsidene til inkluderingsdepartementet så er det knapt spor av at dette departementet har et koordinerende ansvar for politikken for personer med utviklingshemning. At inkludering ikke bare handler om innvandrerbefolkningen. At det finnes barn med utviklingshemning. At dette også er likestillingspolitikk i praksis.

Av over 70 nyheter på departementets nyhetsside i løpet av 2014 er det ingen av dem som omhandler personer med utviklingshemning. Ingen. Det er selvsagt noen som kan tenkes å ha betydning for også denne gruppen av landets befolkning, og da særlig varselet om en felles likestillings- og anti-diskrimineringslov (som jeg for øvrig er svært positiv til). Selv ikke i saker som varsel om ny stortingsmelding om familiepolitikken har familier med barn med funksjonsnedsettelse blitt særlig fremhevet. Det er eksempler nok å ta av til at dette burde vært fremhevet som et satsningsområde.

I februar ba stortinget regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg. Nå varsler statsråden at det kommer først etter sommeren. Hvor vanskelig kan det være å lage et mandat og begynne å jobbe? Og ikke minst, hvor vanskelig kan det være å opprettholde det momentum som stortingets behandling av stortingsmeldingen gav? Kaken stod der, men ministeren tok ikke tak i kakespaden.

Enda underligere blir det når hun torsdag fikk muligheten til å diskutere temaet i Dagsnytt 18. Hun fikk mulighet til å dele ut kake på overtid. Hun takket nei. Hun takket nei til å diskutere da motdebattanten er redaktør. Til tross for at redaktøren i Fontene er nesten den eneste som utfordrer offentligheten på dette feltet. Det kan selvsagt være at departementet jobber med temaet. Men. For et paradoks det er at når statsråden blir beskyldt for å være usynlig så vil hun ikke diskutere det i riksdekkende radio. Hun gjør seg usynlig. Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det.

Ja, jeg er misunnelig på Solveig Horne. Jeg elsker kake, og jeg vil gjerne dele. Først ville jeg nedsatt et spenstig utvalg med et bredt mandat. Jeg hadde invitert Geir Lippestad, Jan Tøssebro og Karl Elling Ellingsen med. Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Anita Krohn Traaseth hadde også fått plass. Jeg ser heller ikke bort i fra at Carjet Demir, Ivar Stokkereit, Jon Løkke og Victor Normann burde vært der. Selvsagt hadde bruker- og menneskerettighetsorganisasjonene og fagforeningene vært sentrale. Ja, jeg kan fortsette. For enda gjenstår det viktigste. Utvalget hadde fått i mandat å aktivt trekke med personer med utviklingshemning. Ikke bare som stafasje, men som aktive bidragsytere og beslutningstakere i utvalgets rapport. Både som bidragsytere og medlemmer i utvalget. Jeg hadde også tydeliggjort at utvalget ikke bare skulle komme med løsninger, men at de også skulle skape debatt. At de skulle reise rundt i landet, at de skulle lage nettside og blogg. At de skulle skrive kronikker. At de skulle lage workshop om arbeid der Petter Stordalen, Gerd Kristiansen og folka fra Halvorsens Conditori og kaffebaren i brenneriveien var med. En tilsvarende om skole og en om tjenesteutvikling og ikke minst om styring og kommunal frihet. Tjenestedesign og innovasjon hadde selvsagt vært sentrale begreper i mandatet, og forskning og kompetanse likeså. Og, jeg kan fortsette, men tror poenget er tatt.

Når jeg den siste tiden har forelest for ansatte i tjenestene har jeg spurt om hva som er de overordnede føringene de jobber etter. Det første svaret som kommer er økonomiske rammebetingelser. Inkluderingsministeren bør gi dem inkludering, deltakelse, selvbestemmelse, mangfold og individuell oppfølging.

Bordet er dekket. Kaken er klar til å spises. Jeg spiser gjerne kake på departementets kontor om ambisjonene er større enn sist gang jeg var der. La oss alle satse på at kremen ikke blir sur før departementet serverer. Server kaken, for pokker!

26/06/2014 1

Dear mr. Ian Ayre

Det var sommer. Det var sol. Jeg var ung. Det var kanskje den sommeren jeg egentlig og virkelig ble voksen. Og det var første gangen.

Sommeren 1994 jobbet jeg nattevakter i en kommune. Syklet hjem til foreldrene mine. Sov noen timer, og dro videre til kveldsvakt i en annen kommune. Det var en fantastisk sommer. Jeg jobbet og jobbet og jobbet. Sommeren året før jeg begynte på vernepleierutdanningen. Og det var første gangen.

Det var første gangen jeg ble bitt på jobb. Første gangen jeg havnet på legevakten etter en arbeidsøkt. Første gang jeg virkelig møtte den delen av virkeligheten i mitt kommende yrke. Og, den sommeren jeg virkelig ble sikker på hva jeg skulle drive med resten av livet.

Jeg skriver dette til deg, mr. Ian Ayre* for å vise at jeg har erfaring. Erfaring med å oppleve hvordan det er å bli bitt, men først og fremst erfaring med hvordan det er å jobbe for folk som biter. For. Du vet sikkert ikke hva en vernepleier er. Kanskje har du hørt om vår britiske søstre, learning disability nurses, men det sier deg sikkert ikke så mye. Jeg forventer ikke at du selv skal forstå at du trenger en slik som meg.

Andre gangen var jeg blitt vernepleier. Hun var kanskje 12, men litt liten for alderen. Litt som han mannen du har ansvar for. Jeg posisjonerte meg helt feil, men skal selvsagt ikke ta skylden. Litt som han italieneren. Men. Man skal aldri aldri akseptere å bli utsatt for vold på jobben. Verken som fotballspiller, eller som vernepleier. Merket på armen er der fremdeles etter den andre gangen. Et minne for livet.

Mange vernepleiere opplever slike situasjoner ofte. Situasjoner der man står i fare for å bli utsatt for vold. I fare for å bli bitt. Men først og fremst er vi i situasjoner der vi har muligheten til å endre. Vi er endringsagenter som både kan jobbe med enkeltindividet og jobbe med miljøet rundt. Vår erfaring tilsier at endring er mulig. Med tilrettelegging og positive strategier er det mulig å redusere og eliminere lavfrekvent alvorlig problematisk atferd. Det er vanskelig, men det er mulig.

