Jeg var 10 år og dødsforelsket. I Maria. Herregud så flott hun var. Med langt lyst hår, blå øyne og Jesus på fanget. Hun hadde akkurat født Guds sønn, og hun var fantastisk. Min første kjærlighet. Herberget var riktig nok scenen på Vadmyra skole, og Maria het egentlig Liv. Men hva gjorde vel det for en forelsket 10 åring.
Nok en gang blir juletradisjonene i et flerkulturelt Norge diskutert. Nå har det gått for langt, sier noen. At denne inkluderingen har gått for langt når vi slutter med juletregang og Luciafeiring. Når de «norske» juletradisjonene forsvinner under det multikulturelle og religionsnøytrale flagget.
Når ble egentlig de norske juletradisjonene spikret i stein. Tradisjoner har vel alltid vært i forandring? For meg er «Grevinnen og hovmesteren» på lille julaften en like viktig tradisjon som julenissen på julaften. Riktig nok sammen med lammelår og gløgg som mine foreldre av og til truer med å fjerne fra tradisjonene mine. Tenk, går det an å være så frekk og rokke ved mine tradisjoner?
Julenissen og Lucia er like lite norsk som Halloween er det. Ting forandrer seg. Ofte til det bedre. Norske tradisjoner forandrer seg. Selv om forandring kan være vanskelig. Selv om du (og jeg) vil ha julen på akkurat samme måte som når du (og jeg) var liten. Juletradisjonene forandrer seg. Aksepter det!
For meg forandret tradisjonene seg når jeg giftet meg. I hvert fall litt. Jeg spiser en annen dessert, men fortsatt er pinnekjøtt en viktig del av julaften. Julebrunch på førstedag er mye bedre enn klippfisk (men ikke si det til mamma). Noen har prøvd seg med at vi skal åpne flere pakker på en gang. Der gikk grensen.
Tradisjonene har også forandret seg med et flerkulturelt Norge. Det er fantastisk flott med samosa og pakora på juleavslutningen til ungene mine. Og det er kanskje færre som deltar på skolegudstjenester. En gudstjeneste jeg har bestemt at sønnen min skal gå på, for å lære, men som han fra nå skal få velge om han vil delta på eller ikke.
Som sagt, juletradisjonene er i endring, både for meg og for de fleste andre. Ikke mye, men litt. Men når noen bruker hensynet til religionsnøytralitet og det flerkulturelle Norge som begrunnelse for å slutte med juletregang og bytte navn fra juleavslutning til lysfest, er det selvfølgelig tullete. Selvsagt skal skolene fortsette å gå rundt juletreet før jul. Ikke for at de skal lære ungene at Gud er skjønn eller at hans sønn er født i Betlehem. Kanskje skal de gjøre det for å opprettholde en tradisjon. Men først og fremst skal de gjøre det for at det er en hyggelig greie. Og, jeg er for hyggelige greier.
Jul er en hyggelig greie. Også for meg som er like lite kristen som den muslimske naboen min. Hvem er det egentlig man tror en tar hensyn til ved at man slutter med såkalte kristne juletradisjoner? Mange med innvandrerbakgrunn sliter med å lære sine barn norsk kultur og kulturelle tradisjoner som de selv ikke kjenner like godt. Som en muslimsk mor sa til meg en dag:
«Hvis ikke skolen kan lære ungen mine norsk tradisjoner, hvem skal gjøre det da? Jeg kan jo ikke gjøre det.»
Man blir ikke kristen av å gå rundt juletreet eller se på kjærlighetsfortellingen om Josef, Maria og Jesusbarnet. Like lite som man blir muslim av å spise halal mat.
Vi må slutte å tro at ting ikke forandres. Vi må slutte å tro at inkludering kan gå for langt. Den kan ikke det. Men inkludering har aldri handlet om å gi opp egne tradisjoner og væremåter. Inkludering har nettopp handlet om å kunne være seg selv. Være seg selv som individ. Og som samfunn.
Jeg digger en skole og et lokalsamfunn der vi spiser pakora mens vi går rundt juletreet.
Jeg var 10 år og dødsforelsket i Maria. Selv om jeg var Josef ble jeg aldri kristen. Men der og da fikk jeg troen på kjærligheten. Det er det julen handler om for meg. Ikke religion, men kjærlighet.
Tenk. Nå skal vi bruke millioner av kroner til å tenke nye tanker på venstresiden i norsk politikk. Det bør være verdt det. Ikke bare for dem som får anledning til å briske seg med flotte ord og filosofiske betraktninger på et frokostmøte som bare dem med ”frie yrker” eller god tid har mulighet til å delta på. Å tenke tanker er ofte lurt (hva ellers skal man tenke), men tankene må ha mulighet til å overføres til praksis. Slik at hjelpepleieren som betaler for gildet (medlem av Fagforbundet) opplever bedre løsninger i hjemmetjenestene. Slik at sosionomen, velferdsstatens frontsoldat, opplever at hennes verktøykasse innehar bedre verktøy til å møte utsatte borgere. Og, viktigst av alt, at landets borgere opplever politiske løsninger i praksis som bidrar til bedre liv. For å si det med Bruce Lee: Kunnskap er ikke nok, en må kunne anvende denne kunnskapen!
