Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

Blogginnlegg

Mente du det, Robert?

VakkertDu sa det som mange tenker. Jeg regner med, at når du får tenkt deg litt om, så mente du det ikke. Du kan ikke som arbeidsminister mene det du sa i går på Dagsnytt 18. Om du gjorde det så har din rolle som minister spilt totalt fallitt.

I debatten om anbudsutsetting av arbeidsmarkedstiltak sa nemlig du følgende:

..må huske på at det vi gjør her er ikke å sette de aller svakeste ut på anbud, vi snakker ikke om å sette verken de med Down syndrom eller andre svake grupper ut på anbud. Det vi snakker om er de menneskene som skal tilbake til ordinært arbeidsliv.

Hva er det du egentlig sier her? Hvilke forventninger har du til mennesker med Down syndrom?  For litt siden ble en ung mann med Down syndrom nektet å fly alene av Norwegian. Ombudet har slått fast at dette var diskriminering. Saken sa mye om hvilke forventninger vi alle har til hva mennesker med utviklingshemning egentlig kan klare. Din uttalelse bygger opp under en slik forventning.

Jeg elsker tanken din om kreativitet, innovasjon og det å sette den som trenger bistand i sentrum. At man må sette folk ut på anbud, kommersialisere driften av avklaring og oppfølging for å få til denne innovasjonen er selvsagt ikke sant. Å sette personen det gjelder i sentrum handler ikke om «å selge» han på det åpne markedet.

I Halden er Erlandsens Conditori nå i ferd med å måtte legge ned driften. Her er det tre personer med utviklingshemning som driver dette ærverdige spisestedet i byens sentrum. Kommunen viser svært liten kreativitet og innovasjonsevne, og tilbyr dem dagsenterplass i stedet for assistent. Sentrale politikere, som deg, er helt muse stille. Etter å ha hørt deg i Dagsnytt 18 i går forstår jeg mer om hvorfor verken du eller lokale politikere engasjerer seg. Der forventer ikke at personer med utviklingshemning kan nærme seg det ordinære arbeidsmarkedet. Ikke bare sier det noe om forventningene deres til personer med utviklingshemning. Det sier mye om hva dere tenker om»det ordinære arbeidsliv». At det ordinære arbeidsliv er noe statisk, noe ensartet som folk må tilpasse seg til for å passe inn. Nei, Robert, «det ordinære arbeidsliv» må være dynamisk med plass til mange. Med plass til annerledeshet og folk med ulike forutsetninger.

Kjære Robert Eriksson. Jeg tror faktisk ikke du egentlig mente det du sa i går, men jeg utfordrer deg til å si det. Si at du også forventer en langt sterkere innsats for å få folk med Down syndrom og andre med utviklingshemning ut i det ordinære arbeidslivet. At du jubler når du hører om innovasjon som den i Halden. Og viktigst, at du lover at du skal gi det offentlige virkemidler som gir handlingsrom slik at Halden kommune og andre kan bygge dansegulv i stedet for å være portvakter.

Mennesker er ikke svake. Det er vi som samfunn som plasserer og kategoriserer. Som ikke forventer og ikke ser muligheter. Vi trenger en innovativ og kreativ offentlig sektor. Ikke flere mennesker på anbud.

2

Arbeidstid – en tredje vei!

Illustrasjonsfoto: Kryss i New YorkHøyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem.

Regjeringen har nå varslet endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Folk skal kunne jobbe lengre vakter. Fagbevegelsen med LO i spissen raser. Naturlig nok. Dette er en debatt som fort blir polarisert. Høyresiden og fagbevegelsen står steilt i mot hverandre. Det er ingen tjent med, særlig ikke de som er avhengig av gode tjenester. Derfor tar jeg med dette til orde for en tredje vei når det gjelder arbeidstid. En tredje vei som både tar tjenestebrukeres og arbeidstakeres behov på alvor.

Hvordan man organiserer omsorgstjenestene til personer med utviklingshemning kan ha stor innvirkning på en lang rekke forhold. Eksempelvis vil hvordan vaktskifter er organisert ha innvirkning på i hvor stor grad personer med utviklingshemning har mulighet til deltakelse i fritidsaktiviteter som overskrider rammen for personalets arbeidstid. Organisering påvirker også rekruttering av personell med formell kompetanse, det påvirker sykefravær og det påvirker andel hele stillinger. Alt dette er faktorer som både direkte og indirekte påvirker situasjonen for personer med utviklingshemning.

Flere steder er det blitt prøvd ut ulike former for såkalt alternative arbeidstidsordninger. Ordningene er også blitt omtalt som komprimert arbeidstid og/ eller langturnus. Det er en lang rekke ordninger som inngår i disse begrepene, men felles for de fleste er at man går lange vakter med lengre friperioder mellom arbeidsperiodene. Oftest fraviker slike ordninger også arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven (Moland & Bråthen, 2012).

Bergen kommune har de siste årene prøvd ut ulike former for alternative arbeidstidsordninger. FAFO har fulgt disse forsøkene og kom i slutten av 2012 med sin sluttrapport(Moland & Bråthen, 2012). Den viser overveiende positive resultater. Rapporten peker på økt brukerstyring, økt andel hele stillinger, økt rekruttering av fagpersonale, lavere turnover, lavere sykefravær og økt generell tjenestekvalitet. Avslutningsvis peker rapporten på at det er behov for å se om de samme effektene vil oppnås i forhold til tjenestebrukere som har andre tjenestebehov enn de som inngår i forsøkene i Bergen kommune.