Mr. Ian Ayre, jeg forstår godt at det er fristende å straffe. Straffe hardt. Selvsagt må du gjøre det og. For omverdenen sin skyld. For at vi unitedsupportere og alle andre skal tro at dere ikke tar lett på slik atferd. Men ikke tro at det hjelper så mye på atferden. Jada, det kan være det er lenge til neste gang, men kunnskapen og erfaringen, også med mannen din, er vel at straff ikke hjelper noe særlig. Du kan selvsagt sende han vekk. Sende problemene bort. Det er noe vi vernepleiere har erfaring med. Skoler som nekter utagerende elever skoleplass. Psykisk helsetjenester som sender de videre. Tilbake til vernepleieren. Vernepleieren som forstår at det er vanskelig og komplekst, men som også vet at det er mulig. Det er ikke sikkert Real Madrid vil ha han, men du finner sikkert en klubb.

Men.

Hadde jeg vært deg, mr. Ian Ayre så hadde jeg ikke kvittet meg med Suarez. Jeg hadde ansatt en vernepleier. (Jeg vet til og med om noen vernepleiere som av en eller annen merkelig grunn er Liverpoolsupportere)

*Ian Ayre er direktør i Liverpool FC

Om du ikke forstå noenting av bakgrunnen for denne bloggposten kan du jo trykke her…

24/06/2014 2

Fellesskolen? Helt konge!

Det er noe underlig, men akk så forutsigbart ved debatten etter kronprinsparets skolevalg denne uken. Underlig fordi den i all hovedsak handler om monarkiet, og ikke skolepolitikk. Forutsigbart fordi landets republikanere, særlig på venstresiden av norsk politikk, bruker anledningen til å snakke om et kongehus som beveger seg bort fra folket.

Dette synes jeg er synd. For selv om jeg er republikaner synes jeg det er noe mye mer viktig å diskutere etter kronprinsparets avgjørelse enn monarkiet. Nemlig skolen. Kanskje det viktigste av alt. Den arenaen som på en eller annen måte samler oss alle til et slags fellesskap. Jeg synes selve ideen som fellesskolen bygger på er flotte greier. Ja, jeg er nærmest forelsket i nærskolen. Selv om kanskje ikke vår fremtidige konge mener det, så mener jeg at fellesskolen er helt konge.

Fellesskolen skal gi hver enkelt elev individuell oppfølging, uavhengig av elevens forutsetninger. Den skal sikre at Brage med utviklingshemning lærer å lese og regne slik at han kan leve et selvstendig liv. At Iman med foreldre som flyktet til Norge lærer seg godt nok norsk til å delta på arbeidsmarkedet på like vilkår. At vår kommende dronning er god nok i engelsk til å kunne gifte seg med en engelsk prins. Fellesskolen skal gjøre forskjell på folk. Den skal nettopp bygges opp rundt forskjellene våre. Hvis den ikke ser forskjell på folk vil den mislykkes i å gi alle like muligheter. Den vil svikte i å bidra til at Brage, Iman og vår kommende dronning får oppnådd det de vil her i livet. Og samtidig med dette skal den sørge for at vi alle lærer å omgås med dronninger og utviklingshemmede. At vi ikke bare funker, men at vi funker sammen.

Felleskolen er ikke bare noe vi har felles på skolen. Fellesskolen er bygget på prinsippet om nærhet. Nærhet til et bomiljø. Skolen er noe mer enn en skole. Det er en av grunnsteinene i et nærmiljø. Skolediscoen, sommeravslutningene og si Hei kampanjen er sentrert rundt skolen. Skolen bidrar til nærmiljøet som ingenting annet.

Når kronprinsparet velger bort nærskolen gir det klare signaler. De sier at de gjør det de mener er best for sine barn. Slik de fleste foreldre vil gjøre for sine. Men. Hvis fellesskolen ikke er god nok for kommende dronninger som er redd for å ikke bli gode nok i engelsk, hvordan kan den da være god nok for Abdulla som trenger spesialundervisning for å lære eller for Kari som bor på institusjon?

Jeg er dog ikke bare forundret. Jeg er nesten litt provosert. Provosert av at så mange legger skylden på et kronprinspar som bare bruker den retten så mange tydeligvis har tatt for gitt. Retten til å velge. Det er ikke mange år siden denne valgfriheten ikke ble tatt for gitt. Nå er til og med norsk venstreside påpasselig med å si at foreldre selvsagt skal få gjøre som de vil. Er det virkelig så lett. At vi skal drive å moralisere over enkeltpersoners personlige valg for egen familie, men hegne om valgfriheten de benytter? Selvsagt ikke. Hvis vi driver og moraliserer over enkeltpersoners valg sier vi jo nettopp at ”there is no such thing as society”, gjør vi ikke?

Alle mulige folk velger andre skoler enn nærskolen for barna sine. Her på Bjørndal er dette ett hett tema. Her bor det ingen prinser eller prinsesser. Her bor folk. Folk som også vil gjøre det beste for barna sine. Jeg nekter å moralisere over naboene mine som nettopp velger bort nærskolen. Riktignok er det kanskje ikke så mange som kan velge en riking skole som vår kommende dronning skal gå på, men konsekvensen er mye av den samme. Nærskolen får rykte på seg for å ikke være god nok (kanskje også av og til et helt riktig rykte). Nærskolen mister penger da pengene følger eleven, og tilbudet blir skåret ned. Klasser blir slått sammen. Enda flere elever per lærer. Men, skal vi skylde på dem som tenker på det beste for barna sine? Skal vi kreve at de kongelige er folkelige, må vi også tillate at de gjør som folk. Tenker på sine egne unger (i tillegg til kongeriket). Vi kommer ingen som helst vei om vi skal klage på dem som benytter seg av valgfriheten. Vi må ta diskusjonen fra enkeltpersoners valg til politikken.

For eksempel må vi stille spørsmål om kronprinsparet faktisk skal ha mulighet til å betale seg bort fra nærskolen. Valgfriheten til høyresiden blir ofte de rikes valgfrihet. Når ressurssterke familier velger bort fellesskolen er det mer enn naivt å tro at dette ikke får konsekvenser for skolen og resten av elevene. Vi må slutte å tilrettelegge for fritt skolevalg.

Men. Hovedsakelig er selvsagt problemet at fellesskolen først og fremst har vært tilpasset gjennomsnittseleven. At den har vært en enhetsskole mer enn en fellesskole. Når verken de ”flinkeste” eller de ”dårligste” elevene passer inn har vi et stort problem. Da hjelper det ikke med bedre lærere og mer tvungen arbeidstid. Vi trenger en fleksibel skole med enda flere voksne. Færre elever per lærer, flere andre voksne med lang utdanning. Vi trenger en skole med mindre kontroll og mer kunnskapsbasering.

Vi må sammen sørge for at nærskolen er det naturlige valget både for folk og prinsesser. Da må vi flytte debatten fra slottet til stortinget.