Venstresiden i norsk politikk lider av idetørke og er misunnelig på høyresiden. Det kan i hvert fall virke som den såkalte venstresiden mener det selv. Nok en gang skal det nemlig satses på en tenketank på venstresiden av norsk politikk. Det holder ikke med Res Publica, Progressiv eller Manifest. Nå skal vi nemlig få Agenda. En tenketank som skal gjøre det samme for venstresiden som Civita gjør for høyresiden. Trenger vi egentlig nok en tenketank som er plassert på en av sidene i norsk politikk?
Selve ideen om tankesmier uavhengig av de politiske partiene er en ide jeg liker. Organisasjoner, enten det er politiske partier, fagforeninger eller arbeidsgiverorganisasjoner, vil ofte være styrt innenfor rammer som er for snevre til at man kan få rom og mulighet til å tenke ”utenfor boksen”. Rammene det her er snakk om kan være riktige og viktige som eksempelvis politiske vedtak i formelle demokratisk valgte organer, eller unødvendige og hemmende som ofte indre organisatoriske prosesser eller personkamper kan være. Disse rammene tilsier at det kan være lurt med uavhengige tankesmier som tenker tankene og driver nettverksbyggingen de tradisjonelle organisasjonene verken har mot, mulighet eller kapasitet til selv å gjøre.
Særlig Civita, men også Manifest har bidratt til kunnskapsutvikling, skolering og kanskje også nettverksbygging som ikke hadde vært mulig innenfor eller mellom de politiske partiene eller partene i arbeidslivet. Civita har blant annet muliggjort et tettere bånd mellom dagens regjeringspartier, mens Manifest har styrket en viktig venstreopposisjon innad i de rødgrønne partiene mens de satt med regjeringsmakt. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre seg om ikke også disse tenketankene er bundet av rammer som gjør at nytenkningen blir snevrere enn det som er nødvendig og ønskelig. Ville for eksempel Civita vært opptatt av arbeidstidsordninger om det åpenbare svaret på utfordringene var en innstramming av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven? Eller hadde Manifest kunne fremmet tanker om større grad av midlertidig ansettelser om det var åpenbart at dette hadde vært veien å gå for å gjøre terskelen inn i arbeidsmarkedet lavere for personer med funksjonsnedsettelse? Poenget mitt er altså at den politiske tilhørigheten som de etablerte tenketankene har, nettopp kan hindre nytenkning og faktisk fornyelse.
Derfor skulle egentlig dette være et kritisk innlegg til opprettelsen av Agenda. En ny tenketank som før den begynte å tenke var bundet av politiske og ideologiske rammer. Så ble hvem som skal være styreleder for den nye tenketanken offentliggjort. For. Ny styreleder for den nye tenketanken er nemlig Geir Lippestad. Og. Jeg har stor tro på at han kan løfte nesetippen ut av fastlåste politiske standpunkt og dermed bidra til faktisk nytenkning.
Lippestad er mest kjent for å være advokaten til ABB, men han er også en sterk forkjemper for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det tror jeg er et ypperlig utgangspunkt for å lede utviklingen av Agenda. Ikke for at dette skal være hovedfokuset for Agenda, men jeg tror at de verdiene som er grunnleggende for eksempelvis FN konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse kan være et grunnlag for ny politikk på venstresiden i politikken. Dette er et utgangspunkt som kanskje ikke har vært like fremtredende i politikkutviklingen de siste 8 årene. Dessverre. Kampen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er en kamp for et inkluderende samfunn. En menneskerettighetskamp.
Vi trenger en venstreside som tar inkluderingsbegrepet på alvor. En venstreside som blant annet må opp av hengemyren når det gjelder BPA. Et inkluderingsverktøy, ikke en helsetjeneste. En venstreside som ikke fastholder gamle kritiske holdninger knyttet til organisering av tjenester som fremmer inkludering, som retorikken rundt alternative turnusordninger har blitt oppfattet. Men, selvsagt en venstreside som ikke adopterer høyresidens dårlige løsninger. En høyreside som tror at individuelle tiltak er det samme som privatisering og kommersialisering.
Vi trenger en venstreside som ikke tror at brukermedvirkning er noe man kan og først og fremst skal institusjonalisere, men som legger vekt på det enkelte menneskets selvbestemmelse. Det betyr ikke at den skal lytte for mye til høyresidens forherligelse av empowerment som ofte for dem betyr at samfunnets rolle skal nedtones og at enhver klarer seg selv.
Vi trenger en venstreside som gir plass til og finner nye løsninger for frivillig sektor, men som ikke gjør som høyresiden og tror at frivillig sektor nødvendigvis automatisk er så mye mer hjertevarm og innovativ enn offentlig sektor.