Regjeringen må bygge videre fra erfaringene i Bergen. Ikke ved å liberalisere loven, men ved å starte opp kvalitetsforbedringsprosjekt. Prosjekt med fokus på arbeidstidsordningene til ansatte i tjenestene for personer med utviklingshemning. Et overordnet mål vil være å bedre sammenhengen i tjenesteytingen og dermed øke tjenestebrukernes selvbestemmelse og deltakelse. Med et slikt prosjekt er det ønskelig å kunne analysere om endringer i arbeidstidsordningene kan bidra til å rekruttere flere fagfolk i tjenestene, forhindre stor grad av turnover, minske sykefravær og øke stillingsandelene. Siden slike arbeidstidsordninger bryter med arbeidsmiljøloven er de blitt møtt med betydelig skepsis, særlig i fagforeningene. Et prosjekt som følger opp funnene fra forsøkene i Bergen kommune ved å utvide til andre kommuner og et bredere spekter av tjenestebrukere, vil kunne gi et bedre grunnlag for eventuell implementering av alternative arbeidstidsordninger som noe annet enn ”alternativer” i kommunenes tjenesteorganisering. I kvalitetsforbedringsarbeid legges det vekt på viktigheten av å teste ut ideer i mindre skala før implementering som en standard (Langley et al., 2009).

Et kvalitetsforbedringsprosjekt med fokus på arbeidstidsordninger kunne vært styrt fra landets helsemyndigheter med et tett samarbeid med arbeidslivets parter. Ulike tjenestesteder i ulike kommuner bør velges ut. Siden dette berører ulike parter er man avhengig av tett samarbeid med både brukerorganisasjoner og fagforeninger på overordnet nivå, samt ansatte og enkeltbrukere på de enkelte tjenestestedene. Forsøkene fra Bergen viser at dette er viktige suksessfaktorer.

For å kunne evaluere kvalitetsforbedringsarbeidet vil det være viktig å innhente baselinedata. Dette gjelder særlig forhold som er enkle å måle for å kunne sammenligne data før og etter gjennomføring. Dette gjelder forhold som andel fagpersonell, sykefravær, stillingsstørrelse, turnover o.l. Avhengig av planlagt varighet for prosjektet kan man sammenligne disse forholdene med situasjonen før innføring av alternativ arbeidstid, eller man kan sammenligne med situasjonen i utvalgte tjenester der slik arbeidstid ikke er innført. Videre kan det også være viktig med en mer kvalitativ evaluering av kvalitetsforbedringsprosjektet. Her vil en brukerundersøkelse og en undersøkelse blant ansatte kunne gi viktig informasjon. Til slutt ville det kunne være aktuelt å utarbeide kvalitetsindikatorer som omhandler tema som inkludering og deltakelse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Kvalitetsindikatorer er indirekte mål på kvalitet, og vil i dette tilfelle kunne bidra til vurderingen av effekten ulik organisering av tjenestene har på oppnåelse av intensjonene i ansvarsreformen.

Arbeidstidsordninger er et brennbart politisk område. Derfor er det kanskje særskilt viktig med ytterligere forbedringsarbeid på området. Dette vil kunne gi nye problemstillinger og/ eller større trygghet for om dette er noe som kan og bør implementeres i større skala enn det blir gjort i dag.

I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet (Langley et al., 2009). Viktige moment vil alltid være å informere tidlig om hvorfor endring er nødvendig, la de involverte komme med innspill, kontinuerlig informasjon om videre fremdrift og løpende resultater, samt dele informasjon om hvordan endringene vil berøre de involverte etter implementering. Dette er viktige moment både i forhold til ansatte og tjenestebrukere.

Høyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem. La oss være ærlige på at verken Høyre eller LO setter tjenestebrukerne i sentrum i denne debatten. Hvis sidene i denne debatten skal bli trodd på at de virkelig tar tjenestebrukernes behov på alvor er det nødvendig med en tredje vei. Slutt med kranglingen, start et systematisk kvalitetsforbedringsarbeid.

 

10

Vernepleier og gründer

Bilde av Bergljot Rosvoll, med teksten Helseatferd. Hentet fra hennes nettside.«… Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.»

Neste gjesteblogger på vernepleieren.com er Bergljot Rosvoll. Hun er noe så sjeldent som vernepleier og gründer. Det synes jeg er fine greier. Vernepleie kan og bør brukes på mange ulike områder. Her viser Bergljot at vernepleie ikke bare er fornuftig knyttet til folkehelse. Hun skriver også om vernepleiefaglig innfallsvinkel til det å starte for seg selv. La deg inspirere!

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!
Om å starte egen bedrift som vernepleier

Av Bergljot Rosvoll

Da jeg startet min karriere innenfor vernepleieryrket hadde jeg virkelig ikke peiling på hva jeg gikk inn i. For det første så forstod jeg ikke at man kunne få betalt for å gjøre det jeg gjorde i boligen/avlastningen. For det andre skjønte jeg ikke hva det var med brukerne – spesielt to unge gutter som satt i rullestol – jeg hadde ikke hørt om cerebral parese, og innbilte meg at de hadde vært i en trafikkulykke. Og for det tredje så trodde jeg ”vernepleier” var et brevkurs. Bokstavelig talt. Sjefen på avlastningen sa til meg etter at jeg hadde jobbet der noen måneder; ”du burde bli vernepleier,” sa hun (som selv var vernepleier). ”Å, er det noe brevkurs-greier?” spurte jeg, som hadde dillet rundt med litteraturfag på Blindern og trodde at det var universets sentrum.

Det var starten, så gikk det slag i slag, tre år, og vips så var jeg vernepleier. Det ene tok det andre, jeg hadde ingen klare strategier på hvor jeg skulle jobbe da jeg var ferdig. Men begynte å jobbe et sted som heter Ullevålsveien 34 i Oslo, som da var i oppstarten. Jeg har hatt både korte og lange arbeidsforhold, og jobbet mest med mennesker med utviklingshemning, ungdom med atferdsvansker, litt innenfor psykiatri, noe rus, og tja, det var vel det hele. Ja, også har jeg jobbet som veileder i administrasjon i bydel Ullern.

I femten år har jeg jobbet i kommunen eller staten. Jeg har hatt faste jobber, med faste lønninger, faste arbeidstider og faste sjefer.

