Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk

Ulike mennesker, like muligheter…

…eller; kan man være feminist, sosialist og like Harald Eias innfallsvinkel til konflikten mellom samfunnsvitenskapen og naturvitenskapen?

Den siste uken har twitter, blogger og andre medier vært full av vitenskapsdebatt. Det burde være drømmen for enhver akademiker, men tviler litt på om det er det.  Jeg innbiller meg at dette må være en evigvarende og viktig debatt innenfor akadmia, mens hvermannsen selv ikke bryr seg så mye. Jeg selv synes debatten er litt underlig. For å få svar på viktig spørsmål er det vesentlig at motsetningene mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap ikke blir lammende for forskningen. Om bildet fra Eias program stemmer, er det trist at samfunnsviterne ikke er mer åpen for biologiens rolle. Naturvitenskapene er her mye tydeligere på at dette er komplekse spørsmål som trenger ulike innfallsvinkler. Faktisk så er det slik at Wilson, en av de fremtredende biologene, også argumenterte for en tilnærming mellom de to vitenskapstradisjonene. Han har fremhevet behovet (og drømmen om) en ny måte å utvikle vitenskapen. En vitenskap der man utnytter den enkeltes innfallsvinkel på en positiv måte, for sammen å komme til ny viten og utvikling av nye problemstillinger.

Gjennom sin forskning på kvantefysikk har Niels Bohr fremhevet komplementaritetsprinsippet. Utgangspunktet var at ulike måleinstrument kom til forskjellige resultater. Alle funnene var like gyldige. På denne måten kan ulike resultat utfylle hverandre til ny viten. De er komplementære. Her er det vesentlig at ikke perspektivene er antagonistiske. Med dette forståes at ved at det ene er rett er automatisk det andre perspektivet eller funnet feil. Dessverre har det i alt for stor grad vært et slikt antagonistisk forhold mellom ulike vitenskapelige tradisjoner.

Gjennom å snakke om komplementaritet kan man få en annen type enhetlig vitenskap. Her utnyttes ulike innfallsvinkler til fenomener. Skal man få dette til, er det helt nødvendig å sikre at man vet hvilke reduksjonsnivå man analyserer fenomenet på. Mye av konfliktene mellom ulike vitenskapelige tradisjoner kan begrunnes i at man analyserer fenomener på ulike reduksjonsnivå, uten at man avdekker dette. Funn på ulike reduksjonsnivå kan ikke være rett eller feil i forhold til hverandre, men vil ofte kunne være komplementære i forhold til å belyse fenomenet som undersøkes.

Gjennom utvikling av enhetlig kunnskap beskrevet som consilience eller komplementaritet vil man kunne i større grad enn i dag oppnå resultater med betydning for vår velferd. Wilson beskriver filosofi som det å tenke på problemer som ikke er løst. Vi har et felles mål i ”turning as much philosophy as possible into science”.

Konflikten mellom vitenskapene er for meg underlig. Jeg synes også at de politiske konskvensene som blir fremhevet i debatten er underlig. Hvorfor sees «tilhengere av biologien» automatisk som konservative eller høyreliberalister? Store deler av venstresiden Les mer «Ulike mennesker, like muligheter…» →

3

Svake mennesker

I mange sammenhenger blir grupper av mennesker omtalt som svake. Ikke på den måten Jannicke gjorde på 80-tallet, men ofte på en slags medlidende måte. «Det er de svakeste blant oss vi må ta vare på.» «Et samfunn blir målt på hvordan vi ivaretar de svakeste blant oss».

Hvem er disse svake menneskene? Er det rusmisbrukere og sosialhjelpsmottakere? Personer med utviklingshemning blir ofte kategorisert som svake. Er de svake?

Hva menes egentlig med svak? Er det i betydning mangel på muskler? Eller kanskje mangel på makt? I såfall mangel på hvilken makt? Makt i eget liv?

Hva gjør det med en person som blir plassert i gruppen «Svake mennesker»?

Her ble det mange spørsmål. Har som dere ser fundert litt på dette. Har dere noen svar? Uansett er det andre som har fundert på dette før meg, og som skriver godt om det. Denne bloggposten tiltredes, og jeg trenger ikke skrive mer!

0

Er man enten fullt før eller fullt ufør?