20/06/2014 0

Mastersyken

Lærerne skal få mastergradsutdanning. Barnevernpedagogene vil ha mastergradsutdanning. Og, vi vernepleiere, vi trenger visst ikke den utdanningen vi har engang.

Denne uken ble det klart at lærerutdanningen skal bli 5-årig. En femårig masterutdanning, der en del av utdanningen skal bestå av et eget fordypnings- og forskningsarbeid, en mastergradsoppgave. Det bør sparke liv i debatten om innhold og utforming av alle velferdsutdanningene. Utdanningene som skal sørge for at møte mellom velferdstjenester og den enkelte tjenestebruker blir best mulig.

Ikke bestått. Er det faktisk det som står der. Ikke bestått på kvantitativ metode. Mangler grunnleggende forståelse. Etter å ha fått en fin fin A på vitenskapsteorien, gikk jeg rett og slett på en smell…

Diskusjonene om barnevernpedagogutdanningen bør bli en 5-årig mastergradsutdanning har i perioder vært ødeleggende for fagforeningen Fellesorganisasjonen (FO). Organisasjonen som organiserer tre av velferdssamfunnets utdanninger, sosionom, barnevernpedagog og vernepleier. Når barnevernpedagogene i organisasjonen gikk ut og sa at de ønsket at utdanningen deres burde være bedre og lengre var det med stor sprengkraft. Dessverre ble mye av debatten i etterkant av dette preget av vedtekter og om de hadde ”lov” til å mene dette på vegne av barnevernpedagogene og FO. Forstå det den som kan. Mens lærerne nå får anledning til å diskutere utvikling av utdanningen i det offentlige rom, er jeg spent på om FO som profesjonsforening er i stand til å bringe debatten om mastergradsutdanning og kunnskapsheving i lærerutdanningen over til våre andre utdanninger. Jeg håper, for det trengs en slik debatt.

Personlig krise. En personlig krise etter å ha fått min andre A på min mastergradsutdanning? Vel, krise er vel et sterkt uttrykk, men plutselig stod jeg der. A på kvalitativ metode. Stryk på kvantitativ. Jeg som trodde jeg var glad i grafer. Glad i harde data som viste effekt (eller manglende effekt). Jeg som kommer fra et atferdsanalytisk miljø som er glad i å sikre gode design for best mulige intervensjoner. Kunnskapsbasert praksis. Hva er jeg blitt? En slik en som skriver svada på bloggen min, og som ikke har grunnleggende forståelse for det jeg er så glad i? Shit!

Det er noen klare signaler en lærerutdanning som fører til mastergrad gir. Det viktigste er at det å jobbe for mennesker er komplekse greier. Det er ikke slik at det holder med empati og tålmodighet. Dette gjelder ikke bare elever på skolen. Det gjelder også utvikling av et inkluderende arbeidsliv, bistå folk ut av rusmisbruk eller til å leve med sosiale og psykiske utfordringer. Det gjelder å bistå familier i problemer, eller barn som lever i omsorgssvikt. Det gjelder også å bistå mennesker med utviklingshemning til best mulig liv. Det er komplekse saker. Fremtiden er kunnskapsbasert.

Vernepleiere / ev. ufaglærte
Vi har ledig 3 x 75 % stillinger for helsefagutdannede, gjerne vernepleiere, men vi vil og kunne vurdere ufaglærte.

Æh, eller kanskje ikke. Vernepleiere/ ev. ufaglærte var tittelen på en stillingsannonse i Tromsø her om dagen. Jommen sa jeg kunnskapsbasert. Er det slik at det er det samme om man har vernepleierutdanning eller ingen utdanning? Det er jo bare mennesker det er snakk om. I debatten som fulgte var det flere vernepleiere som tok til orde for at det var helt greit med en slik annonse. Det handler mest om personlig egnethet. Hva sier dette om synet på det å jobbe for mennesker? Selv om man er god til å kjøre buss, får man vel ikke bussjåførjobb uten buss-sertifikat. Selv om man er god til å skru rør, får man ikke lov til å jobbe som rørlegger uten utdannelse. Selv om man er god med tall, får man ikke jobbe som revisor uten godkjenning. Hvorfor skal det være annerledes med mennesker? Det som er det mest komplekse av alt.

Hvilke overordnede faglige og politiske føringer jobber dere etter i hverdagen? Et av mine viktigste spørsmål i mine forelesninger. Svaret var overraskende første gangen. Ikke nå lenger. Svaret var…. Økonomiske rammebetingelser og nedskjæringer.

Når økonomiske rammebetingelser blir den viktigste overordnede føringen i arbeidet for personer med utviklingshemning utfordrer det min påstand om at fremtiden er kunnskapsbasert. Hva er vitsen med lang utdannelse når rammene ikke ligger til rette for at kunnskapen og kompetansen blir utnyttet?

Når landets kommuner (og andre arbeidsgivere) verken etterspør kompetanse eller legger til rette for utnyttelse av kompetansen er det åpenbart et argument mot at velferdsutdanningene skal bli lengre. At lærerutdanningen, barnevernpedagogutdanningen eller for den saks skyld vernepleierutdanningen skal bli lengre og endres til masternivå kan på alle måter være et tegn på den mye omtalte mastersyken.

Men, det trenger ikke være det. Det kan også være et tegn på at det er avgjørende viktig å gjøre noe med utdanningene. Når arbeidsgiver ikke kan vurdere forskjellen på en vernepleier og en ufaglært, tilsier ikke det at det trengs endringer i utdanningen (ikke bare hos arbeidsgiver)? Når folk i tjenestene er mest opptatt av de økonomiske rammene, sier ikke det noe om mangel på faglige lysfontener som nettopp kan se muligheter i hverdagen innenfor de økonomiske rammene og med sprengkraft nok (hvis lysfontener har sprengkraft) til å bryte ut av disse rammene?

Hvorfor skal jeg egentlig kunne regne ut kjikvadratrot og vite hvilke statistiske analyser som skal brukes ved små utvalg? Hva er egentlig poenget med at jeg som vernepleier skal kunne regresjonsanalyser? Og hvorfor i huleste skal mange flinke fagfolk sitte å lese time etter time på ting som de aldri får bruk for?