Helseatferd
Da rektor på Hava-skolen (Karl Kristian Indreeide) og jeg kjørte ned fra NAFO for et par år siden, snakket vi om hva man eventuelt kunne tenke seg å gjøre av andre ting enn det vi drev med akkurat da. Karl Kristian tygde på sin fjerde hvetebolle fra Statoil da jeg fikk idéen om at jeg kunne tenke meg å jobbe med folkehelse. Det jeg ønsket meg, og som jeg fortsatt ønsker meg, er å bidra til at de helseproblemene vi ser i samfunnet i dag, reduseres. Det er målet. Middelet er atferdsvitenskap. Altså ønsket jeg å bruke de samme prinsippene som jeg har lært på skolen, og under arbeidet som vernepleier, å hjelpe folk til å ta vare på egen helse. Aller helst ønsker jeg å hjelpe folk før de blir syke, altså hvordan holde seg frisk resten av livet. Denne idéen er nå materialisert til mitt eget firma som jeg har kalt ”Helseatferd”. Jeg valgte det navnet fordi 1) jeg er svært interessert i helse (kosthold, trening og natur) og 2) fordi jeg kan litt om atferd. Så da ble det Helse + atferd. Bedriften ble registrert i Brønnøysundregisteret i desember 2013, og nå i skrivende stund mai 2014 har den enda ikke gått konkurs.

Gründer og metoderekka
Jeg har altså blitt en slags gründer. Det har vært, og er, en krevende affære, som krever hjelp fra atferdsanalysen. Først og fremst så må man vite hvordan man skal endre atferd. Jeg hadde som sagt jobbet for den trygge staten i alle fall i femten år. Jeg visste ingenting om moms og skatt og er den som stilletiende alltid samtykker til selvangivelsen og aldri sjekker et eneste tall (utenom restskatten). Jeg har alltid syns at det har vært greit å få oppgaver/utfordringer av noen andre, og forsøke å løse dem på best mulig måte. Nå er alt snudd på hodet. Jeg må finne på egne oppgaver, og be andre om å gi meg penger for det. Jeg skal altså lage en tjeneste folk og bedrifter ikke engang visste at de hadde behov for før de traff på meg, aka Helseatferd.

Så, hva gjør man da som god vernepleier? Jo, man starter med en kartlegging. Hva kan jeg? Hva kan jeg ikke? Hva bør jeg få hjelp til? (regnskap, helt klart) Og hva kan jeg klare å lære meg? Deretter må man sette noen mål utifra denne kartleggingen. Hva er målet for virksomheten? Hva er verdiene? Hva slags kortsiktige mål har virksomheten, hva er de langsiktige? Dette føres inn i en forretningsplan. Akkurat som med målrettet miljøarbeid, så trenger man ikke finne opp kruttet selv. Man bruker internett, søker opp maler, oppskrifter, tidligere studier, liknende problemstillinger, også er det bare å plukke det man trenger.

Altinn har forresten gode oppskrifter på det meste, i denne rekkefølgen:

  1. Slik starter du egen bedrift
  2. Slik driver du egen bedrift
  3. Slik går du konkurs

Ikke noe mer betryggende enn Altinn. Men det er et faktum at så mange som 2/3 av nyoppstartede bedrifter legges ned etter 3 år. Dette kan selvsagt også skje med Helseatferd. (eller, min indre stemme sier: ”det vil skje med Helseatferd”). Det er godt at jeg har lært meg risikovurderinger: Hva kan gå galt? Og hva kan vi gjøre for å hindre dette?

Videre i metoderekka så har vi tiltak/metode for å nå målet. Tiltakene er mange, men felles for alt når man starter egen bedrift er at man må ”take action” – som jeg har lært at det heter på Gründerskolen. Dette er jo ikke akkurat noe stor overraskelse for en atferdsanalytiker. Man må gjøre, handle, utføre, ringe, skrive, maile, mase, lære seg nye ferdigheter, oppdatere seg faglig, mingle, planlegge, selge, lage nettside, blogge – og sist, men ikke minst, man må levere en sabla god tjeneste eller produkt. Det Helseatferd tilbyr av tjenester er foredrag, kurs og personlig veiledning i hvordan man kan endre egen atferd, for å få bedre helse. Det nytter ikke å sitte hjemme å dagdrømme med andre ord, selv om jeg har gjort mye av det også.

Registrering og evaluering
Alle som jobber med mennesker og setter i gang såkalte tiltak, må vite at det er absolutt nødvendig å registrere og evaluere. Gründerhjelpa i kommunen har rådet meg til å få et styre, det har jeg ikke akkurat sett nødvendigheten av enda, men det å evaluere ville vært en viktig oppgave for et styre. Alle mine tiltak har et felles mål – å få kunder. Sånn er det med alle som driver privat, man må seg kunder, for å få penger. Sånn er det jo ikke i kommunen. Der får man brukere man helst ikke vil ha, og de koster penger. Det kan ikke sammenliknes. Jeg hadde håpet at jeg skulle levere vanvittig bra, og at jungeltelegrafen skulle fungere som salgsmetode. Det har ikke skjedd. Jeg deler kontorer med tre andre gründere, og alle har tenkt det samme, men det har ikke skjedd noen av oss. Så man må ut og selge. I forhold til registrering så er vi heldig stilt med internet. Facebook teller antall likes, klikk, delinger og kommentarer, og det gjør også google analytics i forhold til hvor mange ”klikk” jeg har fått på hjemmesiden min. Dessuten spør jeg de kundene jeg har fått hvordan de har funnet meg. Slik får jeg registrert og evaluert hva som har effekt i forhold til de ulike tiltakene.

Om forsterkning
Jeg har aldri planlagt et eneste foredrag så godt som de jeg har hatt under navnet Helseatferd. Jeg har forberedt hver minste detalj, øvd foran speilet, øvd i dusjen, øvd når jeg går tur, fått tilbakemeldinger, rettet opp, endret, forbedret. Mitt første foredrag hadde jeg kjørt gjennom så mange ganger at jeg var drittlei av det før jeg skulle legge det frem. Jeg har også fått en mentor, som har peiling på både atferdsanalyse og det å starte egen bedrift. Det er fort gjort å vikle seg inn i en boble, så at noen kan dirigere deg ut av den er kjekt.