Vi trenger en venstreside som ikke automatisk drar ”kvinnekampkortet” når diskrimineringsspørsmål blir reist. Som vi har sett i sakene om tidlig ultralyd og en felles diskrimineringslov. Blir man diskriminert så blir man diskriminert. Uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Men selvsagt skal ikke venstresiden adoptere deler av høyresidens manglende forståelse for at særbehandling må til for å unngå og motvirke diskriminering.
Ja, vi trenger en venstreside som tenker nye tanker, og ikke minst finner nye løsninger. I rommet uten fastlåste standpunkt finnes det muligheter.
Visst du tror dette er smale tema, for smalt for Agenda, tar du feil. Diskusjonene rundt inkludering, handler om et samfunn for alle. Det gjelder alle. Det handler om hvordan vi organiserer og gjennomfører politikken vår. Det handler om byutvikling, om samferdsel og skolepolitikk. Det handler om hele vår samfunnsutvikling. Jeg tror at hvis Geir Lippestad tar med seg nevnte FN konvensjon inn i tenkningen og politikkutviklingen kan det bli riktig spennende å følge Agenda. Om tenketanken utvikler seg til å bli filosofiske betraktninger for en engere krets som har svarene fra før, så blir jeg veldig skeptisk til at LO skal bruke mine penger på nok en tenketank.
Da er det mye viktigere å utvikle møteplasser for landets borgere, på kulturhuset, på arbeidsplassen, skolen, på internett og i moskeen. Møteplasser der vanlige folk kan fortsette å tenke nye tanker, som folk alltid har gjort. Og. Mye viktiger å bruke pengene på å virkeliggjøre disse tankene.
I dag er det FNs internasjonale dag for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det har stilig nok et statlig direktorat markert med en konferanse som setter ord på klare utfordringer vi som samfunn har for å sikre et inkluderende samfunn.
På konferansen til Bufdir fikk vi både nasjonale og internasjonale perspektiver på forhold knyttet til FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg anbefaler alle som får mulighet til å både lese og høre Tom Shakespear. Han inspirerer til videre arbeid. Han er blant annet tydelig på at det holder ikke med nedbygging av samfunnskapte barrierer. Mange vil trenge ekstra støtte for å leve livene sine selv om samfunnskapte barrierer blir bygd ned. Kanskje fremsnakker han det arbeidet som mange vernepleiere gjør sammen med alle andre som jobber for personer med funksjonsnedsettelse? Eller kanskje trekker jeg han litt langt. Uansett har han noen spennende perspektiver som både utfordrer oss som samfunn og det rådende synet på funksjonshemming.
Dagen i dag markerer behovet for at vi alle engasjerer oss i arbeidet for et inkluderende samfunn. En aktivist på feltet er Oliver Lewis. Han har i sin egen bloggpost i dag fremmet 10-11 punkter for hvordan vi kan og bør engasjere oss for menneskerettigheter. For det er jo det dagen i dag handler om. Menneskerettigheter! Jeg anbefaler hele blogginnlegget til Lewis, men her er hans punkter. Noe å tenke over for alle og enhver:
1. Speak up about what you care about, and care about what you speak up about.
2. Search out silence rather than noise. Voiceless people need your attention and support more than those who ask for it.
3. Voice is power. You have both so use them, and use them judiciously. Don’t shout or condemn unnecessarily.
4. Investigate the root causes of a problem, but don’t treat the problem as an academic exercise.
5. If you cannot offer a solution because of complexities, articulate the problem clearly. This will agitate others to help you find a solution.
6. Clicking “Like” is not advocacy. Use Facebook as a source of information and inspiration and a means to collaborate.
7. Recognise that your deeply-held principles will sometimes conflict with other people’s. Climb down from your ivory tower, and discuss grassroots situations involving real people. This will enable you to find synergies rather than differences.
8. If you find yourself speaking on behalf of someone whose opinion is different from yours, stop and re-evaluate what you are doing because you have entered dangerous territory.
10. Hamlet said that there is nothing either good or bad, but thinking makes it so. Think about whether that was a good recommendation.
11. And while we’re thinking about thinking, think deeply and critically. Use logical reasoning and deploy rational arguments from science and social science. What you think will have wider resonance, and is undoubtedly more relevant, than what you believe.
Ok. Hvis Aftenposten og Jan Bøhler nå er ferdig med å skylde på foreldrene kan vi kanskje begynne å snakke om politikk? For. Når skolene bruker enkeltvedtak til å skaffe ekstra penger. Når politikere svikter i skolepolitikken. Og når Aftenposten fokuserer på dårlige foreldre som årsak til dårlige norskkunnskaper. Da blir jeg sint. Det er nemlig min datters venner Aftenposten har skrevet om de siste dagene. Og mine naboer. Om barn med flerspråklig bakgrunn som trenger særskilt norskopplæring.
Eller er det egentlig det? Gode språkkunnskaper er viktig. Særlig viktig er det at barn lærer seg godt norsk. Det er en inngangsport for videre læring og inkluderende nærmiljø. For en som meg, med norskspråklig bakgrunn bosatt i landets mest innvandrertette bydel er barnas norskkunnskaper et stadig tilbakevendende tema. Språk er kanskje den faktoren som bekymrer meg mest ved å bo der jeg bor. Jeg vet at det er en faktor som betyr mye for mange, også mange med flerspråklig bakgrunn. Er språkmiljøet godt nok? Får ungene mine en dårligere norskopplæring når mange av elevene på skolen ikke snakker godt nok norsk? Bør jeg flytte eller skifte skole for å sikre best mulig læringsmiljø for mine barn?