Det er mange grunner til at jeg strøk på eksamen i kvantitativ metode i mitt masterstudie i habilitering og rehabilitering. Den mest åpenbare grunnen er selvsagt at jeg ikke gikk på mer enn en halv forelesning eller at jeg bare leste dagen før eksamen. Det kan også være at jeg er umåtelig treig når det gjelder tall. Hadde det bare vært dette hadde det ikke vært noe poeng å dele det med dere. Men, det kan også skyldes at jeg innerst inne er litt skeptisk. Skeptisk til at jeg, og mange andre, skal lære seg så mye statistisk metode. At vi skal kunne ”hvordan” i statistikkens verden. Gir dette bedre klinisk praksis? Jeg er skeptisk. Derfor er jeg også skeptisk til en tro på at profesjonsutøvelsen vår blir så mye bedre med en masterutdanning slik mange masterutdanninger er lagt opp i dag. Man blir ikke nødvendigvis bedre klinikere i møtet med mennesker av å kunne forske. Særlig ikke når denne forskningen er på gruppenivå.

Den kliniske praksisen handler om enkeltpersoner. Om N=1. Om å sikre at intervensjonene man setter i gang gjør noe av betydning for Per og Idil. Velferdsprofesjonene handler om et håndtverk. Det vi må snakke om i mye større grad enn i dag er hvordan vi skal sikre at dette arbeidet er mest mulig kunnskapsbasert. At det er empirisk støttet, at det bygger på systematisk erfaring og på tjenestebrukers kunnskap. Skal masterutdanningene innen vårt felt ha betydning må fokus flyttes fra forskning til klinisk praksis. Fra gruppenivå, til N=1. Hvis profesjonsutdanningene skal være på masternivå må innholdet ha fokus på innhenting og anvendelse av forskning i klinisk praksis. De må ha fokus på endring av praksis og systematisk kvalitetsforbedring. Ikke på forskning på gruppenivå. Merk gjerne at jeg her snakker om masterutdanning som grunnutdanning i velferdsprofesjonen. Det er supert at også vernepleiere blir forskere.

Når leste du sist en fagartikkel eller en systematisk oppsummering? Og ikke minst, når fikk slik ny kunnskap sist konsekvenser for din egen praksis? En masterutdanning er ikke uforenelig med god klinisk praksis, men det er ikke masternivået i seg selv som er avgjørende. Det er innretningen i masterutdanningen som er avgjørende. Jeg ønsker lærerne lykke til med sin masterutdanning. Jeg håper den først og fremst bidrar til en kunnskapsbasert skole.

07/06/2014 1

Mente du det, Robert?

Du sa det som mange tenker. Jeg regner med, at når du får tenkt deg litt om, så mente du det ikke. Du kan ikke som arbeidsminister mene det du sa i går på Dagsnytt 18. Om du gjorde det så har din rolle som minister spilt totalt fallitt.

I debatten om anbudsutsetting av arbeidsmarkedstiltak sa nemlig du følgende:

..må huske på at det vi gjør her er ikke å sette de aller svakeste ut på anbud, vi snakker ikke om å sette verken de med Down syndrom eller andre svake grupper ut på anbud. Det vi snakker om er de menneskene som skal tilbake til ordinært arbeidsliv.

Hva er det du egentlig sier her? Hvilke forventninger har du til mennesker med Down syndrom? For litt siden ble en ung mann med Down syndrom nektet å fly alene av Norwegian. Ombudet har slått fast at dette var diskriminering. Saken sa mye om hvilke forventninger vi alle har til hva mennesker med utviklingshemning egentlig kan klare. Din uttalelse bygger opp under en slik forventning.

Jeg elsker tanken din om kreativitet, innovasjon og det å sette den som trenger bistand i sentrum. At man må sette folk ut på anbud, kommersialisere driften av avklaring og oppfølging for å få til denne innovasjonen er selvsagt ikke sant. Å sette personen det gjelder i sentrum handler ikke om «å selge» han på det åpne markedet.

I Halden er Erlandsens Conditori nå i ferd med å måtte legge ned driften. Her er det tre personer med utviklingshemning som driver dette ærverdige spisestedet i byens sentrum. Kommunen viser svært liten kreativitet og innovasjonsevne, og tilbyr dem dagsenterplass i stedet for assistent. Sentrale politikere, som deg, er helt muse stille. Etter å ha hørt deg i Dagsnytt 18 i går forstår jeg mer om hvorfor verken du eller lokale politikere engasjerer seg. Der forventer ikke at personer med utviklingshemning kan nærme seg det ordinære arbeidsmarkedet. Ikke bare sier det noe om forventningene deres til personer med utviklingshemning. Det sier mye om hva dere tenker om»det ordinære arbeidsliv». At det ordinære arbeidsliv er noe statisk, noe ensartet som folk må tilpasse seg til for å passe inn. Nei, Robert, «det ordinære arbeidsliv» må være dynamisk med plass til mange. Med plass til annerledeshet og folk med ulike forutsetninger.

Kjære Robert Eriksson. Jeg tror faktisk ikke du egentlig mente det du sa i går, men jeg utfordrer deg til å si det. Si at du også forventer en langt sterkere innsats for å få folk med Down syndrom og andre med utviklingshemning ut i det ordinære arbeidslivet. At du jubler når du hører om innovasjon som den i Halden. Og viktigst, at du lover at du skal gi det offentlige virkemidler som gir handlingsrom slik at Halden kommune og andre kan bygge dansegulv i stedet for å være portvakter.

Mennesker er ikke svake. Det er vi som samfunn som plasserer og kategoriserer. Som ikke forventer og ikke ser muligheter. Vi trenger en innovativ og kreativ offentlig sektor. Ikke flere mennesker på anbud.

16/05/2014 2

Arbeidstid – en tredje vei!

Høyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem.

Regjeringen har nå varslet endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Folk skal kunne jobbe lengre vakter. Fagbevegelsen med LO i spissen raser. Naturlig nok. Dette er en debatt som fort blir polarisert. Høyresiden og fagbevegelsen står steilt i mot hverandre. Det er ingen tjent med, særlig ikke de som er avhengig av gode tjenester. Derfor tar jeg med dette til orde for en tredje vei når det gjelder arbeidstid. En tredje vei som både tar tjenestebrukeres og arbeidstakeres behov på alvor.

Hvordan man organiserer omsorgstjenestene til personer med utviklingshemning kan ha stor innvirkning på en lang rekke forhold. Eksempelvis vil hvordan vaktskifter er organisert ha innvirkning på i hvor stor grad personer med utviklingshemning har mulighet til deltakelse i fritidsaktiviteter som overskrider rammen for personalets arbeidstid. Organisering påvirker også rekruttering av personell med formell kompetanse, det påvirker sykefravær og det påvirker andel hele stillinger. Alt dette er faktorer som både direkte og indirekte påvirker situasjonen for personer med utviklingshemning.