Da jeg fikk min første store innbetaling på konto, så skulle jeg ”belønne meg selv” (som jeg hadde lest var viktig i Gründerboka for kvinner). Jeg bestilte en times idrettsmassasje. Det var helt unødvendig, og vet man litt om forsterkningsprinsipper, så vet man at stimulusen som skal fungere som forsterker må bli levert i rimelig tid etter prestasjonen, og det må være en sammenheng mellom atferd og forsterker for at det skal ha effekt (hvis ikke er det strengt tatt ikke en forsterker). Den virkelige forsterkeren for det oppdraget var selvsagt at det kom en fyr opp til meg etter foredraget og sa ”dette var interessant. Jeg driver med det og det. Hva tror du at du kan bidra med for oss?” Da var jeg så gira at jeg ikke sov på tre døgn. ”When I have success, I don´t get satisfied, I get hungry!” Sier hip hop preacher Erik Thomas. Naturlige forsterkere for å gjøre et eller annet er vel stort sett det beste. Å drive for seg sjøl krever som sagt mye innsats, det skader ikke med et drypp av suksess innimellom.

Acceptance-and commitment therapy (ACT) for alt det er verdt
Aldri før har jeg hatt så stort behov for ACT som jeg har hatt i denne perioden. Tankene ”hvorfor gidde, det kommer aldri til å gå uansett”, ”hvorfor skal noen gidde å betale deg for dette?” ”Det er helt håpløst, dumt, driti-ut, idiotiskt, amatør…” Og-så-videre. Tankene har vært høylytte og til tider svært tyngende, spesielt når jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, sånn som å fungere som ”mental trener” for et håndballag. Hver dag må jeg øve på å si til hjernen: ”takk for innspillet, det var interessant.” Også fortsette å gjøre de tingene som må til for å få dette til å gå. Hvis jeg hadde hørt på tankene, så hadde jeg aldri begynt i utgangspunktet. Folk sier ”man må ha trua, man må ha trua, ellers går det ikke.” Neida. Jeg har ikke trua, men gjør det likevel. Som i god ACT-ånd så aksepterer jeg ubehaget, og fortsetter å jobbe mot det som er viktig for meg (å drive egen bedrift). Forøvrig bruker jeg ACT som bakteppe for noen foredrag jeg har hatt for idrettsorganisasjoner om ”mental tøffhet.” I korte trekk så handler det om å akseptere smerte, som å være sliten, ha vondt når det røyner på osv, og likevel gjennomføre kampen eller treningen som planlagt. Det gjør vondt å bli sterkere, raskere og bedre. Foredrag om ”mental tøffhet” har blitt en del av tjenestene til Helseatferd.

Framtida
Jeg er fortsatt i oppstartsfasen av noe nytt. Jeg har fortsatt innbytterpuls, og vet ikke hva det kommer til å bli av Helseatferd. Kanskje er det over innen utgangen av året. Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.

Les mer av og om Bergljot og hennes arbeid på http://www.helseatferd.no. Anbefaler blant annet hennes gode blogginnlegg.

0

Det er jo bare å klage…

Illustrasjonsfoto: Statue Ekeberg

Illustrasjonsfoto: Statue EkebergHan vil ikke sove. Ikke klokken halv åtte som andre barn på hans alder gjør. Ikke klokken ni, når de fleste andre foreldre ser på nyheter eller gjør klar kveldsmaten til tv-underholdningen. Ikke klokken elleve. Når også de fleste foreldre er i seng. Han vil ikke sove. Slik er det. Ikke bare i kveld. Ikke bare et par kvelder i uken slik min datter lenge gjorde. Han vil ikke sove. Punktum.

Av og til prøver jeg å forestille meg hvordan det egentlig er å være far til et barn med atferdsproblemer. Til et barn med utviklingshemning eller autisme som slår, sparker, spytter, skriker. Ikke bare det. Selvsagt ikke bare det. Også til et barn som smiler, koser, ler og leker. Men også det. Forestille meg hvordan det er å være far til et barn som ikke vil sove.

Jeg tar det som en selvfølge at fagpersoner som jobber for familier med barn med funksjonsnedsettelse av og til faktisk prøver å forestille seg å være den andre. Jeg forventer egentlig også at kommunale og statlige administratorer gjøre det. Landets politikere burde gjøre det. Når vi prøver vil vi nemlig forstå at det er svært vanskelig, ja kanskje helt umulig å forstå. Det er kanskje det viktigste av alt. Å forstå at vi faktisk ikke forstår. Vi kan kanskje si at vi også har et litt vanskelig barn. At vi har snakket med mange som har det slik, at vi kjenner noen. At vi også kan være sliten og trøtt. At vi vet at vi ikke alltid kan gå på butikken eller invitere på middag. At vi synes det er vanskelig å levere til barnevakten. Men, vi forstår ikke. Jeg forstår i hvert fall ikke.

Jeg forstår ikke hvordan det er å ikke få sove en hel natt. Ikke bare de par første årene som småbarnsfar, men de første 10-20 årene som far. Jeg forstår ikke hvordan det er å bli slått og sparket av min 10 årige sønn så snart jeg setter en liten grense eller et krav. Jeg forstår ikke hvordan det er å ikke klare å levere fra seg datteren sin til venner eller besteforeldre for å kunne ta seg en kort tur på kino eller til frisøren. Eller å kunne dra til New York slik jeg gjorde i påsken. Jeg forstår ikke.

Jeg forstår ikke hvordan det er å møte folk som ikke forstår. Ikke forstår at denne søte lille jenten kan være så problematisk. Hun er jo kanskje litt annerledes, men veldig veldig søt. I hvert fall de ti minuttene vi var sammen. Kanskje er det greit nok at mannen i butikken ikke forstår, eller han som vil kaste dem ut fra bussen. De folkene kan man på en eller annen måte unngå.

Verre er det kanskje å møte oss andre som ikke forstår. Vi som faktisk jobber i apparatet som skal bistå. Eller de politikerne som styrer det apparatet som skal bistå. For. Selv om det faktisk er umulig å virkelig forstå, er det dessverre alt for tydelig alt for ofte at vi heller ikke prøver å forstå.