Aftenposten har de siste dagene prøvd å vise at norskkunnskapene til barn med flerspråklig bakgrunn ikke er gode nok. Statistikken som vises frem skaper bekymring. Men når så stor andel med flerspråklig bakgrunn tester så dårlig at de trenger enkeltvedtak for særskilt norskopplæring, i vårt tilfelle 100 % av førsteklassingene med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan dette fremstilles. Særlig når Aftenposten legger så stor vekt på ansvaret foreldrene selv har. Det er selvsagt riktig at vi foreldre har et stort ansvar, men det kan nesten virke som ingen foreldre med flerspråklig bakgrunn er gode nok i sin oppfølging av barna sine. Dette er selvsagt bare tull. Dette handler ikke om dårlig foreldre. Kanskje handler det heller ikke om dårlig språk. Det kan være at en del av dette handler om dårlig statistikk og dårlig politikk. Min datters venninne leste og skrev norsk før hun begynte på skolen i høst. Jeg har selvsagt ikke testet henne i norsk, men ser på henne som en god språkmodell for min datter. Hun er rett og slett bedre i norsk enn datteren min. Denne venninnen er en av dem som har fått enkeltvedtak om særskilt norskopplæring. Hun er ikke den eneste. Når så stor andel av barn med flerspråklig bakgrunn kvalifiserer til enkeltvedtak, så er det grunn til å se på validiteten av en slik testing og hvilken effekt slike resultater får. Gir det intensiver til at folk med god norsk flytter til innvandrertette bydeler, eller bidrar det til større grad av skepsis? Sikrer det at språklige rollemodeller blir værende på nærskolen eller at de velger andre muligheter? Utløser det gode tiltak eller bidrar det bare til ytterligere stigmatisering av enkeltpersoner, grupper og bomiljø?
Språk er viktig. Derfor handler dette om vilje til politisk styring. For det første må finansieringssystemet forandres. Skoler i områder med stor grad av flerspråklig befolkning må sikres økte midler gjennom allmenne kriterier, ikke gjennom enkeltvedtak. Kanskje er det grunn til å spørre om det fattes vedtak for å utløse midler, ikke for å hjelpe enkeltelever. Jeg vet om tilfeller der barn har fått vedtak uten testing. Dette er misbruk av enkeltvedtak som et viktig virkemiddel for dem som trenger det, og fremmer en diskriminerende og stigmatiserende praksis. For det andre må fritt skolevalg fjernes. Det må være vanskelig eller tilnærmet umulig å velge annen skole enn den man geografisk tilhører. Selv om det kanskje er liten grad av ”hvit flukt” fra skolene med stor grad av elever med flerspråklig bakgrunn, er det grunn til å tro at mange av dem som velger andre skoler er ressurssterke familier med gode norskkunnskaper. Nærskolen trenger disse for å sikre et godt norskspråklig miljø. For det tredje må kontantstøtten fjernes, og barnehagene bli billigere. Mulighet til å gå i barnehage er svært viktig. Dette gjelder også aktivitetsskolen. Det må skapes arenaer der barn lærer norsk, også utover den korte skoledagen. For det fjerde må det bli større grad av voksentetthet i skolen. Er det rart at familier velger andre skoler når klassestørrelsene er ned mot halvparten av det som er på nærskolen? Vi trenger en skole med færre elever per lærer, men også en mye større grad av vernepleiere, barnevernpedagoger og andre helse- og sosialarbeidere som kan bidra til høy kompetanse på utfordringer som lærerne ikke bør trenge å bruke tid på. Og for det femte trengs det en enda sterkere satsning på språkopplæring i barnehagene. Kanskje trenger man intensive språkopplæringsprogram etter modell fra språkopplæringen som drives av blant andre habiliteringstjenestene overfor barn med forsinket språkutvikling. Her kan man også tenke seg program som også møter barna hjemme.
Noen av disse tiltakene høres dyre ut, men det er liten tvil om at de langsiktige innsparingene vil være store. Ikke bare når det gjelder økonomi. Vi trenger skolepolitikere som tørr å tenke helhetlig, ikke politikere som skylder på foreldre med innvandrerbakgrunn. Det fortjener både min datter og hennes venner. Det handler om politikk og kanskje dårlig statistikk, ikke dårlige foreldre!
Det var her jeg ble voksen. Kanskje ikke som person, men som vernepleier. Det var her jeg virkelig forstod den viktige jobben vernepleiere og andre som jobber for barn med funksjonsnedsettelse gjør. Det er her jeg har opplevd mine vanskeligste stunder som vernepleier. Og det er her jeg uten tvil har opplevd mine beste. Kanskje har du også en arbeidsplass som gjorde deg voksen som vernepleier?