Jeg undrer meg fremdeles på at jeg ofte er enig med Victor D. Norman når jeg leser Dagens Næringsliv på lørdager (han er en av bidragsyterne til spalten Med egne ord). Er det jeg som er blitt mer konservativ, eller han som er blitt rødere? Eller er det så enkelt som at vi har noen sammenfallende meninger og interesseområder, selv om utgangspunktet vårt er forskjellig? Jeg velger det siste. Uansett så skriver han svært fornuftig om arbeid i sin spalte 20. februar.

I innlegget (som ligger på nett her) påpeker han viktigheten av tilrettelegging og individuell tilpasning når man skal få flere i arbeid. Dette er et flott utgangspunkt, noe som jeg tror også mange vernepleiere kan skrive under på etter å ha jobbet tett med personer som trenger dette for å fungere i for eksempel arbeid eller arbeidsmarkedstiltak. Han argumenterer også sterkt for at man ikke må se på arbeid som noe enten eller. Det er ikke slik at man enten er fullt før eller fullt ufør. Dette mener jeg må gjelde i alle sammenhenger i forhold til fravær i arbeidslivet. Dette gjelder både i forhold til langtidsfravær og uførhet, men også knyttet til sykefravær over kortere perioder. Riktignok er dette også gjeldende politikk med mer fokus på for eksempel delvis sykemelding.

Mulig Norman slår ned åpne dører med sin ytring. Jeg tror det er avgjørende å minne oss på dette ofte. Særlig hans fokus på begrepsbruk er viktig. Hvordan vi snakker og tenker om ting er viktig. Han kritiserer blant annet begrepet restarbeidsevne. Begrepet nedvurderer den innsatsen som faktisk blir utført av personer med «restarbeidsevne». Bra poeng, Victor.

Jeg skal ikke fortsette å referere. Lese kan dere gjøre selv. Anbefales. Et viktig poeng må være at det ikke er noe enten eller. Folk som trenger tilrettelegging og individuell tilpasning har også viktige bidrag i arbeidslivet.

0

Verdien av arbeid

Sosiolog Preben Z. Møller slakter kampen for likelønn i gårsdagens Aftenposten. I dag svarer likestillingsministeren han.  Jeg er skuffet over svaret. Når Møller skriver; «Bør en sykepleier tjene like mye som en politibetjent som risikerer livet, eller en ingeniør som ikke jobber etter timer, men resultater? Selvsagt ikke.», må likestillingsministeren komme med noe annet enn en liste over alt regjeringen og han gjør for likestilling. Autopilot kler ikke Lysbakken.

Møller påpeker at likestillingskampen først og fremst må basere seg på kunnskap og forskning. Det er jeg helt enig i. Det er ofte for lettvint å ty til gamle floskler uten å sjekke hva som faktisk stemmer, og ikke minst hva som faktisk virker. Samtidig er det vanskelig for meg å se hva som er kunnskapsbasert ved sitatet jeg har henvist til over. Dette er selvsagt et normativt utsagn. Hvem som fortjener å tjene mest er vanskelig å vurdere ut i fra en forskningsbasert innfallsvinkel.

Mange mener det er markedet som skal bestemme. Konkurransen om attraktiv arbeidskraft må være det som bestemmer verdien av denne arbeidskraften. Jeg mener at dette i aller høyeste grad må være et politisk spørsmål. Som eksempel Les mer «Verdien av arbeid» →

0

Mikropolitikk

Mikropolitikk. Smak på ordet. Jeg liker det. Ordet er avansert nok til at det kan bety noe. Det er lett nok til at alle kan bruke det. Mulig at dette er et begrep som er vanlig innen samfunsvitenskapen, men jeg ble introdusert for det gjennom Marias metode.

Som flerårig tillitsvalgt for blant andre vernepleierkollegaer har jeg vært opptatt av at vernepleiere må engasjere seg i politikk. Det er viktig å prøve og påvirke samfunnet slik at vi som arbeidstakere og yrkesutøvere, og ikke minst personene vi jobber for skal få det bedre. Dette er en del av det å være helse- og sosialarbeider. For mange høres dette skremmende ut. Politikens verden er en verden man ikke ønsker seg inn i. Partiene mener så mye man ikke er enig i. Sakspapirer og uinteressante saker er overveldende og slår en over ende. Politikk er noe de færrest vil drive med.