Gang på gang ser vi kommunenes representanter uttale at det bare er å klage til fylkesmannen hvis folk ikke er fornøyd med tilbudet de får. Hvis de ikke aksepterer å få avslag på søknad om bistand. Søknad om bistand som er nødvendig for at foreldre skal kunne være foreldre, og ikke en del av velferdstjenestene. At de både skal få tid til og overskudd til å kunne leve tilnærmet vanlige liv. I mange tilfeller er fylkesmannen nesten blitt en del av den kommunale saksbehandlingen. Det er jo bare å klage er det kommunale mantraet i vanskelige saker. Er det virkelig bare å klage? Hva innebærer det å klage av ressurser? Hvordan oppleves det å måtte gjennom klageprosesser, gang på gang, for disse foreldrene? Kan vi forstå det? Neppe. Kan vi prøve å forstå? Det er vår forbanna plikt!

Kittelsaa og Tøssebro skriver om foreldres møte med tjenestene i boken «Oppvekst med funksjonshemming». De fleste er fornøyde med tjenestene de får. Det er flotte greier. Men svært mange beskriver kampen for å få tjenester som svært slitsom. Over 70 % av respondentene i deres undersøkelse hadde klaget i forbindelse med søknad om tjenester, og hele 2/3 av klagene har fått helt eller delvis medhold i neste runde. De skriver følgende:

De fleste som har klaget, har klaget på at de har fått for lite av det de har søkt om. Det kan se ut som om dette er en bevisst strategi fra kommunens side fordi kommunen sparer på at det tar tid å etablere tjenestene.

Hva sier dette om den kampen foreldre må gjennom? Hva sier det om kommunenes saksbehandling og forståelse av loven? Eller hva sier det om den økonomiske situasjonen mange kommuner er i, eller om hvordan disse familiene blir prioritert? Er dette de som blir bortgjemt i kommunen, som ikke har ork til å ta kampen? Som lett kan gjemmes bort i prioriteringskampen mot hordene av eldre og ”vanlige” skolebarn med ”vanlige” hjelpebehov? Eller er de for vanlige, i prioriteringskampen mot kreftbarna eller alle dem med fysiske funksjonsnedsettelser der behovene er mer tydelige og der man ikke kan skylde på at foreldrene er skyld i det selv?

Jeg forstå heller ikke hvordan det må føles å ikke få innflytelse på hvor mitt barn skal være når jeg skal få avlastning. Når foreldre, av konkurransemessige og anbudsmessige forhold ikke får vite eller mene noe om de tjenestetilbyderne som skal gi avlastningstilbud. Det er lett å se at det må være vanskelig å innse at en trenger avlastning fra sine egne barn. Hvordan det er å ikke kunne få innsyn i anbudsprosesser knyttet til hvem som skal ta vare på barnet er rett og slett helt helt umulig å forstå. Like umulig som det er å forstå at Oslo kommune faktisk driver med slik saksbehandling overfor mennesker med sterkt behov for bistand og omsorg.

Jeg forstår ikke. Jeg kan ikke forstå, jeg kan bare forestille meg. På samme måten som det antakelig for de foreldrene jeg her skriver om er vanskelig å forstå at vi ikke forstår. Vi lever i samme verden, men samtidig i helt forskjellige verdener.

Heldigvis er det ikke sånn at vi trenger å forstå for å handle. Vi trenger å vite. Vi må få kunnskap fra dem som faktisk opplever livene selv. Vi må snakke med foreldrene. Vi må være der på kveldene og tidlig på morgenene. I helgene. At vi skal forstå hvordan det oppleves er et for ambisiøst mål. At vi skal ha kunnskap om hvordan det er uten at foreldre må fortelle om livene sine til saksbehandler etter saksbehandler er vår jobb.

De siste årene har det vært et politisk fokus på koordinatorrollen og individuell plan. For mange er dette en stor vits. Det er på tide at vi i større grad ser på innholdet i dette for å se hva som faktisk virker. For det første er det på tide å sikre ressurser til feltet. Det kan gjøres ved å regne på hva tidlig innsats kan bidra til av reelle innsparinger på lang sikt. For det andre må koordinatorrollen revitaliseres. Hver familie må få oppnevnt en støtteperson som kan bistå dem i jungelen av offentlige tjenester og byråkrati. Det er håpløst når koordinatoren er portvakt til tjenester. Like håpløst som det er at Oslo kommune ber private anbydere være koordinator i saker som de selv er tjenesteytere i. Det er på tide å gi koordinatorrollen et reelt og virkningsfullt innhold.

Vi bor i et fantastisk land med flotte offentlige tjenester. Mange familier med store utfordringer får god og riktig bistand. Nå er det på tide at veien til de tjenestene blir bedre…

28

Bygg dansegulv, Halden!

erlandsensJeg kommer kjørende nedover fra Remmen. Høgskolen i Østfold som blant annet utdanner profesjoner til velferdstjenestene. Plutselig lyser Fredriksten festning i mot meg. Det er majestetisk og nesten litt magisk. Jeg parkerer på torget. Kjøper en is på Grotten og begynner å vandre. Halden er for meg en overraskende flott by.

Allerede fra første gang jeg besøkte Halden har jeg forstått at det er noe spesielt med denne byen. Siden min kone er fra Halden er det med årene blitt noen besøk. Det er ikke bare festningen. Det er også folkene. De er faktisk like patriotiske som oss bergensere. Bare hør på Harald Rønneberg og Knut Nærum. En patriotisme jeg kan like. Halden er også rockebyen, og diskusjonen mellom rockerne og allsang på grensen-folka var en stund fasinerende å følge. Jeg smiler litt for meg selv, mens jeg går innover i byen.

Siden svigerforeldrene mine ikke har kaffemaskin er jeg helt avhengig av et espressokjøp mens jeg er i Halden. Jeg stopper på Erlandsens konditori. Litt i tvil om de har espressomaskin, dette er jo et gammelt ærverdig etablissement, må vite.

Selvsagt har de espresso. De har kaker og kaffe. Nystekte vafler. Flotte retromoderne skåler til salgs. Slike som enhver slik kafe må selge i disse dager. Akkurat sånn jeg liker det. Eneste forskjellen på denne og andre gode kafeer er at det ligger en bunke brosjyrer i vinduet. En bunke med info om NFU. En bunke Fontene, fagbladet til blant annet oss vernepleiere. Fine greier. Det burde flere kafeer hatt tenker jeg.