I dag ferier Kapellveien habiliteringssenter 40 år. Det feires med fag på dagtid og fest på kvelden. Det er en kombinasjon som passer Kapellveien godt. Gjennom 40 år har denne institusjonen betydd mye for en lang rekke barn og familier. Det er det viktigste. Men. Kapellveien har vært viktig for fagutvikling innen habilitering av barn og unge. Og ikke minst. Kapellveien har også betydd mye for en hel haug med vernepleiere. Over mange år har nemlig Kapellveien vært et av de stedene i landet der flest vernepleiere har vært samlet på en og samme arbeidsplass. Alle vernepleiere burde få oppleve å jobbe sammen med ti, nei tyve, kanskje tredve andre vernepleiere. Kapellveien har vært en sentral aktør for utviklingen av vernepleie og vernepleiere, i hvert fall her på Østlandet. Alle vernepleiere burde vel egentlig fått oppleve å jobbe på Kapellveien.
Ser man på utviklingen av Kapellveien ser man en institusjon som på mange måter har fanget tidsånden, ja kanskje også vært styrende for den på noen utvalgte områder. Helt fra starten i 1973 prøvde man å gå sine egne veier. Så lenge veiene førte til noe bedre enn det som var. Leder Turid Ommundsen, som har vært på Kapellveien helt siden starten, fortalte om en institusjon som la vekt på barn som kunne kjøpe sine egne klær og viktigheten av å gå på skole utenfor institusjonen. Kapellveien har utviklet seg fra institusjonsomsorg til høyt spesialisert habiliteringsarbeid. Ikke ulikt den yrkesgruppen jeg så ofte skriver om her på bloggen. Heller ikke ulikt fokuset i tjenestene for øvrig. Høy kompetanse på veiledning hjemme med og hos foreldre. Ambulante tjenester i barnehage, skole og omsorgstjenester. Samtidig med en klar pekefinger til en utvikling som ikke ivaretar at barn med særlig krevende utfordringer muligens trenger noe mer. Og de fortsetter å utvikle seg. I dag hørte jeg om språkprosjektet deres. Et prosjekt som bruker vernepleierstudenter i aktivt språkopplæringsarbeid for barn med språkvansker. Jeg har invitert dem til Bjørndal der 70 % av elevene i 1. klasse har fått vedtak om særskilt norskopplæring. Kompetansen til Kapellveien bør brukes på nye steder.
Jeg har mange minner fra Kapellveien. For det første. Barna og deres foreldre. Møtene som jeg har skrevet om før. De utfordrende møtene med barn og foreldre med store utfordringer. Men også så utrolig fantastisk det er å jobbe et sted som sikrer fremgang og gode tjenester. En utrolig tilfredsstillelse som fagperson.
Så. Mitt første oppsummeringsmøte etter utredning. To ukers intens jobbing med barn, foreldre og personale i barnehagen. Jeg husker enda hvordan psykologen vår formidlet til foreldrene hvordan vi/ han vurderte barnets vansker. Hvordan han formidlet svært komplekse faglige problemstilling og emosjonelt utfordrende tema overfor foreldrene. Og hvordan vi skulle jobbe for å gjøre det vi kunne for å sikre gode liv for barn, søsken og foreldre. Jeg fikk rett og slett gåsehud på hele kroppen. Godt faglig arbeid kan være vakkert. Etter det har jeg virkelig forstått hvor viktig det er med gode formidlingsevner, hvor viktig det er å ta foreldre på alvor og snakke på en forståelig måte. Ikke skyve bort de vanskelige tingene. Ikke la være å snakke om faget. Men. Gjøre det på en forståelig måte og møte folk der de er. Av og til kan slike oppsummeringsmøter både være det vanskeligste men også det vakreste som finnes. Samtidig.
Til slutt kan jeg ikke komme unna mine helter. Jeg har hatt noen helter opp gjennom årene. Folk som har betydd noe viktig på ulike deler av livet mitt. Joe Jordan er en av dem. Min første helt på fotballbanen. Mannen uten tenner som hang på veggen min på gutterommet. Ok. Guri, Beate og Ingunn har aldri hengt på veggen min, men jeg tror jeg kan kalle dem for helter. Gjennom en årrekke har de stått på i det direkte arbeidet for at barn med funksjonsnedsettelse skal få gode liv. At familiene som de har møtt skal ha det best mulig. Gjennom en årrekke har de sørget for at usikre vernepleiere og andre fagpersoner opplever å mestre. At vi utvikler oss til å kunne stå i de vanskelige møtene, at vi våger og at vi også blir flinke. Disse tre damene kunne blitt hva de ville. De ble (og ble og ble) på Kapellveien.
Ble på Kapellveien, ja. På en dag som denne undrer jeg meg på hvorfor jeg ikke er der enda. Jeg er i hvert fall stolt over å ha været en liten del av det. Og mine erfaringer fra Kapellveien er i hvert fall en stor del av meg. Kapellveien og ikke minst dem som jobber der kan være stolt av seg selv i dag.