Flere steder er det blitt prøvd ut ulike former for såkalt alternative arbeidstidsordninger. Ordningene er også blitt omtalt som komprimert arbeidstid og/ eller langturnus. Det er en lang rekke ordninger som inngår i disse begrepene, men felles for de fleste er at man går lange vakter med lengre friperioder mellom arbeidsperiodene. Oftest fraviker slike ordninger også arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven (Moland & Bråthen, 2012).

Bergen kommune har de siste årene prøvd ut ulike former for alternative arbeidstidsordninger. FAFO har fulgt disse forsøkene og kom i slutten av 2012 med sin sluttrapport(Moland & Bråthen, 2012). Den viser overveiende positive resultater. Rapporten peker på økt brukerstyring, økt andel hele stillinger, økt rekruttering av fagpersonale, lavere turnover, lavere sykefravær og økt generell tjenestekvalitet. Avslutningsvis peker rapporten på at det er behov for å se om de samme effektene vil oppnås i forhold til tjenestebrukere som har andre tjenestebehov enn de som inngår i forsøkene i Bergen kommune.

Regjeringen må bygge videre fra erfaringene i Bergen. Ikke ved å liberalisere loven, men ved å starte opp kvalitetsforbedringsprosjekt. Prosjekt med fokus på arbeidstidsordningene til ansatte i tjenestene for personer med utviklingshemning. Et overordnet mål vil være å bedre sammenhengen i tjenesteytingen og dermed øke tjenestebrukernes selvbestemmelse og deltakelse. Med et slikt prosjekt er det ønskelig å kunne analysere om endringer i arbeidstidsordningene kan bidra til å rekruttere flere fagfolk i tjenestene, forhindre stor grad av turnover, minske sykefravær og øke stillingsandelene. Siden slike arbeidstidsordninger bryter med arbeidsmiljøloven er de blitt møtt med betydelig skepsis, særlig i fagforeningene. Et prosjekt som følger opp funnene fra forsøkene i Bergen kommune ved å utvide til andre kommuner og et bredere spekter av tjenestebrukere, vil kunne gi et bedre grunnlag for eventuell implementering av alternative arbeidstidsordninger som noe annet enn ”alternativer” i kommunenes tjenesteorganisering. I kvalitetsforbedringsarbeid legges det vekt på viktigheten av å teste ut ideer i mindre skala før implementering som en standard (Langley et al., 2009).

Et kvalitetsforbedringsprosjekt med fokus på arbeidstidsordninger kunne vært styrt fra landets helsemyndigheter med et tett samarbeid med arbeidslivets parter. Ulike tjenestesteder i ulike kommuner bør velges ut. Siden dette berører ulike parter er man avhengig av tett samarbeid med både brukerorganisasjoner og fagforeninger på overordnet nivå, samt ansatte og enkeltbrukere på de enkelte tjenestestedene. Forsøkene fra Bergen viser at dette er viktige suksessfaktorer.

For å kunne evaluere kvalitetsforbedringsarbeidet vil det være viktig å innhente baselinedata. Dette gjelder særlig forhold som er enkle å måle for å kunne sammenligne data før og etter gjennomføring. Dette gjelder forhold som andel fagpersonell, sykefravær, stillingsstørrelse, turnover o.l. Avhengig av planlagt varighet for prosjektet kan man sammenligne disse forholdene med situasjonen før innføring av alternativ arbeidstid, eller man kan sammenligne med situasjonen i utvalgte tjenester der slik arbeidstid ikke er innført. Videre kan det også være viktig med en mer kvalitativ evaluering av kvalitetsforbedringsprosjektet. Her vil en brukerundersøkelse og en undersøkelse blant ansatte kunne gi viktig informasjon. Til slutt ville det kunne være aktuelt å utarbeide kvalitetsindikatorer som omhandler tema som inkludering og deltakelse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Kvalitetsindikatorer er indirekte mål på kvalitet, og vil i dette tilfelle kunne bidra til vurderingen av effekten ulik organisering av tjenestene har på oppnåelse av intensjonene i ansvarsreformen.

Arbeidstidsordninger er et brennbart politisk område. Derfor er det kanskje særskilt viktig med ytterligere forbedringsarbeid på området. Dette vil kunne gi nye problemstillinger og/ eller større trygghet for om dette er noe som kan og bør implementeres i større skala enn det blir gjort i dag.

I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet (Langley et al., 2009). Viktige moment vil alltid være å informere tidlig om hvorfor endring er nødvendig, la de involverte komme med innspill, kontinuerlig informasjon om videre fremdrift og løpende resultater, samt dele informasjon om hvordan endringene vil berøre de involverte etter implementering. Dette er viktige moment både i forhold til ansatte og tjenestebrukere.

Høyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem. La oss være ærlige på at verken Høyre eller LO setter tjenestebrukerne i sentrum i denne debatten. Hvis sidene i denne debatten skal bli trodd på at de virkelig tar tjenestebrukernes behov på alvor er det nødvendig med en tredje vei. Slutt med kranglingen, start et systematisk kvalitetsforbedringsarbeid.

14/05/2014 10

Ærlighet i tiggernes tid

«Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.»

I november skrev Guri Riksaasen innlegget Kjærlighet i tiggernes tid her på bloggen. Det ble lest av svært mange. Nå har hun skrevet oppfølgeren. Selv om det kanskje ikke direkte handler om «vernepleierier» så handler det om hvordan man forholder seg til mennesker og om inkludering.

Ærlighet i tiggernes tid

Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august. I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.

I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent på hvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger på gata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. På veien så vi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthauger å regne. Andre steder så vi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og små kjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med små saueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.

Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss på en liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt på slutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke så lett å si, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det også bor folk.

Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet på propan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. På knappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove på gjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nå bor i Italia, Spania og Frankrike.

Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket ’Elena, jeg må tisse’, tok hun hånda mi og leide meg på gjørmete stier til det åpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøker å brenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard på rekke og rad. Så vidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde på gjesterommet, men det er også alt. Strøm er dyrt. Å holde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er på rundt 200 norske kroner i måneden per person.

Ute i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går på skole. De fleste fullfører 10 år grunnskole, men få fortsetter. Kvinnene bruker dagen på vasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er på jobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som også fungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra. Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia for å jobbe. Å jobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men også fordi lønningen for en lærer eller sykepleier er så lav at det knapt er til å leve av. Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men på grunn av den økonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det nokså godt på salg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil på togstasjonen, men også han sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nå sitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.

Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned på de mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg på ulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten på hvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk på oss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.

Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes på et blunk. Det gjelder ikke å slippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskelig å balansere på den gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset på enkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa pååtte år sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.

Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lett å svare på ut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nå er dette deres mulighet til å skaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt på huset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene på oss. Når jeg spør om hun vil gå på universitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?

Det er lett å være enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, må løses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønn å leve av og innlagt vann og kloakk for å frigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft må være selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiår å gjenoppbygge en sunn økonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet enn å skåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.

Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.

Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om å la kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.

Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.

Guri Riksaasen

Innlegget har også vært publisert på verdidebatt.no

11/05/2014 12

Vernepleier og gründer

«… Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.»

Neste gjesteblogger på vernepleieren.com er Bergljot Rosvoll. Hun er noe så sjeldent som vernepleier og gründer. Det synes jeg er fine greier. Vernepleie kan og bør brukes på mange ulike områder. Her viser Bergljot at vernepleie ikke bare er fornuftig knyttet til folkehelse. Hun skriver også om vernepleiefaglig innfallsvinkel til det å starte for seg selv. La deg inspirere!

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!
Om å starte egen bedrift som vernepleier

Av Bergljot Rosvoll

Da jeg startet min karriere innenfor vernepleieryrket hadde jeg virkelig ikke peiling på hva jeg gikk inn i. For det første så forstod jeg ikke at man kunne få betalt for å gjøre det jeg gjorde i boligen/avlastningen. For det andre skjønte jeg ikke hva det var med brukerne – spesielt to unge gutter som satt i rullestol – jeg hadde ikke hørt om cerebral parese, og innbilte meg at de hadde vært i en trafikkulykke. Og for det tredje så trodde jeg ”vernepleier” var et brevkurs. Bokstavelig talt. Sjefen på avlastningen sa til meg etter at jeg hadde jobbet der noen måneder; ”du burde bli vernepleier,” sa hun (som selv var vernepleier). ”Å, er det noe brevkurs-greier?” spurte jeg, som hadde dillet rundt med litteraturfag på Blindern og trodde at det var universets sentrum.

Det var starten, så gikk det slag i slag, tre år, og vips så var jeg vernepleier. Det ene tok det andre, jeg hadde ingen klare strategier på hvor jeg skulle jobbe da jeg var ferdig. Men begynte å jobbe et sted som heter Ullevålsveien 34 i Oslo, som da var i oppstarten. Jeg har hatt både korte og lange arbeidsforhold, og jobbet mest med mennesker med utviklingshemning, ungdom med atferdsvansker, litt innenfor psykiatri, noe rus, og tja, det var vel det hele. Ja, også har jeg jobbet som veileder i administrasjon i bydel Ullern.

I femten år har jeg jobbet i kommunen eller staten. Jeg har hatt faste jobber, med faste lønninger, faste arbeidstider og faste sjefer.

Helseatferd
Da rektor på Hava-skolen (Karl Kristian Indreeide) og jeg kjørte ned fra NAFO for et par år siden, snakket vi om hva man eventuelt kunne tenke seg å gjøre av andre ting enn det vi drev med akkurat da. Karl Kristian tygde på sin fjerde hvetebolle fra Statoil da jeg fikk idéen om at jeg kunne tenke meg å jobbe med folkehelse. Det jeg ønsket meg, og som jeg fortsatt ønsker meg, er å bidra til at de helseproblemene vi ser i samfunnet i dag, reduseres. Det er målet. Middelet er atferdsvitenskap. Altså ønsket jeg å bruke de samme prinsippene som jeg har lært på skolen, og under arbeidet som vernepleier, å hjelpe folk til å ta vare på egen helse. Aller helst ønsker jeg å hjelpe folk før de blir syke, altså hvordan holde seg frisk resten av livet. Denne idéen er nå materialisert til mitt eget firma som jeg har kalt ”Helseatferd”. Jeg valgte det navnet fordi 1) jeg er svært interessert i helse (kosthold, trening og natur) og 2) fordi jeg kan litt om atferd. Så da ble det Helse + atferd. Bedriften ble registrert i Brønnøysundregisteret i desember 2013, og nå i skrivende stund mai 2014 har den enda ikke gått konkurs.

Gründer og metoderekka
Jeg har altså blitt en slags gründer. Det har vært, og er, en krevende affære, som krever hjelp fra atferdsanalysen. Først og fremst så må man vite hvordan man skal endre atferd. Jeg hadde som sagt jobbet for den trygge staten i alle fall i femten år. Jeg visste ingenting om moms og skatt og er den som stilletiende alltid samtykker til selvangivelsen og aldri sjekker et eneste tall (utenom restskatten). Jeg har alltid syns at det har vært greit å få oppgaver/utfordringer av noen andre, og forsøke å løse dem på best mulig måte. Nå er alt snudd på hodet. Jeg må finne på egne oppgaver, og be andre om å gi meg penger for det. Jeg skal altså lage en tjeneste folk og bedrifter ikke engang visste at de hadde behov for før de traff på meg, aka Helseatferd.

Så, hva gjør man da som god vernepleier? Jo, man starter med en kartlegging. Hva kan jeg? Hva kan jeg ikke? Hva bør jeg få hjelp til? (regnskap, helt klart) Og hva kan jeg klare å lære meg? Deretter må man sette noen mål utifra denne kartleggingen. Hva er målet for virksomheten? Hva er verdiene? Hva slags kortsiktige mål har virksomheten, hva er de langsiktige? Dette føres inn i en forretningsplan. Akkurat som med målrettet miljøarbeid, så trenger man ikke finne opp kruttet selv. Man bruker internett, søker opp maler, oppskrifter, tidligere studier, liknende problemstillinger, også er det bare å plukke det man trenger.

Altinn har forresten gode oppskrifter på det meste, i denne rekkefølgen:

Slik starter du egen bedrift
Slik driver du egen bedrift
Slik går du konkurs

Ikke noe mer betryggende enn Altinn. Men det er et faktum at så mange som 2/3 av nyoppstartede bedrifter legges ned etter 3 år. Dette kan selvsagt også skje med Helseatferd. (eller, min indre stemme sier: ”det vil skje med Helseatferd”). Det er godt at jeg har lært meg risikovurderinger: Hva kan gå galt? Og hva kan vi gjøre for å hindre dette?

Videre i metoderekka så har vi tiltak/metode for å nå målet. Tiltakene er mange, men felles for alt når man starter egen bedrift er at man må ”take action” – som jeg har lært at det heter på Gründerskolen. Dette er jo ikke akkurat noe stor overraskelse for en atferdsanalytiker. Man må gjøre, handle, utføre, ringe, skrive, maile, mase, lære seg nye ferdigheter, oppdatere seg faglig, mingle, planlegge, selge, lage nettside, blogge – og sist, men ikke minst, man må levere en sabla god tjeneste eller produkt. Det Helseatferd tilbyr av tjenester er foredrag, kurs og personlig veiledning i hvordan man kan endre egen atferd, for å få bedre helse. Det nytter ikke å sitte hjemme å dagdrømme med andre ord, selv om jeg har gjort mye av det også.