Mens jeg forlater Erlandsen tenker jeg på spørsmålet jeg stilte ansatte i Halden kommune i fjor. De hadde nemlig hyret meg til en fagdag. Temaet var selvbestemmelse. Jeg snakket om viktigheten av å kunne bestemme i eget liv. Om overordnede politiske føringer, og forhåpentligvis om konkrete virkemidler for å nå disse overordnede målsettingene. Jeg snakket om inkludering og deltakelse. Jeg stilte selvsagt mirakelspørsmålet. Hvis du våkner opp i morgen tidlig til det inkluderende samfunnet, hva er det første du ser? Et spørsmål som burde være enkelt om du bodde i Halden. For, Erlandsens konditori er kanskje ikke det første du ser når du våkner, men det er godt synlig i bybildet. Dette konditoriet som den siste tiden er blitt drevet av tre personer som alle har utviklingshemning. Dette konditoriet som har satt Halden på inkluderingskartet. Konditoriet som er brukt som eksempel på hvordan et moderne fremtidig arbeidsliv kan se ut. Som er et tegn på framtidssamfunnet.

Det er noen mystiske ting som skjer i Halden fortiden. Da tenker jeg ikke først og fremst på at teatertruppen «Uten grunn» har satt opp stykket Woman in black. Jeg tenker heller ikke på at kommunen nå har så dårlig økonomi at de faktisk har vurdert å konkurranseutsatte hjemmene til folk. Nei, jeg tenker selvsagt på at de som driver Erlandsens nå kanskje må stenge konditoriet. Jeg får virkelig lyst til å rope. HØRTE dere ingenting av det jeg sa. FORSTOD dere virkelig ikke noe av jeg snakket om på forelesningen i fjor. For nå klarer ikke kommunen å sikre assistenten som trengs for at de som driver Erlandsen skal klare dette selv. De får heller tilbud om dagsenterplass. Men. Jeg roper ikke. For det er jo ikke de ansatte jeg snakket til sin skyld. De arbeider jo under svært vanskelige forhold med svært lite handlingsrom. Det er mye bedre at jeg bruker pengene jeg fikk for forelesningen min på aksjer på Erlandsens konditori.

Heldigvis er det ikke slik at norske kommuner skal drive konditorier. Sånn er det ikke for Halden heller. Det er kanskje ikke slik at kommunen egentlig skal bruke penger på brukerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er nemlig definert som en helse- og omsorgstjeneste, og arbeid er jo ikke det. Men kommunene sitt ansvar må vel være som Tage Erlander en gang sa politikken skulle. Bygge dansegulvene folk skal danse sine liv på. Derfor er det helt håpløst at Halden kommune ikke finner løsninger. Det kan være at folka på Erlandsen bryr seg, jeg kjenner dem ikke, men jeg bryr meg ikke om det er dagsenterplassen som utøves på Erlandsen eller om det er en BPA ordning. Kommunen skal bare finne en løsning. Bygge dansegulv.

Utover dette er det selvsagt ikke bare Halden kommunes ansvar. Hvor er NAV? Hvor er rikspolitikere? Hvor er LO? I saken om konditoriet har man alle muligheter til å bruke dette som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Hvorfor er det slik at funksjonsassistenordningen kun kan brukes av folk som har fysisk funksjonsnedsettelse? Er ikke dette en diskriminerende praksis? Hvorfor er det ikke slik at arbeidsmarkedstiltak er tilpasset slike situasjoner som dette? Her må både kommune og stat ta ansvar. Hvorfor er BPA begrenset til helse- og omsorg, når det egentlig burde være en arenauavhengig assistanseordning. Det er jo et inkluderingsverktøy. Her må Halden kommune snakke med statlige myndigheter og finne gode løsninger. Andre løsninger kan innbefatte sosialt entreprenørskap. Eksterne investorer. Men. Uansett er jo den viktigste løsningen at Haldenserne bruker konditoriet.

Jeg vurderer å ta en øl på Siste reis. Denne legendariske puben med den inkluderende stemningen. Men, jeg rister lysten av meg og setter meg i bilen. Det burde være et flak, men det er en Skoda. Kjører bort med festningen i ryggen. Tenker at jeg både tror og håper at jeg også neste gang jeg er i byen kan drikke min espresso på Erlandsens konditori. At Halden fremdeles er mulighetenes kommune.

10

Likelønn nå? LOL

Skjermbilde 2014-03-31 kl. 21.56.04Ileyda er 17 år og står foran et av sine viktigste valg. Hvilken utdanning skal hun ta de neste årene? For selvsagt skal hun ta utdanning. Alle politikerne snakker jo om hvor viktig det er med utdanning. Forskerne gjør det og. Spørsmålet er bare hvilken.

Ola har utviklingshemning. Han slår seg selv til blods. Han kan av og til angripe folk. Han kan være farlig for seg selv og andre.

Susanne har også utviklingshemning. Hun jobber på det kommunale dagsenteret og er avhengig av bistand i dagliglivet. Eneste boligtilbud kommunen har til henne er et leilighetskompleks med 16 andre personer med utviklingshemning.

Det er ikke så mye Ileyda, Ola og Susanne har til felles, men noe er det. Ingen av dem har lest teknisk beregningsutvalgs sin hovedrapport. De er for så vidt ikke alene om det. Foruten et par tre statsråder, noen fagforeningsfolk og en liten håndfull journalister, så er det ikke så mange som leser den. For de fleste er den heller ikke så veldig viktig. Men for nettopp Ileyda, Ola og Susanne er denne rapporten svært så viktig.

Rapporten fra dette utvalget som danner grunnlaget for lønnsoppgjørene viser nok en gang at det er ulikelønn mellom menn og kvinner. Det er mange grunner til dette, og bildet er komplekst. Nok en gang skiller dog tallene for dem med inntil 4 års universitets- og høgskoleutdanning seg negativt ut. For denne gruppen tjener kvinner kun 79,8 % av det menn gjør. Snittlønnen for menn er 612000 mens den for kvinner er 488400. Dette er trist og latterlig på en gang.