Jada, dette er en skryteblogg. Den er helt på sin plass. Skal jeg si en liten kritisk ting er at Kapelleveien burde vært mye bedre å «selge» det de driver med. Ikke for penger, men i form av bøker, artikler, nettsider, iPhone-apper. Ikke for sin egen skyld, men for barn og familier i resten av Norge!
Og hva er kamelveienmåten? Tja. Jon Arne Farsethås, psykologen fra oppsummeringsmøtet jeg fortalte om, sa vel noe slikt som dette i dag: ”Feilfri læring servert på en delikat bunn av tilrettelagt stimuluskontroll”. Enkelt sagt: At en sikrer at folk lykkes!
Gratulerer så mye med 40 år. Det er bare forspillet!
PS! Har du en arbeidsplass du kan være stolt av? Fortell om det. Bruk gjerne kommentarfeltet her, eller Facebook. Eller fortell det til sjefen din!
Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjenestene. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.
På søndag hadde Terje Angelshaug en flott kronikk i Bergens Tidende. Han peker på viktige utfordringer i dagens skole. En skole som krever mye av dagens lærere. For mye. Han etterlyser andre fagfolk. Han skriver at «fagfolk på barn og unges psykiske helse må ut i skolen, ikke sitte forskanset på kontorer langt borte fra der livet leves.» I kronikken «En lærer vender tilbake» etterlyser han en revolusjon.
Mine kolleger ermeget godt skolerte i sine fag, men skal skolen bli bedre for alle elever, må politiske myndigheter revolusjonere måten de mange sårbare elevene blir fulgt opp på.
Det er vanskelig å være uenig. Så vanskelig at jeg i dag har et kort innlegg i BT som en kommentar til det Angelshaug skriver. Her er det:
Revolusjon, ja takk! En lærer vender tilbake og møter en skole som ikke er i stand til å møte alle elever på en god nok måte. Terje Angelshaug etterlyser i BT 17. 11 en revolusjon i hvordan skolen møter elever i ekstra sårbare situasjoner. Han etterlyser fagfolkene med kompetanse på barn og unges helse. De må ut i skolen. Og, han har selvsagt helt rett.
Til Angelshaug og skolepolitikere; vi er klare! Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjeneste. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.
En slik revolusjon må gi plass til blant andre vernepleiere og barnevernpedagoger i skolen. Ikke i stedet for lærerne, men som et tillegg. Ikke som en del av en skolehelsetjeneste som har fokus på somatiske utfordringer, men som en del av det aktive skolemiljøet. I klasserommet, i friminuttene, på lærerværelse. Det må være mer enn en og annen miljøterapeut på en tilfeldig skole. Skolen må akseptere at andre yrkesgrupper enn lærere trenger tid til planlegging og evaluering. At man trenger tid til teamarbeid med lærerne. At man blir akseptert som en naturlig og viktig del av skolehverdagen. En slik revolusjon må ha fokus på en inkluderende skole som møter alle elever.
Revolusjonen som Angelshaug etterlyser krever modige skoleledere og skolepolitikere. Politikere som tørr å handle for en tverrfaglig skole. En skole som styrker lærernes muligheter til å gjøre det de har kompetanse til, og en skole som er bedre til å møte alle elever.
Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.
Guri Riksaasen skriver her om sitt møte med Elena fra Romania. Et varmt og tankevekkende møte. Et møte som jeg synes også folk som leser en vernepleierblogg kan stoppe opp noen minutter ved.
Kjærlighet i tiggernes tid
Det er ikke lenger politisk. Det er personlig.
Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.
Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!
Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang. Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.
Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.
Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen. Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 år og er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.
Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.
Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert. Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.
Noen dager senere regnet det igjen. Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe. Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.
Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann, tørrmat og alt som trengs i et hjem? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?
En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg som om jeg var et barn. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.
Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.
Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.
Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.
Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.
Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.
Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken dørene åpne slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.
Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.
Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.
Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.
Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.
Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet. Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.
Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin. Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.
Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.
Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.
I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?
Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.
Guri Riksaasen
………………………….
Jeg kjenner Guri som bydelspolitiker i Søndre Nordstrand. Hun er faktisk like blid i virkeligheten som på dette bildet.
Som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.
En gang på midten av 90-tallet var jeg studentrepresentant i avdelingsstyret for helsefag ved Høgskolen i Østfold. Da var jeg med på å åpne opp videreutdanningen for psykiatrisk sykepleier (tror jeg det het) for andre grupper enn sykepleiere. En liten andel av dem som skulle bli tatt opp kunne også ha vernepleierutdanning. Dette var ingen selvfølge. Avdelingsstyret var delt, og så vidt jeg husker brukte lederen sin dobbeltstemme for å få det gjennom. I dag høres nok det smått underlig ut at en helsefaglig videreutdanning som skal kvalifisere for arbeid i tjenestene til personer med psykiske lidelser ikke skal være tverrfaglig.
Både tidligere og nåværende regjeringsparti har varslet et ønske om å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er strålende. En styrket helsetjeneste for barn og unge er viktig. Både oppfølging av barn og deres familier er helsefremmende og forebyggende. I dette arbeidet er helsesøstrene ofte frontsoldatene. Soldat er nok dog ikke et passende begrep om denne yrkesgruppen, men det er disse som ofte er de viktigste personene for sårbare familier og barn.