Registrering og evaluering
Alle som jobber med mennesker og setter i gang såkalte tiltak, må vite at det er absolutt nødvendig å registrere og evaluere. Gründerhjelpa i kommunen har rådet meg til å få et styre, det har jeg ikke akkurat sett nødvendigheten av enda, men det å evaluere ville vært en viktig oppgave for et styre. Alle mine tiltak har et felles mål – å få kunder. Sånn er det med alle som driver privat, man må seg kunder, for å få penger. Sånn er det jo ikke i kommunen. Der får man brukere man helst ikke vil ha, og de koster penger. Det kan ikke sammenliknes. Jeg hadde håpet at jeg skulle levere vanvittig bra, og at jungeltelegrafen skulle fungere som salgsmetode. Det har ikke skjedd. Jeg deler kontorer med tre andre gründere, og alle har tenkt det samme, men det har ikke skjedd noen av oss. Så man må ut og selge. I forhold til registrering så er vi heldig stilt med internet. Facebook teller antall likes, klikk, delinger og kommentarer, og det gjør også google analytics i forhold til hvor mange ”klikk” jeg har fått på hjemmesiden min. Dessuten spør jeg de kundene jeg har fått hvordan de har funnet meg. Slik får jeg registrert og evaluert hva som har effekt i forhold til de ulike tiltakene.

Om forsterkning
Jeg har aldri planlagt et eneste foredrag så godt som de jeg har hatt under navnet Helseatferd. Jeg har forberedt hver minste detalj, øvd foran speilet, øvd i dusjen, øvd når jeg går tur, fått tilbakemeldinger, rettet opp, endret, forbedret. Mitt første foredrag hadde jeg kjørt gjennom så mange ganger at jeg var drittlei av det før jeg skulle legge det frem. Jeg har også fått en mentor, som har peiling på både atferdsanalyse og det å starte egen bedrift. Det er fort gjort å vikle seg inn i en boble, så at noen kan dirigere deg ut av den er kjekt.

Da jeg fikk min første store innbetaling på konto, så skulle jeg ”belønne meg selv” (som jeg hadde lest var viktig i Gründerboka for kvinner). Jeg bestilte en times idrettsmassasje. Det var helt unødvendig, og vet man litt om forsterkningsprinsipper, så vet man at stimulusen som skal fungere som forsterker må bli levert i rimelig tid etter prestasjonen, og det må være en sammenheng mellom atferd og forsterker for at det skal ha effekt (hvis ikke er det strengt tatt ikke en forsterker). Den virkelige forsterkeren for det oppdraget var selvsagt at det kom en fyr opp til meg etter foredraget og sa ”dette var interessant. Jeg driver med det og det. Hva tror du at du kan bidra med for oss?” Da var jeg så gira at jeg ikke sov på tre døgn. ”When I have success, I don´t get satisfied, I get hungry!” Sier hip hop preacher Erik Thomas. Naturlige forsterkere for å gjøre et eller annet er vel stort sett det beste. Å drive for seg sjøl krever som sagt mye innsats, det skader ikke med et drypp av suksess innimellom.

Acceptance-and commitment therapy (ACT) for alt det er verdt
Aldri før har jeg hatt så stort behov for ACT som jeg har hatt i denne perioden. Tankene ”hvorfor gidde, det kommer aldri til å gå uansett”, ”hvorfor skal noen gidde å betale deg for dette?” ”Det er helt håpløst, dumt, driti-ut, idiotiskt, amatør…” Og-så-videre. Tankene har vært høylytte og til tider svært tyngende, spesielt når jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, sånn som å fungere som ”mental trener” for et håndballag. Hver dag må jeg øve på å si til hjernen: ”takk for innspillet, det var interessant.” Også fortsette å gjøre de tingene som må til for å få dette til å gå. Hvis jeg hadde hørt på tankene, så hadde jeg aldri begynt i utgangspunktet. Folk sier ”man må ha trua, man må ha trua, ellers går det ikke.” Neida. Jeg har ikke trua, men gjør det likevel. Som i god ACT-ånd så aksepterer jeg ubehaget, og fortsetter å jobbe mot det som er viktig for meg (å drive egen bedrift). Forøvrig bruker jeg ACT som bakteppe for noen foredrag jeg har hatt for idrettsorganisasjoner om ”mental tøffhet.” I korte trekk så handler det om å akseptere smerte, som å være sliten, ha vondt når det røyner på osv, og likevel gjennomføre kampen eller treningen som planlagt. Det gjør vondt å bli sterkere, raskere og bedre. Foredrag om ”mental tøffhet” har blitt en del av tjenestene til Helseatferd.

Framtida
Jeg er fortsatt i oppstartsfasen av noe nytt. Jeg har fortsatt innbytterpuls, og vet ikke hva det kommer til å bli av Helseatferd. Kanskje er det over innen utgangen av året. Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.

Les mer av og om Bergljot og hennes arbeid på http://www.helseatferd.no. Anbefaler blant annet hennes gode blogginnlegg.

05/05/2014 0

Det er jo bare å klage…

Han vil ikke sove. Ikke klokken halv åtte som andre barn på hans alder gjør. Ikke klokken ni, når de fleste andre foreldre ser på nyheter eller gjør klar kveldsmaten til tv-underholdningen. Ikke klokken elleve. Når også de fleste foreldre er i seng. Han vil ikke sove. Slik er det. Ikke bare i kveld. Ikke bare et par kvelder i uken slik min datter lenge gjorde. Han vil ikke sove. Punktum.

Av og til prøver jeg å forestille meg hvordan det egentlig er å være far til et barn med atferdsproblemer. Til et barn med utviklingshemning eller autisme som slår, sparker, spytter, skriker. Ikke bare det. Selvsagt ikke bare det. Også til et barn som smiler, koser, ler og leker. Men også det. Forestille meg hvordan det er å være far til et barn som ikke vil sove.