De snakker om kunnskapskommunen. Om tillit til de ansatte. Om innovasjon og om å jobbe på smarte og mer effektive måter. De snakker om å gjøre kommunene og resten av de offentlige tjenestene enda bedre. De snakker om viktigheten av å rekruttere flinke folk til fremtidens velferdstjenester.

De snakker og snakker og snakker. Disse politikerne som er satt til å forvalte fremtidens velferdstjenester.

Det gjør for øvrig også LO, som jeg er medlem av. De snakker om viktigheten av utdanning. Om at likelønnskampen er viktig. Om at frontfaget av og til kan vike (i hvert fall i teorien). De snakker om makten de har. De snakker og snakker og snakker.

Mens både partipolitikere og fagforeningspolitikere snakker, lever Ileyda, Ola og Susanne livene sine. Liv som blir sterkt påvirket av de tallene teknisk beregningsutvalg viser til.

Susanne sin kommune sier at det er vanskelig å rekruttere fagfolk, vernepleiere. De mener de lettest gjør dette med å samle fagmiljøene. Det betyr også at de må bygge store boenheter. Stikk i strid med politiske og faglige føringer.

Ola sin atferd innebærer at det av og til er nødvendig med tvangstiltak. Det mangler flinke folk til å forebygge tvang. Og som ved de fleste andre tilfellene der tvang brukes her i landet utføres tvangsbruken av folk uten lovbestemt utdanning. I over 80 % av tilfellene trenger Norges kommuner dispensasjon fra kompetansekravene.

Ileyda står foran et vanskelig valg. Mange sier hun skal velge utradisjonelt. Hun som er så flink med mennesker og god på skolen. Hun bør da velge et av de godt betalte mannsdominerte yrkene. Gudene må vite at det trengs folk med hennes sosiale ferdigheter der. Hun må jo ikke velge et traust og tradisjonelt omsorgsyrke. At på til vil hun tjene 20 % mindre der enn som vernepleier, sykepleier, barnevernpedagog eller sosionom. Så synd at det hun egentlig har lyst til er å jobbe for at Ola og Susanne får best mulige liv.

Likelønn handler absolutt ikke bare om rekruttering. Det handler først og fremst om verdsetting. At Ileyda som velger å jobbe for Susanne og Ola skal bli verdsatt på samme måte som han som sørger for rent vann i kommunen. Men det handler også om rekruttering.

Fagforeningenes parole om ”Likelønn nå” har kanskje aldri vært mer parodisk enn nå. Parolen har spilt totalt fallitt. Ok. Verken jeg, Ola eller Susanne er særlig god i statistikk. Men. Tallene til teknisk beregningsutvalg handler først og fremst om folk. Om Ileyda, Ola og Susanne. Det handler om virkeligheten. Om virkelige liv.

Nok snakk nå?

0

Master i Funksjonshemming og deltakelse

Kvinnelig grafittikunstner

Grafitti«Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter.»

Det er etterhvert en god del vernepleiere som tar mastergradsutdanning. De/ vi tar en rekke ulike utdanninger. Jeg har flere ganger tatt til orde for at vi trenger en mastergrad i vernepleie. En mastergradsutdanning som kan bidra til å utvikle vernepleierfaget og profesjonsutdanningen. I mangel på denne masteren i vernepleie, får vi fremme masterutdanninger som springer ut av vernepleiefaglige miljø. På en blogg om vernepleierier passer det godt å slippe til et lite gjesteblogginnlegg fra miljøet på Høgskolen i Harstad som har masterutdanningen Funksjonshemming og deltakelse.

Les også mitt blogginnlegg «Master i vernepleie»

Første med Master i Funksjonshemming og deltakelse

Av Line Sagen og Gunn Elin Fedreheim, Høgskolen i Harstad

14. mars ble den første med Master i Funksjonshemming og deltakelse uteksaminert ved Høgskolen i Harstad. Denne deltidsmasteren hadde oppstart høsten 2011, og Lisbeth Spansvoll er den første som har fullført, ved siden av full jobb i psykiatritjenesten. Lisbeth poengterte at utdanningen ga et viktig bidrag for å forstå funksjonshemming på tvers av profesjonsgrensene.  

Lisbeth Spansvoll, første master i Funksjonshemming og deltakelse
Lisbeth Spansvoll, første master i Funksjonshemming og deltakelse

Høgskolen i Harstad er den eneste vernepleierutdanningen i Nord-Norge og har lang erfaring med deltidsstudier. Sist høst feiret vernepleierutdanningen 30-årsjubileum, og siden midten av 1990-tallet har vi hatt deltidskull spredt over hele Nord-Norge.

Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter. Analyser som danner grunnlag for framtidig endringsarbeid i feltet, samt utrednings- og forskningsarbeid. Studentene vil etter endt mastergrad kunne bidra med å fremme samfunnsdeltagelse, både på individ- og systemnivå.

Studentene ved masteren er opptatt av svært ulike temaer. Tema for oppgavene deres er alt fra musikk, sykepleiefaglig skjønn, psykiatri, utviklingshemming og arbeid, selvbestemmelse, til eldre og aktivitet i sykehjem. Vi på masterutdanninga er opptatt av å la studentene få mulighet til å tenke nytt. Bildet over er fra et grafittiverksted for utviklingshemmede ledet av Torgeir Riise, en av våre masterstudenter. Tema for hans masteroppgave er funksjonshemmedes deltakelse i urban kultur. Masterstudentene Elin Skogdal og Einar Berg-Olsen lager for eksempel film om mulighetene for deltakelse i musikkundervisning gjennom å ta i bruk tilpasset musikkteknologi.

Studiet er bygd opp med fem moduler: Funksjonshemming (15 studiepoeng), Deltakelse (15 studiepoeng), Velferdsstatens strukturer (10 studiepoeng), Vitenskapsteori og forskningsmetode (20 studiepoeng) og Masteroppgaven (30 eller 60 studiepoeng).