Jeg har ofte skrevet om viktigheten av en tverrfaglig skole. En skole som møter alle elever. En skole som ikke bare er opptatt av pedagogikk, men som også skal ivareta en lang rekke behov hos elevene. Utdanningsinstitusjonene våre må bli bedre på å integrere helse og pedagogikk. Nå snakker jeg selvsagt ikke bare om somatisk helse, men et utvidet helsebegrep som er mer enn bare fravær av sykdom. Skolen er sammen med familien den viktigste samfunnsarenaen for barn og unge.
Helsestasjonen er en viktig arena for de fleste småbarnsfamilier. Personlig har jeg veldig blandet erfaring med denne arenaen. Jeg kunne fortalt om ansatte der som knapt hadde øyekontakt, og som jeg i svært liten grad stolte på kunne følge opp barna mine. Jeg kunne også fortalt om en helsestasjon som tok vår bekymring på alvor, og som sendte oss videre til spesialister. Vel, min personlige erfaring med helsestasjon er ikke poenget her. En erfaring som kanskje er et poeng er at når jeg jobbet i barnehabilitering (begynner å bli noen år siden) fikk vi svært få henvisninger fra helsestasjon. Kompetanse på eksempelvis autisme var for lav. Jeg har ikke ferske tall på dette nå, men det er hevet over enhver tvil at tidlig innsats er viktig. Her er helsestasjonene knallviktige. Kanskje særlig for barn med funksjonsnedsettelse.
”En helsesøster har kunnskap om helsetiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet, og har som sin viktigste oppgave å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse.
Vanlige arbeidsoppgaver for en helsesøster er:
undersøke, vaksinere og gi råd til barn, unge og foreldre om helse og oppvekst
veilede i spørsmål om helse, utvikling, oppvekst, samliv, seksualitet og prevensjon
hjemmebesøk og oppsøkende virksomhet
bygge nettverk og drive miljøarbeid for barn, ungdom og familier
samarbeide med blant annet skole om arbeids- og læringsmiljø
kartlegge, planlegge og samordne tiltak i samarbeid med andre faggrupper og etater
Helsesøsteren har en sentral rolle i å støtte og veilede barn og unge med spesielle behov for oppfølging på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt.”
Er det noen som helst grunn, utover de profesjonspolitiske, til at ikke vernepleiere skal kunne ta helsesøsterutdanning? Jeg er på ingen måte tilhenger av en utvasking av profesjonskunnskapen som de ulike utdanningene innehar. Det er viktig å være tydelig på likheter, og ikke minst ulikheter mellom de ulike profesjonene. Det er forskjell på en sykepleier og en vernepleier. Heldigvis. Jeg tror like vel at om man fikk helsesøstre med vernepleie som grunnutdanning, ville dette berike helsetjenestene for barn og unge. Kanskje særlig ville det bidra til styrket kompetanse på oppfølging av barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. Det er ikke sikkert at utdanningen bør åpnes opp for alle. Kunnskap om helsefaglige prosedyrer som eksempelvis vaksinasjon er selvsagt en viktig del av det å være helsesøster. Derfor kan det kanskje være et poeng at den kun åpnes opp for vernepleiere i tillegg til sykepleiere.
Dette innlegget kan selvsagt leses utelukkende profesjonspolitisk. Selvsagt er det en måte å peke på områder der vernepleiere i større grad burde vært tilstede, eksempelvis på skolen. Jeg ser dog ikke et stort poeng i at dette er en del av en profesjonskamp. Det er nok viktige oppgaver for oss alle. Det er stor mangel på vernepleiere på våre mer tradisjonelle områder. Når jeg nå ønsker å åpne denne debatten er det med utgangspunkt i barn og unge som trenger bedre helsetjenester. Jeg tror at større grad av tverrfaglighet i landets helsesøsterstillinger vil være positivt for tjenestene. Helsesøsterutdanningen har en lang tradisjon, men som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen (litt mer) profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.
Jeg har noen ganger lekt med tanken på å utvikle bloggen min til en mer nøytral portal om vernepleie. En samling av aktuelt stoff om vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Blant annet hadde jeg en side om viktige dokument. Problemet har vært at jeg fortsatt har behov for å skrive om akkurat det jeg mener, når jeg mener det. Har derfor lagt bort tanken om en mer eller mindre nøytral portal. Nøytralitet passer vel ikke helt for meg…
Det er fine greier at noen andre nå har plukket opp ideen om en vernepleierportal. I dag ble nemlig vernepleierportalen.no presentert. Her finner du mye nyttig stoff om vernepleie. Blant annet finner du dokumentene som jeg tidligere hadde her på bloggen; rammeplan og avklaring knyttet til ansvarsvakter på sykehjem. Jeg anbefaler den nye portalen, samtidig som jeg håper du fortsatt også vil lese her på vernepleieren.com.