Jeg tar det som en selvfølge at fagpersoner som jobber for familier med barn med funksjonsnedsettelse av og til faktisk prøver å forestille seg å være den andre. Jeg forventer egentlig også at kommunale og statlige administratorer gjøre det. Landets politikere burde gjøre det. Når vi prøver vil vi nemlig forstå at det er svært vanskelig, ja kanskje helt umulig å forstå. Det er kanskje det viktigste av alt. Å forstå at vi faktisk ikke forstår. Vi kan kanskje si at vi også har et litt vanskelig barn. At vi har snakket med mange som har det slik, at vi kjenner noen. At vi også kan være sliten og trøtt. At vi vet at vi ikke alltid kan gå på butikken eller invitere på middag. At vi synes det er vanskelig å levere til barnevakten. Men, vi forstår ikke. Jeg forstår i hvert fall ikke.

Jeg forstår ikke hvordan det er å ikke få sove en hel natt. Ikke bare de par første årene som småbarnsfar, men de første 10-20 årene som far. Jeg forstår ikke hvordan det er å bli slått og sparket av min 10 årige sønn så snart jeg setter en liten grense eller et krav. Jeg forstår ikke hvordan det er å ikke klare å levere fra seg datteren sin til venner eller besteforeldre for å kunne ta seg en kort tur på kino eller til frisøren. Eller å kunne dra til New York slik jeg gjorde i påsken. Jeg forstår ikke.

Jeg forstår ikke hvordan det er å møte folk som ikke forstår. Ikke forstår at denne søte lille jenten kan være så problematisk. Hun er jo kanskje litt annerledes, men veldig veldig søt. I hvert fall de ti minuttene vi var sammen. Kanskje er det greit nok at mannen i butikken ikke forstår, eller han som vil kaste dem ut fra bussen. De folkene kan man på en eller annen måte unngå.

Verre er det kanskje å møte oss andre som ikke forstår. Vi som faktisk jobber i apparatet som skal bistå. Eller de politikerne som styrer det apparatet som skal bistå. For. Selv om det faktisk er umulig å virkelig forstå, er det dessverre alt for tydelig alt for ofte at vi heller ikke prøver å forstå.

Gang på gang ser vi kommunenes representanter uttale at det bare er å klage til fylkesmannen hvis folk ikke er fornøyd med tilbudet de får. Hvis de ikke aksepterer å få avslag på søknad om bistand. Søknad om bistand som er nødvendig for at foreldre skal kunne være foreldre, og ikke en del av velferdstjenestene. At de både skal få tid til og overskudd til å kunne leve tilnærmet vanlige liv. I mange tilfeller er fylkesmannen nesten blitt en del av den kommunale saksbehandlingen. Det er jo bare å klage er det kommunale mantraet i vanskelige saker. Er det virkelig bare å klage? Hva innebærer det å klage av ressurser? Hvordan oppleves det å måtte gjennom klageprosesser, gang på gang, for disse foreldrene? Kan vi forstå det? Neppe. Kan vi prøve å forstå? Det er vår forbanna plikt!

Kittelsaa og Tøssebro skriver om foreldres møte med tjenestene i boken «Oppvekst med funksjonshemming». De fleste er fornøyde med tjenestene de får. Det er flotte greier. Men svært mange beskriver kampen for å få tjenester som svært slitsom. Over 70 % av respondentene i deres undersøkelse hadde klaget i forbindelse med søknad om tjenester, og hele 2/3 av klagene har fått helt eller delvis medhold i neste runde. De skriver følgende:

De fleste som har klaget, har klaget på at de har fått for lite av det de har søkt om. Det kan se ut som om dette er en bevisst strategi fra kommunens side fordi kommunen sparer på at det tar tid å etablere tjenestene.

Hva sier dette om den kampen foreldre må gjennom? Hva sier det om kommunenes saksbehandling og forståelse av loven? Eller hva sier det om den økonomiske situasjonen mange kommuner er i, eller om hvordan disse familiene blir prioritert? Er dette de som blir bortgjemt i kommunen, som ikke har ork til å ta kampen? Som lett kan gjemmes bort i prioriteringskampen mot hordene av eldre og ”vanlige” skolebarn med ”vanlige” hjelpebehov? Eller er de for vanlige, i prioriteringskampen mot kreftbarna eller alle dem med fysiske funksjonsnedsettelser der behovene er mer tydelige og der man ikke kan skylde på at foreldrene er skyld i det selv?

Jeg forstå heller ikke hvordan det må føles å ikke få innflytelse på hvor mitt barn skal være når jeg skal få avlastning. Når foreldre, av konkurransemessige og anbudsmessige forhold ikke får vite eller mene noe om de tjenestetilbyderne som skal gi avlastningstilbud. Det er lett å se at det må være vanskelig å innse at en trenger avlastning fra sine egne barn. Hvordan det er å ikke kunne få innsyn i anbudsprosesser knyttet til hvem som skal ta vare på barnet er rett og slett helt helt umulig å forstå. Like umulig som det er å forstå at Oslo kommune faktisk driver med slik saksbehandling overfor mennesker med sterkt behov for bistand og omsorg.

Jeg forstår ikke. Jeg kan ikke forstå, jeg kan bare forestille meg. På samme måten som det antakelig for de foreldrene jeg her skriver om er vanskelig å forstå at vi ikke forstår. Vi lever i samme verden, men samtidig i helt forskjellige verdener.

Heldigvis er det ikke sånn at vi trenger å forstå for å handle. Vi trenger å vite. Vi må få kunnskap fra dem som faktisk opplever livene selv. Vi må snakke med foreldrene. Vi må være der på kveldene og tidlig på morgenene. I helgene. At vi skal forstå hvordan det oppleves er et for ambisiøst mål. At vi skal ha kunnskap om hvordan det er uten at foreldre må fortelle om livene sine til saksbehandler etter saksbehandler er vår jobb.

De siste årene har det vært et politisk fokus på koordinatorrollen og individuell plan. For mange er dette en stor vits. Det er på tide at vi i større grad ser på innholdet i dette for å se hva som faktisk virker. For det første er det på tide å sikre ressurser til feltet. Det kan gjøres ved å regne på hva tidlig innsats kan bidra til av reelle innsparinger på lang sikt. For det andre må koordinatorrollen revitaliseres. Hver familie må få oppnevnt en støtteperson som kan bistå dem i jungelen av offentlige tjenester og byråkrati. Det er håpløst når koordinatoren er portvakt til tjenester. Like håpløst som det er at Oslo kommune ber private anbydere være koordinator i saker som de selv er tjenesteytere i. Det er på tide å gi koordinatorrollen et reelt og virkningsfullt innhold.

Vi bor i et fantastisk land med flotte offentlige tjenester. Mange familier med store utfordringer får god og riktig bistand. Nå er det på tide at veien til de tjenestene blir bedre…

20/04/2014 28

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Gjør det, gjør det, gjennomfør det! Om å starte egen bedrift som vernepleier

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!
Om å starte egen bedrift som vernepleier