Neste oppstart er høsten 2014, og søknadsfristen er 15. april. Vi ønsker dere hjertelig velkommen!

For mer informasjon: http://www.hih.no/nor/studier/master-i-funksjonshemming-og-deltakelse

 

2

Deling og fordømmelse!

Skjermdump av deling av saken på facebookTil oss som har delt og fordømt i saken om Karoline som ikke fikk reise med klassen sin til Kanariøyene.

Vi skal ikke slippe saken med deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet.

I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre bli lavere til hva personer med utviklingshemning kan, skal eller vil. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb. Ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Karoline med Down syndrom skal kunne velge selv å være med på klasseturen eller fredagspilsen.

Hvilke forventninger har du egentlig til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer? Saken om Karoline er ikke enestående. Segregering og utestengelse skjer hver dag. Av oss alle. Å legge skylden på en skole i Stjørdal eller en eller to ansatte der, er ansvarsfraskrivelse. Inkludering er vårt alles ansvar. Nemlig!

0

En vernepleierfaglig smultring

Bilde av forsiden til boken

Bilde av forsiden til bokenAh….jeg er glad i bakverk. Skillingsboller, hveteboller, smultringer. Mmm. Farlig godt. Deilig. Sjokoladesmultring. Fantastisk.

Bare slapp av. Dette er ikke blitt en matblogg. Det er fortsatt en blogg om vernepleierier. Men. Jeg sitter nemlig med en bok som kanskje er like deilig som en god amerikansk sjokoladesmultring. Jeg har dog ikke lest hele enda, som med godt bakverk skal det nytes. Jeg er heller ikke helt sikker på at hele (bak)verket er like deilig, men når et av kapitlene starter som følger gir det mersmak:

Vernepleierens arbeid kan sees på som hullet i en sjokoladesmultring, og vernepleierens smultring ligger i en pose sammen med barnevernpedagogenes, sykepleiernes, sosionomenes, psykologenes og andre profesjoners smultringer. Noen smultringer er siamesiske smultringer, andre klistrer seg såvidt sammen

Karl Elling Ellingsen, min tidligere sjef på NAKU, er redaktør for den nye boken «Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn». Det er ikke hver dag det kommer bøker med vernepleierfag som begrep på forsiden. Det fortjener en liten omtale her på bloggen. Vi trenger bøker som retter et eksplisitt fokus på vernepleiernes kompetanse, og som bidrar til fagutvikling på et område som knapt kan kalles for et eget fag. Kanskje kan boken bidra i ferden mot et eget vernepleierfag?

Selv om boken har et spesifikt fokus på faglig skjønn kan den også betraktes som en bok som prøver å plassere vernepleieren inn i vår faglige samtid. Et av bokens utgangspunkt er stortingsmeldingen om Utdanning for velferd som hadde et forarbeid som truet med å legge ned hele utdanningen. Desto mer gledelig er det derfor at meldingen er med på å utfordre til fagutviklingsarbeid som dette. Boken beskriver ikke bare vår kompetanse som den er, men utfordrer oss til videreutvikling.

Boken innholder kapitler fra fagfolk som står langt fra hverandre i faglig utgangspunkt. Det er et risikoprosjekt. Det var dette med sprikende staur… Siden jeg ikke har lest hele boken skal jeg ikke kommentere om boken lykkes med sitt helhetlige prosjekt (om det i det hele tatt er et mål), men jeg har allerede funnet deler som både jeg og forhåpentligvis mange vernepleiere vil bære med seg i sitt arbeid. Vi må blant annet lytte når Ole Petter Askheim skriver om vår (mulige) politiske rolle. Eller når Ellingsen og Berge skriver om helsefagets rolle i kompetansen vår.

Jon Løkke har jeg et ensidig personlig forhold til. Uten han hadde jeg nok ikke vært den (vernepleieren) jeg er i dag. Han var en sentral del av min utdanning som vernepleier. Han lærte meg om verdsetting av sosial rolle, om normalisering. Om hvordan disse begrepene formet samtiden i post-reformårene. Men han lærte meg også viktigheten av å kunne et praktisk yrke. Yrkesutøvelse basert på anvendt atferdsanalyse. Derfor var det med spenning, men også med stor glede jeg leste hans kapittel «Sjekkliste inkludert kasusformuleringer som støtte ved skjønn i målrettet miljøarbeid». Det er her sjokolademuffins er en del av innledningen. Søtt.

Samfunnsmandatet til vernepleierne innebærer støtte og omsorg, men også målrettet miljøarbeid, også kalt hverdagshabilitering. Hensikten er at tjenestemottaker lever i tråd med sine verdier

Hverdagshabilitering! Skal vi rett og slett bare adoptere det begrepet med en gang. Sjekklisten som han skriver om har jeg både lest og hørt om flere ganger de siste par årene. Dette er en viktig videreutvikling av vernepleierens arbeidsmodell. Sjekklisten gir vernepleierne, slik jeg leser dette, viktig beslutningsstøtte. Den er en viktig erkjennelse av at vernepleiere (og andre) trenger verktøy i det daglige arbeidet for å sikre likeverdige og like gode tjenester. På samme måte som faglige retningslinjer, behandlingsforløp og kunnskapsoppsummeringer er viktig for å sikre gode tjenester, vil sjekklisten bidra til at skjønn ikke er noe som vernepleiere gjemmer seg bak for å kunne gjøre hva de vil. Sjekklisten vil kunne sikre at skjønn blir anvendt på en systematisk og faglig god måte. Sikre godt faglig skjønn.

Ok. Dette er ikke noen bokanmeldelse. Om du har lyst å skrive en slik så send den gjerne til meg. Selv om jeg som sagt ikke har lest hele boken, tror jeg at jeg rett og slett bare anbefaler den her og nå. For Løkke treffer rimelig godt når han skriver at:

Vernepleierne bør inneha en kompetanse som er ekstraordinær og pålitelig i betydningen uten for mange feil. Kompetansen må være relevant for tjenestemottakernes ønsker om å leve et liv i tråd med sine mer eller mindre godt uttrykte verdier.

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