Men; det er jo ikke slik det er. Les mer «Mikropolitikk» →

2

Ikke ta fra oss damene, Audun!

Vil mottakere av omsorgstjenester bli taperne av likestillingskampen?

Likestillingsminister Lysbakken har satt i gang arbeidet for et mer likestillt Norge. Det er strålende. Behovet for ytterligere handling er helt nødvendig. Jeg har for eksempel flere ganger tidligere støttet endringer i fordelingen av foreldrepermisjonen. Det er ikke sikkert at hans nye kvinnepanel vil føre til så mye ny politikk, men det har jo allerede skapt mye debatt i media og blant folk. Da har det allerede forsvart sin eksistens.

Et av områdene som ministeren trekker frem som viktig å gjøre noe med er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Han trekker frem historien om Les mer «Ikke ta fra oss damene, Audun!» →

2

Er det virkelig vi som skal integrere de?

Bygdedyret på Grønland er blitt debattert heftig den siste uken. Kvinner og menn blir trakasert for å være annerledes enn det som bygdedyret liker. Det naturlige spørsmålet blir, har integreringspolitikken fungert? I NRKs Debatten på torsdag ble temaet grundig belyst. Alle tar avstand fra bygdedyret. Dyrebeskyttelsen holder seg heldigvis langt borte fra denne saken. Samtidig viser debatten en klar mangel på visjoner. Alle er enig om at samfunnet ikke skal tålerere denne formen for trakasering, men få eller ingen viser noen klare visjoner for hvordan vårt flerkulturelle samfunn bør være. Heikki Holmås uttaler; diskusjonen om integrering må ikke bli en debatt om «dem» mot «oss», men om «vi». Dette er kanskje det viktigste poenget i denne debatten. Derfor vil jeg her argumentere for at vi i større grad må snakke om inkludering og det inkluderende samfunn, og ikke så mye om integrering. Diskusjonen om integrering vil, som debatten på torsdag viste til fulle, bygge opp under et syn på «de» som skal integreres og «vi» som er integrert eller som er norske. Les mer «Er det virkelig vi som skal integrere de?» →

2

Inkluderende utvikling

I 1995 var jeg på reise i India og Nepal. En reise som ikke går i glemmeboken. I Nepal var jeg gjest på et dagsenter for personer med utviklingshemning. Det var en fin opplevelse. Det var svært interessant å se hvordan man jobbet i et land veldig forskjellig fra vårt. Samtidig var det rystende å se den enorme fattigdommen. Særlig i storbyene i India var dette svært synlig.

Atlas alliansen arbeider for personer med funksjonshemninger i utviklingsland. I deres siste nyhetsbrev setter de fokus på sammenhengen mellom funksjonsnedsettelser og fattigdom. Det er av avgjørende betydning i arbeidet med fattigdom å ha et ekstra fokus på personer med funksjonsnedsettelser. Her er også FN konvensjonen som jeg tidligere har blogget om viktig.

Dette er et tema som er særlig viktig knyttet til arbeid i utviklingsland, men det er også viktig at ikke temaet blir glemt i arbeid mot fattigdom i Norge. Det har kanskje særlig diskusjonen rundt NAV reformen vist. Det er avgjørende at vi har støtteordninger som fungerer tilfredstillende. Kanskje er det viktigst å jobbe for et inkluderende samfunn der alle får like muligheter. Muligheter til å realisere sine egne fremtidshåp. Funksjonsnedsettelser og fattigdom bør ikke være hindringer på denne veien.

Atlas alliansens nyhetsbrev tar for seg viktigheten av Inkluderende utvikling. Anbefales!

0

Hagen, Valen og varmepumpe

Vernepleieren har tidligere i sin blogg påpekt viktighetene av å ha fokus på positiv forsterkning. Jeg mener dette er helt vesentlig for å skape riktige samfunnsendringer. Vi er er nødt til å ha fokus på det positive som foregår. Selvfølgelig kan vi markere vår misnøye med det som folk, politikere eller grupper gjør, men skal vi oppnå varig endring tror jeg på positive strategier. Derfor er jeg også imponert over SVs stortingsrepresentants ros til Stein Erik Hagen som har innstalert varmepumpe. Les mer «Hagen, Valen og varmepumpe» →

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