Her skriver redaktøren for den nye portalen litt om den nye nettsiden. Gratulerer og lykke til, Thomas.
Velkommen til Vernepleierportalen!
Vi er en liten gjeng med vernepleiere som brenner for det vernepleiefaglige. Siden i vår har vi brukt ledige stunder til å utvikle en egen nettside for vernepleiere: Vernepleierportalen. I utgangspunktet er det et seks måneder prøveprosjekt, men vi satser på varig drift. Vår tanke er at dette skal være en «informasjonssentral» for det meste som har med vernepleie å gjøre. Vernepleieportalen skal bidra til å fremme profesjonen og faget vernepleie gjennom å formidle informasjon av interesse for vernepleiere, nyheter om prosjekter der vernepleiere er involvert og om ulike former for utviklingsarbeid innen vernepleiefaget, står det i programerklæringen vår. Men hvem er så vi?
Redaksjonen Undertegnete, som til vanlig er lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen, står som ansvarlig redaktør. Jan Gunnar Hesthammer, som til vanlig er eHelse-konsulent i Helse Bergen, står som webredaktør. Redaksjonsnettverket, som på sikt skal bli landsdekkende, består så langt av seks andre vernepleiere:
Bernt Fjordheim, assisterende einingsleiar i Lindås kommune.
Fred Tore Henriksen, lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark.
Trude Hoksrød, spesialvernepleier ved Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark, Sykehuset Innlandet.
Marit Laila Logje, miljøterapeut ved Voksenhabilitering i Kirkenes, Helse Nord.
Inger Nordlund, lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark.
Hanne Line Wærness, lektor på vernepleierutdanningen ved Diakonhjemmet høgskole, Rogaland.
Så vet du hvor vi jobber til vanlig. Men våre roller i Vernepleierportalen har i seg selv ingenting med våre vanlige jobber og ansettelsesforhold å gjøre. Vernepleierportalen er et sideprosjekt, som både nå og i overskuelig fremtid vil være basert på dugnad og frivillighet, stolthet over og kjærlighet til det vernepleiefaglige. Og likevel – etter en god del diskusjoner har vi lagt opp til et begrenset nivå av kommersialitet.
Spørsmålet om økonomi Du vil aldri finne reklame for hudpleieprodukter eller slankemidler på Vernepleierportalen. Ei heller for nettbokhandler. Men vi har lagt opp til å ta inn annonser for ledige stillinger for vernepleiere. I den grad vi har et kommersielt mål, er det at stillingsannonsene skal bringe inn nok penger til å dekke de direkte utgiftene vi har med nettsiden (selv det må bli på sikt, ettersom vi legger opp til at de som vil lyse ut ledige stillinger på Vernepleierportalen kan gjøre det gratis det første halve året). Om stillingsannonsene noen gang skulle bringe inn mer enn til de direkte utgiftene, vil det kanskje bli mulig å honorere medlemmene i redaksjonen for litt av den tiden som går med til dette. Det er uansett ikke pengene som driver oss. Om det var det, ville vi nok heller brukt tiden på noe annet.
Gratis annonsering av kurs, konferanser og seminarer Vi legger opp til at dere som arrangerer kurs, konferanser og seminarer av interesse for vernepleiere kan annonsere for dem på Vernepleierportalen – helt gratis, både nå og i fremtiden. På nettsiden finner du et eget skjema for å melde inn informasjon.
Hva vil du finne på Vernepleierportalen? På Vernepleierportalen vil du både nå og i fremtiden finne saker og nyheter av interesse for vernepleiere, som du også vil kunne kommentere. Du vil finne live streaming av nyheter fra en del aktuelle andre nettsider. Du vil finne en hel del lenker til nyttige nettressurser, og flere skal det bli. Etterhvert vil du finne tips om nye artikler skrevet av vernepleiere, og hvis selve artikkelen foreligger på nett vil du også finne en lenke. Du vil finne lenker til samtlige av landets vernepleierutdanninger og deres fagplaner. Du vil finne informasjon om noen aktuelle fagbøker, og flere skal det bli. Du vil allerede finne tips om konferanser – og et par ledige stillinger for deg som er på jakt etter ny jobb. Vi har for øvrig utformet en programerklæring, som du også finner på Vernepleierportalen.
Til sist Jeg håper du finner noe av interesse på Vernepleierportalen. I så fall, fortell noen om den! Og hvis du vet om noe faglig spennende som skjer, som andre vernepleiere kan ha interesse av å lese om: Gi oss en lyd! På nettsiden finner du et eget skjema for å melde inn tips. Og mye, mye mer.
Med hilsen,
Thomas Owren
Ansvarlig redaktør
Vernepleierportalen
Jeg var 10 år og dødsforelsket. I Maria. Herregud så flott hun var. Med langt lyst hår, blå øyne og Jesus på fanget. Hun hadde akkurat født Guds sønn, og hun var fantastisk. Min første kjærlighet. Herberget var riktig nok scenen på Vadmyra skole, og Maria het egentlig Liv. Men hva gjorde vel det for en forelsket 10 åring.
Vernepleieren 